Datter med depresjon og det å "pakke henne inn".

[Anonym bruker]

Etter samråd med psykolog så mente hun det var bra å pakke inn henne litt, altså i form av mindre ansvar, lettere hverdag osv.

 

Hun sa at musikk på natten kan være godt alternativ og se film til hun sovner pga jenta sliter med vonde tanker og følelser. Hun er 14år.

 

Vi hjemme har begynt med daglig ros og oppmuntring, ukelønn fåes iform av å rydde rommet ( dette er slitsomt for en med depresjon som knapt bryr seg til vanlig hvordan det ser ut.)

 

Jeg lager frokost og smører lunch , hvis ikke spiser hun ikke. Jeg kan lage ei skive innimellom om hun spør. Jeg ser at alle bøker er med , vekker henne om morgenen og får henne i vei på skolen.

 

Men i det siste har hun begynt å tro hun er ei prinsesse på en rød løper. Jeg har sklidd helt ut tror jeg, hvordan finner man en god balanse?

 

Anonymous poster hash: 6ee72...bfd

[Anonym bruker]

Tror du skal begynne å ta med jenta på ting du gjør, slik at hun gradvis kommer igang med å gjøre ting selv. Slik som når du lager mat, må hun være med deg på kjøkkenet og hjelpe litt til. Om det bare er å være på kjøkkenet i starten er det greit, men gradvis spør du om hun kan hente/sette inn ting for deg. Da blir det nok enklere å gjøre slike ting alene etterhvert, for det er jo litt kjedelig å stå der for å se på også. Men da kan det hende du får noen fine samtaler med henne, slike du ikke hadde fått om du hadde satt deg ned i sofaen og snakket med henne.

 

Mannens ene barn sliter med deprisjoner og angst, han har funnet ut at bilturer er der han får best samtale med han. Så om vi har lite melk men egentlig nok, tar han med seg ungen på kjøretur. Velger en butikk litt unna slik at det ikke bare blir rett nedi gata.

 

Anonymous poster hash: 65246...714

[Anonym bruker]

Du skal ikke forveksle omsorg med service. Men å være ung/barn og ha en psykisk diagnose er vondt. Man kan ikke kreve det samme.

 

Anonymous poster hash: 5373e...157

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal snakke med psykologen igjen, å be om veiledning i forhold til hvor mye du bør keve av henne.

Anonymous poster hash: dacdf...9ca

[Anonym bruker]

Omsorg vs. Service ja. Du skal ikke legge press på henne, men brødskiva kan hun smøre sjøl Plikter kan hun godt gjennomføre, men unngå at som "om du ikke drar på skolen nå/ får gode karakterer så ødelegger du livet ditt"

Anonymous poster hash: fe855...57c

[Anonym bruker]

Etter samråd med psykolog så mente hun det var bra å pakke inn henne litt, altså i form av mindre ansvar, lettere hverdag osv.

 

Hun sa at musikk på natten kan være godt alternativ og se film til hun sovner pga jenta sliter med vonde tanker og følelser. Hun er 14år.

 

Vi hjemme har begynt med daglig ros og oppmuntring, ukelønn fåes iform av å rydde rommet ( dette er slitsomt for en med depresjon som knapt bryr seg til vanlig hvordan det ser ut.)

 

Jeg lager frokost og smører lunch , hvis ikke spiser hun ikke. Jeg kan lage ei skive innimellom om hun spør. Jeg ser at alle bøker er med , vekker henne om morgenen og får henne i vei på skolen.

 

Men i det siste har hun begynt å tro hun er ei prinsesse på en rød løper. Jeg har sklidd helt ut tror jeg, hvordan finner man en god balanse?

 

Anonymous poster hash: 6ee72...bfd

 

Se film til hun sovner? Synes det høres ut som en underlig strategi.

Trener hun?

 

Anonymous poster hash: dd4ff...70e

[Anonym bruker]

 

Se film til hun sovner? Synes det høres ut som en underlig strategi.

Trener hun?

 

Anonymous poster hash: dd4ff...70e

Det er faktisk ikke så dumt hvis alternativet er sovetabletter eller null søvn. Jeg ble selv voldtatt som ung. Det begynte med sterk angst og utviklet seg videre til depresjon. Verst var det ved leggetid. Da kom tankene og jeg gjenoppleve det grusomme. Sterke sovetabl. Hjalp ikke. Det som hjalp var å lese spennende bøker på senga. Då var det boken som opptok tankene min da jeg stuptrøtt la boka fra meg.

