Er det sånn at dem fleste ikke..

[Anonym bruker]

Bryr seg om at folk har det vanskelig etter flere ufrivillige aborter?

 

Anonymous poster hash: c0bfa...d02

[Anonym bruker]

Ja

Anonymous poster hash: 11f1a...0ea

[Anonym bruker]

Jeg hadde brydd meg om det var en jeg kjente godt

Anonymous poster hash: 3cb46...4f6

[Anonym bruker]

Jeg har selvfølgelig medfølelse med de som har det vondt etter å ha mistet flere ganger, jeg er da ikke følelsesløs heller. Bl.a har broren min og kona hans mistet et par ganger, siste gangen i uke 16, og selvfølgelig har jeg masse empati og medfølelse.

 

Men samtidig er det jo ikke noe jeg går og tenker på i min hverdag, eller noe jeg tenker at jeg må ta hensyn til e.l. Vi omgås som vanlig og har ikke noe stort fokus på det liksom.

Anonymous poster hash: d2609...5c5

[Anonym bruker]

Mente litt slik iat "jeg har aldri mistet selv så det gjør nok ikke så vondt som det fremstilles" eller at man tenker "hva er dette å gråte av"?

 

Anonymous poster hash: c0bfa...d02

[Anonym bruker]

Er nok vanskelig å sette seg inn i en situasjon når man ikke har særlig erfaring med det personlig. 

 

Anonymous poster hash: 6f6fe...06d

[Anonym bruker]

Mente litt slik iat "jeg har aldri mistet selv så det gjør nok ikke så vondt som det fremstilles" eller at man tenker "hva er dette å gråte av"?

 

Anonymous poster hash: c0bfa...d02

 

 

Sånn vil det være med de fleste ting her i livet. Hvis man ikke selv har erfart noe er det jo vanskelig å sette seg inn i hvordan det er. Det er jo også forskjellig hvordan folk takler slikt. Jeg har selv opplevd 8 spontanaborter, men har aldri reagert i nærheten så mye, og så "utagerende" ( i mangel av annet passende ord), på det som min venninne som har opplevd det en gang. Jeg tror nok vi begge synes det er svært vanskelig, men vi har bare forskjellige måter å takle det på, og ikke minst forskjellige måter å takle det på overfor folk rundt oss. Jeg mener at det ikke har noe for seg å dyrke sorgen etter noe slikt så veldig, men heller fokusere på de positive tingene i livet og se fremover. Det betyr dog ikke at jeg ikke tenker på det med jevne mellomrom, og kan kjenne på en sorg hver gang noen nevner at de selv har opplevd det samme og jeg blir påminnet mine egne opplevelser. Samtidig har andre behov for å være i sorgen og snakke om den i større grad. Ingenting er galt. Man må bare gjøre det som er rett for seg, men man kan ikke forvente at andre skal være like engasjert over tid. 

 

Anonymous poster hash: 397f3...e52

[Anonym bruker]

Det er nok også forskjell på hvordan man velger å se på en spontanabort.

 

Selv om jeg egentlig vet at mange av de fostrene som ikke blir til et barn blør ut uten noen forklarlig grunn så velge jeg å tenke at det nok er kroppens måte å rydde opp på når noe er galt. Men jeg har et barn med et handikapp og vet litt om sorgen det er å få et barn som ikke er friskt, så jeg velger å tenke at sorgen over å miste et foster du ønsket og drømte om at skulle bli et friskt barn er mindre enn sorgen over å få et funksjonshemmet barn. Så om dette er måten naturen rydder opp på, at kroppen kvitter seg med et foster som ikke ville blitt et friskt barn, så kan jeg takle den sorgen. 

 

Jeg er vel litt kynisk da, som tenker at dette var trist, det var vondt at dette barnet som vi ønsket ikke ble til noe likevel, men det er nok en grunn til at det ble som det ble.

