Skjedd et overgrep.. (Beklager langt)

[Anonym bruker]

 

Takk, mulig jeg er litt sår. Det kverner i hodet og jeg kunne ikke forestille meg at jeg skulle havne oppi alt dette her. 

Ikke minst at han har vært så mye sammen med barnet mitt, og alene med henne en gang. Tankekaos. 

Ingen tvil om at dette forumet er gull verdt, fått mange gode råd.

 

Anonymous poster hash: 858b7...539

 

Jeg synes egentlig ikke det er du som er sår når du følte for å forsvare deg mot den, heller jeg som kunne ha formulert meg på en måte som ikke var så krass.

 

Det er ellers helt normalt at det blir kaos i både tanker og følelser når en sånn situasjon oppstår. Det viktigste nå er selvfølgelig at barnet blir best mulig ivaretatt, men det er også viktig at dere voksne tar vare på dere selv og hverandre oppi dette. Det er lov å synes det er vanskelig, det er lov å reagere med sinne, sorg, frustrasjon eller hva du enn måtte føle.

 

Hvis jeg forsto det riktig så har du foreløpig snakket med moren til jenta en gang. Jeg vil tro at du var i sjokk da dere hadde den samtalen, og det var sikkert vanskelig å vite hva du skulle si. Har du sagt til moren at du og mannen din tror på jenta, og at den misstenkte overgriperen ikke får lov å komme hjem til dere lenger? Hvis du ikke har det, så tror jeg det kan være veldig godt både for moren, og ikke minst for jenta selv, å få vite. Når man forteller noe sånt er man somregel veldig redd for at man ikke blir trodd, og for å miste kontakten med øvrig familie dersom de ikke tror. Nå vet ikke jeg hva slags kontakt dere har hatt med barnet, men siden moren var forlovet med din mans bror, antar jeg at forholdet ikke var helt nytt, og at hun kanskje har vært som en del av deres familie også? Da kan det være ekstra godt for henne å vite at dere tror henne, og at hun kan føle seg trygg på å slippe å møte ham hvis hun skulle ønske å komme på besøk til dere.

 

Anonymous poster hash: 6b974...323

[Anonym bruker]

 

Det er en syk, syk verden. Her går man rundt og er bekymret for de ansatte i barnehagen og på skolene og så viser det seg at det kan være en av dine nærmeste. Og man har jo lest at dette skjer, at barn blir misbrukt av foreledre, onkler osv, men jeg føler meg som en idiot som ikke har plukket opp dette, eller ensa noe.

 

Anonymous poster hash: 858b7...539

Ja.

Det samme gjelder jo voldtekter. Man holder seg unna mørke smug og bakgater fordi man tror de liksom står på spranget i et portrom. Men når voldtekten skjer er det en bekjent, kompis, kjæreste eller ekskjæreste som gjør det, på en plass der man selv frivillig gikk inn.

 

Anonymous poster hash: 51604...42c

[Mamma-til-3-jenter]

Uff, så grusomt....

Jeg håper han er anmeldt??

[Anonym bruker]

 

Jeg synes egentlig ikke det er du som er sår når du følte for å forsvare deg mot den, heller jeg som kunne ha formulert meg på en måte som ikke var så krass.

 

Det er ellers helt normalt at det blir kaos i både tanker og følelser når en sånn situasjon oppstår. Det viktigste nå er selvfølgelig at barnet blir best mulig ivaretatt, men det er også viktig at dere voksne tar vare på dere selv og hverandre oppi dette. Det er lov å synes det er vanskelig, det er lov å reagere med sinne, sorg, frustrasjon eller hva du enn måtte føle.

 

Hvis jeg forsto det riktig så har du foreløpig snakket med moren til jenta en gang. Jeg vil tro at du var i sjokk da dere hadde den samtalen, og det var sikkert vanskelig å vite hva du skulle si. Har du sagt til moren at du og mannen din tror på jenta, og at den misstenkte overgriperen ikke får lov å komme hjem til dere lenger? Hvis du ikke har det, så tror jeg det kan være veldig godt både for moren, og ikke minst for jenta selv, å få vite. Når man forteller noe sånt er man somregel veldig redd for at man ikke blir trodd, og for å miste kontakten med øvrig familie dersom de ikke tror. Nå vet ikke jeg hva slags kontakt dere har hatt med barnet, men siden moren var forlovet med din mans bror, antar jeg at forholdet ikke var helt nytt, og at hun kanskje har vært som en del av deres familie også? Da kan det være ekstra godt for henne å vite at dere tror henne, og at hun kan føle seg trygg på å slippe å møte ham hvis hun skulle ønske å komme på besøk til dere.

