Samboeren min...lang historie...jeg trenger hjelp...

[Anonym bruker]

Jeg skal prøve å gjøre en lang og slitsom historie kort, og håper noen gidder lese...Vi ble sammen unge. Han var mer opptatt av å være med vennene enn å være med meg når jeg kom hjem fra studiested(hver helg)han kunne ikke avtale hvilken dag han kunne være med meg fordi han ikke visste hva dag guttene skulle ut. Jeg flyttet hjem g inn med han. Han irriterte seg over meg og mitt rot. Min mangler på systematikk og var generelt ikke fornøyd med meg. Pga dette var han utro. Han lå med ei han traff på byen og kom ikke hjem før 07. Da sa han "jeg har drete meg ut, vi er ferdige"... jeg bannfallte han om å ikke dra fra meg. Brydde meg ikke om at han hadde vært utro der og da fordi det var jo pga meg. Mitt rot og min uorden fikk han til å være utro. Jeg overtalte han. Ett år senere ble jeg gravid. det han sa da han fikk vite det var"vi er fucked". Han mente nok pga at vi bodde i en liten leilighet, men allikevel-ingen glede. Jeg fikk hyperemesis. Han fant rekkehus uten at jeg engang var på visning- klarte ikke. Vi flyttet inn og han var SÅ misfornøyd. Vi hadde kjøpt et hus med mye galt han ikke hadde sett. Rett i oppussing..han viste tidlig en misnøye med meg igjen som mor. For hønemor, for lite streng. Også her rot i huset. Vår datter var smittet av GPS og hadde en infeksjon da hun ble syk. Fikk også senere affeksjonskramper og skrek seg ofte bort- derav kanskje ekstra hønemor. Barseltid var grusom. Bestod av trusler om brudd med gjevne mellomrom(spesielt i fylla),noen gode roligere harmoniske perioder, men mye misnøye fra hans side- kommentarer nesten daglig. Jeg godtok fordi han hadde rett. Jeg er ikke systematisk og jeg har en tendens til å legge fra meg ting. Jeg er heller ikke særlig praktisk av meg eller flink med økonomi. Han drikker alkohol hver helg. Om ikke stupfull, så påvirket hver helg. Oftest hjemme alene i sofaen(jeg var kjedelig som aldri drakk). Jeg var ikke komfortabel med det når han drikker så mye. Et glass rødvin hadde vært godt innimellom, men byr meg imot. Vi fikk barn nr to. Han var som med første nydelig med meg de første par ukene. Støttet meg. Sa hvor flink jeg var. Osv... så sklir det ut. Hverdagen henter oss inn. Rotet mitt starter. Feilene mine begynner igjen.. uenighetene om oppdragelse... han kommenterer ofte. Senest i dag sa han etter jeg tok opp hvorfor han måtte kommentere hva jeg hadde satt feil i oppvaskmaskinen fremfor datteren vår "alt her i huset hadde blitt ødelagt om du jeg ikke hadde vært her"... jeg har bulka bilen en gang. Jeg har fått vann i en sprekk på kjøkkenbenken, jeg har laget en ripe i gulvet, jeg har klart å glemme en sten i en jakke jeg vasket, en for stor tallerk tok nesten knekken på vifta i oppvaskmaskin. Dette over flere år.. men glemmes ikke. Det irriterer han at jeg ikke kan høre på hva han sier alltid, for da skjer ikke slike ting...! Det er masse småting jeg ikke forteller her... trussel om brudd skjer enda med gjevne mellomrom. En mnd før fødsel og sa baby var 3 mnd. Jeg får aldri slappe av og kose meg. Alt jeg vil er å nyte tiden med barnet......jeg har flere ganger tenkt på å dra, men klarer det ikke. Hva om han har rett i alt. Han er så overbevisende når han argumenterer. I slutten av hver diskusjon der jeg tar opp noe jeg føler er urett mot meg, "vinner" han. Han snur og vender på ting og stiller meg spørsmål jeg ikke klarer svare på. Jeg er den som trenger hjelp... jeg burde snakke med noen sa han i dag. Jeg tviholder på de gode periodene. Men truslene og kritikken dreper kjærligheten min for han. Det har gått så langt at når jeg så han gå ut i dag var jeg letta, tenkte at jeg ønsket han bort for alltid. Jeg kan med hånden på hjertet si jeg ikke hadde blitt lei meg om han forsvant for alltid. Det er jo helt tragisk? Snart kommer vel en god periode der jeg føler noe igjen... liker han igjen... hva er det som skjer? Han "eier" meg. Jeg er for svak til å gå fordi jeg ikke klarer miste barna. Jeg stoler heller ikke på at han ikke drikker om han skulle hatt de alene i helgene, i ferier... han drikker øl den minste sjanse han får. Han hadde fri i går. Hvem tror dere satt med 6 pk alene i går? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre? Jeg føler han krenker meg. Jeg googler og ser alle innleggene jeg har skrevet siden 2013 om han. Det er helt tragisk. Mye det samme som jeg skriver her... at jeg ikke lærer? Jeg har en indre følelse av at jeg fortjener dette? Hver gang han truer meg å dra får jeg en trang til å endre MEG! Han er snill og god med barna. Heldigvis. Beklager om noen kjenner meg igjen og er drittlei maset mitt. Jeg har Ingen å prate med om dette.

