Jeg er en sånn som "ingen liker"

[Anonym bruker]

Det har jeg blitt, med åra. Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men jeg har endel selvinnsikt så kan tenke meg at disse punktene kanskje spiller inn:

 

- Jeg har angst. Og kan derfor noen ganger se skeptisk eller sur ut, uten at jeg er det  

- Jeg sliter med stress, og glemmer ting, er kronisk stresset f.eks ifb med barnehagelevering. Er kjapp, tar meg ikke tid, sier et raskt hei. Kan tenke meg at jeg noen ganger fremstår uinteressert, når jeg egentlig bare må rekke å hente lua hjemme før jeg skal ta toget videre.

- Jeg har "resting bitch face", når jeg ikke smiler ser jeg sur ut. Rett og slett. Kan ikke noe for det.

- Jeg tør å si meningen min, og henger meg ikke på meninger eller trender som en sau som følger flokken. Jeg tør, og jeg gjør det, jeg går i det jeg vil (dvs, jeg tror jeg går relativt normalt kledd med jeans og genser), og har håret slik jeg vil. Er jeg uenig i noe, sier jeg det. Jeg kan kanskje oppleves som krass, men jeg vet ikke.. forsøker å være hyggelig og fornuftig. Men den sosiale angsten (som ikke påvirker mine meninger eller ytringer, det er kun angst som kommer i etterkant ) gjør at jeg ofte tenker: "var det teit sagt". Noen ganger spør jeg mannen min, som forteller meg at det var det ikke. Det er ikke ofte jeg trenger å si meningen min om ting, det er jo ikke akkurat diskusjonsklubber her som jeg er medlem i, men i fam.selskaper så sier jeg det rett ut om jeg mener en person tar feil. Er hyggelig, og oppfører meg normalt, men folk anser meg kanskje som truende? Aner ikke! Men jeg er en sånn person.

- Jeg er asosial på mange måter, og er ikke den som tar initiativ til hyggelige stunder. Dvs bursdag, jul etc feirer vi og er gjerne med folk. Jeg kommer i tantebarna mine sine bursdager osv Og er hyggelig mot dem, tror de liker meg (faktisk), men jeg tar ikke med søsknene mine på kino eller finner på andre lignende ting.

 

Folk som kjenner meg godt, som snakker mye med meg. Ja, folk som kjenner meg rett og slett, de liker meg som oftest. Merker ofte at nye bekjentskap er skeptiske til å begynne med, men så får vi en god tone etter hvert som vi får pratet sammen og de ser at jeg er helt normal Men jeg tror at jeg fremstår som en litt sur, inneslutta og bitter person. Bare ansiktsuttrykket kan jo si mye, tror folk i hvert fall  

Jeg har hatt min dose både fysisk og psykisk sykdom, sliter med ptsd etter traumer og går til psykolog. Jeg sliter, noe jævlig, noen ganger. Mye vondt i kroppen, mye syk. Det gjør også at jeg kan se litt sur ut, hvis jeg har smerter eller er utmattet. 

 

Det er ikke innbilt at mange ikke liker meg, det er opplevd. Mange eksempler, og jeg er en som ofte kan overanalysere situasjoner, men dette er så tydelig at det ikke er til å ta feil av. Forskjellsbehandling osv. Snakker da om folk i familien f.eks! Ikke fremmede på gata  

 

Oi! Glemte å nevne at jeg er feit. Har merket at folk sluttet å like meg litt da jeg gikk opp fra 50 kg til 85 kg! Og ja, det synes godt på meg

 

Er jeg alene om å være en som "ingen liker"? (Det er folk som liker meg altså! Men jeg er ikke den populære jenta liksom)

Anonymous poster hash: d340b...88e

[Anonym bruker]

Jeg er også en slik - har aldri hatt venner, ikke en gang i barndommen, og ingen liker meg. Har lært meg å leve med det, selv om det er tungt.

Anonymous poster hash: 08fb4...54a

[Anonym bruker]

HI - alt jeg leser ut av innlegget ditt er påskudd og unnskyldninger. "Jeg har opplevd ditt og datt av fæle ting, er feit, ser sur ut uten å ville det, er stresset og sier det jeg mener - og DERFOR liker folk meg ikke!"

 

Vet du hva, jeg har opplevd seksuelt misbruk i 6 år, mobbing i en periode av barndommen, alkoholisert far og rotete, masete skilsmisse, er blitt forlatt mens jeg var gravid og er blitt forlatt og utpsyket da jeg satt med to småbarn, blitt skvisa fra en jobb, har sett mitt eldste barn bli psykotisk og mista den nye mannen min i en dødsulykke.

 

Og vet du hva? Jeg smiler likevel jeg! For jeg har ingen unnskyldning for å se sur ut. Jeg er stressa hver dag fordi jeg er aleine med barna, men det er ingen unnskyldning for å ikke si hei. Jeg er 90 kilo, men det hindrer meg ikke i å sminke meg ok og kle meg fint (nok). Jeg er ofte redd, mest i trafikken, men jeg jobber likevel for å holde frykten fra livet hver dag. Jeg har aldri hatt mine søsken med på kino, men jeg er lojal mot dem likevel og de støtter deg til meg hvis det skulle være. Jeg sier min mening om alt, men jeg lar likevel samtalepartneren føle at han også blir hørt.

