Uenig med kjæresten..Råd?

[Anonym bruker]

Avstandsforhold det siste året pga ny jobbsituasjon. Når vi da har sett hverandre, har barna mine alltid vært hjemme; vi har altså ikke vært HELT alene på godt over et år, og det tærer på, selv om det går.

 

Hadde gledet meg veldig til sommeren, og til at vi kanskje kunne reise noen steder alene. Vi har jo ikke gjort noe sammen alene på ufattelig lenge, enten har hans familie vært til stede (pga dette avstandsforholdet og bosituasjon) eller mine barn.

 

Nå ønsker han å reise på ferie til en del av familien hans i sommer, og jeg har sagt at jeg rett og slett ikke har lyst. Jeg har lyst til å være alene med han, siden vi har sett hverandre så lite det siste året. Dette skjønner ikke han, og han ble veldig skuffet..Han sa rett ut at han syns det var dårlig gjort av meg, og ikke skjønne det at disse menneskene er viktige for han, og at derfor vil at jeg skal hilse på dem siden jeg også er viktig for han. 

 

Jeg er mer rolig av meg av han, og trives ikke i selskap med andre over lengre perioder, jeg er avhengig av egentid. Og tanken på å være sammen med slektninger av han i 3 uker i sommer, gjør at jeg bare gruer meg. Har sagt at jeg selvfølgelig kan reise en annen gang å møte dem, men at jeg synes det er greit at det bare er meg og han (og kanskje barna mine) denne sommeren, hvis vi skal reise noen steder. Og det å bo hos noen i 3 uker, synes jeg ikke er "ferie", og jeg har ikke lyst å tilbringe ferien min slik! 

 

Hva tenker dere? Venninnene mine synes at det bare skulle mangle at han skjønte at jeg ønsker alenetid med han etter dette året, og at det burde være greit å si det til kjæresten. Men han kjørte på med: "Man må gi og ta i et forhold..dette er dårlig gjort av deg." 

Kjente jeg ble litt provosert over det. Hver gang han ikke får "viljen", skal han da kjøre "gi og ta"-kortet?

 

Anonymous poster hash: 6c4cf...510

[Anonym bruker]

Vel, han må være med deg og dine barn. men du ønsker ikke å tilbringe tid med han og hans familie..?

ser jo selvfølgelig problemet med å være der i såpass lang tid.. men hva med et kompromiss? 1 uke alene, 1 uke med barna og 1 uke med familien?

 

Anonymous poster hash: bd7b3...f36

[Anonym bruker]

Beklager.. men jeg synes du er urimelig. Dere får ikke vært alene pga dine barn. At han ikke skal få besøkt familien pga dine barn er urimelig.

 

Men så trenger ikke dere å være der i 3 uker vel? En uke høres plenty ut

 

Anonymous poster hash: ac306...cef

[Salomine]

Det er familien hans, det er forståelig at han vil besøke dem, og det er forståelig at han vil du skal være med. Helt ærlig syns jeg du bør "bite i det sure eplet" og bli med. Men som en her sier, kan dere ikke kompromisse? En uke hos hans familie, en uke alene, en uke med dine barn?

[Anonym bruker]

HI

 

Det er et stykke å reise (ikke i Norge), så å være der i en uke er ikke noe "vits". 

 

Altså, når han går inn i et forhold med en alenemor, så får han jaggumeg skjønne at barna kommer til å være tilstede store deler av tiden. Og det har han aldri klaget på. Det er jo ikke noe jeg kan noe for! Og jeg synes ikke det er rimelig å sammenligne slektsskapet jeg har til mine barn, og slektsskapet mellom kjæresten min og hans far søskenbarn...

 

Når det gjelder familien hans, så har jeg vært sammen med de hver gang jeg har besøkt han dette året. Det er en annen del av familien han tenker på å besøke i sommer.