 

Anonymous poster hash: 6b974...323

Jeg støttet henne med en gang. Hun ringte meg ikke, men sendte sms om at hun har bruddt med han og at det var alvorlig. Jeg har nå etterpå sendt melding (hun vil ikke prate på telefon) jeg forsøkte å høre litt om hvordan det har kommet frem osv. Hun vil ikke snakke om det, sier at de vil ha ro og trenger tid. Jeg forstår jo det. Jeg føler bare at om jeg hadde vist mer hadde det vært lettere å finne en "konklusjon" for meg. Nå går jeg bare rundt i en boble og er helt i sjokk og tenker hva om hvis om hvor når osv.

Bør kanskje varsle barnehagen om at dersom han dukker opp må de be han gå?

Jeg har også sagt til moren at han aldri får se verken meg eller dattern min igjen.

Mannen min skal bort og konfrontere han etterpå.

 

 

Anonymous poster hash: 858b7...539

[Anonym bruker]

Uff, så grusomt....

Jeg håper han er anmeldt??

Ja, han er vist det, men jeg vet ikke hvordan det fungerer. Om han får et brev eller pm de henter han.. om de har nok bevis. Aner ikke.

 

Anonymous poster hash: 858b7...539

[Anonym bruker]

 

Det er en syk, syk verden. Her går man rundt og er bekymret for de ansatte i barnehagen og på skolene og så viser det seg at det kan være en av dine nærmeste. Og man har jo lest at dette skjer, at barn blir misbrukt av foreledre, onkler osv, men jeg føler meg som en idiot som ikke har plukket opp dette, eller ensa noe.

 

Anonymous poster hash: 858b7...539

Aldri, aldri tro at det er sinnatagg du burde sett det bedre! Barn som er utsatt for overgrep er verdens beste til å holde på hemmeligheter!

I en del år ble jeg utsatt for overgrep av min farfar. Jeg satt på fanget hans da det var Barne-TV og han klådde til og med da! Jeg har flere kusiner som er utsatt for det samme, men vi visste ikke om hverandre før etter hans død. Vi har snakket litt om det. Mest de. De ble store nok til å bestemme seg for at de ikke ville dit mer, jeg var for liten til å trekke meg unna og forstå at det ikke var rett. Fordi: som barn så ser man andre menn (fedre, bestefedre osv) både klemme og kysse på barna sine. Så da tenker man "ja! De har det sånn de også ja. Da er det vel ikke så rart at jeg har det sånn også selv om det er ekkelt" (jeg mistet min "møydom" da jeg var 6 år). Min farfar fortalte meg at det bare var noen få som var så heldige som meg at en farfar ville kose litt ekstra og derfor måtte vi holde på hemmeligheten.

 

I nesten 6 år pågikk dette. Da jeg ble 11-12 år skjønte jeg at noe var galt med dette, men samtidig så var jeg livredd for å si det til noen. Han hadde nemlig også forklart leg hvor grisete og ekkel jeg var og at mamma og pappa kom til å sende meg bort om de visste hva jeg drev med (det var nemlig jeg som drev med dette. Jeg fristet han og han falt for fristelsen).

Han døde da jeg var 12. Da jeg var 23 fortalte jeg det til mamma. Hun ble lei seg fordi hun ikke hadde sett noe eller skjønt noe. Hun var jo alltid der da det skjedde! I samme hus (de bodde et stykke unna, så de gangene vi var der overnattet vi en helg eller en uke eller slikt). Men det er jo ikke hennes feil. For selv om dette car vondt for meg, så var jeg fortsatt et barn og som barn flest så var jeg blid og glad på dagen og så da kvelden/natten kom, så ba jeg mamma sove med meg, men som normale foreldre sa hun nei. Jeg sa jo at jeg var mørkredd og at det var problemet. Jeg kunne jo ikke si sannheten, så hun slå på et nattlys og jeg måtte akseptere. Jeg turte ikke skrike, jeg gråt stille bare.

 

Et par år senere fortalte jeg det til min far. "Jeg har ikke noe uoppgjort med faren min, så dette skulle du kommet med før han døde". Vi har minimal kontakt i dag. Min farmor..... tja... vi forsøkte en gan og fikk beskjed om at xxxx var bare en god mann og nå var han hjemme hos Jesus i himmelen og nå måtte vi la han få fred!