 

Og jeg er en sånn person som ALLE liker. I alle fall ser jeg bare vennlighet og møter smil og hygge rundt meg. Så slutt å skylde på din triste fortid, kutt ut påskuddene og de dumme "forklaringene" du trøster deg med, og begynn å være en person folk kan ha glede av å møte. Tørk av deg bitch-fjeset og tving på deg et smil. Vis at du liker andre, så de føler seg møtt og sett. Trodde du noe kom gratis her i verden? I alle fall ikke vennskap og popularitet. Det må du bygge selv. Start i dag!!

 

Anonymous poster hash: ce909...813

[Anonym bruker]

HI - alt jeg leser ut av innlegget ditt er påskudd og unnskyldninger. "Jeg har opplevd ditt og datt av fæle ting, er feit, ser sur ut uten å ville det, er stresset og sier det jeg mener - og DERFOR liker folk meg ikke!"

 

Vet du hva, jeg har opplevd seksuelt misbruk i 6 år, mobbing i en periode av barndommen, alkoholisert far og rotete, masete skilsmisse, er blitt forlatt mens jeg var gravid og er blitt forlatt og utpsyket da jeg satt med to småbarn, blitt skvisa fra en jobb, har sett mitt eldste barn bli psykotisk og mista den nye mannen min i en dødsulykke.

 

Og vet du hva? Jeg smiler likevel jeg! For jeg har ingen unnskyldning for å se sur ut. Jeg er stressa hver dag fordi jeg er aleine med barna, men det er ingen unnskyldning for å ikke si hei. Jeg er 90 kilo, men det hindrer meg ikke i å sminke meg ok og kle meg fint (nok). Jeg er ofte redd, mest i trafikken, men jeg jobber likevel for å holde frykten fra livet hver dag. Jeg har aldri hatt mine søsken med på kino, men jeg er lojal mot dem likevel og de støtter deg til meg hvis det skulle være. Jeg sier min mening om alt, men jeg lar likevel samtalepartneren føle at han også blir hørt.

 

Og jeg er en sånn person som ALLE liker. I alle fall ser jeg bare vennlighet og møter smil og hygge rundt meg. Så slutt å skylde på din triste fortid, kutt ut påskuddene og de dumme "forklaringene" du trøster deg med, og begynn å være en person folk kan ha glede av å møte. Tørk av deg bitch-fjeset og tving på deg et smil. Vis at du liker andre, så de føler seg møtt og sett. Trodde du noe kom gratis her i verden? I alle fall ikke vennskap og popularitet. Det må du bygge selv. Start i dag!!

 

Anonymous poster hash: ce909...813

All respekt til deg 🙏 Du gjør verden til et bedre sted.

 

 

Anonymous poster hash: 69f48...36e

[Anonym bruker]

HI - alt jeg leser ut av innlegget ditt er påskudd og unnskyldninger. "Jeg har opplevd ditt og datt av fæle ting, er feit, ser sur ut uten å ville det, er stresset og sier det jeg mener - og DERFOR liker folk meg ikke!"

 

Vet du hva, jeg har opplevd seksuelt misbruk i 6 år, mobbing i en periode av barndommen, alkoholisert far og rotete, masete skilsmisse, er blitt forlatt mens jeg var gravid og er blitt forlatt og utpsyket da jeg satt med to småbarn, blitt skvisa fra en jobb, har sett mitt eldste barn bli psykotisk og mista den nye mannen min i en dødsulykke.

 

Og vet du hva? Jeg smiler likevel jeg! For jeg har ingen unnskyldning for å se sur ut. Jeg er stressa hver dag fordi jeg er aleine med barna, men det er ingen unnskyldning for å ikke si hei. Jeg er 90 kilo, men det hindrer meg ikke i å sminke meg ok og kle meg fint (nok). Jeg er ofte redd, mest i trafikken, men jeg jobber likevel for å holde frykten fra livet hver dag. Jeg har aldri hatt mine søsken med på kino, men jeg er lojal mot dem likevel og de støtter deg til meg hvis det skulle være. Jeg sier min mening om alt, men jeg lar likevel samtalepartneren føle at han også blir hørt.

 

Og jeg er en sånn person som ALLE liker. I alle fall ser jeg bare vennlighet og møter smil og hygge rundt meg. Så slutt å skylde på din triste fortid, kutt ut påskuddene og de dumme "forklaringene" du trøster deg med, og begynn å være en person folk kan ha glede av å møte. Tørk av deg bitch-fjeset og tving på deg et smil. Vis at du liker andre, så de føler seg møtt og sett. Trodde du noe kom gratis her i verden? I alle fall ikke vennskap og popularitet. Det må du bygge selv. Start i dag!!