 

Anonymous poster hash: 6c4cf...510

[Anonym bruker]

HI

 

Det som også er, er at min storebror og kona hans hadde invitert meg og kjæresten min med på langweekend i sommer, en ren par-tur. Samtidig som jeg og kjæresten min får alenetid og BO alene, så har vi også noen å være sammen med hvis vi ønsker. Og dette forslaget kom FØR han kom med sin ide om å reise til sin familie. Han sa rett ut at det ikke hørtes så interessant å reise på ferie sammen med min familie, men "heei, vi kan reise til min familie istede!", og det provoserer meg veldig!

Anonymous poster hash: 6c4cf...510

[Anonym bruker]

Jøss. Rar innstilling. Vi har bare "våre" barn. Og fordi vi har tre tette og ingen avlastning har vi ikke vært alene på 6 år.

 

Anonymous poster hash: f3705...fed

[Anonym bruker]

 

HI

 

Det er et stykke å reise (ikke i Norge), så å være der i en uke er ikke noe "vits".

 

Altså, når han går inn i et forhold med en alenemor, så får han jaggumeg skjønne at barna kommer til å være tilstede store deler av tiden. Og det har han aldri klaget på. Det er jo ikke noe jeg kan noe for! Og jeg synes ikke det er rimelig å sammenligne slektsskapet jeg har til mine barn, og slektsskapet mellom kjæresten min og hans far søskenbarn...

 

Når det gjelder familien hans, så har jeg vært sammen med de hver gang jeg har besøkt han dette året. Det er en annen del av familien han tenker på å besøke i sommer.

 

 

Anonymous poster hash: 6c4cf...510

Ok, men da skjønte jeg litt mer av hvorfor det blir mer problematisk. Disse opplysningene kunne ikke vi vite, så derfor det rådet ble nevnt. Sammenligner ikke i samme grad, det var bare at det "virket som" i teksten din at det er en selvfølge at han alltid MÅ være med deg og dine barn, men at du kan velge bort å møte hans familie for en gangs skyld. For å forklare rådet du fikk.

Og jeg ser selv hvorfor du som alenemor (er det selv), har et påheng med barn og dermed er det merr naturlig at han møter deg og dine barn mer.

Likevel så syns jeg et type kompromiss på et eller annet vis burde gjøres. Slik at dere får litt alenetid og tid med barna dine. Samtidig så kan dere kanskje finne ut av en ferie til det stedet til en annen gang, men at det ikke er ønskelig for deg på dette tidspunkt av egne grunner eller lignende.

Likevel håper jeg du har et ønske om å møte den andre delen av hans familie på et annet tidspunkt. Forhør deg med kjæresten din hvilken type forhold han har til dem og deretter snakke om å besøke de ved en annen anledning.

Ha en fin kveld videre 😊

 

Anonymous poster hash: bd7b3...f36

[Anonym bruker]

3 uker med andres familie hadde vært tortur for meg. Selv 3 uker med min egen, huff. Og det er ikke fordi jeg misliker dem, jeg elsker dem høyt. Men det betyr ikke at når sommeren endelig kommer, så skal jeg sitte på fanget til pappa eller tante Kari i 3 hele uker. Det har ingen av oss glede av. 3 uker med mine svigerforeldre, eller med min manns søster ville vært like mye tortur.

 

Jeg skjønner deg godt, og det er ikke du som er den kjipe her. Han kan vel makte å dele sin tid litt mellom familien og deg?

 

Anonymous poster hash: 087e9...bd4

[Anonym bruker]

 

HI

 

Det som også er, er at min storebror og kona hans hadde invitert meg og kjæresten min med på langweekend i sommer, en ren par-tur. Samtidig som jeg og kjæresten min får alenetid og BO alene, så har vi også noen å være sammen med hvis vi ønsker. Og dette forslaget kom FØR han kom med sin ide om å reise til sin familie. Han sa rett ut at det ikke hørtes så interessant å reise på ferie sammen med min familie, men "heei, vi kan reise til min familie istede!", og det provoserer meg veldig!