 

Men man kan aldri se mer enn barna lar en se i slike saker (nå handlet dette plutselig om meg😂). Jeg er VELDIG på vakt når det gjelder mine barn, enkelte menn får de ikke være alene med fordi de er litt samme type mann som min farfar. Men sånn uten å vite hva som skjer i hodet på et slikt barn, så er det vanskelig å se noe som helst. Du kunne ikke og burde ikke ha sett mer, forstått mer eller gjennomskuet det! Det er tilnærmet umulig. For barn er barn og de "glemmer" når det dukker opp noe som er gøy

 

Anonymous poster hash: bbf5f...0ae

[Anonym bruker]

Jeg støttet henne med en gang. Hun ringte meg ikke, men sendte sms om at hun har bruddt med han og at det var alvorlig. Jeg har nå etterpå sendt melding (hun vil ikke prate på telefon) jeg forsøkte å høre litt om hvordan det har kommet frem osv. Hun vil ikke snakke om det, sier at de vil ha ro og trenger tid. Jeg forstår jo det. Jeg føler bare at om jeg hadde vist mer hadde det vært lettere å finne en "konklusjon" for meg. Nå går jeg bare rundt i en boble og er helt i sjokk og tenker hva om hvis om hvor når osv.

Bør kanskje varsle barnehagen om at dersom han dukker opp må de be han gå?

Jeg har også sagt til moren at han aldri får se verken meg eller dattern min igjen.

Mannen min skal bort og konfrontere han etterpå.

 

 

Anonymous poster hash: 858b7...539

Høres ut som du har møtt henne på en god måte, klapp deg selv påskulderen for det, det kan nemlig være vanskelig å få til midt i sjokket.

 

Jeg skjønner godt at du føler behov for mer informasjon, men samtidig skjønner jeg også at mor og barn trenger tid til å fordøye, og kanskje også til å bestemme seg for hva/hvor mye som skal deles. Selvom det er vanskelig for dere som er nære å få lite informasjon er det viktig at jenta nå føler at hun får ha så mye kontroll som mulig i forhold til hvordan dette håndteres. Derfor tror jeg moren gjør lurt i å gi seg og jenta tid og rom til å tenke, selv om det nok kan føles frustrerende for dere rundt.

 

Hvis du tror det er fare for at han dukker opp i barnehagen kan du jo fortelle dem at dere har en familiekonflikt, og at han ikke skal ha noe med barnet ditt å gjøre. Men i og med at han ikke har vært alene med henne bortsett fra de to timene da hun var baby, regner jeg med at han ikke er godkjent til å hente henne, og da er jo barnehagen egentlig ikke noe problem. De ansatte vil ikke la en for dem fremmed person verken komme inn i barnehagen, eller ta med seg barna, så jeg tror du uansett kan føle deg tryg på at barna er trygge for ham i barnehagen.

 

Anonymous poster hash: 6b974...323

[Anonym bruker]

Aldri, aldri tro at det er sinnatagg du burde sett det bedre! Barn som er utsatt for overgrep er verdens beste til å holde på hemmeligheter!

I en del år ble jeg utsatt for overgrep av min farfar. Jeg satt på fanget hans da det var Barne-TV og han klådde til og med da! Jeg har flere kusiner som er utsatt for det samme, men vi visste ikke om hverandre før etter hans død. Vi har snakket litt om det. Mest de. De ble store nok til å bestemme seg for at de ikke ville dit mer, jeg var for liten til å trekke meg unna og forstå at det ikke var rett. Fordi: som barn så ser man andre menn (fedre, bestefedre osv) både klemme og kysse på barna sine. Så da tenker man "ja! De har det sånn de også ja. Da er det vel ikke så rart at jeg har det sånn også selv om det er ekkelt" (jeg mistet min "møydom" da jeg var 6 år). Min farfar fortalte meg at det bare var noen få som var så heldige som meg at en farfar ville kose litt ekstra og derfor måtte vi holde på hemmeligheten.

 

I nesten 6 år pågikk dette. Da jeg ble 11-12 år skjønte jeg at noe var galt med dette, men samtidig så var jeg livredd for å si det til noen. Han hadde nemlig også forklart leg hvor grisete og ekkel jeg var og at mamma og pappa kom til å sende meg bort om de visste hva jeg drev med (det var nemlig jeg som drev med dette. Jeg fristet han og han falt for fristelsen).

Han døde da jeg var 12. Da jeg var 23 fortalte jeg det til mamma. Hun ble lei seg fordi hun ikke hadde sett noe eller skjønt noe. Hun var jo alltid der da det skjedde! I samme hus (de bodde et stykke unna, så de gangene vi var der overnattet vi en helg eller en uke eller slikt). Men det er jo ikke hennes feil. For selv om dette car vondt for meg, så var jeg fortsatt et barn og som barn flest så var jeg blid og glad på dagen og så da kvelden/natten kom, så ba jeg mamma sove med meg, men som normale foreldre sa hun nei. Jeg sa jo at jeg var mørkredd og at det var problemet. Jeg kunne jo ikke si sannheten, så hun slå på et nattlys og jeg måtte akseptere. Jeg turte ikke skrike, jeg gråt stille bare.