 

Til hi. Snakk med psykologen igjen. Hun kjenner jenta og vet bedre hva som er best for jenta. Det er så mange feller å gå i.

 

Anonymous poster hash: 51b8c...a73

[Anonym bruker]

 

Se film til hun sovner? Synes det høres ut som en underlig strategi.

Trener hun?

 

Anonymous poster hash: dd4ff...70e

Men du har vel ikke peiling og bare synser i vei.

 

 

Anonymous poster hash: d83fc...ee3

[Anonym bruker]

Etter samråd med psykolog så mente hun det var bra å pakke inn henne litt, altså i form av mindre ansvar, lettere hverdag osv.

 

Hun sa at musikk på natten kan være godt alternativ og se film til hun sovner pga jenta sliter med vonde tanker og følelser. Hun er 14år.

 

Vi hjemme har begynt med daglig ros og oppmuntring, ukelønn fåes iform av å rydde rommet ( dette er slitsomt for en med depresjon som knapt bryr seg til vanlig hvordan det ser ut.)

 

Jeg lager frokost og smører lunch , hvis ikke spiser hun ikke. Jeg kan lage ei skive innimellom om hun spør. Jeg ser at alle bøker er med , vekker henne om morgenen og får henne i vei på skolen.

 

Men i det siste har hun begynt å tro hun er ei prinsesse på en rød løper. Jeg har sklidd helt ut tror jeg, hvordan finner man en god balanse?

 

Anonymous poster hash: 6ee72...bfd

Hva legger du i at hun føler seg som en prinsesse på rød løper? Hva er eksemplene?

Jeg vil kanskje tro at en endring fra å være deprimert er bra (med mindre at det er en forverring).

 

 

 

Anonymous poster hash: d83fc...ee3

[Anonym bruker]

Kanskje ta en ny dialog med psykolog, slik at jenta ikke "blir" sykdommen sin. "Jeg kan jo ikke vaske rommet osv fordi jeg er såååå deprimert".

 

Jeg tenker hvilken tenåring vil bli frisk når psyk= tv på rommet, ingen plikter, fri service på alt mens Frisk= plikter, ingen tv, ansvar osv.

 

Rart råd fra psykologen

 

Anonymous poster hash: 74c21...55c

[Anonym bruker]

Kanskje ta en ny dialog med psykolog, slik at jenta ikke "blir" sykdommen sin. "Jeg kan jo ikke vaske rommet osv fordi jeg er såååå deprimert".

 

Jeg tenker hvilken tenåring vil bli frisk når psyk= tv på rommet, ingen plikter, fri service på alt mens Frisk= plikter, ingen tv, ansvar osv.

 

Rart råd fra psykologen

 

Anonymous poster hash: 74c21...55c

Ja, hun må bare ta seg sammen, mener du?

 

Jeg syns alle svarene reflekterer lite kunnskap om psykisk sykdom. Om datteren hadde hatt kreft og måtte hvile så mye som mulig, og moren hadde hatt det samme spørsmålet her inne ville vel ingen ha svart det du svarer her?

Depresjon er en sykdom. Det er ikke latskap eller slapphet som man bare kan ta seg sammen av.

 

Anonymous poster hash: d83fc...ee3

[Anonym bruker]

Etter samråd med psykolog så mente hun det var bra å pakke inn henne litt, altså i form av mindre ansvar, lettere hverdag osv.

 

Hun sa at musikk på natten kan være godt alternativ og se film til hun sovner pga jenta sliter med vonde tanker og følelser. Hun er 14år.

 

Vi hjemme har begynt med daglig ros og oppmuntring, ukelønn fåes iform av å rydde rommet ( dette er slitsomt for en med depresjon som knapt bryr seg til vanlig hvordan det ser ut.)

 

Jeg lager frokost og smører lunch , hvis ikke spiser hun ikke. Jeg kan lage ei skive innimellom om hun spør. Jeg ser at alle bøker er med , vekker henne om morgenen og får henne i vei på skolen.

 

Men i det siste har hun begynt å tro hun er ei prinsesse på en rød løper. Jeg har sklidd helt ut tror jeg, hvordan finner man en god balanse?

