Menn, de bare er sånn?

[Anonym bruker]

Hvordan fordeler dere oppgaver mellom deg og mannen?

 

Det slo meg i stad at jeg har kjøpt alle gavene, og pakket inn så klart.

Bestilt julekort,skrevet,sendt. Støvsugd, vasket og gjort klart huset.Lagd pakkekalender til han.

Hengt opp vasken, satt på ny, brettet, hengt opp. Ryddet og tatt oppvasken.

Han gjør egentlig ingenting, men ser ikke hvor mye jeg gjør. Pluss at jeg tar alt med dattern vår også.

Jeg føler innimellom at jeg har to barn jeg, er det bare sånn det er eller? Nå er du i konerollen, du tar alt? Føler meg så utrolig lite satt pris på.

Hvordan er det hos dere?

Tar gubben tak? Jeg har en ganske udugelig familie fra før ( som jeg ordner alt for) og det vet han jo, men nå har han bare hengt seg på med de, og vet at jeg tar det. Og jeg går ikke,vi har det fint. Hadde bare vært så utrolig digg med en som tok litt tak.

 

Anonymous poster hash: a9bc5...ee8

[Anonym bruker]

Snakker dere om arbeidsfordelingen, da? Eller er det blitt til at du tar alt fordi du er så vant med det?

 

Om han ikke begynner å ta sin del av ansvaret, få ham med i parterapi.

 

Alternativet er jo å fortsette å være frivillig tjener for ham.

 

Du skriver at dere har det fint. Men det er et faresignal når du begynner å føle at du har to barn istedenfor en mann og ett barn.

Når du har begynt å se på ham på den måten så er det første tegn på at du begynner å få mindre respekt for ham. Og med mindre respekt vil tålmodigheten etterhvert bli kortere. Får du en periode hvor du er ekstra sliten, blir syk eller får andre problemer er det da kort vei til at forholdet tar slutt - fordi dere ikke tok tak i forholdet mens det fremdeles var bra.

Ikke få flere barn med mannen før han begynner å ta sin del av ansvaret i hjemmet!

Anonymous poster hash: 555aa...c6b

[Anonym bruker]

 

Snakker dere om arbeidsfordelingen, da? Eller er det blitt til at du tar alt fordi du er så vant med det?

 

Om han ikke begynner å ta sin del av ansvaret, få ham med i parterapi.

 

Alternativet er jo å fortsette å være frivillig tjener for ham.

 

Du skriver at dere har det fint. Men det er et faresignal når du begynner å føle at du har to barn istedenfor en mann og ett barn.

Når du har begynt å se på ham på den måten så er det første tegn på at du begynner å få mindre respekt for ham. Og med mindre respekt vil tålmodigheten etterhvert bli kortere. Får du en periode hvor du er ekstra sliten, blir syk eller får andre problemer er det da kort vei til at forholdet tar slutt - fordi dere ikke tok tak i forholdet mens det fremdeles var bra.

Ikke få flere barn med mannen før han begynner å ta sin del av ansvaret i hjemmet!

 

Anonymous poster hash: 555aa...c6b

Det er det som er så trist. Jeg merker jo at jeg har ikke den samme respekten for han som før. Før stod han på og tok mer tak, de siste årene nå så virker det som han vet at jeg tar det. Han syns han gjør minst like mye,og sier bare at det aldri er bra nok. Jeg bitcher veldig sjeldent om det, fordi jeg orker ikke at han blir så snurt.

Det blir ingen fler barn med han nei.

Da jeg hadde influensa her sa jeg til broren min " ja, han tok henne i hvertfall da jeg var syk da, det skal han ha". Broren min så på meg som er brødhue.

 

Anonymous poster hash: a9bc5...ee8

[Anonym bruker]

Det er det som er så trist. Jeg merker jo at jeg har ikke den samme respekten for han som før. Før stod han på og tok mer tak, de siste årene nå så virker det som han vet at jeg tar det. Han syns han gjør minst like mye,og sier bare at det aldri er bra nok. Jeg bitcher veldig sjeldent om det, fordi jeg orker ikke at han blir så snurt.