 

Et par år senere fortalte jeg det til min far. "Jeg har ikke noe uoppgjort med faren min, så dette skulle du kommet med før han døde". Vi har minimal kontakt i dag. Min farmor..... tja... vi forsøkte en gan og fikk beskjed om at xxxx var bare en god mann og nå var han hjemme hos Jesus i himmelen og nå måtte vi la han få fred!

 

Men man kan aldri se mer enn barna lar en se i slike saker (nå handlet dette plutselig om meg😂). Jeg er VELDIG på vakt når det gjelder mine barn, enkelte menn får de ikke være alene med fordi de er litt samme type mann som min farfar. Men sånn uten å vite hva som skjer i hodet på et slikt barn, så er det vanskelig å se noe som helst. Du kunne ikke og burde ikke ha sett mer, forstått mer eller gjennomskuet det! Det er tilnærmet umulig. For barn er barn og de "glemmer" når det dukker opp noe som er gøy

 

Anonymous poster hash: bbf5f...0ae

Huff. Forferdelig. Jeg får vondt i hjertet på dine vegne og dine kusiners, og håper bare du har et godt liv nå.

 

Klem

 

Anonymous poster hash: 51604...42c

[Anonym bruker]

Huff. Forferdelig. Jeg får vondt i hjertet på dine vegne og dine kusiners, og håper bare du har et godt liv nå.

 

Klem

 

Anonymous poster hash: 51604...42c

Jeg har det vel greit nok. Jeg klarer ikke være i et forhold, sæ de jeg har hatt har vart i maks 7 år før jeg får vill panikk, dyp depresjon og ødelegger alt. Jeg treffer menn, men vil ikke ha sex. I alle fall ikke annet enn kjedelig "normal" sex. Men jeg har det bra så lenge jeg er singel, så da blir jeg nok det for evig

 

 

Anonymous poster hash: bbf5f...0ae

[Anonym bruker]

Aldri, aldri tro at det er sinnatagg du burde sett det bedre! Barn som er utsatt for overgrep er verdens beste til å holde på hemmeligheter!

I en del år ble jeg utsatt for overgrep av min farfar. Jeg satt på fanget hans da det var Barne-TV og han klådde til og med da! Jeg har flere kusiner som er utsatt for det samme, men vi visste ikke om hverandre før etter hans død. Vi har snakket litt om det. Mest de. De ble store nok til å bestemme seg for at de ikke ville dit mer, jeg var for liten til å trekke meg unna og forstå at det ikke var rett. Fordi: som barn så ser man andre menn (fedre, bestefedre osv) både klemme og kysse på barna sine. Så da tenker man "ja! De har det sånn de også ja. Da er det vel ikke så rart at jeg har det sånn også selv om det er ekkelt" (jeg mistet min "møydom" da jeg var 6 år). Min farfar fortalte meg at det bare var noen få som var så heldige som meg at en farfar ville kose litt ekstra og derfor måtte vi holde på hemmeligheten.

 

I nesten 6 år pågikk dette. Da jeg ble 11-12 år skjønte jeg at noe var galt med dette, men samtidig så var jeg livredd for å si det til noen. Han hadde nemlig også forklart leg hvor grisete og ekkel jeg var og at mamma og pappa kom til å sende meg bort om de visste hva jeg drev med (det var nemlig jeg som drev med dette. Jeg fristet han og han falt for fristelsen).

Han døde da jeg var 12. Da jeg var 23 fortalte jeg det til mamma. Hun ble lei seg fordi hun ikke hadde sett noe eller skjønt noe. Hun var jo alltid der da det skjedde! I samme hus (de bodde et stykke unna, så de gangene vi var der overnattet vi en helg eller en uke eller slikt). Men det er jo ikke hennes feil. For selv om dette car vondt for meg, så var jeg fortsatt et barn og som barn flest så var jeg blid og glad på dagen og så da kvelden/natten kom, så ba jeg mamma sove med meg, men som normale foreldre sa hun nei. Jeg sa jo at jeg var mørkredd og at det var problemet. Jeg kunne jo ikke si sannheten, så hun slå på et nattlys og jeg måtte akseptere. Jeg turte ikke skrike, jeg gråt stille bare.

 

Et par år senere fortalte jeg det til min far. "Jeg har ikke noe uoppgjort med faren min, så dette skulle du kommet med før han døde". Vi har minimal kontakt i dag. Min farmor..... tja... vi forsøkte en gan og fikk beskjed om at xxxx var bare en god mann og nå var han hjemme hos Jesus i himmelen og nå måtte vi la han få fred!