Anonymous poster hash: d2609...5c5

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Er nok veldig rar jeg da. Har hatt 3 aborter. En i uke 12. Der hjerte ikke banket, så banket, så ikke igjen.. En i uke 10 og en uke 5... Uke 12, var verst med sykehus innleggelse.. Og får så vondt når folk sier dem aldri kan forstå følelsen eller min sorg ;(

 

Anonymous poster hash: c0bfa...d02

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå at det må være veldig vanskelig når det skjer gang på gang, for man lengter jo etter å faktisk få et barn... og jeg kan forstå at det kan kjennes sårt ut "å ikke få til" (selv vært gjennom ivf ). 

 

Men jeg har nok ikke den største forståelsen for langvarig sorg over å miste så tidlig... skjønner det er trist der og da, men ikke at man tenker på seg som "mor til 2" (eksempel om man har mistet 2 før uke 12), eller at man fortsatt etter mange mnd er like trist over tapet... for selv om det er et potensielt menneske, så er det fortsatt på celle/embryo stadiet så tidlig som uke 5-6-7.... og uke 12 er også for meg ganske tidlig. Hadde du mistet i uke 20 eller 30 hadde jeg absolutt skjønt sorgen over å ha "mistet et barn". 

 

Så for meg kommer det nok litt an på HVA du "sørger" over... om det er at du "alltid" mister, eller om det er over de spesifikke "ufødte embryoene". Har som sagt MYE forståelse for det ene, og ikke fult så mye for det andre....

Anonymous poster hash: 3b527...630

[Anonym bruker]

Er vel at jeg alltid mister. At drømmen aldri går bra. Er et år nå i februar siden første. Og fikk nok ikke gått igjennom sorgen fullt da. Så nå har jeg gått på veggen

 

Anonymous poster hash: c0bfa...d02

[Anonym bruker]

Er vel at jeg alltid mister. At drømmen aldri går bra. Er et år nå i februar siden første. Og fikk nok ikke gått igjennom sorgen fullt da. Så nå har jeg gått på veggen

 

Anonymous poster hash: c0bfa...d02

Vet du - det er mange som holder på i mange år uten en eneste graviditet.... og mange som mister veldig mye mer enn deg over ,mye lengre tid.... så akkurat nå føler jeg at du kanskje er litt vel selvsentrert... ETT år med prøving (og feiling) er faktisk ikke lenge i det hele tatt.... Skjønner at du synes synd på seg selv, men jeg kan skjønne at andre rundt deg ikke har verdens støtte sympati om du legger det frem slik du gjør her... at du "går på veggen fordi du har prøvd og mistet i ett år"... kan godt være noen av de rundt deg har prøvd mange år.... eller mistet mye mer... for tiden og antallet ditt er ganske lavt i bunn og grunn... 

 

Hadde du sagt til meg at du gikk helt på veggen og var i stor sorg og ønsket empati og sympati fra meg når jeg fortsatt stod som barnløs etter 3-4 år med prøving.... så er det mulig jeg hadde blitt litt irritert faktisk.... 

 

Anonymous poster hash: 3b527...630

[Anonym bruker]

Har aldri lagt det frem som jeg skrev her. Og fordi om jeg har mistet 3 ganger på et år så har vi prøvd lengre.

 

Forstår at det høres dumt ut. Og vet at det er flere som har det verre. Men man har vel også rett til å gå på veggen etter alt fordi om andre har opplevd mer eller lignende.

 

Anonymous poster hash: c0bfa...d02

[Hjertefru]

Ja , jeg forstår at det er vondt når drømmen om et barn er vanskelig å oppfylle.

Har vært der selv. Og kan tenke meg at frustrasjonen over å bli gravid og miste gang på gang er uutholdelig.

Men det er fortsatt en ensom sorg, mye tabuer fortsatt og det er sikkert vanskelig å sette seg inn i for de som mangler lignende erfaring. Empati er mangelvare hos mange.

Hvis du sliter veldig rundt dette, tror jeg det er lurere å snakke med en profesjonell enn å benytte andre i nettverket ditt. Høres ikke ut som de har noen forståelse.