 

Anonymous poster hash: 6c4cf...510

Er du sikker på at det ikke hadde vært lettere for deg å ha en kjæreste som ligner deg selv mer og vil mer av de samme tingene som du? Å være samkjørte og ha mest mulig like personligheter er gull når man går inn i forhold.

 

Anonymous poster hash: 087e9...bd4

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke orket å bo hos noen i tre uker uansett hvem det var. Ikke min egen familie engang. En uke er max max max. Hva med å leie leilighet/bo på hotell og være sammen resten nå og da?

 

Anonymous poster hash: 10dac...aa4

[Anonym bruker]

Høres ut som du og din kjæreste har for mange kulturforskjeller til å fungere sammen.

En mann som må tilbringe tre(!!!) uker med fjerne slektninger og ikke vil være alene med kjæresten er skikkelig dealbreaker.

 

Anonymous poster hash: 74ddf...ba8

[Mostly Harmless]

Han må "jaggu" skjønne at med en alenemor kommer barn, skriver du, men det har han ikke klaget på heller. Han savner kanskje likevel at du ser at også en barnløs har familie de ønsker å treffe og føler forpliktelser til. Han tar hensyn til at du har barn, og ønsker hensyn tilbake. Du kan ikke for at du har barn, skriver du, men den som i alle fall ikke kan noe for det, er jo han.

 

Jeg skjønner at du ikke ønsker å tilbringe hele ferien med hans familie, men går det ikke an å besøke dem en stund og så reise videre, selv om de bor i utlandet? Hvis de bor så langt borte som du beskriver, har han vel få muligheter til å se dem. Da synes jeg det er urimelig å forvente at han skal forsake å treffe familien i det hele tatt fordi du savner alenetid. Han er tross alt sammen med din familie hele tiden, selv om du ikke "kan noe for det". Han klager ikke på det, men blir frustrert når du bruker dine barn som begrunnelse for at dere ikke også kan tilbringe tid med hans familie.

Endret 3. februar 2017 av Mostly Harmless

[Anonym bruker]

Har to barn, ferie alene er utenkelig.

 

Anonymous poster hash: 92934...e4f

[Iiiiik]

Dere er jo omtrent like urimelige. Du synes det er helt perfekt å dra på tur med din bror og kona hans, det synes ikke han. Han synes det er helt perfekt å dra på ferie til hans hjemland, det synes ikke du. Du synes det er en selvfølge at han skal forholde seg til dine barn hver gang dere treffes, kan klager ikke på det. Han bor i ditt land, og ønsker å reise hjem til sitt eget land når han har ferie, du synes det høres uholdbart ut. 

 

Både det å etablere seg med noen som har barn fra før, og det å etablere seg med noen fra et annet land koster ganske mange kompromisser. Den barnløse må tilpasse seg veldig mye den andres liv og rytme. Den som bor i sitt hjemland, må tåle at den andre lengter hjem, og synes det er en selvfølge at ferier tilbringes "hjemme". Jeg synes ikke det er så rart at han vil benytte anledningen til å reise hjem når han har ferie, og at det å bruke penger på fly et annet sted ikke er så interessant. 

 

Jeg synes faktisk det er du som er den urimelige her, og ville tenkt over om jeg var kompromissvillig nok til å få til det forholdet dere har. 

[Anonym bruker]

Dere er jo omtrent like urimelige. Du synes det er helt perfekt å dra på tur med din bror og kona hans, det synes ikke han. Han synes det er helt perfekt å dra på ferie til hans hjemland, det synes ikke du. Du synes det er en selvfølge at han skal forholde seg til dine barn hver gang dere treffes, kan klager ikke på det. Han bor i ditt land, og ønsker å reise hjem til sitt eget land når han har ferie, du synes det høres uholdbart ut.