 

Anonymous poster hash: 2047e...1e3

[Anonym bruker]

Har du ei venninne, tante, søster, mor eller nabo du kan snakke med? Du trenger hjelp til å komme deg vekk! Du blir psykisk mishandlet! Det er ikke din feil at han er som han er. Det er han som velger hvordan han er, og hva han gjør!

 

 

 

Egentlig burde du få deg psykolog, for din egen del. Du trenger å bygge selvfølelse og få mer selvtillit

Anonymous poster hash: 4fb80...eca

[Anonym bruker]

Han elsker deg ikke.

Du må bare gå!

 

Anonymous poster hash: bbb5c...d6b

[Anonym bruker]

Han elsker deg ikke.

Du må bare gå!

 

Anonymous poster hash: bbb5c...d6b

Jeg har også tenkt på dette. Han sier han elsker meg. Han sier at han elsker meg, men at det ikke holder alltid. Men man kan ikke elske noen man behandler slik? Hi

 

Anonymous poster hash: 2047e...1e3

[Anonym bruker]

 

Har du ei venninne, tante, søster, mor eller nabo du kan snakke med? Du trenger hjelp til å komme deg vekk! Du blir psykisk mishandlet! Det er ikke din feil at han er som han er. Det er han som velger hvordan han er, og hva han gjør!

 

 

 

Egentlig burde du få deg psykolog, for din egen del. Du trenger å bygge selvfølelse og få mer selvtillit

 

Anonymous poster hash: 4fb80...eca

Jeg har venninner men ingen nære.. mamma hadde blitt knust. Har ingen andre... psykolog har jeg vurdert, men har ikke økonomi til det nå.. hi

 

Anonymous poster hash: 2047e...1e3

[Anonym bruker]

Dette er ikke er forhold med gjensidig respekt og likeverd, dette er et forhold hvor han er sjefen og han står med foten sin på hodet ditt og holder deg nede!

 

Ingen er feilfri, hvordan i alle dager kan du tro det?

 

Jeg har vært sammen med mannen min i mange år, og ingen av oss er feilfri. Av og til blir ting ødelagt, det skjer uhell, man er ubetenksom osv, det skjer jo med begge to. Ja, jeg rygget ut av garasjen en gang så speilet på bilen traff kanten og ble vrengt av og ødelagt, men det er da ikke verre det enn at mannen glemte å snu de inn en gang han kjørte bilen inn i vaskehallen så de ble ødelagt. Han gjør dumme ting av og til, jeg gjør dumme ting av og til. Selvfølgelig kan man bli frustrert der og da, irritert også, men man bruker da ikke sånt mot hverandre. Etterhvert blir det noe man kan le av.

 

Du må bort fra denne mannen, han ødelegger deg. Allerede nå har han ødelagt selvtilliten og selvfølelsen din. Du er nemlig bra nok akkurat som du er, selv med små feil og mangler er du bra nok. Du må komme bort fra han for å bygge deg selv opp igjen.

Anonymous poster hash: 5f3f2...a36

[Anonym bruker]

Det du må innrømme er at DU LEVER I ET FORHOLD MED PSYKISK VOLD!

 

Ønsker du at barna dine skal vokse opp i et hjem hvor det er psykisk mishandling?

 

Om du ikke greier for din egen del å gå fra denne mannen, så må du faktisk gjøre det for dine barns skyld.