Det blir ingen fler barn med han nei.

Da jeg hadde influensa her sa jeg til broren min " ja, han tok henne i hvertfall da jeg var syk da, det skal han ha". Broren min så på meg som er brødhue.

 

Anonymous poster hash: a9bc5...ee8

 

Men da har du et valg. Enten tar du forholdet på alvor og får ham med i parterapi, eller så vet du at det kommer til å bli slutt før eller senere.

 

Han har tatt sin del tidligere, da er det håp bare han får opp øynene for hvordan han har trukket seg fra ansvaret, og at han kan begynne å ta sin del igjen.

 

Hva om du begynner å notere ned hva du gjør på en dag og hva han gjør samme dagene. Gjør det et par uker etter nyttår.

Men rett etter nyttår, ring familievernkontoret og bestill en time til dere der. Dere skylder barnet å prøve å rydde opp, og da å gjøre det før det går så langt at det ikke er noen vei tilbake!

 

Håper dere finner ut av det

 

Forresten, for å svare på spørsmålet ditt... Jeg er flere og 40 år, har vært i tre lengre forhold. To av mennene hadde jeg aldri samtaler om oppgaver i hjemmet med. Vi gjorde det vi så måtte gjøres, ingen skulket unna. Det var liksom ikke noe tema. Den tredje innrømmet før vi ble sammen at han ikke var god på husarbeid, at han ikke så hva som måtte gjøres, og han spurte om jeg kunne lære ham opp, for han ønsket å være en mann som gjorde sin del uten at det ble noen konflikt av det. Og da var det ikke noe problem. Ok, så gjorde han ikke alt akkurat slik jeg skulle ønske, og han var ikke god på å se ting av seg selv. Men han var veldig god på å "følge ordre", så om han hadde fått ansvar for en oppgave i hjemmet så gjorde han den når han skulle uten å måtte bli minnet på det.

Forholdene tok slutt av helt andre grunner. To av dem, der forsvant følelsene, vi vokste fra hverandre. Den tredje fikk en eller annen form for panikk, så han gjorde det brått slutt.

Men jeg har aldri opplevd menn som ikke tar sin del og har sett på det som en selvfølge.

Så jeg kan rett og slett ikke forestille meg å leve slik du og altfor mange damer her inne gjør. For det første så hadde jeg ikke akseptert det, for det andre så ville jeg tatt det opp tidlig.

I perioder kan det jo bli litt skjevfordeling pga. den ene har mer å gjøre utenom hjemmet enn den andre, eller den ene er ikke i form eller annet. Det er helt greit, jeg har aldri ført noe regnskap. Men over tid jevner det seg ut til at begge gjør like mye.

En mann som hele tiden sluntrer unna hadde jeg fort mistet respekten for, og da kunne jeg nok blitt sur og masete. Jeg er i utgangspunktet litt konfliktsky, men har bare funnet ut at det er oppskriften på å feile, så jeg tar heller opp ting før ting utvikler seg til å bli store problemer. Og det er en så mye bedre følelse enn det å gå og gnage på noe, føle seg utnyttet osv.

 

Så bare bestem deg - nå må dere endre på dette. Parterapi på nyåret. Siden han har gjort sin del tidligere så tror jeg det er gode sjanser for at han bare trenger en "eye-opener" for at dere kan få det bedre

 

Anonymous poster hash: 555aa...c6b

[Hjertefru]

Nei, sånn er ikke alle menn. Har fire barn og full jobb, så det hadde ikke gått hjemme hos oss. Hvorfor i herrens navn lager du pakkekalender til ham? Han fortjener ikke sjokokadekalender engang.

I år har arbeidsfordeling her vært omtrent sånn:

Julekort og gaver har vi ordnet i fellesskap.