 

Både det å etablere seg med noen som har barn fra før, og det å etablere seg med noen fra et annet land koster ganske mange kompromisser. Den barnløse må tilpasse seg veldig mye den andres liv og rytme. Den som bor i sitt hjemland, må tåle at den andre lengter hjem, og synes det er en selvfølge at ferier tilbringes "hjemme". Jeg synes ikke det er så rart at han vil benytte anledningen til å reise hjem når han har ferie, og at det å bruke penger på fly et annet sted ikke er så interessant.

 

Jeg synes faktisk det er du som er den urimelige her, og ville tenkt over om jeg var kompromissvillig nok til å få til det forholdet dere har.

Du og min eksmann har helt lik mening. For han var det en selvfølge at ferier skulle tilbringes i hans hjemland og med hans familie, og noen annen ferie var utenkelig uansett hva jeg ønsket. Det er også å dra sammenligningen veldig langt når du mener 3 uker med hi sin kjærestes familie og en weekend med hi sin søster og mann blir det samme. Personlig holdt jeg ut i tolv år før jeg rett og slett brøt. Jeg klarte ikke å forholde meg til en slik skjevdeling og barna uttrykte også stor frustrasjon når alt av ferier måtte tilbringes i farens hjemland og hvis det ikke skjedde ble det et helvete hjemme og en mann som var potte sur hele tiden. Det er fire år siden jeg brøt og fortsatt er min eksmann i sjokk over at hans ønsker faktisk ikke var det viktigste i verden hele tiden. Det er også over to år siden barna var med sin far i ferier da de rett og slett nekter å bli med han til flyplassen.

 

Anonymous poster hash: c9070...5f2

[Iiiiik]

Du og min eksmann har helt lik mening. For han var det en selvfølge at ferier skulle tilbringes i hans hjemland og med hans familie, og noen annen ferie var utenkelig uansett hva jeg ønsket. Det er også å dra sammenligningen veldig langt når du mener 3 uker med hi sin kjærestes familie og en weekend med hi sin søster og mann blir det samme. Personlig holdt jeg ut i tolv år før jeg rett og slett brøt. Jeg klarte ikke å forholde meg til en slik skjevdeling og barna uttrykte også stor frustrasjon når alt av ferier måtte tilbringes i farens hjemland og hvis det ikke skjedde ble det et helvete hjemme og en mann som var potte sur hele tiden. Det er fire år siden jeg brøt og fortsatt er min eksmann i sjokk over at hans ønsker faktisk ikke var det viktigste i verden hele tiden. Det er også over to år siden barna var med sin far i ferier da de rett og slett nekter å bli med han til flyplassen.Anonymous poster hash: c9070...5f2

Jeg ville nok heller ikke likt at alle mine ferier måtte tilbringes hos svigerfamilien. Jeg ville allikevel heller ikke likt å bo i et annet land og måtte "sloss" med min ektefelle for å få beholde kontakten med hjemlandet og med familien min. Det er derfor jeg råder HI her til å tenke over om dette er et forhold det er mulig å få til når ønskene spriker så mye. De har jo ikke felles barn, og bor ikke sammen, og det er fortsatt mulig å reevaluere hvorvidt de skal være sammen.

 

Er enig i at en langhelg med broren og tre uker hos hans familie ikke er helt sammenlignbare størrelser, men økonomisk er det allikevel kanskje rimelig å sammenligne?

Endret 3. februar 2017 av Iiiiik

[Luksusdyret]

Jeg ville nok heller ikke likt at alle mine ferier måtte tilbringes hos svigerfamilien. Jeg ville allikevel heller ikke likt å bo i et annet land og måtte "sloss" med min ektefelle for å få beholde kontakten med hjemlandet og med familien min. Det er derfor jeg råder HI her til å tenke over om dette er et forhold det er mulig å få til når ønskene spriker så mye. De har jo ikke felles barn, og bor ikke sammen, og det er fortsatt mulig å reevaluere hvorvidt de skal være sammen.

 

Er enig i at en langhelg med broren og tre uker hos hans familie ikke er helt sammenlignbare størrelser, men økonomisk er det allikevel kanskje rimelig å sammenligne?