 

Anonymous poster hash: ce909...813

 

 

Så hvis DU har taklet det fint, betyr det at alle andre også skal gjøre det? Selv om du sier at du er en person som alle liker, lyser innlegget ditt av manglende empati og forståelser for mennesker som ikke har vært så sterk psykisk som du har vært. Hvis du har kontroll på frykten din, har du nok ikke sterk PTSD, noe HI har. Man kan ikke sammenligne epler og pærer, og det hjelper ikke alltid å smile. Jeg smiler, spøker, føler meg vel med klær og sminke og strekke ut en hjelpende hånd til alle, likevel er det ingen som liker meg. Nei, ingenting kommer gratis her i verden, men noen mennesker får bare ikke venner uansett hva de gjør.

 

Anonymous poster hash: 08fb4...54a

[Anonym bruker]

 

Så hvis DU har taklet det fint, betyr det at alle andre også skal gjøre det? Selv om du sier at du er en person som alle liker, lyser innlegget ditt av manglende empati og forståelser for mennesker som ikke har vært så sterk psykisk som du har vært. Hvis du har kontroll på frykten din, har du nok ikke sterk PTSD, noe HI har. Man kan ikke sammenligne epler og pærer, og det hjelper ikke alltid å smile. Jeg smiler, spøker, føler meg vel med klær og sminke og strekke ut en hjelpende hånd til alle, likevel er det ingen som liker meg. Nei, ingenting kommer gratis her i verden, men noen mennesker får bare ikke venner uansett hva de gjør.

 

Anonymous poster hash: 08fb4...54a

Jeg prater ikke om deg, men om HI, for jeg kjenner ikke din historie.

Og "uansett hva de gjør" gjelder ikke for henne, for hun har ikke begynt å gjøre det ennå.

 

(Vet ikke helt hvorfor DU følte deg truffet? Var det noe i det jeg skrev som kunne gjelde for deg, og som du kanskje føler skam over? Ta tak i dét først. Skriv heller til meg etterpå, hvis det fortsatt ikke skjer noen bedring.)

 

Anonymous poster hash: ce909...813

[Anonym bruker]

Ikke la dette bli en krangletråd. Folk er forskjellige, og reagerer ulikt.

Noen er godt likt og noen er ikke det.

Stort sett er det folk som er negative på ett eller annet vis, som ikke blir likt. Uansett bakgrunn.

Det har ingenting med utseende og vekt og gjøre. Noen er hyggeligere å snakke med enn andre.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4f790...2cf

[Anonym bruker]

Jeg prater ikke om deg, men om HI, for jeg kjenner ikke din historie.

Og "uansett hva de gjør" gjelder ikke for henne, for hun har ikke begynt å gjøre det ennå.

 

(Vet ikke helt hvorfor DU følte deg truffet? Var det noe i det jeg skrev som kunne gjelde for deg, og som du kanskje føler skam over? Ta tak i dét først. Skriv heller til meg etterpå, hvis det fortsatt ikke skjer noen bedring.)

 

Anonymous poster hash: ce909...813

 

 

Jeg føler ingen skam over å ikke ha venner eller over at ingen liker meg. Men jeg reagerer på folk som dømmer andre fordi de selv har klart en god del. Jeg har også klart mye som mange andre ikke klarer, men jeg dømmer ikke dem for det. Jeg sitter ikke og skryter av meg selv "se hvor flink og tøff jeg har vært, og alle som ikke klarer det samme er svake pyser med masse unnskyldninger". Du vet heller ikke hva HI har begynt eller ikke begynt å gjøre enda, for du kjenner heller ikke hennes fulle historie. Det du vet ut fra HI er at hun har angst og PTSD, og da er det arrogant å mene at man kan bare smile og slutte å tenke på det, så er man kvitt det hele.

 

Anonymous poster hash: 08fb4...54a

[Anonym bruker]

Inntrykket mitt av det du skriver er at du er litt høy på deg selv. Du er så tøff at du våger si meningen din når du er uenig.

Noe sier meg at du som oftest er uenig, d

For uenighetens skyld.

 

Jeg misliker folk som alltid skal være uenige, er ofte ikke enig med folk jeg heller men det er ikke så viktig å påpeke dette i enhver situasjon.

Ting jeg brenner for kan jeg diskutere.

 

Anonymous poster hash: 895c1...77c

[Anonym bruker]

Ikke la dette bli en krangletråd. Folk er forskjellige, og reagerer ulikt.

Noen er godt likt og noen er ikke det.

Stort sett er det folk som er negative på ett eller annet vis, som ikke blir likt. Uansett bakgrunn.