 

Men man kan aldri se mer enn barna lar en se i slike saker (nå handlet dette plutselig om meg😂). Jeg er VELDIG på vakt når det gjelder mine barn, enkelte menn får de ikke være alene med fordi de er litt samme type mann som min farfar. Men sånn uten å vite hva som skjer i hodet på et slikt barn, så er det vanskelig å se noe som helst. Du kunne ikke og burde ikke ha sett mer, forstått mer eller gjennomskuet det! Det er tilnærmet umulig. For barn er barn og de "glemmer" når det dukker opp noe som er gøy

 

Anonymous poster hash: bbf5f...0ae

Hjelpes! For en historie, så grusomt. Er helt overrasket over at det kan pågå i så mange år og skje så mange ganger uten at noen oppdager det eller plukket opp noen signaler på deg. . Men som du sier så tenkte du at " sånn har alle det". Og for å si det sånn, farfaren din er i hvertfall ikke i himmelen, og sånn som din far valgte å håndtere det kommer han nok dit han også. Så jævlig det må være når det er responsen du får. Forstår godt at du har vansker med å få et forhold til å fungere, man blir jo ødelagt av sånt.

 

Anonymous poster hash: 858b7...539

[Anonym bruker]

 

Høres ut som du har møtt henne på en god måte, klapp deg selv påskulderen for det, det kan nemlig være vanskelig å få til midt i sjokket.

 

Jeg skjønner godt at du føler behov for mer informasjon, men samtidig skjønner jeg også at mor og barn trenger tid til å fordøye, og kanskje også til å bestemme seg for hva/hvor mye som skal deles. Selvom det er vanskelig for dere som er nære å få lite informasjon er det viktig at jenta nå føler at hun får ha så mye kontroll som mulig i forhold til hvordan dette håndteres. Derfor tror jeg moren gjør lurt i å gi seg og jenta tid og rom til å tenke, selv om det nok kan føles frustrerende for dere rundt.

 

Hvis du tror det er fare for at han dukker opp i barnehagen kan du jo fortelle dem at dere har en familiekonflikt, og at han ikke skal ha noe med barnet ditt å gjøre. Men i og med at han ikke har vært alene med henne bortsett fra de to timene da hun var baby, regner jeg med at han ikke er godkjent til å hente henne, og da er jo barnehagen egentlig ikke noe problem. De ansatte vil ikke la en for dem fremmed person verken komme inn i barnehagen, eller ta med seg barna, så jeg tror du uansett kan føle deg tryg på at barna er trygge for ham i barnehagen.

 

Anonymous poster hash: 6b974...323

Ja,jeg får bare gi de tid. Forstår at mor beskytter barnet.

Syns du det er rart at ikke han har sendt meg noe melding og skrevet noe sånt som " jeg vet/hørte at du har pratet med "xxx" det er helt galskap hva hun anklager meg for "?

Han må jo skjønne at jeg vet noe siden jeg ikke har spurt han mer om bruddet annet enn om det er slutt. (?)

Han har vært her mye, og er veldig glad i dattern min. Ble redd for at han skal oppsøke bhg for å få sett henne.. men ja, de jager vel vekk folk som lusker rundt kanskje.

 

Anonymous poster hash: 858b7...539

[Anonym bruker]

Ja,jeg får bare gi de tid. Forstår at mor beskytter barnet.

Syns du det er rart at ikke han har sendt meg noe melding og skrevet noe sånt som " jeg vet/hørte at du har pratet med "xxx" det er helt galskap hva hun anklager meg for "?

Han må jo skjønne at jeg vet noe siden jeg ikke har spurt han mer om bruddet annet enn om det er slutt. (?)

Han har vært her mye, og er veldig glad i dattern min. Ble redd for at han skal oppsøke bhg for å få sett henne.. men ja, de jager vel vekk folk som lusker rundt kanskje.

 

Anonymous poster hash: 858b7...539

Ikke begynn å dikte opp merkelige fiktive trusler, du mater bare din egen frykt.

 

Anonymous poster hash: 51604...42c

[Anonym bruker]

Ja,jeg får bare gi de tid. Forstår at mor beskytter barnet.

Syns du det er rart at ikke han har sendt meg noe melding og skrevet noe sånt som " jeg vet/hørte at du har pratet med "xxx" det er helt galskap hva hun anklager meg for "?

Han må jo skjønne at jeg vet noe siden jeg ikke har spurt han mer om bruddet annet enn om det er slutt. (?)

Han har vært her mye, og er veldig glad i dattern min. Ble redd for at han skal oppsøke bhg for å få sett henne.. men ja, de jager vel vekk folk som lusker rundt kanskje.