 

Anonymous poster hash: 6ee72...bfd

Nei, nei, ikke hør på de som sier "brødskiva kan hun smøre sjøl." Det funker ikke sånn når man er syk.

 

Det at hun er "en prinsesse på en rød løper", hvordan viser det seg? Hvis det er i form av krav og "vanskelig" oppførsel, så tenker jeg ikke du skal legge så mye i det. Dette kommer veldig mye an på årsaken til st hun er deprimert, og uten å vite noe om det kan vi jo ikke mene så mye egentlig. Men jeg ville tenkt at det at hun kan bli vanskelig og krevende er naturlig. Hun opplever at hun ikke mestrer livet sitt, tap av kontroll, usikker fremtid, kanskje også tap av andre ting? Jeg tror det er et sunnhetstegn at hun tar noe av dette ut på deg i form av ufin oppførsel, og jeg anbefaler deg å la henne få gjøre det (så lenge du ikke knekker sammen selv). Det er godt for henne at en voksen tåler følelsene hennes og kan romme dem, selv om hun er en tenåring. Det er betryggende og helende tenker jeg. Men som sagt er det vanskelig å si så mye egentlig uten å vite hvorfor hun er deprimert....?

 

Anonymous poster hash: a3ed0...b88

[Anonym bruker]

Men du har vel ikke peiling og bare synser i vei.

 

 

Anonymous poster hash: d83fc...ee3

Trening er blant de ting som faktisk har dokumentert effekt på depresjon. Så det er neppe synsing.

 

Å se film til man sovner er heller ikke uproblematisk. For oss voksne er det én ting, vi faller sikkert alle i søvn foran tv-n av og til. Men for barn er det noe annet. Tv og annen skjermbasert underholdning endrer barnas hjernebølger og gjør dem mer oppspilte og våkne. De bør ha en "karantenetid" på minst en time fra de ser film til de skal sove.

 

Anonymous poster hash: 5373e...157

[Anonym bruker]

Nei, nei, ikke hør på de som sier "brødskiva kan hun smøre sjøl." Det funker ikke sånn når man er syk.

 

Det at hun er "en prinsesse på en rød løper", hvordan viser det seg? Hvis det er i form av krav og "vanskelig" oppførsel, så tenker jeg ikke du skal legge så mye i det. Dette kommer veldig mye an på årsaken til st hun er deprimert, og uten å vite noe om det kan vi jo ikke mene så mye egentlig. Men jeg ville tenkt at det at hun kan bli vanskelig og krevende er naturlig. Hun opplever at hun ikke mestrer livet sitt, tap av kontroll, usikker fremtid, kanskje også tap av andre ting? Jeg tror det er et sunnhetstegn at hun tar noe av dette ut på deg i form av ufin oppførsel, og jeg anbefaler deg å la henne få gjøre det (så lenge du ikke knekker sammen selv). Det er godt for henne at en voksen tåler følelsene hennes og kan romme dem, selv om hun er en tenåring. Det er betryggende og helende tenker jeg. Men som sagt er det vanskelig å si så mye egentlig uten å vite hvorfor hun er deprimert....?

 

Anonymous poster hash: a3ed0...b88

Tror du det alltid har en grunn?

Psykiske lidelser er ikke årsak-virkning. Man kan riktignok få depresjoner som ettervirkning av noe man opplever, men man kan like godt få dem rett ut av lufta. F eks kan en mulig bipolar/unipolar lidelse vise seg i ungdomsårene. Og da kan den godt komme til syne på den måten her.

 

Anonymous poster hash: 5373e...157

[Anonym bruker]

Trening er blant de ting som faktisk har dokumentert effekt på depresjon. Så det er neppe synsing.

 

Å se film til man sovner er heller ikke uproblematisk. For oss voksne er det én ting, vi faller sikkert alle i søvn foran tv-n av og til. Men for barn er det noe annet. Tv og annen skjermbasert underholdning endrer barnas hjernebølger og gjør dem mer oppspilte og våkne. De bør ha en "karantenetid" på minst en time fra de ser film til de skal sove.

 

Anonymous poster hash: 5373e...157

Hvorfor snakker egentlig folk med psykolog når de ville fått bedre hjelp av fremmede som ikke kjenner til problematikken på nettet?

