Makter ikke min manns onkelbarn.

[Anonym bruker]

Blir rett og slett sliten og tappet for energi fra gutten på 8år. Det er litt trist pga de har stilt opp en del for oss og passet vårt barn som er året eldre.

 

Jeg har sagt til min mann i 4år at jeg tror gutten har adhd. Jeg har hatt flere barn rundt meg av venner OL men ingen som tapper energien mer enn denne gutten.

 

Jeg tror neppe han mener vondt i det han gjør men han løper rundt, hører veldig ofte ikke etter, må starte krig med foreldrene hvergang de er her. Terger barnet mitt slik at min sønn ikke ønsker å få besøk av de lengere ,selv om vi prøver å oppmuntre til det.

 

Greia er at vi har begynt å sagt nei til å passe han, men de tilbyr seg fremdeles og passe vår sønn. Får så dårlig samvittighet men gutten våkner kl 5 og vekker min sønn, også må jeg opp å holde tilsyn på de pga han finner på så mye rart.

 

Er det ugreit av meg å nekte overnatting?

 

Anonymous poster hash: 86c03...fc2

[hysterika]

Men kan du ikke klare å makte det en gang av og til? For å være grei og støtte dem?

[Anonym bruker]

Elsk meg mest når jeg fortjener det minst. Høres ut som om barnet har noen utfordringer som du må jobbe rundt for å kunne passe barnet.

 

Anonymous poster hash: 77b2d...c71

[Anonym bruker]

Men kan du ikke klare å makte det en gang av og til? For å være grei og støtte dem?

Enig i dette! Du klare det vel en og annen gang?

 

Anonymous poster hash: 6d986...798

[MammantilNurket]

Jeg hadde nektet overnatting. Sett et ultimatum: få barnet utredet, diagnostisert og medisinert - så kan vi ha ham på besøk.

 

Det er ikke hi sitt ansvar, men foreldrenes ansvar. Det finnes ulike grader av ADHD og det er et stort mangfold i ADHD-befolkningen. Enkelte barn (og voksne) med ADHD er helt greie å forholde seg til, andre kan være ekstremt belastende å ha med å gjøre - både for voksne og andre barn.

Så selvom "du" kjenner noen med ADHD som "du" synes det er helt OK å være sammen med, er det ikke gitt at dette gjelder for alle med ADHD.

Til tross for at jeg er spesialpedagog, og dermed fagperson, vegrer jeg meg ofte for å forholde med til barn med særskilte behov utenom jobb. Vi har eksempelvis en nabo med en datter med ADHD-diagnose. Hun er ekstremt aktiv, har null impulskontroll og er til tider svært utagerende.

Jeg klarer fint å håndtere henne, men unngår etter beste evne alt samvær da jeg opplever det som belastende for meg selv og aller viktigst _for_mitt_barn_.

Takker konsekvent nei til "playdates" osv.

Det må da være greit at hi ivaretar sitt barns og sine egne interesser i denne sammenhengen.

Endret 30. desember 2016 av MammantilNurket

[Anonym bruker]

Jeg hadde nektet overnatting. Sett et ultimatum: få barnet utredet, diagnostisert og medisinert - så kan vi ha ham på besøk.

 

Det er ikke hi sitt ansvar, men foreldrenes ansvar. Det finnes ulike grader av ADHD og det er et stort mangfold i ADHD-befolkningen. Enkelte barn (og voksne) med ADHD er helt greie å forholde seg til, andre kan være ekstremt belastende å ha med å gjøre - både for voksne og andre barn.

Så selvom "du" kjenner noen med ADHD som "du" synes det er helt OK å være sammen med, er det ikke gitt at dette gjelder for alle med ADHD.

Til tross for at jeg er spesialpedagog, og dermed fagperson, vegrer jeg meg ofte for å forholde med til barn med særskilte behov utenom jobb. Vi har eksempelvis en nabo med en datter med ADHD-diagnose. Hun er ekstremt aktiv, har null impulskontroll og er til tider svært utagerende.

Jeg klarer fint å håndtere henne, men unngår etter beste evne alt samvær da jeg opplever det som belastende for meg selv og aller viktigst _for_mitt_barn_.

Takker konsekvent nei til "playdates" osv.

Det må da være greit at hi ivaretar sitt barns og sine egne interesser i denne sammenhengen.

Du bare forsetter å sjokkere du.. Håper virkelig ikke at du jobber som spes.ped nå!

