Bekymringsmelding barnevern

[Anonym bruker]

Ble kontaktet av barnevernet, som kunne fortelle at de har mottatt en bekymringsmelding fra skolen- gutten vår på 10 år har fortalt til hele klassen og læreren sin at pappaen slår ham. Bekymringsmeldingen gikk på guttens atferdsvansker (noe vi har hatt et godt og tett samarbeid med skolen om i mange år), at pappaen slår, samt at pappaen er sint.

 

Barnevernet mente jeg kunne informere barnefar om anklagene, men jeg syntes det var feil at jeg ble informert før ham, og at han burde bli informert direkte av dem, ikke via meg. Jeg bekreftet at barnefar har et sinne, men aldri sett ham slå barnet. Barnets atferdsvansker bekrefter jeg, og barnevernet bekreftet å ha fått informasjon om et godt fungerende samarbeid hjem- skole på dette området. Jeg forteller også at jeg opplever at gutten ikke alltid forstår situasjoner og det som blir sagt. Barnevernet forteller de har snakket med gutten, som i samtale med dem avkrefter at far slår, usikkert hvorvidt han hadde ment far hadde gjort det en gang.

 

Jeg stålsetter meg, alt raser i hodet mitt- gravid med barnefar- snart alenemor til flere barn? ja, det måtte bli slik- barna må beskyttes. Man må tro på barnet, selv om det hele høres utenkelig ut..

 

Barnet kommer hjem, blir støttet på at det er viktig å si fra om slike ting, at vi skal ordne dette osv. Begynner så å spørre om hva som har skjedd- gutten vet ikke! Husker ikke han har fortalt det på skolen engang ( ok, har gått 1,5 md siden han fortalte det første gang, men allikevel!?). Spør om far har slått ham når han har vært sint, noe gutten avkrefter. Gutten drar på det og sier han egentlig ikke vet om far har slått- og om det har skjedd var det kanskje et uskyldig klask under lek.. Han hadde ikke vært redd, det hadde ikke vært vondt..

 

Kjenner jeg er utrolig skuffet over sønnen min- enn å utsette hele familien for dette, uten noen tanke for konsekvenser!!? Jeg klarer ikke forstå at det er mulig! Å vite forskjell på fantasi og virkelighet klarer jo både 4 og 5 åringen her hjemme- og dette er jo normalt utviklet i 7-årsalder!

Barnevern sa det kunne være at gutten hadde sagt dette uten å tenke seg om, eller for å få oppmerksomhet- det kan jo se slik ut.

 

Nå skal vi i samtale til uka- umenneskelig å gå slik en uke å vente på å få dette overstått. Jeg kjenner dette er en stor belastning på familien. Jeg føler virkelig på skam over å må på et slikt møte. Noen som vet om gangen videre i slike saker? Barnevernet hadde nevnt hjemmebesøk ovenfor barnafar og barnet- jeg sier det ikke kommer på tale! Det er en stor nok belastning å ha mange barn, ha store svangerskapsplager og være gravid, om jeg ikke skal utsettes for overvåkning i mitt eget hjem, å måtte informere de største barna, skape unødvendig uro og bekymring for dem, samt føle på press om rundvask etc. Jeg har ikke kapasitet! Vi har to hus, så blir å foreslå hjemmebesøk i det andre huset med kun barnet det gjelder og far dersom det blir aktuelt. Barnevernet sa i telefonen at bekymringsmeldingen ikke gikk på meg- så da kan de vel heller ikke kreve meg tilstede?

 

Kjenner også på svik og skuffelse ovenfor skolen- gutten benekter de har snakket med han om uttalelsene i etterkant, og på den måten kunne avkreftet at det var noe sannhet i dem. Virker som skolen i stedet har tatt saken direkte opp til BV. Vi har hatt et godt samarbeid med skolen tidligere, men skuffelsen er stor over at saken er brakt på et slikt nivå når sannheten så enkelt kunne blitt avslørt allerede på skolen, samt at jeg ikke på forhånd er blitt informert fra skolen om den delen av bekymringsmeldingen som omhandler atferdsvansker.

 

Hele saken oppleves så lei, liker ikke ha slike ting hengende over, hadde aldri trodd noe slik skulle ramme oss! Jeg skjemmes, jeg vil ikke ha mitt navn på en slik sak!