Jeg har bakt, mens han har handlet matvarer, samt laget sylte og rull.

I dag har han ordnet med juletre og støvsugd 1.etg. mens jeg har vært på jobb.

Pakkekalender til barna legger han seg ikke borti. Juleduker, støvtørring, det meste av vasking og ordning av klær til barna er det riktignok jeg som tar meg av, mens han insisterer på å pynte treet.

[Mamma til 2 søte]

Fåtallet av voksne menn er sånn 😊 Men her inne er dessverre de fleste sånn. Jeg fatter ikke at noen klarer å leve med en partner som er slik.

[Anonym bruker]

Det er det som er så trist. Jeg merker jo at jeg har ikke den samme respekten for han som før. Før stod han på og tok mer tak, de siste årene nå så virker det som han vet at jeg tar det. Han syns han gjør minst like mye,og sier bare at det aldri er bra nok. Jeg bitcher veldig sjeldent om det, fordi jeg orker ikke at han blir så snurt.

Det blir ingen fler barn med han nei.

Da jeg hadde influensa her sa jeg til broren min " ja, han tok henne i hvertfall da jeg var syk da, det skal han ha". Broren min så på meg som er brødhue.

 

Anonymous poster hash: a9bc5...ee8

Lag lister?

 

Hvis oppgavene likevel på magisk vis "blir gjort" når han later seg, kommer han nok ikke til å endre på seg selv.

 

Anonymous poster hash: ab717...333

[Anonym bruker]

Lag lister?

 

Hvis oppgavene likevel på magisk vis "blir gjort" når han later seg, kommer han nok ikke til å endre på seg selv.

 

Anonymous poster hash: ab717...333

Jeg skal så absolutt lage lister! Ellers må vi innføre familieråd en gang i uka hvor vi enes om hva som må gjøres ila uka.. wish me luck.

 

Anonymous poster hash: a9bc5...ee8

[Anonym bruker]

Jeg skal så absolutt lage lister! Ellers må vi innføre familieråd en gang i uka hvor vi enes om hva som må gjøres ila uka.. wish me luck.

 

Anonymous poster hash: a9bc5...ee8

 

Lister tror jeg fungerer best inntil han blir så vant med å gjøre ting at han gjør dem automatisk.

 

Og fungerer det ikke - parterapi.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 555aa...c6b

[Anonym bruker]

Men hvorfor tillater du at han er sånn da?

 

Selvsagt vil han fortsette å være sånn når du lar det gå.

 

Hos oss deler vi på alt. Jeg ville aldri funnet meg i noe annet. Det er en selvfølge i et forhold for meg.

 

Anonymous poster hash: 6da53...7cb

[Anonym bruker]

Nei, alle menn er ikke sånn. Jeg skal ærlig innrømme at jeg gjør det meste av husarbeid og organisering av familien A/S her hjemme, men mannen min er så absolutt delaktig. Hva angår

Organisering av jula og alt som er utenom det vanlige av husarbeid og slikt har han gjort mye, og kanskje mer enn meg på eget initiativ. Når det kommer til husarbeid og slikt må jeg dessverre mase litt for at han skal gjøre det, men han gjør det likevel uten sure miner. Sånn er det resten av året også. Vi har tre tette barn i barneskolen, og vi kobber begge to, så dersom min mann skulle vært mitt fjerde barn ville jeg nok foretrukket å bodd alene som eneste myndige person.

 

Anonymous poster hash: 523e8...a93

[Anonym bruker]

Alle menn er ikke slik, nei... Vi fordeler noenlunde jevnt, jeg vasker og bretter mest klær, han lager oftest middag, han fikser det meste med bilen, jeg ordner det meste av klær og utstyr til ungene. Vi bytter på å legge minste annenhver dag, sånn ca. Men jeg tar absolutt ikke noe ansvar for gaver, julekort e.l. til hans familie.