 

Anonymous poster hash: 858b7...539

Han har jo sagt til deg at han ikke vil snakke om det, så da er det vel ikke så unaturlig at han ikke reagerer på at du ikke spør mer. Jeg tenker at med mindre moren til jenta har fortalt ham at hun har advart deg, så er det stor sannsynlighet for at han tror du ikke vet noe om dette. Jeg synes ikke det er rart at han ikke har sendt melding, og ville heller ikke syntes det var rart om han gjorde det. Hvis han tror at du vet om beskyldningen, kan det hende han synes det er så vanskelig, og er så redd for hvordan du vil reagere, at han rett og slett gjemmer seg. Jeg mener det ville være en naturlig reaksjon uansett om han er skyldig eller uskyldig. Det samme gjelder hvis han hadde valgt å forsvare seg, noe som jo er ganske naturlig om man er uskyldig, men også om man er skyldig men ikke vil inrømme det. Han er nok også i sjokk nå, uansett om han har gjort noe eller ikke, enten over å ha blitt avslørt, eller over å bli beskylt for noe sånt. Mennesker som er i sjokk handler ikke alltid rasjonelt, derfor er det kanskje lurt å ikke prøve å "lese" noe av oppførselen hans her og nå.

 

Når det gjelder barnehagen er det klart de vil reagere på personer som lusker rundt, hvis ikke gjør de ikke jobben sin. Barnehagen er like trygg i dag som den var i går, og barnehagepersonalet sender ikke barn avgårde med noen andre enn foreldrene, eller de som foreldrene har godkjent for henting.For barnets sikerhet sin del tror jeg ikke du trenger å si noe i barnehagen (med forbehold om at han ikke har pleid å hente i barnehagen, men sånn jeg forsto det tidligere har han ikke det), men det kan hende det kan gjøre det lettere for deg å slippe den bekymringen hvis du nevner noe. Det må du kjenne på selv. Hvis jeg skulle sagt noe tror jeg jeg bare ville sagt at dere har en familiekonflikt, uten å spesifisere mer. Jeg tenker at man i utgangspunktet skal tro på barnet, det er veldig skjelden barn finner på sånne ting, men samtidig har du foreløpig veldig lite informasjon. Hvis det skulle vise seg at det ikke er hold i anklagene, vil jeg tro han vil sette pris på om de som ikke trenger å vite dette for å beskytte barn ikke blir informert. Barnehagen trenger ikke vite hva det dreier seg om for å beskytte barnet ditt mot ham.

 

Anonym over meg kommer også med et veldig godt råd, jeg vet det er vanskelig, men prøv å unngå at tankekaoset ditt lager fiktive trussler. Når man er i sjokk, og situasjonen er uavklart, er det naturlig at tankene spinner. Ha meg unskyldt hvis jeg overanalyserer nå, det er ikke alltid så lett å få godt tak i en situasjon bare gjennom et forum, men ut fra det innlegget jeg siterer her, ser det ut som du er i ferd med å spinne deg inn i katastrofetanker? Det er egentlig en helt naturlig reaksjon på situasjonen du er i, men likevel veldig slitsomt for deg selv, og somregel ikke særlig konstruktivt. Hvis du kjenner deg igjen i "analysen" min synes jeg du burde prøve å snakke med noen utenforstående, for å få litt hjelp til å sortere tanker. Du kan f.eks. ringe elefonnummeret jeg gav deg i et tidligere innlegg, der sitter det fagfolk, med taushetsplikt, som både kan hjelpe deg å sortere tanker, og gi deg generell informasjon om hva som er vanlig i slike saker.  Når tankene begynner å surre kan det være lurt å ha i bakhodet at det er veldig vanskelig å tolke andres motiv ut fra handlingene deres, særlig når de er i en presset situasjon.

 

Sender deg en god klem!

 

Anonymous poster hash: 6b974...323

[Anonym bruker]

 

Mannen min er i sjokk, jeg var redd han skulle bli sint for at jeg i det hele tatt valgte å tro på det. Men som han sier, hvorfor i all verden ville barnet, som er så glad i han, funnet på å si noe sånt dersom det ikke var sant. Han forstår også at han ikke lengre er velkommen hos oss. Jeg blir livredd, han har vært alene med dattern vår en gang da hun var baby, vi var ute i 2 timer og hun sov. Klarer ikke tenke på det en gang. 

 

Anonymous poster hash: 858b7...539

 

Det har kommet mye god info om hvordan forholdet offer-overgriper fungerer og hvordan overgripere opererer. Vil bare legge til at de aller fleste overgripere har en foretrukket alder eller utviklingsstadie. Etter hvert vil det kanskje komme frem hvor lenge dette har pågått, men om det begynte relativt nylig, så er sjansen for at han har gjort noe med deres baby, svært svært svært liten. All medfølelse til alle involverte! Prøv å ikke lage masse scenarioer i hodet, det vil bare ødelegge deg. 

