Bekymringsmelding barnevern

[Anonym bruker]

Den siste kommentaren kunne du spart deg for! Det er vel strengt tatt jeg som kjenner gutten, og vet at "masse styr" ikke stemmer med samtalen han har hatt med barnevernet!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

[Anonym bruker]

Den siste kommentaren kunne du spart deg for! Det er vel strengt tatt jeg som kjenner gutten, og vet at "masse styr" ikke stemmer med samtalen han har hatt med barnevernet!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

Det handler jo ikke om at du kjenner gutten best, men at dette faktisk er et fenomen som forekommer. Når barna oppfatter hva tilståelsen fører til kan de trekke den tilbake, bli usikker osv.

 

 

Anonymous poster hash: d8bc3...3fb

[Anonym bruker]

Kan jeg få avspore litt? Vi venter også på uanmeldt besøk av de, vet dere om vi får vite hvilken dag ? Altså hvilken dato ?

 

Anonymous poster hash: 84cbd...b8d

[Anonym bruker]

Kan jeg få avspore litt? Vi venter også på uanmeldt besøk av de, vet dere om vi får vite hvilken dag ? Altså hvilken dato ?

 

Anonymous poster hash: 84cbd...b8d

Du vet ikke hva uanmeldt betyr du da? Herregud.

 

Anonymous poster hash: 4a93d...9f0

[Anonym bruker]

 

Du vet ikke hva uanmeldt betyr du da? Herregud.

 

Anonymous poster hash: 4a93d...9f0

Men fordel å få litt info slik at man faktisk er hjemme og barnet ikke er på trening eller ute til venner eller vi har besøk? Lite hensiktsmessig observere i de settinger. Tenkte kanskje man fikk en dato eller ihvertfall iløpet av x uken men ikke tidspunkt etc

 

Anonymous poster hash: 84cbd...b8d

[Anonym bruker]

Kan jeg få avspore litt? Vi venter også på uanmeldt besøk av de, vet dere om vi får vite hvilken dag ? Altså hvilken dato ?

 

Anonymous poster hash: 84cbd...b8d

Nei, dere får ikke opplyst hvilken dag. At de kommer på morgenen, for å de på morgenrutuner er ikke usannsynlig.

 

 

Anonymous poster hash: d8bc3...3fb

[Anonym bruker]

Leste ikke alt, for langt.

Ca halvveis uti begynner du å fokusere på dine egne følelser, din egen skuffelse over barnet, din egen opplevelse av at det er nervepirrende og "hvordan kan sjuåringen utsette oss for dette" osv.

 

Allerede her blir det vel tydelig at ingen av dere burde ha barn uten at dere umiddelbart får dere et foreldrekurs og tar imot ALL DEN VEILEDNING dere kan få fra barnevernet! Skjerp deg noe helt kataklysmisk, og snakk til mannen din en gang for alle om å pelle seg på sinnemestringskurs!

 

Anonymous poster hash: 71c7d...934

Skjerp deg noe hvaforno? Gutten var 10, ikke 7... hun må jo også få lov å ha tanker og følelser rundt dette?!? Selvfølgelig ønsker hun guttens beste, elsker han og vil hjelpe...men det må være lov å spørre seg spørsmål og være lei seg også!! Hun er ikke bare mamma, også et levende,tenkende, følende menneske...synes du skal skjerpe deg og øve deg litt på empati-fronten.

 

Anonymous poster hash: 6ee39...05c

[Anonym bruker]

Vi har også opplevd dette, barnet sa på skolen at far hadde slått. Skolen gjør som de skal gjøre og kontakter bv, politiet blir også innblandet . Vi får vite om alt dette den dagen barna blir tatt inn i barneavhør. Det kommer ikke frem noe der, og barna sier ikke noe mer ang å ha blitt slått. (Noe tid etter dette får barnet 2 diagnoser forenelig med fjern virkelighetsoppfatning ) saken blir raskt avsluttet og vi har kun 2 møter på bv sitt kontor. Politiundersøkelsen varer dog lenge pga sykdom hos politiadvokat . Det aller første jeg gjorde etter å ha sittet i politiavhør var å kontakte barnets lærer/skole og gi min fulle støtte til dem , samt berømme at de hadde tatt mitt barn på alvor . Jeg tok med barna og reiste bort noen dager fra far , dette fordi han ble sint og skuffet på barnet . Han klarte ikke å håndtere saken på en voksen måte. Jeg fikk ros av bv pga måten jeg håndterte det hele og de sa i ettertid at de hadde satt pris på at jeg var så rolig og enkel å samarbeide med. Jeg fikk råd og veiledning hele veien av bv og jeg råder deg HI til å se litt lenger enn skuffelse og ikke la noe sinne eller skyld lesses på barnet. En slik situasjon ER tøff, men du kan selv velge hvordan du håndterer den...lykke til