 

Noen ganger synes jeg det blir skjevt. Da sier jeg ifra. Det er mye som løser seg med litt kommunikasjon ;-)

 

Anonymous poster hash: 26ff3...26f

[Anonym bruker]

Men hvorfor tillater du at han er sånn da?

 

Selvsagt vil han fortsette å være sånn når du lar det gå.

 

Hos oss deler vi på alt. Jeg ville aldri funnet meg i noe annet. Det er en selvfølge i et forhold for meg.

 

Anonymous poster hash: 6da53...7cb

Er ikke HI, men har det ganske likt. Lurer på hva man gjør når man ikke tillater det?

 

Jeg vil ikke gå fra mannen min. Han er en god mann og pappa. Elsker ham selv om han er lat, glemsk og tiltaksløs.

 

Vi har snakket om arbeidsfordelingen 1000 ganger. Vi er alltid enige, men ingenting endres i praksis.

 

Vi har vært i parterapi. Det hjalp i kanskje 1-2 mnd.

 

Har også prøvd å ikke gjøre så mye. Ikke ta etter ham osv. Var syk en periode, da tok han oppvasken, ellers ble huset en svinesti.

 

Så hvordan viser man at man ikke tillater dette da?

 

Anonymous poster hash: 3e82a...a3a

[Anonym bruker]

Er ikke HI, men har det ganske likt. Lurer på hva man gjør når man ikke tillater det?

 

Jeg vil ikke gå fra mannen min. Han er en god mann og pappa. Elsker ham selv om han er lat, glemsk og tiltaksløs.

 

Vi har snakket om arbeidsfordelingen 1000 ganger. Vi er alltid enige, men ingenting endres i praksis.

 

Vi har vært i parterapi. Det hjalp i kanskje 1-2 mnd.

 

Har også prøvd å ikke gjøre så mye. Ikke ta etter ham osv. Var syk en periode, da tok han oppvasken, ellers ble huset en svinesti.

 

Så hvordan viser man at man ikke tillater dette da?

 

Anonymous poster hash: 3e82a...a3a

Man spør ham på en god dag: hva er det som gjør at du mener du har større verdi enn jeg? Hva er grunnen til at du skal ha fritid mens jeg gjør ting som er dine oppgaver? Syns du jeg fortjener å behandles som din tjener? Syns du jeg har det så lite travelt og så lite slitsomt at jeg godt kan avlaste deg litt og være litt trøttere enn du, 365 dager i året? Er dêt din kjærlighet? Er det sånn du viser den?

 

Anonymous poster hash: ab717...333

[Anonym bruker]

Man spør ham på en god dag: hva er det som gjør at du mener du har større verdi enn jeg? Hva er grunnen til at du skal ha fritid mens jeg gjør ting som er dine oppgaver? Syns du jeg fortjener å behandles som din tjener? Syns du jeg har det så lite travelt og så lite slitsomt at jeg godt kan avlaste deg litt og være litt trøttere enn du, 365 dager i året? Er dêt din kjærlighet? Er det sånn du viser den?

 

Anonymous poster hash: ab717...333

Har jo sagt lignende da, og han lover bot og bedring. Han skjerper seg en periode, så er det gradvis tilbake til samme gamle. Nytter ikke å snakke virker det som...

 

Anonymous poster hash: 3e82a...a3a

[Anonym bruker]

Har jo sagt lignende da, og han lover bot og bedring. Han skjerper seg en periode, så er det gradvis tilbake til samme gamle. Nytter ikke å snakke virker det som...

 

Anonymous poster hash: 3e82a...a3a

 

Men hvorfor skal han skjerpe seg - han vet jo at du ikke går fra ham selv om han behandler deg som en tjener. Nei, verre enn en tjener. Tjenere får betalt for det de gjør, det gjør vel deg nærmere slave.

Han gidder ikke gjøre ting, for han vet at det ikke får noen følger for ham å la være å gjøre dem.