 

Anonymous poster hash: 98568...0e2

[Anonym bruker]

Hjelpes! For en historie, så grusomt. Er helt overrasket over at det kan pågå i så mange år og skje så mange ganger uten at noen oppdager det eller plukket opp noen signaler på deg. . Men som du sier så tenkte du at " sånn har alle det". Og for å si det sånn, farfaren din er i hvertfall ikke i himmelen, og sånn som din far valgte å håndtere det kommer han nok dit han også. Så jævlig det må være når det er responsen du får. Forstår godt at du har vansker med å få et forhold til å fungere, man blir jo ødelagt av sånt.

 

Anonymous poster hash: 858b7...539

Derfor er aksjonen ikke hemmelig som Kripos hadde så vanvittig viktig! Det er VELDIG viktig at barn lærer om dette. Ikke om sex akkurat, men om at voksne som tar på deg her og der, de gjør noe som er strengt forbudt og noe som er fryktelig galt. Og det er mange barn som dette har skjedd med og de turte ikke si noe, for de ble fortalt at det kom til å skje noe forferdelig med foreldrene hvis de sa noe. Men.. det som er sannheten er jo at de sier dette fordi de er redde for å komme i fengsel. Oppfordrer alltid foreldre å fortelle barna sine hva som ikke er greit når det kommer til seksuelle berøringer og verbale antydninger. Min farfar skal ha sagt "du får 100 kroner om jeg får kysse musa di" og dette er jo heller kkke greit og det bør barn ned i ganske lav alder vite. Hvilke kroppsdeler man ikke skal snakke med fremmede om og hvilke kroppsdeler voksne, ungdommer og andre barn ikke skal røre.

 

Jeg har mine perioder fortsatt, men i ogmed at denne mannen er død og ikke kan straffes, så har jeg gjort slike aksjoner som Kripos kjørte til mine hjertebarn og er veldig engasjert.

 

Det et helt vanlig å tenke "hvorfor så jeg det ikke?" Og "hva skjedde egentlig?", "han var jo så snill" (min farfar samlet jo inn tusenvis av kroner til foreldreløse russiske barn og den djevelen satset vel på å kunne få adoptere et par av de jentene da barnebarna ble for store) "hva hvis......." det er like mye som spinner i hodet på de nærmeste som barnet og deres foreldre. Tro meg! Men alt skal fordøyes. Alt skal klareres. Barnet skal i avhør og da er det lurt om de færreste kjenner historien. Men det kan være godt for mor og datter å få en SMS i denne duren "veldig trist å høre dette. Kan ikke forstå at jeg ikke har sett noe eller lagt merke til noe. Trenger dere noe eller du trenger å lette noen kilo av, så er jeg her. Hvordan går det med xxxx(barnet) i alt dette? Klarer hun seg gjennom dagene? Hils henne og si at jeg er på hennes side!"

 

Anonymous poster hash: bbf5f...0ae

[Anonym bruker]

Derfor er aksjonen ikke hemmelig som Kripos hadde så vanvittig viktig! Det er VELDIG viktig at barn lærer om dette. Ikke om sex akkurat, men om at voksne som tar på deg her og der, de gjør noe som er strengt forbudt og noe som er fryktelig galt. Og det er mange barn som dette har skjedd med og de turte ikke si noe, for de ble fortalt at det kom til å skje noe forferdelig med foreldrene hvis de sa noe. Men.. det som er sannheten er jo at de sier dette fordi de er redde for å komme i fengsel. Oppfordrer alltid foreldre å fortelle barna sine hva som ikke er greit når det kommer til seksuelle berøringer og verbale antydninger. Min farfar skal ha sagt "du får 100 kroner om jeg får kysse musa di" og dette er jo heller kkke greit og det bør barn ned i ganske lav alder vite. Hvilke kroppsdeler man ikke skal snakke med fremmede om og hvilke kroppsdeler voksne, ungdommer og andre barn ikke skal røre.

 

Jeg har mine perioder fortsatt, men i ogmed at denne mannen er død og ikke kan straffes, så har jeg gjort slike aksjoner som Kripos kjørte til mine hjertebarn og er veldig engasjert.

 

Det et helt vanlig å tenke "hvorfor så jeg det ikke?" Og "hva skjedde egentlig?", "han var jo så snill" (min farfar samlet jo inn tusenvis av kroner til foreldreløse russiske barn og den djevelen satset vel på å kunne få adoptere et par av de jentene da barnebarna ble for store) "hva hvis......." det er like mye som spinner i hodet på de nærmeste som barnet og deres foreldre. Tro meg! Men alt skal fordøyes. Alt skal klareres. Barnet skal i avhør og da er det lurt om de færreste kjenner historien. Men det kan være godt for mor og datter å få en SMS i denne duren "veldig trist å høre dette. Kan ikke forstå at jeg ikke har sett noe eller lagt merke til noe. Trenger dere noe eller du trenger å lette noen kilo av, så er jeg her. Hvordan går det med xxxx(barnet) i alt dette? Klarer hun seg gjennom dagene? Hils henne og si at jeg er på hennes side!"