 

Går du nå vil han få lite samvær fordi barna er så små.

 

Han har rett i bare en eneste ting - du bør oppsøke noen å snakke med, Hi. For å få støtte til å gå fra ham!

Ring familiekontoret eller krisesenteret og be omsamtaler for din egen del!

Han har psyket deg så ned at du ikke lenger ser klart.

Men du må fokusere på at du ikke kan la barna dine vokse opp full tid med en slik mann.

 

Du har ikke noe valg, du kan ikke fortsette å bo med en mann som psyker deg så ned som han har gjort i flere år.

Les gjennom innlegget ditt - om en venninne fortalte deg det du har skrevet her, hva ville du rådet henne til?

 

Jeg bruker gjerne å anbefale parterapi, men her må du bare komme deg bort. Både for din egen del og for dine barns del.

 

Han har psyket deg så ned at du tror du ikke greier deg selv. Men vet du, du vil få det mye, mye bedre uten ham. For han ødelegger deg. Og barna dine vil lære at menn skal ødelegge kvinner, skal drive psykisk mishandling.

 

Dette er psykisk vold, og det er noe krisesentrene tar på alvor, for det kan være mer utfordrende å komme seg unna enn fysisk vold som gjerne gir synlige merker.

 

Du lever sammen med en mann som mishandler deg - og nå gjør han det foran barna også.

 

Du må gå!

Anonymous poster hash: 11700...3af

[Anonym bruker]

Jeg greier ikke å lese dette. Teksten er for kompakt, Du må lage litt luft og avsnitt i teksten. Jeg hadde oppriktig tenkt å lese og gi deg et skikkelig svar, men det ble umulig sånn som teksten ser ut.

 

Anonymous poster hash: b9c2e...7c2

[Anonym bruker]

Jeg har venninner men ingen nære.. mamma hadde blitt knust. Har ingen andre... psykolog har jeg vurdert, men har ikke økonomi til det nå.. hi

 

Anonymous poster hash: 2047e...1e3

Herregud, ring moren din og fortell ALT, og si at dersom HUN blir knust er hun spik spenna gæærn. Mannen din er en dritt, og jeg hadde ikke holdt ut et sekund til. 

 

Bli kvitt dritten fortere enn svint, og gjør det i dag, nå, mens ungene er små. 

 

Ta tak i deg selv kvinne, og slutt å grave deg ned. 

 

Anonymous poster hash: ebe16...4d7

[Anonym bruker]

Jeg har venninner men ingen nære.. mamma hadde blitt knust. Har ingen andre... psykolog har jeg vurdert, men har ikke økonomi til det nå.. hi

 

Anonymous poster hash: 2047e...1e3

 

Din mor vil bli mer knust av at du føler du ikke kan snakke med henne og få hjelp når du lever i et forhold med psykisk vold.

 

Tenk deg selv mange år frem i tid. Hva ville du følt hvis din datter levde i et forhold med psykisk vold og ikke gikk fra mishandleren fordi hun trodde du skulle bli knust fordi hun skulle bli singel?

 

Om moren din er halvveis oppegående så vil hun være glad for at du kommer til henne. Hun blir kanskje lei seg, og kanskje hun også tror du overdriver litt til å begynne med (siden du ikke har sagt noe om det tidligere). Men skriv f.eks. ut alle trådene du har skrevet her inne (dine innlegg) og la din mor få lese hvordan du har det.

 

Men ring familievernkontoret eller krisesenteret og be om time for deg selv, da vil du ha fagpersoner til å hjelpe deg fremover med det du må gjøre. De vil ta deg på alvor og de vil anbefale det samme som alle andre her sier - du MÅ kommer deg unna denne mannen, han ødelegger deg, og da kan du ikke være en god mamma heller.

 

 

Anonymous poster hash: 11700...3af

[Anonym bruker]

Hva drømmer du om, hva ser du på som det ideelle forhold?

 

Tenker du at man skal behandle hverandre med respekt? Skal man snakke pent til hverandre? Ha fine opplevelser sammen og prioritere familien? Når den ene parten i et forhold har gjort noe dumt, som å bulke bilen, hvordan ønsker du da at den andre skal reagere? 

 

Tenk gjennom alle disse tingene, også tenker du på barna dine.