De samtalene eller kranglene dere har om temaet er mindre krevende for ham enn å gjøre sin del av ansvaret.

Kanskje du skal  sette opp en liste over hva du gjør kommende to ukene og hva han gjør, sett opp hvor mye tid dere bruker på det. Og så presenterer du ham for "regnskapet" som viser at han gjør lite eller ingenting og du bruker enormt mye tid på det - og så kan du også si at du jobber, der har du xxx i timelønn, skal du ta hans del av oppgavene så får han betale deg xxx + overtidsbetaling for at du skal gjøre hans oppgaver i hjemmet. Har dere fellesøkonomi får han bruke av sine "lommepenger" til å betale deg, ikke av fellespotten. Dvs. han må innskrenke forbruket sitt, i hvert fall om dere har en normaløkonomi. Kanskje han da heller ikke vil ha noe igjen til personlig forbruk.

 

Men innse det:

Han vil ikke endre seg.

Og du godtar det.

 

Husk at ungene dine lærer at mannen i huset skal få slippe å gjøre noen som helst oppgaver i huset. Og selv når mamma er sliten og gjør alt og ber om hjelp så kan mannen i huset bare gi blaffen. Det er det du lærer ungene dine.

 

 

 

Anonymous poster hash: 555aa...c6b

[Anonym bruker]

 

Men hvorfor skal han skjerpe seg - han vet jo at du ikke går fra ham selv om han behandler deg som en tjener. Nei, verre enn en tjener. Tjenere får betalt for det de gjør, det gjør vel deg nærmere slave.

Han gidder ikke gjøre ting, for han vet at det ikke får noen følger for ham å la være å gjøre dem.

De samtalene eller kranglene dere har om temaet er mindre krevende for ham enn å gjøre sin del av ansvaret.

Kanskje du skal sette opp en liste over hva du gjør kommende to ukene og hva han gjør, sett opp hvor mye tid dere bruker på det. Og så presenterer du ham for "regnskapet" som viser at han gjør lite eller ingenting og du bruker enormt mye tid på det - og så kan du også si at du jobber, der har du xxx i timelønn, skal du ta hans del av oppgavene så får han betale deg xxx + overtidsbetaling for at du skal gjøre hans oppgaver i hjemmet. Har dere fellesøkonomi får han bruke av sine "lommepenger" til å betale deg, ikke av fellespotten. Dvs. han må innskrenke forbruket sitt, i hvert fall om dere har en normaløkonomi. Kanskje han da heller ikke vil ha noe igjen til personlig forbruk.

 

Men innse det:

Han vil ikke endre seg.

Og du godtar det.

 

Husk at ungene dine lærer at mannen i huset skal få slippe å gjøre noen som helst oppgaver i huset. Og selv når mamma er sliten og gjør alt og ber om hjelp så kan mannen i huset bare gi blaffen. Det er det du lærer ungene dine.

 

 

 

Anonymous poster hash: 555aa...c6b

Ja, jeg vet alt det. Men jeg vet ikke hva løsningen er. Skal jeg liksom gå fra han pga dette? Jeg vil jo ikke det...

 

Han har nesten ingen penger til eget forbruk, så er ikke noe å hente der.

 

Jeg kunne godt gjort regnskap. Men problemet ligger ikke i å få ham til å forstå. Han nikker og sier jeg har rett. Han er så enig i at han må ta sin del. Men som sagt, det blir ikke varig bedre...

 

Ungene har heldigvis et godt forbilde i bestefar som de ser er kjempeflink med huslige sysler.

 

Anonymous poster hash: 3e82a...a3a

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet alt det. Men jeg vet ikke hva løsningen er. Skal jeg liksom gå fra han pga dette? Jeg vil jo ikke det...

 

Han har nesten ingen penger til eget forbruk, så er ikke noe å hente der.

 

Jeg kunne godt gjort regnskap. Men problemet ligger ikke i å få ham til å forstå. Han nikker og sier jeg har rett. Han er så enig i at han må ta sin del. Men som sagt, det blir ikke varig bedre...