Det har ingenting med utseende og vekt og gjøre. Noen er hyggeligere å snakke med enn andre.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4f790...2cf

 

 

Enig der. Man kan være en utrolig bitch og gjøre masse faenskap, men være sprudlende positiv, og omvendt. Hadde et tilfelle i omgangskretsen der ei singel dame la seg langflat etter en gift mann med nyfødte tvillinger og jobbet hardt (og helt åpent!) for å "stjele" ham fra kona. Han ga etter i fylla, og hun skrøt overalt over at nå er de forelsket og lykkelige, og at kona kom til kort. Kona er veldig stille, innesluttet og ikke den som skriker høyest og "festens midtpunkt". Den single dama var utrolig populær, festet masse med de andre i omgangskretsen, smilte, lo og snakket høyt hele tiden, og alltid var "frampå" og tok mye plass. Gjett hva som skjedde? Jo, den single dama fikk støtte og sympati, og kona satt der alene med nyfødte tvillinger uten noe støtte. Folk snakket om at hun var så stille og smilte ikke så mye, stakkars mannen som måtte omgås så negativ kjerring (at hennes manglende smil skyldtes hyperemesis, tvillingsvangerskap og en jævlig fødsel med påfølgende brystbetennelse var ikke så nøye). Alle hadde sympati med og heiet på den populære, sprudlende, positive og smilende dama som gikk over lik for å få deg som hun ville. Den dag i dag er det nesten ingen i omgangskretsen deres som mener hun gjorde noe galt, men mange mener at den forsmådde kona ikke tok nok vare på mannen, ikke var positiv nok for ham og var selv skyld i det som skjedde. Da mannen brøt med den single dama og returnerte til "den negative og stille" kona, var det mange som ble skuffet og prøvde å snakke fornuft til mannen for å få ham til å gå for denne single dama.

 

Har også sett et tilfelle der en alenemor som var innflytter og helt alene med to bittesmå barn, ingen avlastning, ingen hjelp og kronisk sykdom både hos seg selv og det ene barnet, fikk kald skulder i nabolaget. Jeg var den eneste som hjalp henne. Da hun måtte legges inn på sykehuset og desperat ba om at noen kunne passe barna hennes 1 natt, var det ingen unntatt meg (som på den tiden selv var alene med 2 barn uten avlastning) som responderte. Hun var visst så rar og stille og aldri smilte, så folk gadd ikke å hjelpe henne. Triste greier.

 

Anonymous poster hash: 08fb4...54a

[Anonym bruker]

Inntrykket mitt av det du skriver er at du er litt høy på deg selv. Du er så tøff at du våger si meningen din når du er uenig.

Noe sier meg at du som oftest er uenig, d

For uenighetens skyld.

 

Jeg misliker folk som alltid skal være uenige, er ofte ikke enig med folk jeg heller men det er ikke så viktig å påpeke dette i enhver situasjon.

Ting jeg brenner for kan jeg diskutere.

 

Anonymous poster hash: 895c1...77c

 

 

Haha, ja, jeg har også begynt å holde kjeft når jeg er uenig, og jeg er uenig i mye av det mange sier (ikke fordi jeg er høy på meg selv, men fordi jeg dessverre bor i en bygd med mange uten utdanning utover ungdomsskolen, noe som begrenser antall diskusjonsemner). Enkelte ting er "opplest og vedtatt", og man bør klokelig holde kjeft selv om man klør etter å si meninga si. Å si det høyt endrer ingenting bortsett fra at man blir mer upopulær.

 

Anonymous poster hash: 08fb4...54a

[Anonym bruker]

Jeg er omtrent som deg, og jeg har diagnosen blandet personlighetsforstyrrelse. I tillegg til generalisert angst og PTSD.

 

Vet ikke akkurat om folk ikke liker meg så veldig, men pga jeg er litt asosial så trekker jeg meg selv unna før de rekker å bli kjent med meg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 525bf...9dc

[Anonym bruker]

 

Jeg føler ingen skam over å ikke ha venner eller over at ingen liker meg. Men jeg reagerer på folk som dømmer andre fordi de selv har klart en god del. Jeg har også klart mye som mange andre ikke klarer, men jeg dømmer ikke dem for det. Jeg sitter ikke og skryter av meg selv "se hvor flink og tøff jeg har vært, og alle som ikke klarer det samme er svake pyser med masse unnskyldninger". Du vet heller ikke hva HI har begynt eller ikke begynt å gjøre enda, for du kjenner heller ikke hennes fulle historie. Det du vet ut fra HI er at hun har angst og PTSD, og da er det arrogant å mene at man kan bare smile og slutte å tenke på det, så er man kvitt det hele.

 

Anonymous poster hash: 08fb4...54a

Ja, jøss, hvis du er så enkel at du tror min historie forsvant av seg selv da jeg smilte og slutta å tenke på den... Du vet jo ingen ting om den har gitt meg PTSD, psykosomatiske smerter, søvnløshet eller andre sykdommer.

 

Men det er i og for seg ikke så relevant for HI, så jeg kommer ikke til å utdype det mer; la meg bare si det på denne måten: man får en venn ved selv å være en venn. Det er eneste måten.

 

Anonymous poster hash: ce909...813

[Superdolly]

 

Det har jeg blitt, med åra. Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men jeg har endel selvinnsikt så kan tenke meg at disse punktene kanskje spiller inn:

 

- Jeg har angst. Og kan derfor noen ganger se skeptisk eller sur ut, uten at jeg er det

- Jeg sliter med stress, og glemmer ting, er kronisk stresset f.eks ifb med barnehagelevering. Er kjapp, tar meg ikke tid, sier et raskt hei. Kan tenke meg at jeg noen ganger fremstår uinteressert, når jeg egentlig bare må rekke å hente lua hjemme før jeg skal ta toget videre.