 

Anonymous poster hash: e5e72...1ce

[Anonym bruker]

Jeg hadde nektet overnatting. Sett et ultimatum: få barnet utredet, diagnostisert og medisinert - så kan vi ha ham på besøk.

 

Det er ikke hi sitt ansvar, men foreldrenes ansvar. Det finnes ulike grader av ADHD og det er et stort mangfold i ADHD-befolkningen. Enkelte barn (og voksne) med ADHD er helt greie å forholde seg til, andre kan være ekstremt belastende å ha med å gjøre - både for voksne og andre barn.

Så selvom "du" kjenner noen med ADHD som "du" synes det er helt OK å være sammen med, er det ikke gitt at dette gjelder for alle med ADHD.

Til tross for at jeg er spesialpedagog, og dermed fagperson, vegrer jeg meg ofte for å forholde med til barn med særskilte behov utenom jobb. Vi har eksempelvis en nabo med en datter med ADHD-diagnose. Hun er ekstremt aktiv, har null impulskontroll og er til tider svært utagerende.

Jeg klarer fint å håndtere henne, men unngår etter beste evne alt samvær da jeg opplever det som belastende for meg selv og aller viktigst _for_mitt_barn_.

Takker konsekvent nei til "playdates" osv.

Det må da være greit at hi ivaretar sitt barns og sine egne interesser i denne sammenhengen.

Til å ha en pedagogisk utdanning og jobbe som spesialpedagog, så har du forbausende lite forståelse for andre mennesker

 

Anonymous poster hash: c656e...ac1

[MammantilNurket]

Du bare forsetter å sjokkere du.. Håper virkelig ikke at du jobber som spes.ped nå!

 

Anonymous poster hash: e5e72...1ce

Det gjør jeg. Det er jobben min. Det betyr at jeg utfører spesialpedagogiske oppgaver i bytte mot penger, også kjent som "lønn". Når jeg ikke er på jobb har jeg fri. Denne tiden omtales ofte som "fritid".

Er det rart at jeg for nok av barn med særskilte behov på jobb?

Hvorfor er du sjokkert? Tror du tannleger undersøker sin familie og naboers tenner på fritiden? Tror du psykologer tilbyr gratis samtaleterapi til nabolaget på fritiden?

Skjerp deg!

[MammantilNurket]

 

Til å ha en pedagogisk utdanning og jobbe som spesialpedagog, så har du forbausende lite forståelse for andre mennesker

 

Anonymous poster hash: c656e...ac1

Jeg forstår dem utmerket. Jeg velger imidlertid å ikke forholde meg til dem. Et bevisst valg.

[meg-og-mine]

Selv om hun er spess pedagog så har hun vell et liv utenfor jobben......

 

Jeg elsker mine barn ubetinget men det er ikke noen selvfølge at jeg er like begeistret for andre sine barn, og er fult klar over at det er flere som tenker samme som meg.

[Anonym bruker]

Veldig enig med Nurket, på jobb er jeg på jobb og på fritiden har jeg fri. Elsk meg når jeg fortjener det minst, jadda, men hvorfor om en slipper? Høres fælt ut, men har nok meg meg og mine til å underholde en krevende unge som ikke er min en gang

 

Anonymous poster hash: d63f0...aca

[Anonym bruker]

Jeg jobber innenfor helsevesenet, og er profesjonell på jobb. Hjemme er jeg privatperson. Så det jeg sier til pasienter er tidvis langt fra hva jeg mener privat. Men så kan jeg tenke i gråtoner og skille jobb/fritid (og BiM/det virkelige liv), i motsetning til en del her inne.

 

Ville sett an situasjonen over tid, og heller tatt en ærlig prat hvis det kom opp igjen. Det må være lov å si at man ikke kan ha overnattingsbesøk av enkelte barn av hensyn til xyz. Jeg har iallefall ikke tenkt å bli en dørmatte pga politisk korrekthet hvis det går utover mitt barn.

 

Anonymous poster hash: 8b05f...014

[Anonym bruker]

Det er vel ditt onkelbarn også? Synes det var en merkelig måte å si det på. Skinner veldig gjennom at du ikke kan fordra ham.

 

Men jeg synes jo dere bør kunne passe ham av og til uansett. Tjenester bør gå begge veier. Men kanskje mannen din bør ta det meste av jobben, så ikke barnet forstår at han er uønsket.

