Gå til innhold

Nok en alenemor med for få rom


Anbefalte innlegg

Skrevet (endret)

Enig med de andre her, du må dele rom med minstemann.

Så får du heller være litt nazi på at om de skal bråke eller ha besøk(eller begge deler) så holder de seg på rommet sitt slik at du kan bruke stua.

Endret av Nyttårs barn
Videoannonse
Annonse
Skrevet

 

Av oss fire opplever jeg at hun har minst behov ja. Hun er sjelden med andre, idiotisk at hun skal sitte alene på et rom mens de som faktisk får besøk ikke skal ha plass.

 

Anonymous poster hash: e397f...026

 

 

Hun er vel nettopp den som har behov for et sted å trekke seg tilbake? 7- åringen har verken behov for å ha eget rom til venner eller eget rom å trekke seg tilbake på.

 

Får inntrykk av at du forskjellsbehandler barna og ikke liker mellomste særlig...

 

Anonymous poster hash: 0ed8d...ec4

Skrevet

Nå er det vel ikke besøkende man først og fremst skal tenke på i et hjem, men de som tross alt bor der. Selvfølgelig skal også barna vise hensyn ang. mors helse. Hvem skal overta hvis mor kollapser? Tenker at mange av dere som svarer her ikke har tenåringer, eller at dere har ungdommer som er enkle og greie. Ikke bra at et barn er sjefen over alle sjefer.

 

Likevel ville jeg i dette tilfellet gitt to av rommene til jentene, og selv delt det største rommet med lillebror. Er mange smarte løsninger når det kommer til innredning, og lillebror med venner trenger ikke å gå på din del. Hva om du deler av så du får den innerste delen, hvor sikkert også vinduet er? Da kan du lufte ved behov. Er du veldig plaget med migrene, så må ungene kunne bruke stua, mens du hviler på rommet.

 

 



Anonymous poster hash: c846b...ef4
Skrevet

Enig i at det var feil bruk av begreper. Egoistiske er vi vel alle, særlig små barn.

 

 

Anonymous poster hash: 9218f...75b

 

Spebarn kan ikke være egoistiske.

 

Anonymous poster hash: fee9e...7b5

Skrevet

Jeg synes hi får litt mye tyn her, selv om jeg er enig i at hun virker lite løsningsorientert.

Jeg har tre hjemmeboende barn, tvillingjenter på 13 og en mindre gutt. Ville fått samme problemet selv. Tvillingjentene går overhodet ikke sammen. Sier ikke at alt er det ene barnets feil, men at en av dem er særdeles vanskelig å forholde seg til er hevet over tvil. Hun har vært svært krevende, egoistisk og slitsom siden vi kom fra fødestua.

Samtidig har hun mange gode sider også.

Noen barn er verre å håndtere enn andre. Sånn er det bare.

 

Anonymous poster hash: 9218f...75b

 

Herregud, du kan ikke være seriøs. Ett barn kan naturligvis være noe mer krevende enn en annen, men det har også noe med dynamikken mellom foreldre og barn å gjøre, og ved å behandle den ene slik man kan anta ut hva det du skriver her, så medvirker du nok mer enn du tror til å skape atferden. Dette er dessuten slikt man leser at narsissistiske foreldre sier om ett av barna sine...

 

Anonymous poster hash: 0ed8d...ec4

Skrevet

 

Nå er det vel ikke besøkende man først og fremst skal tenke på i et hjem, men de som tross alt bor der. Selvfølgelig skal også barna vise hensyn ang. mors helse. Hvem skal overta hvis mor kollapser? Tenker at mange av dere som svarer her ikke har tenåringer, eller at dere har ungdommer som er enkle og greie. Ikke bra at et barn er sjefen over alle sjefer.

 

Likevel ville jeg i dette tilfellet gitt to av rommene til jentene, og selv delt det største rommet med lillebror. Er mange smarte løsninger når det kommer til innredning, og lillebror med venner trenger ikke å gå på din del. Hva om du deler av så du får den innerste delen, hvor sikkert også vinduet er? Da kan du lufte ved behov. Er du veldig plaget med migrene, så må ungene kunne bruke stua, mens du hviler på rommet.

 

 

 

Anonymous poster hash: c846b...ef4

 

 

Jeg er enig i at man må kunne forvente at tenåringene klarer å ta litt hensyn når omstendighetene tilsier at det er behov for det, så fremt det ikke er noe som forventes av dem støtt og stadig slik at de føler at de må liste seg rundt i eget hjem.

 

Anonymous poster hash: 0ed8d...ec4

Skrevet

 

Det er ikke synd i henne. Hun er utakknemlig og har en personlighet som gjør at hun ikke er veldig pop. Yngste trenger plass han kan leke på, det er uforenelig med familiens behov for at jeg ikke har migrene fire ganger i uken. 

 

Anonymous poster hash: e397f...026

 

 

Dette må være et troll dere...

 

Anonymous poster hash: 0ed8d...ec4

Skrevet

 

Hun får sin egen seng, har ingen kjæreste eller plan om å skaffe meg en.