 

Noen som har erfaring- hva er gangen i slike saker. Håper selvfølgelig på at hele saken legges død til uka- men er redd disse menneskene- denne etaten har makt til å gjøre akkurat hva de tenker. Eller at de har rutiner som sier de skal møte oss føere ganger, ha hjemmebesøk osv..

 

Har forøvring bestilt legetime til gutten- slik at han kan få en skikkelig utredning. Synes mange av hans symptomer kan likne på ADHD, i tillegg til at vår gutt har utfordringer med å forstå enkelte ting og situasjoner. Har bedt skolen om svar på en del spørsmål, samt komme med en uttalelse av barnets og skolens utfordringer, uten å ha fått noe svar enda.

 

Takker for alle svar!!

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

[Anonym bruker]

Leste ikke alt, for langt.

Ca halvveis uti begynner du å fokusere på dine egne følelser, din egen skuffelse over barnet, din egen opplevelse av at det er nervepirrende og "hvordan kan sjuåringen utsette oss for dette" osv.

 

Allerede her blir det vel tydelig at ingen av dere burde ha barn uten at dere umiddelbart får dere et foreldrekurs og tar imot ALL DEN VEILEDNING dere kan få fra barnevernet! Skjerp deg noe helt kataklysmisk, og snakk til mannen din en gang for alle om å pelle seg på sinnemestringskurs!

 

Anonymous poster hash: 71c7d...934

[Anonym bruker]

Var i en lignende situasjon før barnet mitt fikk diagnose. Ekstrapappaen (bodd sammen siden h*n var bitteliten) leverte på SFO hver dag og de tullet som vanlig. Da ekstrapappaen skulle gi hadet-klem, som normalt, snudde barnet seg vekk i siste liten, kom såvidt borti knaggen og fikk et lite merke i ansiktet. De snakket om det og tullet litt til før ekstrapappaen måtte dra på jobb. Dagen etterpå ble jeg innkalt til møte på skolen med tema om mishandling på skolen (forårsaket av ekstrapappa dagen før ifølge dem). Barnet på 7 år hadde prestert å si til "alle" at ekstrapappaen hadde slengt h*n inn i veggen med vilje (viste forøvrig et helt annet sted enn knaggen selv om det lille merket ikke tilsvarte å bli slengt inn i veggen). Barnet hadde blitt mobbet på skolen siden skolestart og hadde store læreproblemer så de måtte selvsagt inkludere i bekymringsmeldingen at barnet slet på skolen. Hadde ukentlige møter på skolen før dette grunnet skolens manglende tiltak mot mobbing og for å få hjelp til lærersituasjonen. Etter merket mente skolen at vi måtte ha et voldelig hjem eller noe siden barnet hadde dette lille merket og hadde hatt så store skoleproblemer (skolen selv ville ikke ta på seg ansvar for verken mobbingen eller læreproblemene lenge før dette). Viste seg at barnet hadde autisme og tok berøringer som slag, spark osv rundt den alderen... Tok man såvidt borti armen så var det et slag eller ar man dyttet. Har blitt litt bedre nå mange år etterpå, men det var en særdeles ekkel følelelse å ha anklagen om voldelig hjem hengende over hodet den gangen. Kunne knapt ta borti barnet lenger Mobbingen forverret all form for berøring (kommet frem på bup). Ingen av oss har mishandlet barnet, og det var virkelig ekkelt at de ville ha samtale med oss kort tid etter. De sjekket hvordan barnet hadde det på rommet, hva barnet fikk å spise, fullstendig intervju med både ekstrapappa, meg som mor og barnet -alle hver for seg, studering av rutiner, mat og alt mulig annet rart. Var galt at jeg gikk igang med å gjøre lekser med barnet og lage middag for å nevne noe. Barnet ba meg om å lese i steden for lekser så jeg forklarte at vi måtte gjøre lekser først, spise litt mat og så kunne vi lese boken (som belønning). Aldri gjør den tabben! Barnevernet mente da at jeg var kald og distansert (pga boken) til tross for god forklaring til barnet, klemming og at jeg satt med leksene der. Under intervjuet med barnet fikk de tilbakevist alle bekymringer, men de ville allikevel ha oss inn på enda ett møte hos dem. Vi er ressurssterke foreldre og har et godt hjem. Har fulgt opp barnet frem og tilbake på skolen, ppt og bup i det lange og brede. Barnet får alt det h*n trenger og mye mer til (barnevernet mente visstnok at barnet hadde for mange leker- alt var selvsagt ryddig og organisert, men obs-dette kan også være "negativt"). Enebarn med foreldre med gode lønninger så h*n ble nok bortskjemt mer enn de fleste andre rundt der. I avslutningsrapporten kom det frem flere uriktige ting for å legitimere at de hadde åpnet saken og hatt møtene. Det var en ekkel sak å ha over seg så vi pirket ikke mer på det. Var bare glad for at de henla saken til slutt. Det er flere råtne saksbehandlere der ute som prøver å pirke på ALT det de kan for å få bedre statistikk (og enkelte prøver desverre å fabrikkere "bevis"). Vi traff desverre på en av dem. Uansett hva du gjør så ta opp alle samtaler på lydopptak slik at de ikke kan komme med uriktige opplysninger i etterkant. Ikke server mat (ha ferdig mat til barnet i kjøleskapet om barnet blir sultent), ikke ha for mye leker, ikke gjør lekser (!) og sitt med barnet kontinuerlig.