 

Ungene har heldigvis et godt forbilde i bestefar som de ser er kjempeflink med huslige sysler.

 

Anonymous poster hash: 3e82a...a3a

 

Da vil du fortsette å bli utnyttet av en mann som ikke respekterer deg.

Du vet han ikke vil endre seg. Du vil ikke gjøre det slutt. Da vil du la deg utnytte og behandle respektløst.

 

Ungene lærer best av dere foreldre, og de lærer at mammaer skal la seg utnytte, for det gjør mamma.

 

Hvordan greier du å tenne på en mann som så tydelig viser at han ikke respekterer deg?

 

Anonymous poster hash: 555aa...c6b

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet alt det. Men jeg vet ikke hva løsningen er. Skal jeg liksom gå fra han pga dette? Jeg vil jo ikke det...

 

Han har nesten ingen penger til eget forbruk, så er ikke noe å hente der.

 

Jeg kunne godt gjort regnskap. Men problemet ligger ikke i å få ham til å forstå. Han nikker og sier jeg har rett. Han er så enig i at han må ta sin del. Men som sagt, det blir ikke varig bedre...

 

Ungene har heldigvis et godt forbilde i bestefar som de ser er kjempeflink med huslige sysler.

 

Anonymous poster hash: 3e82a...a3a

Nei, da får du bare bestemme deg for at det lille han gjør er godt nok, eller kompensere deg selv på andre måter.

 

Eller bli bitchy mama og si: nå gjør vi BEGGE husarbeid i eksakt 60 minutter, det betyr at hele den timen mens jeg lager middag, skal du ordne vasketøy på vaskerommet. Sortere og sette på vask, brette det som er tørt og legge det på plass. Klar, ferdig, gå.

 

Anonymous poster hash: ab717...333

[Anonym bruker]

Nei, da får du bare bestemme deg for at det lille han gjør er godt nok, eller kompensere deg selv på andre måter.

 

Eller bli bitchy mama og si: nå gjør vi BEGGE husarbeid i eksakt 60 minutter, det betyr at hele den timen mens jeg lager middag, skal du ordne vasketøy på vaskerommet. Sortere og sette på vask, brette det som er tørt og legge det på plass. Klar, ferdig, gå.

 

Anonymous poster hash: ab717...333

Det vil selvsagt si at hvis du observerer ham på vei tilbake i sofaen før timen er gått, må du enten kommandere ham tilbake i aktivitet - eller slå av alle platene og sette deg på rumpa du også, og erklære at det ikke blir noen middag før han gjør sin del.

 

Anonymous poster hash: ab717...333

[Anonym bruker]

 

Da vil du fortsette å bli utnyttet av en mann som ikke respekterer deg.

Du vet han ikke vil endre seg. Du vil ikke gjøre det slutt. Da vil du la deg utnytte og behandle respektløst.

 

Ungene lærer best av dere foreldre, og de lærer at mammaer skal la seg utnytte, for det gjør mamma.

 

Hvordan greier du å tenne på en mann som så tydelig viser at han ikke respekterer deg?

 

Anonymous poster hash: 555aa...c6b

Han er kjærlig og god. Han sier hver dag at han elsker meg. Gir meg komplimenter og har alltid fått meg til å føle at han synes jeg er fin, selv om jeg har vært overvektig. Han trøster meg når jeg er lei meg. Han støtter meg når jeg trenger det. Han tar som en selvfølge at vi begge kan ha egne hobbyer og gjøre ting alene, og han liker å gjøre ting sammen med meg.

 

Han er en flink og engasjert pappa. Han tar godt vare på barna og stiller opp for dem, selv om han ikke aner hvilke klær som tilhører hvem...