 

Da vi flyttet pratet jeg lege med barna om at vi måtte være greie med hverandre. Jeg forklarte at det var en tøff tid for meg og belastningen med kranglende unger kunne virkelig ta knekken på meg. Det har hun ikke tatt hensyn til. Hun har ukentlige tantrums, føler seg alltid urettferdig behandlet og roter noe jævlig. Så ja, jeg er litt mettet på henne akkurat nå.

 

Anonymous poster hash: e397f...026

Fy for et ansvar du legger på barna.

 

Anonymous poster hash: dd143...701

Skrevet

Alle løsninger er nå skissert. Ingen passer.

Eneste som gjenstår er at du kan adoptere bort mellomste.

Skjønner ikke hvorfor du laget tråden.

 

 

Anonymous poster hash: 85653...e02

Skrevet

Hvor stort er de største rommet?

Jeg delte rom med min søstre når vi var små, og vi brukte klesskapene som romdeler



Anonymous poster hash: 2e6d3...54c
Skrevet

Vil bare nevne en ting her:

 

Den som fortjener det minst, trenger det mest...

 

Anonymous poster hash: 5110b...d1e

Skrevet

 

Jeg har tre barn og kun tre soverom i nykjøpt leilighet. De to eldste er jenter med to år i mellom og de går dårlig overens, derfor ønsker jeg ikke at de skal dele. Jeg vurderer å la mellomste sove på mitt rom, da det er hun som legger opp til all kranglingen. Hvor slem er jeg da? Hun kommer til å lage helvete, så jeg må bare bestemme før jeg sier noe til dem.

 

Anonymous poster hash: e397f...026

 

 

 

 

Det er ikke synd i henne. Hun er utakknemlig og har en personlighet som gjør at hun ikke er veldig pop. Yngste trenger plass han kan leke på, det er uforenelig med familiens behov for at jeg ikke har migrene fire ganger i uken. 

 

Anonymous poster hash: e397f...026

 

 

 

 

Det er ikke synd i henne. Det fungerer helt fint med de andre to. Søsteren på 15 er helt enig med meg om at hun oppfører seg dårlig. Jeg vil ikke tvinge eldste til å bo med henne når det er slik. 

 

Anonymous poster hash: e397f...026

 

 

 

 

Hun får sin egen seng, har ingen kjæreste eller plan om å skaffe meg en. 

 

Da vi flyttet pratet jeg lege med barna om at vi måtte være greie med hverandre. Jeg forklarte at det var en tøff tid for meg og belastningen med kranglende unger kunne virkelig ta knekken på meg. Det har hun ikke tatt hensyn til. Hun har ukentlige tantrums, føler seg alltid urettferdig behandlet og roter noe jævlig. Så ja, jeg er litt mettet på henne akkurat nå.

 

Anonymous poster hash: e397f...026

 

Etter å ha lest alt du har skrevet om din mellomste datter sitter jeg igjen med dette inntrykket:

 

Her er et barn som mamma ikke liker. Det er hun nok fullstendig klar over. Du krever at hun skal ta hensyn, hun skal være takknemlig. Hun skal ta hensyn til at det er vanskelig for deg å flytte. Var det ikke vanskelig for henne?

 

Hun har få/ingen venner, og jeg får inntrykk av at du synes det er helt i orden og slik må det være. Ingen innsats fra din side for å hjelpe henne til å få det bedre.

 

15-åringen er enig i at søsteren er vanskelig, skriver du. Du har altså snakket med din eldste datter om at hennes lillesøster er vanskelig og laget en allianse: Dere mot henne.

 

Ikke rart hun har "ukentlig tantrums". Hun bor sammen med en storesøster og en mamma som ikke liker henne. Hun har en mamma som ikke vil hjelpe henne med det hun strever med, men bare vil straffe henne for det. Hun bor sammen med en mamma som synes det er helt greit at hun er ensom og ikke har venner og sjelden besøk, for når hun er så vanskelig er det til pass for henne.

 

Stakkars jente.

Skrevet

Herregud, du kan ikke være seriøs. Ett barn kan naturligvis være noe mer krevende enn en annen, men det har også noe med dynamikken mellom foreldre og barn å gjøre, og ved å behandle den ene slik man kan anta ut hva det du skriver her, så medvirker du nok mer enn du tror til å skape atferden. Dette er dessuten slikt man leser at narsissistiske foreldre sier om ett av barna sine... Anonymous poster hash: 0ed8d...ec4

Ok, du har sikkert rett og vet best. Eller ikke. :)

 

Anonymous poster hash: 9218f...75b

Skrevet

 

Spebarn kan ikke være egoistiske.

 

Anonymous poster hash: fee9e...7b5

 

Spedbarn ER egoistiske! Det er jo sånn de overlever! Tror alle får en lettere barseltid om man bare innser det.

 

Anonymous poster hash: daccf...669

Skrevet

Men i alle dager, finnes det ikke en bod i leiligheten der du kan oppbevare mellomste om natta? Hvis ikke kan du jo kjøpe et telt til henne? Sistnevnte var faktisk en bedre ide når jeg tenker meg om, da trenger hun ikke ha fri tilgang til leiligheten, det gjør det sikkert lettere å ha kontroll på rotet hennes. Så kan du ta et soverom selv, og gi de barna du er glad i vært sitt rom, og alle de du bryr deg om kan leve lykelig alle sine dager.