Håper det går bra til slutt, og at du får skikkelig utredning!

[Anonym bruker]

Jeg har mistet én gang i ma (uke 12). For meg var det ikke verdens undergang, selv om det var vondt. Fikk faktisk dårlig samvittighet for å ta for lett på, det siden jeg ikke brøt ut i full depresjon. Allikevel har jeg ingen problemer med å forstå at sorgen er blytung for andre. Klem til deg! Snart sitter den❤️

 

Anonymous poster hash: 38265...d1f

[Ophiophagus Hannah]

Nei. Har ingen problemer med å forstå det.

[Anonym bruker]

Nå skal jeg være helt ærlig her, og det kan kanskje virke kaldt og kynisk. Jeg har ikke særlig nye sympati for noen som mister tidlig og sørger i lang lang tid. Jeg skjønner at det er trist der og da, og kanskje noen uker fremover, til og med et par måneder. Jeg har selv mistet i MA i uke 10, og det var trist nok i noen uker men så gikk det bedre. Jeg har også mistet en baby etter fødsel (fullgått svangerskap), og det setter mye i perspektiv når det gjelder å miste tidlig. Jeg ville mye heller gått gjennom 100 spontanaborter enn å mistet en levende baby (og ja, jeg forstår også de som har mistet større barn som føler at det er verre enn å miste en nyfødt).

 

Anonymous poster hash: 6a2b3...1c3

[*Miss Marple*]

Nå skal jeg være helt ærlig her, og det kan kanskje virke kaldt og kynisk. Jeg har ikke særlig nye sympati for noen som mister tidlig og sørger i lang lang tid. Jeg skjønner at det er trist der og da, og kanskje noen uker fremover, til og med et par måneder. Jeg har selv mistet i MA i uke 10, og det var trist nok i noen uker men så gikk det bedre. Jeg har også mistet en baby etter fødsel (fullgått svangerskap), og det setter mye i perspektiv når det gjelder å miste tidlig. Jeg ville mye heller gått gjennom 100 spontanaborter enn å mistet en levende baby (og ja, jeg forstår også de som har mistet større barn som føler at det er verre enn å miste en nyfødt).

 

Anonymous poster hash: 6a2b3...1c3

Jeg tenker at man skal være svært forsiktige med å sammenligne sorg.

 

Jeg har også mistet en fullbåren baby og det var tusen ganger verre enn spontanabortere, men det betyr ikke at jeg ikke anerkjenner sorgen til en venninne som aborterte i uke 8 den eneste gangen hun har klart å bli gravid.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at man skal være svært forsiktige med å sammenligne sorg.

 

Jeg har også mistet en fullbåren baby og det var tusen ganger verre enn spontanabortere, men det betyr ikke at jeg ikke anerkjenner sorgen til en venninne som aborterte i uke 8 den eneste gangen hun har klart å bli gravid.

Forstår at det kan være hardt for noen å miste tidlig, og forstår godt at de blir triste en periode. Men å sørge i årevis over en spontanabort, det synes jeg faktisk er litt rart. Jeg har selv en venninne som har mistet i uke 5 flere ganger, og selv om hun har fått 2 barn etter abortene så er hun fortsatt opphengt i sorgen over de barna (hun kaller det det) hun mistet og er lei seg for at hun ikke har en grav å gå til. Hun er sjalu på meg som har en grav til min døde baby. Det kan hende at hun har farget meg litt i akkurat dette temaet, men jeg synes faktisk ikke synd på noen når det har gått flere år og de ikke kommer seg videre. Men, som sagt, der og da og en periode fremover, såklart skjønner jeg det er trist. Jeg har opplevd det selv også, MA i uke 10. Det er ikke noe jeg går og gråter over nå, 2 år etter.