Barnevernet gjør en bra jobb i mange tilfeller, men enkelte er noen maktsyke individer som ikke burde inneha jobben. Det samme gjelder forøvrig også selvsagt i andre arbeidsgrupper. Jeg skjønner at du er høygravid, men du bør virkelig ha det i huset hvor barnet bor- ikke et ekstrahus (dette kan bli sett negativt på). Du må være åpen og klar for at de vil intervjue deg også. Verken du eller faren vil tjene på å være defensiv. Pass på å ikke ha oppvask og at det er sånn noenlunde rent og ryddig. Du behøver ikke å shine opp alt sammen. Rommet til barnet bør ha rent sengetøy og være organisert (ikke altfor mange leker). Be mannen din- evt familie- hjelpe deg. Pass på at barnet har normalt pent tøy på den dagen, har dusjet og gredd seg. Kryss fingrene og håp på at du får en god saksbehandler. Du bør ta en prat med mannen din ang sinne og vær unisone på hva som blir sagt. Om han har slått er dette totalt uakseptabelt, og det er derfor skolen er pliktig til å sende inn bekymringsmeldingen. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 6fbe9...b28

[Anonym bruker]

Organisere barnerommet. Dusjet og gredd seg, faktisk.

Enda en som VIRKELIG ikke skjønner hva som gjør gode foreldre gode.

 

Anonymous poster hash: 71c7d...934

[Anonym bruker]

Gutten sier jo at han ikke vet om faren har slått, også fokuserer du på at du er skuffet over gutten. Første punkt må være å få frem sannheten. Om ikke vold har forekommet må en finne ut hvorfor gutten sier det; det kan være andre problem med faren han ikke vil si.

Skolen har handlet rett ved å involvere bv. De vil nok gjennomføre undersøkelse og kan kreve hjemmebesøk. Her bør du samarbeide. Og i fall slike besøk skal bv se dere i naturlige settinger så å rømme til et annet hus bare deg og gutten vil ikke tale til din fordel.

Om du har omsorgen vil du naturligvis bli "gransket" om barnet skades under samvær.

 

Anonymous poster hash: d8bc3...3fb

[Anonym bruker]

Organisere barnerommet. Dusjet og gredd seg, faktisk.

Enda en som VIRKELIG ikke skjønner hva som gjør gode foreldre gode.

 

Anonymous poster hash: 71c7d...934

Ja, uansett hvor mye vi forteller hver dag at vi er glad i barnet, klemmer, gir masse ros, følger opp, passer på at alt er i orden osv så hjelper ikke det en døyt hvis man får en dårlig saksbehandler. Vi har vært på foreldrekurs, autismekurs og mye annet opp gjennom årene foe å hjelpe barnet på best mulig måte. Så ja, disse overfladiske tingene som å gre håret, organisere rommet og dusje samme dag hjelper virkelig om man får et råttent eple av en saksbehandler som ønsker å finne enhver grunn til å finne noe å pirke på. Om barnet har rufsete hår, lukter svette og har hullete tøy så selvsagt kan da saksbehandleren finne på å skrive at det ikke tas vare på barnets hygiene og velferd. Du kan jo få definere hva gode foreldre et hvis du har så mye greie på det. I vår verden er det i alle fall å være gode trygge foreldre som viser barna kjærlighet hver dag, passer på at de har alt det de trenger, at de får ros for positive ting, at de har regler og faste rammer, at de får oppfølging, at de kan komme til oss når noe skjer osv.