 

 

Jeg er fra et annet land og kunne aldri ha drømt om å forlange å tilbringe alle ferier med familien i mitt hjemland. Hadde heller ikke orket å bo hos noen andre, ikke en gang min familie, i 3 uker. Er litt for glad i "personal space" for å kunne gjøre det. Så jeg forstår HI. Han ønsker ikke å bli kjent med hennes venner, men hun må bo hos hans familie i 3 uker... Ingen unnskyldning at man bor i utlandet.

 

Tror ikke HI og kjæresten passer sammen.

[Anonym bruker]

HI

 

Min kjæreste er norsk og Norge er hans hjemland. Familien i utlandet, er resultatet av hans besteforeldres søsken som slo seg ned i et annet land (norske de også)...

 

Jeg synes kjæresten er kompromissløs, og uforstående.

 

Jeg har to barn (den eldste er så gammel at han "klarer seg selv"). I julen for eksempel, dro jeg og barna til kjæresten min og feiret jul sammen med foreldrene hans. Jeg er VELDIG familiekjær, og det var faktisk første gang jeg feiret jul uten mine egne foreldre og søsken. Hadde det likevel veldig koselig da. 

Så begynner plutselig kjæresten min å prate om påsken, og at det nærmest er en selvfølge at jeg kommer til han i påska, og er hos foreldrene hans da. Jeg liker ikke å bli "beordret", og sa at jeg faktisk ikke hadde tenkt så langt fram. I tillegg får familien hans besøk av noen andre slektninger i påska, og det kjenner jeg at jeg rett og slett ikke orker...

Han ble snurt da jeg sa at vi kunne være hos mine foreldre i påska, siden jeg hadde vært der hele jula.

 

Det er koselig folk å være hos altså, men jeg kjenner at jeg ikke orker å være der i en uke når de allerede har andre som skal dit på besøk. Gå oppå hverandre, og hele tiden ha folk rundt seg er bare slitsomt. 

 

Jeg synes fremdeles kjæresten min er urimelig som ønsker at 3 uker av ferien skal være i utlandet hos hans familie, bo hos hans familie. Jeg skjønner at det er stas for han, og dette er jo mennesker han kjenner. Men for meg, som ikke kjenner de, så blir det slitsomt å skal bo i deres stue i 3 uker. 

Etter disse 3 ukene i utlandet, mener han at vi skal være 1-2 uker hos hans foreldre etterpå også.. (Han har ferie i 6 uker i år pga "jobbgode", og jeg er student og har ferie like lenge). 

 

Han mener også at langweekend med min bror kan jeg ta når som helst på året, og derfor ikke burde gjøre det i sommer. Det er forsåvidt sant, men det blir mye mer stress å skulle planlegge det for alle oss utenom ferien, og i tillegg er det jo penger som kommer inn i sommer vi hadde tenkt å bruke på dette. 

 

Akk..Blir irritert bare av å skrive dette.

Anonymous poster hash: 6c4cf...510

[Anonym bruker]

HI

 

Nå er han kjempeskuffet over meg, og mener at jeg behandler han dårlig. 

 

Anonymous poster hash: 6c4cf...510

[Luksusdyret]

 

HI

 

Min kjæreste er norsk og Norge er hans hjemland. Familien i utlandet, er resultatet av hans besteforeldres søsken som slo seg ned i et annet land (norske de også)...

 

Jeg synes kjæresten er kompromissløs, og uforstående.

 

Jeg har to barn (den eldste er så gammel at han "klarer seg selv"). I julen for eksempel, dro jeg og barna til kjæresten min og feiret jul sammen med foreldrene hans. Jeg er VELDIG familiekjær, og det var faktisk første gang jeg feiret jul uten mine egne foreldre og søsken. Hadde det likevel veldig koselig da. 