 

Jeg kan stole på ham. Er aldri redd for at han skal finne på noe tull. Han er aldri i noe trøbbel, men ofte en som roer ned dersom det er noen som lager bråk. Han er en godt likt mann og fungerer meget godt i sosiale settinger. Han er ikke sjalu.

 

Han er nevenyttig og kan fikse det meste. (Selv om jeg må mase lenge før det skjer)

 

Han har altså mange gode egenskaper jeg verdsetter selv om jeg kjenner at jeg blir frustrert over at han tar så lite ansvar hjemme...

 

Anonymous poster hash: 3e82a...a3a

[Anonym bruker]

Det vil selvsagt si at hvis du observerer ham på vei tilbake i sofaen før timen er gått, må du enten kommandere ham tilbake i aktivitet - eller slå av alle platene og sette deg på rumpa du også, og erklære at det ikke blir noen middag før han gjør sin del.

 

Anonymous poster hash: ab717...333

Ja, det er ofte slik det er. Er jeg ikke på hugget, så sniker han seg tilbake på sofaen. Sykt irriterende! Får han jo til å gjøre ting, men ikke uten mas og oppfølging. Så blir jeg jo også sliten av å være alene om å følge med å ha kontroll på alt som skal gjøres...

 

Anonymous poster hash: 3e82a...a3a

[Anonym bruker]

Han er kjærlig og god. Han sier hver dag at han elsker meg. Gir meg komplimenter og har alltid fått meg til å føle at han synes jeg er fin, selv om jeg har vært overvektig. Han trøster meg når jeg er lei meg. Han støtter meg når jeg trenger det. Han tar som en selvfølge at vi begge kan ha egne hobbyer og gjøre ting alene, og han liker å gjøre ting sammen med meg.

 

Han er en flink og engasjert pappa. Han tar godt vare på barna og stiller opp for dem, selv om han ikke aner hvilke klær som tilhører hvem...

 

Jeg kan stole på ham. Er aldri redd for at han skal finne på noe tull. Han er aldri i noe trøbbel, men ofte en som roer ned dersom det er noen som lager bråk. Han er en godt likt mann og fungerer meget godt i sosiale settinger. Han er ikke sjalu.

 

Han er nevenyttig og kan fikse det meste. (Selv om jeg må mase lenge før det skjer)

 

Han har altså mange gode egenskaper jeg verdsetter selv om jeg kjenner at jeg blir frustrert over at han tar så lite ansvar hjemme...

 

Anonymous poster hash: 3e82a...a3a

Men til kjernen: er det kjærlig å si "jeg elsker deg", men likevel la deg fortsette å varte ham opp? Er det ikke bare utrolig enkelt og billig?

 

Anonymous poster hash: ab717...333

[Anonym bruker]

Men til kjernen: er det kjærlig å si "jeg elsker deg", men likevel la deg fortsette å varte ham opp? Er det ikke bare utrolig enkelt og billig?

 

Anonymous poster hash: ab717...333

jeg vet jo at han mener det, selv om han er lat og glemsk...

 

Så du mener jeg skal gå fra ham da? Det er løsningen?

 

 

 

Anonymous poster hash: 3e82a...a3a

[Anonym bruker]

jeg vet jo at han mener det, selv om han er lat og glemsk...

 

Så du mener jeg skal gå fra ham da? Det er løsningen?

 

 

 

Anonymous poster hash: 3e82a...a3a

Hva JEG mener er en dealbreaker i et forhold er sikkert noe annet enn hva DU mener. Så det gidder jeg ikke svare på. Jeg er nemlig en av de særlingene som syns demokrati, likeverd og fellesskap inne i forholdet er mye viktigere enn spenning, romantikk og f eks seksuell troskap.

 

Jeg hadde aldri holdt ut med en trofast hykler som utnyttet min tid og min arbeidskraft. Jeg har hatt en sånn og det var ikke verd det. Hva du syns er verd bryet aner jeg ikke og vil ikke vite heller. Men du uttrykker her at det plager deg.

 

Anonymous poster hash: ab717...333