 

 

Anonymous poster hash: 6fbe9...b28

[Anonym bruker]

Ja, uansett hvor mye vi forteller hver dag at vi er glad i barnet, klemmer, gir masse ros, følger opp, passer på at alt er i orden osv så hjelper ikke det en døyt hvis man får en dårlig saksbehandler. Vi har vært på foreldrekurs, autismekurs og mye annet opp gjennom årene foe å hjelpe barnet på best mulig måte. Så ja, disse overfladiske tingene som å gre håret, organisere rommet og dusje samme dag hjelper virkelig om man får et råttent eple av en saksbehandler som ønsker å finne enhver grunn til å finne noe å pirke på. Om barnet har rufsete hår, lukter svette og har hullete tøy så selvsagt kan da saksbehandleren finne på å skrive at det ikke tas vare på barnets hygiene og velferd. Du kan jo få definere hva gode foreldre et hvis du har så mye greie på det. I vår verden er det i alle fall å være gode trygge foreldre som viser barna kjærlighet hver dag, passer på at de har alt det de trenger, at de får ros for positive ting, at de har regler og faste rammer, at de får oppfølging, at de kan komme til oss når noe skjer osv.

 

 

Anonymous poster hash: 6fbe9...b28

Ja, det kan jeg definere. For det har jeg peiling på. Men med alle kursene du har gått har du sikkert lært det selv, helt uten min hjelp.

 

Men i et hjem der faren har anger issues og mora bare ser sin egen navle, hjelper det ikke mye hvor nyvasket ungen er.

 

Anonymous poster hash: 71c7d...934

[Anonym bruker]

Ja, det kan jeg definere. For det har jeg peiling på. Men med alle kursene du har gått har du sikkert lært det selv, helt uten min hjelp.

 

Men i et hjem der faren har anger issues og mora bare ser sin egen navle, hjelper det ikke mye hvor nyvasket ungen er.

 

Anonymous poster hash: 71c7d...934

Herrefred at det skal være så jævlig vanskelig og forstå hva folk skriver 🙄

 

Anonymous poster hash: ec3ef...9c7

[Anonym bruker]

Dette har skjedd oss også, men her ringte barnevernet politiet (slik de SKAL gjøre ved mistanke om vold!) og barna ble avhørt på barnehuset.

 

Saken ble henlagt, men man lurer jo på hva som får barn til å lyve om slike ting. Mens saken pågikk bodde min mann et annet sted, dette var et krav fra barnevernet, hvis ikke hadde de tatt ungene. Helt hårreisende oppfølging og oppførsel fra lederen, men vi var heldige med saksbehandler som evnet å bruke hodet.

 

Lykke til med alt. Det går som regel bra.

 

Anonymous poster hash: 4a93d...9f0

[Anonym bruker]

Ja, uansett hvor mye vi forteller hver dag at vi er glad i barnet, klemmer, gir masse ros, følger opp, passer på at alt er i orden osv så hjelper ikke det en døyt hvis man får en dårlig saksbehandler. Vi har vært på foreldrekurs, autismekurs og mye annet opp gjennom årene foe å hjelpe barnet på best mulig måte. Så ja, disse overfladiske tingene som å gre håret, organisere rommet og dusje samme dag hjelper virkelig om man får et råttent eple av en saksbehandler som ønsker å finne enhver grunn til å finne noe å pirke på. Om barnet har rufsete hår, lukter svette og har hullete tøy så selvsagt kan da saksbehandleren finne på å skrive at det ikke tas vare på barnets hygiene og velferd. Du kan jo få definere hva gode foreldre et hvis du har så mye greie på det. I vår verden er det i alle fall å være gode trygge foreldre som viser barna kjærlighet hver dag, passer på at de har alt det de trenger, at de får ros for positive ting, at de har regler og faste rammer, at de får oppfølging, at de kan komme til oss når noe skjer osv.