 

 

Anonymous poster hash: e0943...26f

[Anonym bruker]

Forresten... Sånn på generelt grunnlag, for jeg vet jo ingenting om deres historie, men depresjon er jo ofte sorg som har "stivnet" på en måte. Eller ikke fått utløp på en sunn måte. Og det aller, aller viktigste når det gjelder sorg er at personen får hjelp til praktiske ting. Å organisere hverdagen, smøre mat, pakke sekker, re senger, rydde, ja alt egentlig. Personen som er i sorg har nok med å rydde inni seg, og min erfaring er at sorgarbeid kan ta gresslig lang tid... Og etter en tid begynner folk å tenke at "men skal du ikke komme deg videre snart?" eller "er du så opphengt i det der ennå?". Og så begynner man å stille krav igjen. Men krav er sorgens fiende. Og sorg tar den tiden det tar. Tiden for å stille krav igjen er når hun selv begynner å legge bak deg det som har skjedd, dvs. når fortiden hennes ikke lenger har så stor betydning for henne. Og som sagt kan sånt ta uhorvelig lang tid...

 

Anonymous poster hash: a3ed0...b88

[Anonym bruker]

Hvorfor snakker egentlig folk med psykolog når de ville fått bedre hjelp av fremmede som ikke kjenner til problematikken på nettet?

 

 

Anonymous poster hash: e0943...26f

Er det svaret mitt du har et problem med, eller er det noe annet?

 

Hva jeg vet om ungdom og psykiske lidelser ANER du ikke.

 

Anonymous poster hash: 5373e...157

[Anonym bruker]

Tror du det alltid har en grunn?

Psykiske lidelser er ikke årsak-virkning. Man kan riktignok få depresjoner som ettervirkning av noe man opplever, men man kan like godt få dem rett ut av lufta. F eks kan en mulig bipolar/unipolar lidelse vise seg i ungdomsårene. Og da kan den godt komme til syne på den måten her.

 

Anonymous poster hash: 5373e...157

Altså, om det er genetisk betinget, så er jo det også en grunn....? Om det var det du tenkte?

 

Anonymous poster hash: a3ed0...b88

[Anonym bruker]

Altså, om det er genetisk betinget, så er jo det også en grunn....? Om det var det du tenkte?

 

Anonymous poster hash: a3ed0...b88

Nei. Fordi det er en grunn vi ikke kan vite noe om. Det fins ingen blodprøve som viser om du har "bipolare gener". Å diagnostisere ungdommer med psykiske lidelser er mer enn å finne ut "hva som er galt." Eller hva som gikk galt. For kanskje får man aldri vite det, og dermed blir det feil å basere behandlingen på det.

 

Anonymous poster hash: 5373e...157

[Anonym bruker]

Nei. Fordi det er en grunn vi ikke kan vite noe om. Det fins ingen blodprøve som viser om du har "bipolare gener". Å diagnostisere ungdommer med psykiske lidelser er mer enn å finne ut "hva som er galt." Eller hva som gikk galt. For kanskje får man aldri vite det, og dermed blir det feil å basere behandlingen på det.

 

Anonymous poster hash: 5373e...157

Hmmm, ja... Jeg er ikke sikker på om jeg skjønte hva du mente... Men når man diagnostiserer mennesker, så ser man på bakgrunn, og om det ikke finnes noen stresskomponent og barnet likevel er sykt, så tenker man at depresjonen kan ha en genetisk betinget komponent. Det er likevel svært skjeldnt, og særlig blant barn, at de fyller diagnosekriteriene for depresjon uten en stresskomponent (altså uten at noe har skjedd). Jeg tenker ikke at det er som du sier at "dette kan vi ikke vite noe om". En pasients historie er alltid relevant.

 

Anonymous poster hash: a3ed0...b88

[Anonym bruker]

Hmmm, ja... Jeg er ikke sikker på om jeg skjønte hva du mente... Men når man diagnostiserer mennesker, så ser man på bakgrunn, og om det ikke finnes noen stresskomponent og barnet likevel er sykt, så tenker man at depresjonen kan ha en genetisk betinget komponent. Det er likevel svært skjeldnt, og særlig blant barn, at de fyller diagnosekriteriene for depresjon uten en stresskomponent (altså uten at noe har skjedd). Jeg tenker ikke at det er som du sier at "dette kan vi ikke vite noe om". En pasients historie er alltid relevant.