 

Anonymous poster hash: 0c510...222

[Anonym bruker]

Skjerp deg noe hvaforno? Gutten var 10, ikke 7... hun må jo også få lov å ha tanker og følelser rundt dette?!? Selvfølgelig ønsker hun guttens beste, elsker han og vil hjelpe...men det må være lov å spørre seg spørsmål og være lei seg også!! Hun er ikke bare mamma, også et levende,tenkende, følende menneske...synes du skal skjerpe deg og øve deg litt på empati-fronten.

 

Anonymous poster hash: 6ee39...05c

"Selvfølgelig ønsker hun guttens beste, elsker han og vil hjelpe..."

 

Ehhh, hvis det var noe som helst selvfølgelig i at foreldre elsket sine barn, ønsket det beste for dem og var tenkende, følende mennesker, så ville ikke barnevernet eksistere. For da ville vi ikke behøve det.

 

Anonymous poster hash: 71c7d...934

[Anonym bruker]

Tusen takk for fornuftige ord, 16:06!

 

Jeg sto klar for å favne om en gutt som sa han hadde blitt slått- klar til å beskytte, kjempe og trøste. Ingen ting av måten han ble møtt på kan ha opplevdes som mye styr, eller at han så konsekvenser eller noe som skulle tilsi at han skulle skjule sannheten. Vi viste ham at vi tålte sannheten. Det var faktisk helt motsatt- da det viste seg at han hadde løyet at jeg begynte å spørre gutten om han var klar over hvilke konsekvenser det har å lyge om slike ting. Ja, jeg ble skuffet, ikke over at far ikke har slått- men at gutten kan finne på å si noe slikt når det ikke har rot i virkeligheten. De som klarer å forstå at en 10 åring sier slike ting uten å ha tanke for konsekvenser må være utrolig forståelsesfulle mennesker, som evner å overse hvilke katastrofale konsekvenser slikt får for resten av familien- jeg vet faktisk ikke om jeg vil bli så "flink". Men ja, jeg trenger hjelp til å forstå hvorfor barnet mitt gjør slike ting.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

[Anonym bruker]

Unnskyld, men her leser jeg bare "meg, meg og meg".jeg har så mange barn. Jeg er gravid. Jeg blir skuffet.

 

Tenker du heller skal fokusere på hborfor han har sagt det. Kan det være han at det likevel er sant? Har han oppfattet feil? Er det noe som skurrer som f.eks bup eller ppt? Blir han mobbet? Ønsket han oppmerksomhet? Føler han seg ikke sett hjemme i en stor ungeflokk (du legger jo frem at du har mange barn)?

 

Anonymous poster hash: 8c458...0cb

[Anonym bruker]

Jeg tenker det er lov å bruke hodet også- man trenger ikke rope ulv om det ikke er noe å rope ulv for. Skolen har erfart at gutten har løyet før, skal ha hatt med 500 kr på skolen og sagt han hadde stjålet den fra oss som foreldre. Da tok de ham inn til samtale, og fikk dette avkreftet. Det er jo tydelig at en del av guttens utfordring er at han ikke forstår konsekvenser av alt han sier, og da tenker jeg det er vi voksne irundt ham som må ta en vurdering før " akuttalarmen" går for fullt. Det er jo svært nedverdigende for guttungen å se hva han "har stelt i stand", uten å ha noen forutsetning for å skjønne hva han stekte i stand.

 

Og snu det litt- gutten har kommet hjem og sagt at ALLE lærerne er slemme- det faller meg da ikke inn å anmelde alle lærerne uten å selv sørge for å forhøre meg med guttungen om hva som har skjedd, hvem disse alle er osv!

 

Og selvfølgelig- hadde guttungen opprettholdt at far søår ovenfor skolen- så skulle de anmeldt! Ingen barn skal oppleve slikt! Men i vårt tilfelle oppleves det så åpenlyst at det hele er oppspinn, noe gutten nå sier selv. Han har rett og slett ikke tenkt over hva han har sagt, eller at dette får konsekvenser.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

Jeg synes det er rart at du klandrer gutten så mye, når du samtidig sier at han ikke har forutsetninger til å forstå hva han gjør.