 

 

Anonymous poster hash: 6fbe9...b28

Det å ha rent hår/gre håret, ikke lukte svette(små barn gjør sjeldent det), og ha rimelig ordentlige klær, er vel en del av det man som foreldre bør ha kontroll på. Og da mener jeg ikke at man må ha vannkjemmet hår og dyre merkeklær.

Men om ungen stinker,har skitne og hullete klær sier det jo noe om omsorgsevnen til foreldrene. Er selvfølgelig enig i at det viktigste er at de blir ivaretatt,og t det ikke hjelper om ungene er nystrigla om de blir slått feks, men hygiene og renselighet er jo en viktig del av omsorg,og helt klart en ting barnevernet skal vurdere i slike saker.

 

Anonymous poster hash: 320a7...71c

[Anonym bruker]

Barnet avkrefter at far har slått- i den forstand at han har gjort det i sinne for å gjøre vondt. Barnet er usikker på om far under lek har klappet ham bak- altså ikke det man forbinder med å slå. Far benekter å noengang ha slått. Barnet vet ikke hvorfor han har sagt det, kan ikke komme på å ha sagt det. Dette gjør meg urolig- hvordan kan en 10- åring si noe slikt uten å ha en tanke bak, eller en tanke for at dette får store konsekvenser for en hel familie? Det i seg selv får meg til å skjønne at dette er et barn som trenger hjelp- og vi trenger hjelp til å forstå hvorfor gutten gjør som han gjør!

 

Ja mulig noen synes jeg er navlebeskuende, men når du står klar til å ofre ALT bortsett fra barna ( alenemor til mange barn i min stilling er ikke forenelig med arbeidstidene jeg har, ergo jobben og økonomien vi har i dag hadde vi måtte sagt forvel til- også hus, bil- i tillegg til at jeg ble alene om alt, fødsel alene osv. ) ja, selvfølgelig vil jeg ofte alt for at barna skal ha det bra- men når det viser seg at dette er falske beskyldninger- og skolen ikke evner å tenke på å spørre gutten om hva som har skjedd før de slår til med "full alarm", ja da tenker jeg at det er lov å bli både sint og skuffet!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

[Superdolly]

Men hi, ansatte i skole og barnehage SKAL IKKE spørre ut barn om slike ting. Din sønn fortalte at han ble slått av faren, da er det lærerens plikt å si fra til barnevernet. Det er barnevernets jobb å undersøke om dette er reelt, ikke skolens.

[Anonym bruker]

Barnet avkrefter at far har slått- i den forstand at han har gjort det i sinne for å gjøre vondt. Barnet er usikker på om far under lek har klappet ham bak- altså ikke det man forbinder med å slå. Far benekter å noengang ha slått. Barnet vet ikke hvorfor han har sagt det, kan ikke komme på å ha sagt det. Dette gjør meg urolig- hvordan kan en 10- åring si noe slikt uten å ha en tanke bak, eller en tanke for at dette får store konsekvenser for en hel familie? Det i seg selv får meg til å skjønne at dette er et barn som trenger hjelp- og vi trenger hjelp til å forstå hvorfor gutten gjør som han gjør!

 

Ja mulig noen synes jeg er navlebeskuende, men når du står klar til å ofre ALT bortsett fra barna ( alenemor til mange barn i min stilling er ikke forenelig med arbeidstidene jeg har, ergo jobben og økonomien vi har i dag hadde vi måtte sagt forvel til- også hus, bil- i tillegg til at jeg ble alene om alt, fødsel alene osv. ) ja, selvfølgelig vil jeg ofte alt for at barna skal ha det bra- men når det viser seg at dette er falske beskyldninger- og skolen ikke evner å tenke på å spørre gutten om hva som har skjedd før de slår til med "full alarm", ja da tenker jeg at det er lov å bli både sint og skuffet!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

Du legger alt for mye skyld over på barnet. Det må du forsåvidt bare fortsette med, både det og dette sinnet du viser til selve saken, bv, skolen osv. Håper barnet får hjelp, og tror nok du må belage deg på en undersøkelsesak.