 

Anonymous poster hash: cfb41...28e

[Anonym bruker]

Overnattingen hadde jeg absolutt kuttet ut. Du får prøve å holde ut på dagtid en gang iblant.

 

Anonymous poster hash: 161cc...816

[Anonym bruker]

HI her,

 

Vi har han på besøk på dagtid innimellom. Møter dem i snitt 1 gang i uken så det blir vell mye med overnatting.

 

Barnet er ikke ondt, bare fryktelig slitsomt å ha med å gjøre,han oppfører seg likt selv om foreldrene er her eller ei.

 

Ang at jeg ikke omtaler meg som tante er fordi jeg kom inn i familien for 3år siden og har ikke følt det naturlig selv å kalle meg det og heller ikke vært noe emne for de heller.

 

Anonymous poster hash: 86c03...fc2

[MammantilNurket]

Vær ærlig mot barnets foreldre. De må ta grep. Fortell dem at du/dere opplever barnet deres som ekstremt krevende og at dere per nå ikke har overskudd til å ha ham på overnatting.

Jeg synes ukentlige familiebesøk høres mye ut, men det er selvsagt mange måter å være en familie på.

På sikt er det i barnets interesse at dere sier nei. Forhåpentligvis blir dette en "wake up call" for foreldrene.

Tidlig intervensjon er superviktig.

 

Når det gjelder de som skriver at du bør være mer fleksibel på besøks/overnattingsfronten tipper jeg at de aldri har truffet en "tung bruker" med ADHD.

Endret 30. desember 2016 av MammantilNurket

[Anonym bruker]

Jeg hadde nektet overnatting. Sett et ultimatum: få barnet utredet, diagnostisert og medisinert - så kan vi ha ham på besøk.

Det er ikke hi sitt ansvar, men foreldrenes ansvar. Det finnes ulike grader av ADHD og det er et stort mangfold i ADHD-befolkningen. Enkelte barn (og voksne) med ADHD er helt greie å forholde seg til, andre kan være ekstremt belastende å ha med å gjøre - både for voksne og andre barn.

Så selvom "du" kjenner noen med ADHD som "du" synes det er helt OK å være sammen med, er det ikke gitt at dette gjelder for alle med ADHD.

Til tross for at jeg er spesialpedagog, og dermed fagperson, vegrer jeg meg ofte for å forholde med til barn med særskilte behov utenom jobb. Vi har eksempelvis en nabo med en datter med ADHD-diagnose. Hun er ekstremt aktiv, har null impulskontroll og er til tider svært utagerende.

Jeg klarer fint å håndtere henne, men unngår etter beste evne alt samvær da jeg opplever det som belastende for meg selv og aller viktigst _for_mitt_barn_.

Takker konsekvent nei til "playdates" osv.

Det må da være greit at hi ivaretar sitt barns og sine egne interesser i denne sammenhengen.

Jeg blir litt trist av å lese dine innlegg. Jeg forstår utmerket godt at du synes du får nok av unger med spesialbehov på jobb. Men om alle tenker som deg blir det jo fryktelig ensomt å ha et barn med spesielle behov. Ingen vil være med de som har barn som krever mer enn ditt barn.

Jeg er lege. Jeg får mye sykdom og trasigheter på jobb. Likevel hører jeg jo på venner og familie når de snakker med meg om helse og plager (på lik linje med andre). Som da du mistet i SA og tok det fryktelig tungt, skulle jeg som en venn ikke giddet å høre på fordi det var slitsomt og jeg hører nok om sånt noe på jobb? Lite plass for omtanke og godhet om alle skulle være bare seg selv og sine kjernefamilie nok.

 

Anonymous poster hash: 55e57...287

[Anonym bruker]

Voksne mennesker slutter aldri å sjokkere på dette forumet her 😱

Dette er din NEVØ, hva med å bruke litt tid med gutten? Når du passer han drar dere i svømmehallen, på skøyter eller noe annet aktivt. Våkner han tidlig så tåler du det en gang i blant.

 

Og til deg som påstår du er spesialpedagog med slike holdninger: håper jeg aldri blir nødt til å ha deg som kollega 😱 Maken til lavmål!

 

 

Anonymous poster hash: cc583...ce1

[Anonym bruker]

Jeg blir litt trist av å lese dine innlegg. Jeg forstår utmerket godt at du synes du får nok av unger med spesialbehov på jobb. Men om alle tenker som deg blir det jo fryktelig ensomt å ha et barn med spesielle behov. Ingen vil være med de som har barn som krever mer enn ditt barn.