- Jeg har "resting bitch face", når jeg ikke smiler ser jeg sur ut. Rett og slett. Kan ikke noe for det.

- Jeg tør å si meningen min, og henger meg ikke på meninger eller trender som en sau som følger flokken. Jeg tør, og jeg gjør det, jeg går i det jeg vil (dvs, jeg tror jeg går relativt normalt kledd med jeans og genser), og har håret slik jeg vil. Er jeg uenig i noe, sier jeg det. Jeg kan kanskje oppleves som krass, men jeg vet ikke.. forsøker å være hyggelig og fornuftig. Men den sosiale angsten (som ikke påvirker mine meninger eller ytringer, det er kun angst som kommer i etterkant ) gjør at jeg ofte tenker: "var det teit sagt". Noen ganger spør jeg mannen min, som forteller meg at det var det ikke. Det er ikke ofte jeg trenger å si meningen min om ting, det er jo ikke akkurat diskusjonsklubber her som jeg er medlem i, men i fam.selskaper så sier jeg det rett ut om jeg mener en person tar feil. Er hyggelig, og oppfører meg normalt, men folk anser meg kanskje som truende? Aner ikke! Men jeg er en sånn person.

- Jeg er asosial på mange måter, og er ikke den som tar initiativ til hyggelige stunder. Dvs bursdag, jul etc feirer vi og er gjerne med folk. Jeg kommer i tantebarna mine sine bursdager osv Og er hyggelig mot dem, tror de liker meg (faktisk), men jeg tar ikke med søsknene mine på kino eller finner på andre lignende ting.

 

Folk som kjenner meg godt, som snakker mye med meg. Ja, folk som kjenner meg rett og slett, de liker meg som oftest. Merker ofte at nye bekjentskap er skeptiske til å begynne med, men så får vi en god tone etter hvert som vi får pratet sammen og de ser at jeg er helt normal Men jeg tror at jeg fremstår som en litt sur, inneslutta og bitter person. Bare ansiktsuttrykket kan jo si mye, tror folk i hvert fall  

 

Jeg har hatt min dose både fysisk og psykisk sykdom, sliter med ptsd etter traumer og går til psykolog. Jeg sliter, noe jævlig, noen ganger. Mye vondt i kroppen, mye syk. Det gjør også at jeg kan se litt sur ut, hvis jeg har smerter eller er utmattet. 

 

Det er ikke innbilt at mange ikke liker meg, det er opplevd. Mange eksempler, og jeg er en som ofte kan overanalysere situasjoner, men dette er så tydelig at det ikke er til å ta feil av. Forskjellsbehandling osv. Snakker da om folk i familien f.eks! Ikke fremmede på gata

 

Oi! Glemte å nevne at jeg er feit. Har merket at folk sluttet å like meg litt da jeg gikk opp fra 50 kg til 85 kg! Og ja, det synes godt på meg

 

Er jeg alene om å være en som "ingen liker"? (Det er folk som liker meg altså! Men jeg er ikke den populære jenta liksom)

 

Anonymous poster hash: d340b...88e

 

Du har selvinnsikt og jeg tror du har rett i mye av det du skriver. Jeg skal ærlig innrømme at hvis jeg møtte en mor i barnehagen som så sur og skeptisk ut hver gang hun så meg, og som virket avvisende når jeg prøvde å hilse, så hadde jeg ikke gjort noen innsats for å bli kjent med henne. Jeg ville nok ha tenkt at hun av en eller annen grunn ikke likte meg eller hadde noe i mot meg, og så ville jeg latt det ligge. Muligens ville jeg sluttet å hilse først, og ventet på at hun eventuelt skulle gjøre det. Hadde hun hilst ville jeg selvsagt svart og smilt.

 

Så skriver du at du ikke er redd for å si meningen din. Det er fint å stå for sine meninger, men jeg lurer også litt på hvordan du sier meningen din. Det går an å være uenig på veldig mange måter. Hvis du fremstår som en person som er ute etter å sable ned og ydmyke andre og er veldig pågående med å i fra hver gang noen tar feil, vil andre mennesker rygge unna. Ingen liker å bli ydmyket foran andre. (Jeg sier ikke at du gjør det, for det vet jeg ikke, men det er noe som kan være verdt å tenke gjennom.)

 

Så tenker jeg at hvis du aldri tar initiativ til å finne på noe hyggelig sammen med andre, så tenker de andre at det er fordi du egentlig ikke vil være sammen med dem. Jeg har opplevd en person i mitt liv som var sånn: Jeg inviterte, jeg foreslo og vedkommende stilte opp, men det kom aldri i retur. Og da er det veldig lett å tenke at dette mennesket egentlig ikke har lyst til å finne på noe sammen med meg, men bare sier ja når jeg forslår noe fordi vedkommende ikke vet hvordan han/hun skal avslå. Så for min del døde dette, jeg vet ikke om jeg kan kalle det vennskap engang, bare ut. Jeg følte meg rett og slett uønsket i vedkommendes liv, og da jeg sluttet å ta initiativ mistet vi kontakten.