 



Anonymous poster hash: aa0c1...c8d
Skrevet

Jeg leser at du er så irritert på trettenåringen nå, at du avviser alle forslag til romfordeling som innebærer at hun får eget rom. Jeg skjønner at du ikke vil ligge på stua pga migrene, men syvåringen er en mye bedre romkamerat for deg enn trettenåringen. Ikke minst fordi at eneste forklaringen du kan gi trettenåringen på at syvåringen får eget rom og ikke hun, er fordi hun er umulig og ikke har venner.

 

Du virker totalt uinteressert i å bedre dynamikken mellom deg og trettenåringen. I stedet for går du inn for å sabotere forholdet deres, ved å rotte deg sammen med storesøster og planlegge usaklige straffetiltak som mangel på privatliv. Jeg tror du trenger hjelp til å se deg og trettenåringen utenfra, for her viser du en total mangel på interesse for å være den voksne i relasjonen.

Skrevet

Jeg forstår ikke problemstillingen.

 

Det er helt uvesentlig at mellomste er trassig og sur. Hun er tenåring, gi henne litt rom! Det er hun som virkelig trenger det.

 

Og seriøst, migrene? Hva er egentlig problemet? Syvåringer tåler da frisk luft like godt som andre?

Skrevet

Jeg er vokst opp med at mamma sov i nederste køye på mitt rom. Det gikk helt fint. Da jeg ble eldre sov hun i stua. Men det var kleint når hun hadde kjæreste på besøk. Så lenge minste bare er 7 så har du jo i hvert fall 3-5 år hvor du kan ha en slik løsning. Han får jo rommet for seg selv utenom på natten. Og i løpet av 5 år kan jo livet være helt annerledes.



Anonymous poster hash: f7246...f64
Skrevet

For meg er løsningen helt innlysende (og jeg har barn på 8. 9. 13 og 15 år selv så jeg vet litt om alder, trass, pubertet, vanskelige perioder osv).

 

Selvfølgelig skal tenåringene få hvert sitt rom og du dele med yngste. Du setter f.eks din seng inn mot veggen nærmest vinduet, henger en skinne med et forheng fra taket foran sengen så du kan re opp sengen og fra for forhenget på dagtid og instruere gutten og hans venner om at de kan leke som de vil på rommet men din seng er off-limit. Det er da virkelig ikke noe problem

 

Innen eldste blir tenåring og trenger eget rom kan det godt være eldste har flyttet hjemmefra.

 

Måten du håndterer en 13-åring i en vanskelig periode på er forresten under enhver kritikk. Her har vi også vært "heldig" med personligheten på eldste. Snart 16 år nå og har vel knapt hatt en eneste konflikt hele puberteten, populær, mange venner, flink på skolen, blid, positiv og har aldri hatt noe å gjøre opprør mot.

 

13-åringen derimot, det er ikke like lett å være 13 år for alle altså, noen sliter mer enn andre. Her er det en helt annen personlighet, klassemiljøet er mye tøffere. Vennskap og relasjoner i klassen er nå i veldig forandring, kanskje pga puberteten og fordi de modnes i ulik takt, interesser endres osv? Men det er ikke lett å stå oppi dette for de unge selv. Det blir litt drama, det blir mange tanker og de er usikre på seg selv osv, selvfølgelig kommer det i hovedsak ut på oss her hjemme. De trenger masse masse ubetinget kjærlighet, grenser, struktur, rutiner og irettesettelser ved ufin oppførsel, og enda litt mer kos, klem og forsikringer om vår ubetingede kjærlighet. Tror ikke helt du klarer finne balansen her.

 

Istedenfor å rotte deg sammen med eldste og være enige om hvor grusom 13-åringen er burde du jo spille på eldste sin empati, be henne om å gi lillesøster litt slakk, ikke la seg hisse opp og prøve unngå krangling nå som det tydeligvis er en vanskelig tid for 13-åringen. Mener ikke at eldste skal finne seg i allverdens dritt, men det går an å la noen ting bare fare uten å lage spetakkel av alle små provokasjoner også.



Anonymous poster hash: 0162e...1e6
Skrevet

 

Hun får sin egen seng, har ingen kjæreste eller plan om å skaffe meg en.

 

Da vi flyttet pratet jeg lege med barna om at vi måtte være greie med hverandre. Jeg forklarte at det var en tøff tid for meg og belastningen med kranglende unger kunne virkelig ta knekken på meg. Det har hun ikke tatt hensyn til. Hun har ukentlige tantrums, føler seg alltid urettferdig behandlet og roter noe jævlig. Så ja, jeg er litt mettet på henne akkurat nå.

 

Anonymous poster hash: e397f...026

Hva ? Du snakket om hvor belastende det var for deg ????? Herregud kvinne .. vær en mamma og sett barna i fokus !!

 

Anonymous poster hash: 96bef...721

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...