 

For det vi kan si med sikkerhet er at barna lærer av foreldrene sine hvordan et forhold skal være så når de blir gamle nok til å søke partner leter de gjerne etter noe de kjenner igjen hjemmefra. Jenter som vokser opp med dominerende, voldelige, slemme fedre finner ofte slike ektemenn også. Gutter som vokser opp med slike fedre blir slike partnere.

 

Er dette fremtiden du ønsker for barna dine? De må først vokse opp i et hjem hvor mor går rundt med senket hode og føler seg null verdt og far slenger med leppa og hisser seg opp over de rareste bagateller, kjefter og er ufin. Så når de endelig blir voksne kommer de til å lage seg en akkurat lik familie selv, for de tror det skal være sånn, og ikke minst fordi mennesket er laget sånn at det vi kjenner igjen føles tryggere enn ukjente ting.

Anonymous poster hash: 5f3f2...a36

[Anonym bruker]

Jeg har også tenkt på dette. Han sier han elsker meg. Han sier at han elsker meg, men at det ikke holder alltid. Men man kan ikke elske noen man behandler slik? Hi

 

Anonymous poster hash: 2047e...1e3

Bestill time hos legen din, helsesøster

Du må ihvertfall gjøre noe.

 

Du har det ikke bra ! Dette er ikke sunt

 

Anonymous poster hash: bbb5c...d6b

[Anonym bruker]

For en forferdelig fyr! Du fortjener så mye bedre enn ham, han er ikke en gang verd støvet under føttene dine, sånn som han behandler deg.

Han terroiserer deg og får deg til å tro at du er dum, dårlig mor, at du er ubrukelig. Men DET ER DU IKKE! 

IKKE TRO PÅ HAM!

De som sier han ikke elsker deg har faktisk rett. 

 

Hvis du ikke har noen som kan hjelpe deg bort fra ha, kan du rett og slett dra til krisesenteret. De hjelper deg, kanksje de kan få deg til å se klart.

 

Dette innlegget gjorde meg så uendelig trist! Du skjønne, snille, flinke jente som bare vil bli elsket og føle deg god nok og kunne kose deg med barna sine, og så blir du utsatt for en sånn guffen, ekkel, slem tyrann!

 

Som alle andre sier: dette er uholdbart. Han må ut. Barna fortjener ikke at moren deres blir behandlet sånn og tråkket på.

 

 

Se her, her en noen sanger du kan bruke til å kvinne deg opp:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 17136...a2a

[Anonym bruker]

Hva med å bare sende mammaen din en link til dette innlegget og la henne lese det?

 

Hun kommer til å bli lei seg, hun kommer antagelig til å begynne gråte. Men det er fordi hun ikke har sett hvor desperat du trenger hennes hjelp for å komme ut av dette forholdet....

Anonymous poster hash: 5f3f2...a36

[Anonym bruker]

Han er ikke en flink far. Han mishandler moren deres. Barna dine lever i et hjem med mishandling og de blir helt sikkert påvirket av måten han snakker til deg på.

 

Du må stramme deg opp, bli voksen og ta ansvar for både ditt og ungenes liv. Du har mast om dette i 3-4 år, nå er det på tide å ta tak.

 

Anonymous poster hash: 57c0b...252

[Anonym bruker]

Her må du bare gå, TS. Det praktiske ordner seg og du vil få det mye bedre når det er gjort.

 

Og bruk avsnitt når du skriver så lange innlegg, da blir det lettere for andre å lese.

Anonymous poster hash: e20b7...cd5

[Anonym bruker]

Så trist å lese. Du må faktisk bare gå fra han her. Ta vare på alt av meldinger o.l. han kommer med, slik at du har bevis i en evt barnefordelingssak. Han som drikker så mye kan ikke ha ansvar for barn alene.

Du vet egentlig at dette ikke går, dette er ikke normal oppførsel. Dette er ikke din feil, det er hans! Ingen skal oppføre seg sånn.

 

Du må snakke med moren din, vær så snill. Ta kontakt med fastlegen. Få hjelp. Tenk på deg selv og barna, dere kan ikke leve sånn, det vet du.

 

Om du har en datter, hva om hun hadde levd i et slikt forhold? Hadde du ikke ønsket inderlig at hun ba deg om hjelp? Sjansen er der for at hun finner seg samme type, hun også. Så pakk sakene dine og dra, så fort som mulig! Ta med deg noen som kan hjelpe deg å stå i mot denne mannen når du flytter ut.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 7c104...647

[Anonym bruker]

Snakk med noen på familiekonsert. Der kan dere få hjelp til å finne ut hva som er best å gjøre.