 

Er dette noe du ønsker å endre på? Hvis du synes det er greit slik du har det, så er jo det fint. Hvis du ønsker endring, så tenker jeg at du har alle muligheter. Du har jo selvinnsikt nok til å forstå hvordan du virker på andre. Det er ikke lett å endre seg, men det går an hvis du vil det sterkt nok.

 

Ta en ting om gangen. Start for eksempel med å prøve å være mer tilstede i barnehageleveringen. Smil til folk som sier hei, og si hei tilbake. Eller inviter søsknene dine på kaffe, foreslå at dere skal gå en kveldstur. Det er mulig å få det til, selv om det vil kreve noe av deg.

[Anonym bruker]

Ja, jøss, hvis du er så enkel at du tror min historie forsvant av seg selv da jeg smilte og slutta å tenke på den... Du vet jo ingen ting om den har gitt meg PTSD, psykosomatiske smerter, søvnløshet eller andre sykdommer.

 

Men det er i og for seg ikke så relevant for HI, så jeg kommer ikke til å utdype det mer; la meg bare si det på denne måten: man får en venn ved selv å være en venn. Det er eneste måten.

 

Anonymous poster hash: ce909...813

 

 

Du sier at du har kontroll på disse tingene, da har du ikke sterk PTSD, det er noe man ikke kan kontrollere. Og selv om du har taklet dine opplevelser veldig bra og skal ha skryt for det, kan du ikke mene at folk som ikke har klart å takle det like bra er fulle av unnskyldninger. Psyke er ganske kompliserte greier. Hvis man bare kunne bestemme seg for å takle alt fint og greit, uansett hva man opplever, ville psykologer, psykiatere, psykofarmaka og mentale sykehus ha være fullstendig overflødige. Ja, man KAN få venner av selv å være en venn, men det er ikke alltid det hjelper, Tro meg, jeg har prøvd i 35 år uten å lykkes. For eksempel, hjelpe folk med masse forskjellige, invitere dem på kaffe, høre dem ut for så å ikke få en dritt tilbake, man blir aldri invitert med noe sted, aldri ringt til med mindre folk vil ha hjelp (selvfølgelig uten å yte noe tilbake). Etter hvert går man lei og prøver å tilpasse seg livet alene.

 

Anonymous poster hash: 08fb4...54a

[Anonym bruker]

 

Det har jeg blitt, med åra. Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men jeg har endel selvinnsikt så kan tenke meg at disse punktene kanskje spiller inn:

 

- Jeg har angst. Og kan derfor noen ganger se skeptisk eller sur ut, uten at jeg er det

- Jeg sliter med stress, og glemmer ting, er kronisk stresset f.eks ifb med barnehagelevering. Er kjapp, tar meg ikke tid, sier et raskt hei. Kan tenke meg at jeg noen ganger fremstår uinteressert, når jeg egentlig bare må rekke å hente lua hjemme før jeg skal ta toget videre.

- Jeg har "resting bitch face", når jeg ikke smiler ser jeg sur ut. Rett og slett. Kan ikke noe for det.

- Jeg tør å si meningen min, og henger meg ikke på meninger eller trender som en sau som følger flokken. Jeg tør, og jeg gjør det, jeg går i det jeg vil (dvs, jeg tror jeg går relativt normalt kledd med jeans og genser), og har håret slik jeg vil. Er jeg uenig i noe, sier jeg det. Jeg kan kanskje oppleves som krass, men jeg vet ikke.. forsøker å være hyggelig og fornuftig. Men den sosiale angsten (som ikke påvirker mine meninger eller ytringer, det er kun angst som kommer i etterkant ) gjør at jeg ofte tenker: "var det teit sagt". Noen ganger spør jeg mannen min, som forteller meg at det var det ikke. Det er ikke ofte jeg trenger å si meningen min om ting, det er jo ikke akkurat diskusjonsklubber her som jeg er medlem i, men i fam.selskaper så sier jeg det rett ut om jeg mener en person tar feil. Er hyggelig, og oppfører meg normalt, men folk anser meg kanskje som truende? Aner ikke! Men jeg er en sånn person.

- Jeg er asosial på mange måter, og er ikke den som tar initiativ til hyggelige stunder. Dvs bursdag, jul etc feirer vi og er gjerne med folk. Jeg kommer i tantebarna mine sine bursdager osv Og er hyggelig mot dem, tror de liker meg (faktisk), men jeg tar ikke med søsknene mine på kino eller finner på andre lignende ting.