 

 

Anonymous poster hash: d8bc3...3fb

[Anonym bruker]

Jeg tenker det er lov å bruke hodet også- man trenger ikke rope ulv om det ikke er noe å rope ulv for. Skolen har erfart at gutten har løyet før, skal ha hatt med 500 kr på skolen og sagt han hadde stjålet den fra oss som foreldre. Da tok de ham inn til samtale, og fikk dette avkreftet. Det er jo tydelig at en del av guttens utfordring er at han ikke forstår konsekvenser av alt han sier, og da tenker jeg det er vi voksne irundt ham som må ta en vurdering før " akuttalarmen" går for fullt. Det er jo svært nedverdigende for guttungen å se hva han "har stelt i stand", uten å ha noen forutsetning for å skjønne hva han stekte i stand.

 

Og snu det litt- gutten har kommet hjem og sagt at ALLE lærerne er slemme- det faller meg da ikke inn å anmelde alle lærerne uten å selv sørge for å forhøre meg med guttungen om hva som har skjedd, hvem disse alle er osv!

 

Og selvfølgelig- hadde guttungen opprettholdt at far søår ovenfor skolen- så skulle de anmeldt! Ingen barn skal oppleve slikt! Men i vårt tilfelle oppleves det så åpenlyst at det hele er oppspinn, noe gutten nå sier selv. Han har rett og slett ikke tenkt over hva han har sagt, eller at dette får konsekvenser.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

[Anonym bruker]

Hadde ikke skolen meldt uten å informerer deg eller snakket med barnet når det gjelder vold eller seksuellemissbruk bryter de loven. Herregud Hi, tror dere trenger litt veiledning.

 

Anonymous poster hash: 4b31e...065

[Anonym bruker]

Jeg tenker det er lov å bruke hodet også- man trenger ikke rope ulv om det ikke er noe å rope ulv for. Skolen har erfart at gutten har løyet før, skal ha hatt med 500 kr på skolen og sagt han hadde stjålet den fra oss som foreldre. Da tok de ham inn til samtale, og fikk dette avkreftet. Det er jo tydelig at en del av guttens utfordring er at han ikke forstår konsekvenser av alt han sier, og da tenker jeg det er vi voksne irundt ham som må ta en vurdering før " akuttalarmen" går for fullt. Det er jo svært nedverdigende for guttungen å se hva han "har stelt i stand", uten å ha noen forutsetning for å skjønne hva han stekte i stand.

 

Og snu det litt- gutten har kommet hjem og sagt at ALLE lærerne er slemme- det faller meg da ikke inn å anmelde alle lærerne uten å selv sørge for å forhøre meg med guttungen om hva som har skjedd, hvem disse alle er osv!

 

Og selvfølgelig- hadde guttungen opprettholdt at far søår ovenfor skolen- så skulle de anmeldt! Ingen barn skal oppleve slikt! Men i vårt tilfelle oppleves det så åpenlyst at det hele er oppspinn, noe gutten nå sier selv. Han har rett og slett ikke tenkt over hva han har sagt, eller at dette får konsekvenser.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

Gutten har sagt faren har slått. Etter masse styr sier han at han ikke er helt sikker, for nå å mene at det ikke har skjedd. Jeg er slettes ikke sikker på at gutten løy, men at han heller ser hva som er stelt istand, foreldrenees reaksjon osv. Dette er slettes ikke uvanlig.

 

 

Anonymous poster hash: d8bc3...3fb

[Anonym bruker]

Du legger alt for mye skyld over på barnet. Det må du forsåvidt bare fortsette med, både det og dette sinnet du viser til selve saken, bv, skolen osv. Håper barnet får hjelp, og tror nok du må belage deg på en undersøkelsesak.

 

 

Anonymous poster hash: d8bc3...3fb

Dette.

All vasking i verden vil ikke hjelpe mot dårlig samspill...

 

Anonymous poster hash: 71c7d...934

[Anonym bruker]

Du som sier jeg legger for mye snsvar over på gutten- hva mener du? Mener du jeg skal ha forståelse for at han sier slike ting uten at det er sant? Godta konsekvensene uten å bli skuffet?

 

Tenker man at en 10- åring ikke kan "ansvarliggjøres" for å si slike uriktige ting?