 

Og de ansatte skal ikke spørre ut barnet i sånne saker, det skal heller ikke du. Barn er fort å lede

 

Anonymous poster hash: bee74...5d3

[Anonym bruker]

Jeg trodde jo at barnet forsto såpass.. Men uansett, basert på kjennskap til guttens atferd er det naturlig å ta en runde med seg selv før man roper ulv. Jeg hadde ikke fått meg til å anmelde lærerne fordi barnet sa de var slemme- uten først å ha forhørt meg med barnet om hva det la til grunn for en slik uttalelse.

 

Som foreldre er man ganske rettsløse innenfor barnevernet, og ser at denne saken kunne vært forhindret på et mye tidligere nivå. Men det blir sikkert greit- hørtes ut som barnevernet nesten beklaget seg og håpet vi ikke lagde noe stor sak ut av dette, da det kunne se ut som det dreier seg om en gutt som ikke selv forstår hva han sier og hvorfor.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

[Anonym bruker]

Jeg trodde jo at barnet forsto såpass.. Men uansett, basert på kjennskap til guttens atferd er det naturlig å ta en runde med seg selv før man roper ulv. Jeg hadde ikke fått meg til å anmelde lærerne fordi barnet sa de var slemme- uten først å ha forhørt meg med barnet om hva det la til grunn for en slik uttalelse.

 

Som foreldre er man ganske rettsløse innenfor barnevernet, og ser at denne saken kunne vært forhindret på et mye tidligere nivå. Men det blir sikkert greit- hørtes ut som barnevernet nesten beklaget seg og håpet vi ikke lagde noe stor sak ut av dette, da det kunne se ut som det dreier seg om en gutt som ikke selv forstår hva han sier og hvorfor.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

Barnevernet vil aldri beklage at de sjekker opp saker knyttet til vold. Du har fått mange gode tips her, som du desverre ser rett forbi. At foreldrene føler seg rettsløse: vel, det er et setning som høres nå og da, og en kan lese mye om inne på div grupper på fb.

At bv håper dere ikke lager sak?? Du høres virkelighetsfjern ut!!

 

Anonymous poster hash: d8bc3...3fb

[Anonym bruker]

Når jeg gikk på barneskolen så betrodde jeg en vennine at faren våres slo oss når vi gjorde noe galt.

Dette fortalte hun moren sin som igjen tok det videre til barnevernet.

Så plutselig en dag kom barnevernet for å snakke med meg alene om det stemte at far slo.

Jeg ble redd for hva faren min kom til å gjøre med meg om jeg sa sannheten til barnevernet så jeg løy for de.

Mens sannheten var at han hadde slått meg i 9 år som en del av oppdragelsen.

 

Så at barnet skifter mening etter barnevernet er kommet inn,vil ikke si at sønnen din lyger om at far har slått han!!

Anonymous poster hash: 8e438...a74

[Anonym bruker]

Hi, hvis du ønsker å takle dette på best mulig måte for hele familien og unngå å skape den "katastrofen" du er redd for, da må du se til å riste deg selv ut av den martyrrollen du nå gir inntrykk av at du har gått inn i!

 

Jeg vil tro alle her har sympati med deg fordi dette føles veldig vanskelig. Og likevel - ditt eneste fokus er at du føler, du er skuffet, du forventer, det er synd i deg, du blir flau, du vil ikke osv. osv.

 

Om du ønsker å håndtere dette på en best mulig måte for dere alle, da MÅ du begynne å tenke helt anderledes.

Javel, så er det ubehagelig. Aksepter det!

Ok, så må du gjøre noen ting du kanskje ikke har lyst til - det er en del av voksen- og foreldretilværelsen. Aksepter det!

 

Du burde dessuten være langt mer åpen for at det kan være mer ved denne saken enn du først ser. Nr. 40 gir deg et godt eksempel på det. Det betyr ikke at det samme trenger å gjelde dere, men som mor har du ikke råd til å stenge av muligheten for at det kan ligge mer i dette enn du selv tror. Du kan ikke blåøyd tro at det ikke er noe selv om sønnen din i ettertid sier det ikke er det - ikke når du har en mann som du selv sier har et sinneproblem.

 

Du sier at mannen din har et sinneproblem. Hva har du og far gjort for å endre dette?

Dere har en sønn med adferdsproblemer og forventer at skolen skal være perfekt og gjøre både det ene og det andre (til og med bryte loven - de er pliktig iflg. loven å ta en sak direkte til bv ved informasjon om vold, uten selv å snakke mer med barnet. Dette gjelder uansett.). Men å gjøre noe selv med ting som kan være medvirkende til sønnens adferdsproblemer, det er dere ikke...