 

Folk som kjenner meg godt, som snakker mye med meg. Ja, folk som kjenner meg rett og slett, de liker meg som oftest. Merker ofte at nye bekjentskap er skeptiske til å begynne med, men så får vi en god tone etter hvert som vi får pratet sammen og de ser at jeg er helt normal Men jeg tror at jeg fremstår som en litt sur, inneslutta og bitter person. Bare ansiktsuttrykket kan jo si mye, tror folk i hvert fall  

 

Jeg har hatt min dose både fysisk og psykisk sykdom, sliter med ptsd etter traumer og går til psykolog. Jeg sliter, noe jævlig, noen ganger. Mye vondt i kroppen, mye syk. Det gjør også at jeg kan se litt sur ut, hvis jeg har smerter eller er utmattet. 

 

Det er ikke innbilt at mange ikke liker meg, det er opplevd. Mange eksempler, og jeg er en som ofte kan overanalysere situasjoner, men dette er så tydelig at det ikke er til å ta feil av. Forskjellsbehandling osv. Snakker da om folk i familien f.eks! Ikke fremmede på gata

 

Oi! Glemte å nevne at jeg er feit. Har merket at folk sluttet å like meg litt da jeg gikk opp fra 50 kg til 85 kg! Og ja, det synes godt på meg

 

Er jeg alene om å være en som "ingen liker"? (Det er folk som liker meg altså! Men jeg er ikke den populære jenta liksom)

 

Anonymous poster hash: d340b...88e

 

Bare utifra hva du skriver om deg så føler jeg at jeg ikke hadde likt deg. Du sier du er innesluttet, ser sur ut, har liten tid til å si hei og hadet, MEM skal likevel få igjen meningen din om du mener noe annet enn andre. Ingen god kombinasjon, og jeg hadde ikke blitt venn med deg...

 

Anonymous poster hash: 89160...fb0

[Anonym bruker]

 

Haha, ja, jeg har også begynt å holde kjeft når jeg er uenig, og jeg er uenig i mye av det mange sier (ikke fordi jeg er høy på meg selv, men fordi jeg dessverre bor i en bygd med mange uten utdanning utover ungdomsskolen, noe som begrenser antall diskusjonsemner). Enkelte ting er "opplest og vedtatt", og man bør klokelig holde kjeft selv om man klør etter å si meninga si. Å si det høyt endrer ingenting bortsett fra at man blir mer upopulær.

 

Anonymous poster hash: 08fb4...54a

Det er én side av problemstillingen.

Men noen folk er bare kategorisk uenig uansett tema. Slike folk er utrolig slitsomme.

Ta politikk, det er ganske unyttig å diskutere. Jeg er middels interessert i politikk men mener selv at jeg kan for lite til å bidra i en dypere diskusjon. Å diskutere ut fra overskrifter i media (slik mange gjør) blir bare flaut, da tenker jeg det er smartere å tie.

HI poengterer hun sier i fra når hun er uenig, da tolker jeg at hun protesterer på andres mening. Ikke alle klarer å være saklig i sin uenighet og jeg opplever at hun muligens er én av de som trumfer sin mening som den rette.

 

Anonymous poster hash: 895c1...77c

[Anonym bruker]

 

Du sier at du har kontroll på disse tingene, da har du ikke sterk PTSD, det er noe man ikke kan kontrollere. Og selv om du har taklet dine opplevelser veldig bra og skal ha skryt for det, kan du ikke mene at folk som ikke har klart å takle det like bra er fulle av unnskyldninger. Psyke er ganske kompliserte greier. Hvis man bare kunne bestemme seg for å takle alt fint og greit, uansett hva man opplever, ville psykologer, psykiatere, psykofarmaka og mentale sykehus ha være fullstendig overflødige. Ja, man KAN få venner av selv å være en venn, men det er ikke alltid det hjelper, Tro meg, jeg har prøvd i 35 år uten å lykkes. For eksempel, hjelpe folk med masse forskjellige, invitere dem på kaffe, høre dem ut for så å ikke få en dritt tilbake, man blir aldri invitert med noe sted, aldri ringt til med mindre folk vil ha hjelp (selvfølgelig uten å yte noe tilbake). Etter hvert går man lei og prøver å tilpasse seg livet alene.

 

Anonymous poster hash: 08fb4...54a

Vel. Jeg har prøvd i 45 år og har lyktes.

Beklager å måtte si det, men alle (ALLE) svarene dine her i tråden forteller hvorfor du ikke har lyktes. Svarene er fordomsfulle, forutinntatte, på siden av tema (speiler kun din virkelighet og ikke den HI beskriver), negative og med et "forsteinet" syn på verden.

 

Du målbærer en holdning om at "endring er umulig, de som sier noe annet har bare hatt det for lett, og hvis de ikke har hatt det, så er det bare fordi de likevel har hatt flaks med å være så robust fra fødselen av."

 

Prøv å lese igjennom HELE tråden fra toppen igjen. Alle svarene, og lat som om du aldri har lest den før, selv ikke dine egne innlegg. Hva ser du da?

 

Jeg ser:

1) en som har gått seg fast i et mønster og har noen forslag til hva som er grunnen

2) en som sier hun har det likedan, og har resignert med det

3) en som sier hun har hatt det VERRE, men som ikke er fast i mønsteret, og som gir nokså direkte tips om hvordan det kan endres.