Ja, tydelig at min gutt ikke forstår, men normalt sett er min oppfatning at en 10 åring har en viss forståelse for at slike uttalelser på uriktig grunnlag gir konsekvenser..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

[Anonym bruker]

Gutten har sagt faren har slått. Etter masse styr sier han at han ikke er helt sikker, for nå å mene at det ikke har skjedd. Jeg er slettes ikke sikker på at gutten løy, men at han heller ser hva som er stelt istand, foreldrenees reaksjon osv. Dette er slettes ikke uvanlig.

 

 

Anonymous poster hash: d8bc3...3fb

Det er slett ikke uvanlig. Og slik skapes mørketallene....

 

Anonymous poster hash: 71c7d...934

[Anonym bruker]

Du som sier jeg legger for mye snsvar over på gutten- hva mener du? Mener du jeg skal ha forståelse for at han sier slike ting uten at det er sant? Godta konsekvensene uten å bli skuffet?

 

Tenker man at en 10- åring ikke kan "ansvarliggjøres" for å si slike uriktige ting?

Ja, tydelig at min gutt ikke forstår, men normalt sett er min oppfatning at en 10 åring har en viss forståelse for at slike uttalelser på uriktig grunnlag gir konsekvenser..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

Bare ett eneste råd: ta imot ALL hjelp du kan få av BV, absolutt all. Spør om alt du lurer på der. Legg deg flat og vær oppriktig interessert i hvordan man blir en best mulig mamma.

 

Kanskje vil du en vakker dag få svar på hvorfor barnet ditt lager skandaler og situasjoner via løgner som ikke er reelle. Kanskje vil du faktisk skjønne at alle reaksjonene hos ditt barn kommer fra noe han har opplevd. Og kanskje vil du få et behov for å se deg selv grundig og ettertrykkelig i speilet.

 

Anonymous poster hash: 71c7d...934

[Anonym bruker]

Vi har vært i en lignende situasjon. Vi samarbeidet fullt og helt med bv, og alt blåste over når fakta kom på bordet. Skolen har gjort alt riktig. De har sikkert skjerpet inn og vært på kurs etter flere stygge tilfeller de siste årene. Det er bra!

 

Her var det også skolen som meldte (ny skole med lite kjennskap til oss og barnets problemer). Vi ba om et møte hvor vi startet med å rose dem for å ha gjort det riktige i situasjonen, og la deretter frem fakta. Vi ba dem spørre dersom de lurte på noe. Skolen skal ikke undersøke selv, det er bvs jobb.

 

Vi fikk mye ros for at vi "mentaliserte" godt med barnet. Det vil si at vi så dette fra barnets perspektiv og ikke vårt eget. Det vil jeg råde deg til å gjøre i møte med bv. Bvs fokus her er først og fremst barnet og samspillet mellom dere, ikke dere foreldres interesser (selv om dere kan få veiledning). Et hjemmebesøk er ingenting å grue seg til, men vil nok være gunstig hvis dere ikke har noe å skjule.

 

Tilslutt vil jeg ønske dere alle lykke til. Det er helt grusomt når det står på, spesielt når man år etter år har stått på for å hjelpe barnet og oppsøkt all hjelpen man kan. Men det går over! Ta imot hjelp hvis dere trenger det. Vær saklig og ærlig.

 

Anonymous poster hash: 8fe90...0fc

[Anonym bruker]

Nei - gutten ble ikke utsatt for "masse styr". Han hadde sagt dette på skolen, og BV kom for å høre med gutten. Da benekter han at far har slått. ( men at det muligens under lek har blitt et vennlig klaps bak). Han kan ikke huske å ha sagt det, vet ikke hvorfor eller noen ting.

 

Når jeg spør barnet i etterkant av barnevernets undersøkelse har jeg en støttende tone ovenfor barnet, skryter av at det er bra han gir beskjed, at ingen barn skal oppleve å bli slått osv. Når jeg da begynner å høre i hvilken sammenheng dette har skjedd- så kan han ikke huske at det har skjedd- han har bare sagt det, uten å vite hvorfor!

 

Det er DA jeg blir oppgitt og frustrert! Mulig noen mener jeg ikke har lov til det, men jeg er må engang bare et menneske..