Mange barn som lever i hjem med fysisk eller psykisk vold kan få adferdsproblemer.

Så hva kommer du til å kreve at mannen din gjør med sitt sinneproblem?

 

Du må legge bort den prinsesse-vil-ikke-holdningen din og begynne å tenke konstruktivt!

Det eneste fornuftige er å samarbeide fullt og helt med bv. Da unngår du mer mistenkeliggjøring.

Det du skisserer her er at du skal sette betingelser, du skal nekte slik og slik.

Da vil din egen oppførsel kunne skape større problemer - det er vel ikke det du vil, er det?

 

Praktiske ting - du sier at du ikke har energi til å ordne alt som bør ordnes. Sett mannen på jobben, da! Det er trolig mannens sinne som er årsaken til denne saken (uansett om han har slått eller ikke). Du er dessuten høygravid med ekstra problemer, da er jeg det som en selvfølge at han uansett tar mer enn sin normale del. Men noe sier meg at han kanskje ikke gjør det siden du skisserer at du ikke har energi til å gjøre alt...

 

Du kan velge å se på denne saken som et angrep på deg selv og plassere deg selv i martyrrollen.

Eller du kan velge å tenke på at dette er en gylden anledning for å få den hjelpen dere tydeligvis har ønsket å få for sønnen deres.

Hva tror du er smartest?

 

Hvis det er slik at sønnen din har problemer/diagnose som han trenger hjelp for, da er det større sjanse for at dere får dette nå.

Med en sønn med adferdsproblemer sier det seg selv at du ikke kan tillate at mannen har et sinnemestringsproblem - for så lenge mannen har det vil hans sinne være med på å forsterke din sønns problemer. Vil du virkelig godta det?

 

Det er helt tydelig at dere som familie har utfordringer dere trenger hjelp for.

Spill på lag med barnevernet, ta imot all den hjelpen dere kan få - foreldreveiledining, kurs for foreldre, ikke minst sinnemestringskurs for mannen (!) og be om hjelp til å få i gang en utredning av sønnen.

 

Noe sier meg at du enda en gang vil bagatellisere ting og fokusere på dine egne følelser.

Men her har du et valg, HI. Du kan velge å se saklig og konstruktivt på de problemene dere har og be om hjelp (glem din egen stolthet!). Eller du kan velge å sabottere deg selv og familiens fremtid.

 

Valget ditt er mellom martyrrollen og det å være konstruktivt løsningsorientert.

Anonymous poster hash: d982d...62d

[Anonym bruker]

Tusen takk for fornuftige ord, 16:06!

 

Jeg sto klar for å favne om en gutt som sa han hadde blitt slått- klar til å beskytte, kjempe og trøste. Ingen ting av måten han ble møtt på kan ha opplevdes som mye styr, eller at han så konsekvenser eller noe som skulle tilsi at han skulle skjule sannheten. Vi viste ham at vi tålte sannheten. Det var faktisk helt motsatt- da det viste seg at han hadde løyet at jeg begynte å spørre gutten om han var klar over hvilke konsekvenser det har å lyge om slike ting. Ja, jeg ble skuffet, ikke over at far ikke har slått- men at gutten kan finne på å si noe slikt når det ikke har rot i virkeligheten. De som klarer å forstå at en 10 åring sier slike ting uten å ha tanke for konsekvenser må være utrolig forståelsesfulle mennesker, som evner å overse hvilke katastrofale konsekvenser slikt får for resten av familien- jeg vet faktisk ikke om jeg vil bli så "flink". Men ja, jeg trenger hjelp til å forstå hvorfor barnet mitt gjør slike ting.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

Det siste er i alle fall sant. Du trenger hjelp til å forstå barnet ditt.

 

At du forventer at en tiåring skal gjøre en konsekvensanalyse av alt han sier og gjør forteller bare at du stiller for høye krav. Ti år er fortsatt et barn. Kanskje er det et ønske om oppmerksomhet, kanskje et rop om hjelp, kanskje sensasjonslyst? Men du lurer ikke på det i dine innlegg. Du fokuserer på hvor dårlig gjort det er, for tenk om familien din får riper i fasaden, og tenk at ikke tiåringen skjønner hvor stusselig det er for den voksne.

 

Får åndenød av deg. Er deg rart han finner på historier. Du står jo klar til å favne det barnet som har en fæl skjebne å fortelle om. Men det barnet som kanskje bare vil bli sett, det ser du ikke, du er for opptatt med å se deg selv.

 

Anonymous poster hash: 71c7d...934