 

Anonymous poster hash: 55e57...287

Men hvorfor skal HIs barn "ofre" seg og være ubetalt støttekontakt?

 

Tanta og mannen får oppdra ungen så andre kan holde ut å ha den i hus. De gjør ham ingen tjenester ved å la ham bli en breial bølle, uansett grunner og syndromer.

 

Og til det du sier om å støtte venner etter triste ting: en sterk relasjon tåler mye. Men HI har ikke en slik relasjon med sin svigerinne. Du sitter vel ikke og lytter til bleeding heart stories fra alle tilfeldige naboer og bekjente? Du gjør det jo bare overfor dem du har en god relasjon med?

 

Noen relasjoner tapper mer enn de gir. Det må være lov å melde seg ut.

 

Anonymous poster hash: a66b5...537

[sotosmor]

Det gjør jeg. Det er jobben min. Det betyr at jeg utfører spesialpedagogiske oppgaver i bytte mot penger, også kjent som "lønn". Når jeg ikke er på jobb har jeg fri. Denne tiden omtales ofte som "fritid".

Er det rart at jeg for nok av barn med særskilte behov på jobb?

Hvorfor er du sjokkert? Tror du tannleger undersøker sin familie og naboers tenner på fritiden? Tror du psykologer tilbyr gratis samtaleterapi til nabolaget på fritiden?

Skjerp deg!

 

Jeg skjønner godt at du "får nok " av barn med særskilte behov på jobb,men  jeg synes likevel at du virker til å ha noen usunne holdninger til temaet. Jeg håper du ikke vil jobbe rundt mitt barn.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du "får nok " av barn med særskilte behov på jobb,men jeg synes likevel at du virker til å ha noen usunne holdninger til temaet. Jeg håper du ikke vil jobbe rundt mitt barn.

Usunne holdninger - å ikke ønske å "jobbe" med andres barn utenom arbeidstid? Det er tvert imot en veldig sunn holdning.

 

Anonymous poster hash: a66b5...537

[MammantilNurket]

Jeg skjønner godt at du "får nok " av barn med særskilte behov på jobb,men jeg synes likevel at du virker til å ha noen usunne holdninger til temaet. Jeg håper du ikke vil jobbe rundt mitt barn.

Hva mener du med det? Toskete utsagn. Jeg ønsker å skjerme meg selv og min familie. Sliter barnet, sliter gjerne foreldrene. Det er ikke usunt å ivareta egne interesser.

[Anonym bruker]

Men hvorfor skal HIs barn "ofre" seg og være ubetalt støttekontakt?

 

Tanta og mannen får oppdra ungen så andre kan holde ut å ha den i hus. De gjør ham ingen tjenester ved å la ham bli en breial bølle, uansett grunner og syndromer.

 

Og til det du sier om å støtte venner etter triste ting: en sterk relasjon tåler mye. Men HI har ikke en slik relasjon med sin svigerinne. Du sitter vel ikke og lytter til bleeding heart stories fra alle tilfeldige naboer og bekjente? Du gjør det jo bare overfor dem du har en god relasjon med?

 

Noen relasjoner tapper mer enn de gir. Det må være lov å melde seg ut.

 

Anonymous poster hash: a66b5...537

FORDI DE ER FAMILIE!!!!!

 

Anonymous poster hash: cc583...ce1

[MammantilNurket]

Voksne mennesker slutter aldri å sjokkere på dette forumet her 😱

Dette er din NEVØ, hva med å bruke litt tid med gutten? Når du passer han drar dere i svømmehallen, på skøyter eller noe annet aktivt. Våkner han tidlig så tåler du det en gang i blant.

 

Og til deg som påstår du er spesialpedagog med slike holdninger: håper jeg aldri blir nødt til å ha deg som kollega 😱 Maken til lavmål!

 

 

Anonymous poster hash: cc583...ce1

Med all respekt å melde ... du er fryktelig naiv.

Jeg tror jeg heller ville ha gnagd av meg en arm enn å ta med noen andres barn (med eller uten diagnose) i svømmehallen.

[Anonym bruker]

FORDI DE ER FAMILIE!!!!!

 

Anonymous poster hash: cc583...ce1

Det er ikke grunn nok.

 

Og nei, HIs barn er ikke den guttens familie. Det er det HIs samboer som er.

 

Anonymous poster hash: a66b5...537