 

Det jeg egenlig lurte på var om noen har opplevd liknende og kan fortelle litt om saksgangen..

 

Mvh HI

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

[Anonym bruker]

Gutten har sagt faren har slått. Etter masse styr sier han at han ikke er helt sikker, for nå å mene at det ikke har skjedd. Jeg er slettes ikke sikker på at gutten løy, men at han heller ser hva som er stelt istand, foreldrenees reaksjon osv. Dette er slettes ikke uvanlig.

 

 

Anonymous poster hash: d8bc3...3fb

Helt enig med denne kommentaren. Tenker at det er sannsynlig at faren har slått en gang, noe som er veldig vanskelig å fortelle om. Når han endelig gjør det så blir alle involvert, du sliter med det, han får dårlig samvittighet og trekker det tilbake. Det kan også være en annen grunn til han sier dette? Som at faren har gjort han noe annet som oppleves tilsvarende traumatisk (dette kan være alt fra å bli skreket til, misbrukt, stengt inne et sted osv) og dermed kommer med noe annet i steden. Det er ikke uvanlig at et barn prøver å fortelle en ganske ille ting gjennom å først se om de voksne tåler noe som er mindre alvorlig først. 

Uansett hva du synes om skolen er de pliktet til å gi beskjed til bv når et barn forteller noe slikt, selv om barnet i etterid sier det ikke er sant. 

 

Anonymous poster hash: 6245d...b57

[Anonym bruker]

Nei - gutten ble ikke utsatt for "masse styr". Han hadde sagt dette på skolen, og BV kom for å høre med gutten. Da benekter han at far har slått. ( men at det muligens under lek har blitt et vennlig klaps bak). Han kan ikke huske å ha sagt det, vet ikke hvorfor eller noen ting.

 

Når jeg spør barnet i etterkant av barnevernets undersøkelse har jeg en støttende tone ovenfor barnet, skryter av at det er bra han gir beskjed, at ingen barn skal oppleve å bli slått osv. Når jeg da begynner å høre i hvilken sammenheng dette har skjedd- så kan han ikke huske at det har skjedd- han har bare sagt det, uten å vite hvorfor!

 

Det er DA jeg blir oppgitt og frustrert! Mulig noen mener jeg ikke har lov til det, men jeg er må engang bare et menneske..

 

Det jeg egenlig lurte på var om noen har opplevd liknende og kan fortelle litt om saksgangen..

 

Mvh HI

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

Saksgangen bestemmes jo ut fra bv velger å gjøre. Tviler på at de henlegger saken så blir nok undersøkelse. Da vil de f.eks innhente opplysninger fra skole, lege, helsestasjon og andre barnet er i kontakt med. Et eller flere hjemmebesøk vil nok gjennomføres, samt samtaler med foreldre og barn- hver for seg. Og ved hjemmebesøk skal ting være "normalt", altså en drar ikke til et annet hus. Utfra undersøkelsene blir det enten henleggelse eller tiltak.

 

 

Anonymous poster hash: d8bc3...3fb

[Anonym bruker]

Nei - gutten ble ikke utsatt for "masse styr". Han hadde sagt dette på skolen, og BV kom for å høre med gutten. Da benekter han at far har slått. ( men at det muligens under lek har blitt et vennlig klaps bak). Han kan ikke huske å ha sagt det, vet ikke hvorfor eller noen ting.

 

Når jeg spør barnet i etterkant av barnevernets undersøkelse har jeg en støttende tone ovenfor barnet, skryter av at det er bra han gir beskjed, at ingen barn skal oppleve å bli slått osv. Når jeg da begynner å høre i hvilken sammenheng dette har skjedd- så kan han ikke huske at det har skjedd- han har bare sagt det, uten å vite hvorfor!

 

Det er DA jeg blir oppgitt og frustrert! Mulig noen mener jeg ikke har lov til det, men jeg er må engang bare et menneske..

 

Det jeg egenlig lurte på var om noen har opplevd liknende og kan fortelle litt om saksgangen..

 

Mvh HI

 

Anonymous poster hash: a8fab...5d7

At bv kommer for å snakke med gutten kan nok oppleves som "masse styr". Du evner veldig dårlig å SE barnet, og det er ganske bekymringsverdig.

 

 

Anonymous poster hash: d8bc3...3fb