 

Anonymous poster hash: 6a2b3...1c3

[Anonym bruker]

Jeg har mistet flere viktige personer i livet mitt som døde for tidlig (ulykker, sykdom osv) og syns helt ærlig at en del av den sorgen man skal føle etter spontanaborter o.l. nesten oppstår på grunn av andres forventninger. Det er helt legitimt å synes det er tungt, det er ok å gråte, og det må bare ta den tiden det tar - men "sorg" som sådan er et ord jeg forbeholder dødsfall. Dødsfall når mennesker dør, ikke når fostre blir avstøtt i uke 12.

 

Anonymous poster hash: eef70...d5e

[Anonym bruker]

Dette er utrolig vanskelig å sette ord på uten å fornærme noen. Selvfølgelig er sorg individuelt og bør ikke sammenlignes, men ofte skjer sammenligningen automatisk.

 

Ei jeg kjenner mistet ivf tvillinger i uke 5. Hun var knust. 4 mnd senere var vi på en venninnetur der en av deltakerene mistet i uke 38 6 mnd tidligere. Vi var på et museum der de hadde utstilling av alle stadier fra foster til voksen i skjelettform. Det var fascinerende og hun som mistet i uke 38 kommenterte noe om det og da tok hun som mistet i uke 5 helt av og la ut om hvor ufølsom det var ovenfor henne.

 

I sin sorg krevde hun altså at alle skulle ta hensyn til henne og hennes behov, men hun ignorerte vår venninne sin sorg og behov i samme slengen....

 

Anonymous poster hash: 05370...42f

[Anonym bruker]

Hmmm mulig hun overreagerte der og da? Har hun fått forklart seg? Føler beklaget seg over at hun ikke "tenkte" langt nok ( altså på venninnen). Eller er hun bare slik? Må si k fra til henne i såkalt. Du forklarte det så fint i meldingen din HI.

 

Anonymous poster hash: 30c9d...982

[Anonym bruker]

Jeg har selv mistet syv ganger. Selvsagt er det en sorg der og SA er noen ganger vondt, fysisk.

Jeg har likevel ikke en voldsomt medfølelse utover at jeg forstår at det gjør vondt i kropp og sjel umiddelbart. Å dvele over det i lang tid og dyrke sorgen har jeg liten forståelse for.

Det var ikke levedyktig og sånn er det.

Selvsagt er det en stor sorg å slite med å få barn, men det er ikke det verste som kan skje deg.

Dette er jo min mening rundt dette basert på egne erfaringer.

Jeg har umiddelbar medfølelse, å snakke om det i ukesvis ser jeg ikke noe poeng i.

 

Anonymous poster hash: 455d9...615

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg er ikke en som prater om det i ukevis. Utenom at jeg og kjæresten prater jo ennå om det, titt som tett.

 

Men jeg fikk nok aldri gått igjennom følelsene mine den tiden. Så skjedde det engang til, og engang til. Også mye annet i mellom. 2016 var et år med mye motgang. Mye kriser i familien.

 

Først nå jeg har tatt meg tid til å gråte. Gå på veggen. (Av mange grunner). Har følt meg sterk og begynte i ny jobb en dag i uka. Og samme dag så det pang og hele bobla sprakk.

 

Men jeg prater heller ikke om det dag ut og dag inn til alle og en hver. Var nok bare litt sår når man er nede.

 

Anonymous poster hash: c0bfa...d02

[Anonym bruker]

Jeg har selv mistet tidlig to ganger, og syntes det var veldig leit der og da. Det gikk over etter et par uker, men det er fortsatt et litt sårt minne. Jeg husker jeg syntes det var litt sårende at helsepersonell jeg kom i kontakt med var ekstremt lite medfølende, men venninnene mine var nydelige mot meg. Jeg tenker at folk reagerer ulikt på dette, og at alle må få gjennomgå det i takt med sitt eget reaksjonsmønster. Man kan ikke forvente at Gud og hver mann skal forstå hvordan det føles i hvert enkelt tilfelle.

 

Anonymous poster hash: ccfde...057