Så begynner plutselig kjæresten min å prate om påsken, og at det nærmest er en selvfølge at jeg kommer til han i påska, og er hos foreldrene hans da. Jeg liker ikke å bli "beordret", og sa at jeg faktisk ikke hadde tenkt så langt fram. I tillegg får familien hans besøk av noen andre slektninger i påska, og det kjenner jeg at jeg rett og slett ikke orker...

Han ble snurt da jeg sa at vi kunne være hos mine foreldre i påska, siden jeg hadde vært der hele jula.

 

Det er koselig folk å være hos altså, men jeg kjenner at jeg ikke orker å være der i en uke når de allerede har andre som skal dit på besøk. Gå oppå hverandre, og hele tiden ha folk rundt seg er bare slitsomt. 

 

Jeg synes fremdeles kjæresten min er urimelig som ønsker at 3 uker av ferien skal være i utlandet hos hans familie, bo hos hans familie. Jeg skjønner at det er stas for han, og dette er jo mennesker han kjenner. Men for meg, som ikke kjenner de, så blir det slitsomt å skal bo i deres stue i 3 uker. 

Etter disse 3 ukene i utlandet, mener han at vi skal være 1-2 uker hos hans foreldre etterpå også.. (Han har ferie i 6 uker i år pga "jobbgode", og jeg er student og har ferie like lenge). 

 

Han mener også at langweekend med min bror kan jeg ta når som helst på året, og derfor ikke burde gjøre det i sommer. Det er forsåvidt sant, men det blir mye mer stress å skulle planlegge det for alle oss utenom ferien, og i tillegg er det jo penger som kommer inn i sommer vi hadde tenkt å bruke på dette. 

 

Akk..Blir irritert bare av å skrive dette.

 

Anonymous poster hash: 6c4cf...510

 

 

 

Det jeg hører fra din kjæreste her er "meg, meg, meg og familien min". En voksen mann som måååå hele tiden være hos foreldrene eller andre slektninger fremstår som barnslig og uselvstendig. Det ser også ut til at han vil at dere kun skal være hos hans foreldre og slekt, din slekt og venner er ikke så nøye. Tror dessverre at du får det bedre uten ham. Når han i tillegg er norsk, trenger han overhode ikke å dra TRE (!) uker til utlandet for å møte fjerne slektninger. Det er ikke en gang søsken eller kusiner/fettere det er snakk om jo!

[Anonym bruker]

HI

 

Da vi ble "enige" om at jeg dropper å dra til hans foreldre i påsken, og at han heller kommer til meg slik at vi reiser til mine foreldre, så blir han nærmest snurt. Og han klarer ikke å skjule det... Det synes jeg er så ukoselig, og det blir slik at jeg heller vil at vi skal være hver for oss da.

 

Han mener også at jeg skal flytte til hans hjemby sammen med han, når jeg er ferdige med studiene. Det er nemlig det mest logiske i hans øyne, for jeg har ikke like stort nettverk som han...

Men jeg har to barn da, men de er det jo bare å rive opp fra skolen og deres nærmiljø, flytte til en by maaaange timer unna, og ikke minst unna deres besteforeldre og onkler/tanter. Ja, det er helt greit.

 

Når jeg diskuterer dette med han (bosituasjon etter studiene mine), så sier han at vi må prøve å bo i begge byer først før vi kan bestemme oss. Men jeg kan jo ikke bare ta med meg to barn for å "prøve" noe, synes jeg da! Og de har ingen kontakt med farssiden, så det er rett og slett trist hvis de skal flytte så langt unna min familie også, og miste kontakten med dem; se dem 1-2 ganger i året liksom...

Anonymous poster hash: 6c4cf...510

[Luksusdyret]

 

HI

 

Da vi ble "enige" om at jeg dropper å dra til hans foreldre i påsken, og at han heller kommer til meg slik at vi reiser til mine foreldre, så blir han nærmest snurt. Og han klarer ikke å skjule det... Det synes jeg er så ukoselig, og det blir slik at jeg heller vil at vi skal være hver for oss da.