Dere er unge og har blitt bundet sammen av barn som egentlig ikke var ønsket. Det er ikke det beste utgangspunktet, men det er ikke umulig hvis dere begge to ønsker å få det til å fungere og ønsker å jobbe med det.

 

Anonymous poster hash: 6f004...e50

[Anonym bruker]

Gå til familievernkontoret er også mitt råd. Konfronter ha der i påhør av en tredje person og ikke underslå eller unnskyld han. Si at måten han behandler deg på ikke gir deg annet valg enn å gå, og at kun en akutt forbedring på alle plan er det som skal til for å se om dette er mulig å redde!

Men nå må du tenke på deg selv og ungene! Dere kan ikke leve som dette!

Han terroriserer deg og tråkker deg ned! Man skal ikke holde sammen for ungenes skyld uansett! Et liv har vi! Kun et! Et kort et! Skal du leve ulykkelig for resten av ditt liv!?

 

Anonymous poster hash: a386d...2d8

[Anonym bruker]

Jeg leste de første 25 linjene og ga deretter opp å høre resten av historien. Han ble nemlig bare mer og mer drittsekk utover i fortellingen (var utro på grunn av din manglende evne til å være systematisk!? var en dårlig far fordi barnet ofte skrek seg bort?! WTF?!)

 

Du må bare få sånne mennesker UT av ditt liv en gang for alle. Slutte å unnskylde andres absurd dårlige oppførsel med noe knøttsmått og uviktig. Slutte å være noens dørmatte. Slutte å lære ungene dine at mamma ikke er verd skitten under skoa for pappa.

 

Anonymous poster hash: e0bc9...f55

[Anonym bruker]

Dette er psykisk vold. Du må rett og slett ut av dette. Kontakt noen... Fastlege, helsesøster, famievernkontoret. Barn som vokser opp med psykisk vold i familien har mye større risiko for egne psykiske problemer, så dette videreføres til datteren din om du ikke kommer deg unna.

 

Anonymous poster hash: 2bb86...64b

[Anonym bruker]

Jeg levde selv i et dårlig forhold, også før vi fikk barn sammen. Ting var bra i perioder, men han slet psykisk og tydde til rus. Jeg truet han ofte med å gjøre det slutt og flytte, men det var vanskelig. Barnet vårt var fire år før jeg gikk. Selv om jeg visste at det var riktig å gjøre, så slet jeg lenge og hadde mye sorg..jeg savnet familielivet. Som sagt var det bra i perioder, men vi kunne ikke leve slik.. Jeg angrer på at vi ikke gikk til familierådgivning. Men pga hans problemer med psyken og rus osv, så er jeg glad jeg dro. Han driver fortsatt på med dette i perioder. Mitt råd til deg: dersom du er glad i mannen, snakk med han og si at du ønsker dere får hjelp. Dere er en familie og der er barn involvert. Gjør det dere kan for å prøve å redde forholdet. Ønsker deg masse lykke til <3

 

Anonymous poster hash: f198e...c4b

[Tough Shit]

Det var ganske vanskelig å lese dette, men jeg kjenner deg igjen på skrivemåte og historie. 

 

Hva tenker du at alle vi her mener? Hva slags svar tror du alle vil gi?

[Anonym bruker]

Dette høres ut som eksen min. Dette er psykisk mishandling av verste sort.

Anonymous poster hash: 268be...f32

[Anonym bruker]

Sorry, men problemet her er ikke han, men deg. DU lar han behandle deg som dritt, DU lar han tråkke på deg og DU tar imot og bønnfaller han om å bli i forholdet. Hvorfor? Fordi DU ikke vet hvem du er! Hvem er DU uten han og sett bort fra at du er mamma til to små? Du trenger noen å snakke med som kan hjelpe deg på veien til å finne ut hvem du er og hva du vil med livet ditt. Du kan ikke bare leve gjennom han og barna. Forhåpentlig finner du ut på veien at du ikke ønsker å bruke livet ditt på en taper som han, og får barna ut av det destruktive "familielivet" deres. Du er sterkere enn du tror, men du må ta et valg. For DEG!

 

Anonymous poster hash: 5f697...7a1