 

Anonymous poster hash: a3ed0...b88

Selvsagt. Men det betyr ikke at man kan vente med å velge strategi til man har alle detaljer på plass.

 

OG - noen depresjoner (eller andre lidelser) dukker bare opp. Det kan skje med deg, med meg, med alle. Har sett det selv på nært hold. Ikke alle psykdommer har et traume i bunnen.

 

Derfor, hvis det ikke foreligger en "årsak" (av mangel på bedre ord, jeg mener selvsagt "forutgående faktor som kan spille inn eller som kan ha gjort pasienten mer sårbar") så blir det rart å utgå fra noe helt konkret som du skisserer (at det er sorg) og behandle henne ut i fra det.

 

Anonymous poster hash: 5373e...157

[Anonym bruker]

Ja, hun må bare ta seg sammen, mener du?

Jeg syns alle svarene reflekterer lite kunnskap om psykisk sykdom. Om datteren hadde hatt kreft og måtte hvile så mye som mulig, og moren hadde hatt det samme spørsmålet her inne ville vel ingen ha svart det du svarer her?

Depresjon er en sykdom. Det er ikke latskap eller slapphet som man bare kan ta seg sammen av. Anonymous poster hash: d83fc...ee3

Nei, jeg sier ikke hun bare må ta seg sammen. Jeg sier hun må ha noe å se frem til, noe som kan hjelpe henne utav situasjonen. Inaktivitet og følelsen av ubrukelighet om alt blir gjort for deg er ikke konstruktivt og mestringsfølelse er viktig.

 

Hun er i tillegg tenåring, hvilken tenåring vil gi opp fri flyt av tv, ingen plikter osv? Jeg gikk også til psykolog som tenåring og ville glatt brukt mine psykiske problemer som krykke lenge etter jeg var bedre, bare for å beholde samme godene

 

Anonymous poster hash: 74c21...55c

[Anonym bruker]

Selvsagt. Men det betyr ikke at man kan vente med å velge strategi til man har alle detaljer på plass.

 

OG - noen depresjoner (eller andre lidelser) dukker bare opp. Det kan skje med deg, med meg, med alle. Har sett det selv på nært hold. Ikke alle psykdommer har et traume i bunnen.

 

Derfor, hvis det ikke foreligger en "årsak" (av mangel på bedre ord, jeg mener selvsagt "forutgående faktor som kan spille inn eller som kan ha gjort pasienten mer sårbar") så blir det rart å utgå fra noe helt konkret som du skisserer (at det er sorg) og behandle henne ut i fra det.

 

Anonymous poster hash: 5373e...157

Ja vel. Men da foreslår jeg egentlig at du leser det jeg skrev en gang til. For jeg skrev at det jeg mente var på generelt grunnlag og at det var vanskelig å mene noe, siden vi ikke vet noe om historien. Likevel er det ofte slik (men altså ikke alltid) at depresjon blant barn er koblet opp til en stresskomponent (som i og for seg heller ikke trenger være et traume. Det kan også være noe "lite" som tap av en venn, flytting, el.). Og at denne stresskomponenten i tillegg til depresjonen utløser en rekke tap som barnet kan ha behov for å sørge over. Men som sagt er dette generell prat.

 

Anonymous poster hash: a3ed0...b88

[Nyttårs barn]

Når HI lager et innlegg så må jo nesten folk få lov til å svare, selv om de ikke har bakgrunn i psykologi.

Men jeg tror også at det ikke trenger å være en "grunn" til at datteren er deprimert.

 

Tenårene trigger slike type problemer hos veldig mange.

Det dreier seg nok om at de skal finne sin plass, kravene øker og de oppholder seg mer på arenaer hvor de ikke møter samme ubetingede aksept og kjærlighet som hjemme i familien.

[Anonym bruker]

Poenget mitt Hi. Var at datteren din er mer enn sin diagnose. Når man i medisinen behandler pasienter så ser man på diagnosen (eks. benbrudd) og så er det en relativt fast behandlingsmåte som fungerer for alle. Slik er det som regel ikke i psykiatrien. Der er historikken av avgjørende betydning. Men mitt råd til deg uansett er å være varsom med hvor mye krav du stiller til henne.

 

Anonymous poster hash: a3ed0...b88