 

Anonymous poster hash: bbf5f...0ae

Utrolig irriterende, jeg skrev et langt innlegg tilbake, så ble det borte!

Mannen min var der borte og konfronterte han, han viste jo ikke grunnen til at det var slutt en gang. Så han ble vist helt knust og begynte nesten å gråte da han fikk vite hva vi vet.  Han hadde bare fått beskjed om at det er slutt. 

Han mente selv at barnet har veldig livlig fantasi (og det vet jeg jo også) og at barnet ofte finner på mye rart. At han tidligere en gang hadde hørt barnet si at de hadde hatt sex til en venninne, (de er i den alderen hvor alt sånt er veldig spennende, og leser ungdomsbøker om det) da han hadde hørt dette hadde han sagt at sånt må man aldri, alri finne på å si og barnet hadde himla med øynene og blitt litt sånn "jadaaaa, irritert". 

Så nå tror jeg faktisk at mannen min tror at dette er oppspinn og virker ganske beroliget. Jeg derimot sitter her og vet ikke hva jeg skal tenke eller tro. Hva om barnet sier om noen uker at det bare var oppspinn, hva om der er sant. 

Uansett, så blir det aldri det samme. Jeg velger jo å skåne mitt barn uansett. Og om det skulle komme frem i en evt. rettsak at dette ikke ahr skjedd eller i det hele tatt så går det jo ikke å bare stikke dette under en stol. 

Jeg klarer ikke slå meg til ro med dette. Og blir store stygge ulven som ikke forstår den logiske forklaringen på dette. 

 

Anonymous poster hash: 858b7...539

[Anonym bruker]

 

Utrolig irriterende, jeg skrev et langt innlegg tilbake, så ble det borte!

Mannen min var der borte og konfronterte han, han viste jo ikke grunnen til at det var slutt en gang. Så han ble vist helt knust og begynte nesten å gråte da han fikk vite hva vi vet. Han hadde bare fått beskjed om at det er slutt.

Han mente selv at barnet har veldig livlig fantasi (og det vet jeg jo også) og at barnet ofte finner på mye rart. At han tidligere en gang hadde hørt barnet si at de hadde hatt sex til en venninne, (de er i den alderen hvor alt sånt er veldig spennende, og leser ungdomsbøker om det) da han hadde hørt dette hadde han sagt at sånt må man aldri, alri finne på å si og barnet hadde himla med øynene og blitt litt sånn "jadaaaa, irritert".

Så nå tror jeg faktisk at mannen min tror at dette er oppspinn og virker ganske beroliget. Jeg derimot sitter her og vet ikke hva jeg skal tenke eller tro. Hva om barnet sier om noen uker at det bare var oppspinn, hva om der er sant.

Uansett, så blir det aldri det samme. Jeg velger jo å skåne mitt barn uansett. Og om det skulle komme frem i en evt. rettsak at dette ikke ahr skjedd eller i det hele tatt så går det jo ikke å bare stikke dette under en stol.

Jeg klarer ikke slå meg til ro med dette. Og blir store stygge ulven som ikke forstår den logiske forklaringen på dette.

 

Anonymous poster hash: 858b7...539

Det er viktig å være på barnets side. Ikke moren eller stefarens side. Tilnærmet alle overgripere sier at beskyldningene kommer fra barn med livlig fantasi. Det er unnskyldning nr en. Vent og se om det kommer anmeldelse. Når var bruddet?

 

Anonymous poster hash: bbf5f...0ae

[Anonym bruker]

Det er viktig å være på barnets side. Ikke moren eller stefarens side. Tilnærmet alle overgripere sier at beskyldningene kommer fra barn med livlig fantasi. Det er unnskyldning nr en. Vent og se om det kommer anmeldelse. Når var bruddet?

 

Anonymous poster hash: bbf5f...0ae

Han er anmeldt allerede. Lurer på hva som skjer nå. Virker som mannen min har slått seg til ro med det... Bruddet var for to uker siden,tror jeg

 

 

Anonymous poster hash: 858b7...539

[Anonym bruker]

Han er anmeldt allerede. Lurer på hva som skjer nå. Virker som mannen min har slått seg til ro med det... Bruddet var for to uker siden,tror jeg

 

 

Anonymous poster hash: 858b7...539

Barnet blir avhørt, så blir han avhørt. Mulig barnet allerede er avhørt, men rart om han ikke har hørt om anmeldelsen og har fått mulighet til å skaffe seg advokat...

 

Anonymous poster hash: bbf5f...0ae

[Anonym bruker]

Så vidt jeg forstod er barnet avhørt allerede, og skal igjen kanskje? Han får vel brev fra politiet snart.

 

Anonymous poster hash: 858b7...539