 

Han mener også at jeg skal flytte til hans hjemby sammen med han, når jeg er ferdige med studiene. Det er nemlig det mest logiske i hans øyne, for jeg har ikke like stort nettverk som han...

Men jeg har to barn da, men de er det jo bare å rive opp fra skolen og deres nærmiljø, flytte til en by maaaange timer unna, og ikke minst unna deres besteforeldre og onkler/tanter. Ja, det er helt greit.

 

Når jeg diskuterer dette med han (bosituasjon etter studiene mine), så sier han at vi må prøve å bo i begge byer først før vi kan bestemme oss. Men jeg kan jo ikke bare ta med meg to barn for å "prøve" noe, synes jeg da! Og de har ingen kontakt med farssiden, så det er rett og slett trist hvis de skal flytte så langt unna min familie også, og miste kontakten med dem; se dem 1-2 ganger i året liksom...

 

Anonymous poster hash: 6c4cf...510

 

 

 

Han virker helt realitetsfjern og egoistisk. HAN vil ditt og HAN vil datt. Han ønsker ikke å ta hensyn til barna dine eller deg, alt skal skje på hans premisser. Du må da forvente at hvis dere flytter sammen, er det han som vil bestemme hvem som får bruke bilen den og den dagen, hva dere skal se på TV og så videre. Når han allerede nå vil bestemme alt, blir det bare verre etter hvert som tiden går.

[Anonym bruker]

 

HI

 

Da vi ble "enige" om at jeg dropper å dra til hans foreldre i påsken, og at han heller kommer til meg slik at vi reiser til mine foreldre, så blir han nærmest snurt. Og han klarer ikke å skjule det... Det synes jeg er så ukoselig, og det blir slik at jeg heller vil at vi skal være hver for oss da.

 

Han mener også at jeg skal flytte til hans hjemby sammen med han, når jeg er ferdige med studiene. Det er nemlig det mest logiske i hans øyne, for jeg har ikke like stort nettverk som han...

Men jeg har to barn da, men de er det jo bare å rive opp fra skolen og deres nærmiljø, flytte til en by maaaange timer unna, og ikke minst unna deres besteforeldre og onkler/tanter. Ja, det er helt greit.

 

Når jeg diskuterer dette med han (bosituasjon etter studiene mine), så sier han at vi må prøve å bo i begge byer først før vi kan bestemme oss. Men jeg kan jo ikke bare ta med meg to barn for å "prøve" noe, synes jeg da! Og de har ingen kontakt med farssiden, så det er rett og slett trist hvis de skal flytte så langt unna min familie også, og miste kontakten med dem; se dem 1-2 ganger i året liksom...

 

Anonymous poster hash: 6c4cf...510

Dette forholdet hadde jeg avsluttet umiddelbart. Du har to barn, du trenger ikke en voksen mann som er som et tredje barn.

 

Anonymous poster hash: c9070...5f2

[Mostly Harmless]

Fra hovedinnlegget fikk jeg inntrykk av at dere så godt som aldri treffer hans familie, så svaret mitt tok utgangspunkt i det. Slik du beskriver det nå, skjønner jeg deg bedre. Det er ikke riktig at dere bare skal reise til hans familie hele tiden, heller, selv om dere er sammen med dine barn i hverdagen.

 

Og hele greia med å prøve ut flere steder å bo for så å bestemme seg, er etter min mening uforenlig med barn. Han argumenterer med gi og ta, men når det gjelder bosted, må du ta hensyn til barna. Hvis jeg skal være ærlig, så synes jeg ikke dette høres ut som en mann som er villig til å ta hensyn til barna på bekostning av seg selv, i alle fall ikke uten å klandre deg for det. Hvis dere flytter sammen på ditt hjemsted, ville jeg gjort det klart at dette ikke var et forhandlingskort han kunne bruke for å få viljen sin i alle ferier. Du kan ikke skylde ham noe for at du ikke har mulighet til å flytte hit og dit etter forgodtbefinnende.