 

 

Deretter går nr 2 rett i kjøttet på nr 3, kaller hennes tips for "dømming", nekter for at ting kan endres siden nr 1 er så kvestet (uten at nr 1 selv sier det); kupper deretter tråden med generell aversjon mot utadvendte mennesker (med et irrelevant eksempel på en gæren kjerring i ei skrudd bygd) og avfeier den som faktisk har klart å få det godt med at det nok bare er tilfeldig, eller at hun sikker likevel er en heldiggris som er så lykkelig helt av seg selv.

 

 

Alt i alt syns jeg faktisk ikke det er noe rart du har det dårlig og syns vennskap er vanskelig. Du ser verden gjennom noen riktig, riktig tilsmussede briller. Jeg er bare glad for at mine er litt mer lyserøde, og håper du en vakker dag kan gni lorten av rutene dine og bli litt glad i deg selv og livet. Folk trekkes mer mot honning enn mot eddik. Glede er smittsomt. Men negativitet tar veldig stor plass. Å skyve den til side er en hel jobb, men jeg skulle ønske at du kjente at du maktet å gjøre den jobben. Og da ville jeg underveis unne deg noen venner som støtta deg, og ga deg litt tough love og purra deg ut av din litt selvmedlidende komfortsone...

 

Anonymous poster hash: ce909...813

[Anonym bruker]

Vel. Jeg har prøvd i 45 år og har lyktes.

Beklager å måtte si det, men alle (ALLE) svarene dine her i tråden forteller hvorfor du ikke har lyktes. Svarene er fordomsfulle, forutinntatte, på siden av tema (speiler kun din virkelighet og ikke den HI beskriver), negative og med et "forsteinet" syn på verden.

 

Du målbærer en holdning om at "endring er umulig, de som sier noe annet har bare hatt det for lett, og hvis de ikke har hatt det, så er det bare fordi de likevel har hatt flaks med å være så robust fra fødselen av."

 

Prøv å lese igjennom HELE tråden fra toppen igjen. Alle svarene, og lat som om du aldri har lest den før, selv ikke dine egne innlegg. Hva ser du da?

 

Jeg ser:

1) en som har gått seg fast i et mønster og har noen forslag til hva som er grunnen

2) en som sier hun har det likedan, og har resignert med det

3) en som sier hun har hatt det VERRE, men som ikke er fast i mønsteret, og som gir nokså direkte tips om hvordan det kan endres.

 

 

Deretter går nr 2 rett i kjøttet på nr 3, kaller hennes tips for "dømming", nekter for at ting kan endres siden nr 1 er så kvestet (uten at nr 1 selv sier det); kupper deretter tråden med generell aversjon mot utadvendte mennesker (med et irrelevant eksempel på en gæren kjerring i ei skrudd bygd) og avfeier den som faktisk har klart å få det godt med at det nok bare er tilfeldig, eller at hun sikker likevel er en heldiggris som er så lykkelig helt av seg selv.

 

 

Alt i alt syns jeg faktisk ikke det er noe rart du har det dårlig og syns vennskap er vanskelig. Du ser verden gjennom noen riktig, riktig tilsmussede briller. Jeg er bare glad for at mine er litt mer lyserøde, og håper du en vakker dag kan gni lorten av rutene dine og bli litt glad i deg selv og livet. Folk trekkes mer mot honning enn mot eddik. Glede er smittsomt. Men negativitet tar veldig stor plass. Å skyve den til side er en hel jobb, men jeg skulle ønske at du kjente at du maktet å gjøre den jobben. Og da ville jeg underveis unne deg noen venner som støtta deg, og ga deg litt tough love og purra deg ut av din litt selvmedlidende komfortsone...

 

Anonymous poster hash: ce909...813

 

 

Tro meg, jeg har vært honning i over 30 år før jeg har resignert. Jeg har prøvd å være en venn, jeg hjelper alltid folk, spøker, smiler og er positiv. Prøver å se løsninger på problemene - uansett hva problemene består i. Hvis en bekjent har det vanskelig, prøver jeg å oppmuntre og finne løsninger på hans eller hennes problem, og mange ganger har det faktisk fungert. Jeg har gitt bort masse klær til mannens slektningers barn etter mine barn, tilbake får jeg utakknemlighet (klærne var ikke fine nok, feil farge bla bla bla), og når deres barn vokser ut av klærne, selger de klærne på Facebook eller finn.no, jeg får aldri tilbud om å arve. Folk har dukket opp uten bursdagsgave i mine barns bursdag, selv om jeg og barna alltid bruker tid på å finne en gave bursdagsbarnet kan like. Da jeg gikk på skolen så var det flere som fikk mine notater for å få hjelp med leksene sine, for så å snakke dritt og mobbe dagen etterpå. Jeg har blant annet gitt mange plagg jeg har strikket GRATIS til min svigerinne, og opplevd helvete tilbake. Har lånt bort bunaden min til en dame i slekta, og hun nekter å gi den tilbake slik at jeg må kjøpe ny (politiet vil ikke ta saken). Man klarer ikke å se rosenrødt på verden når man aldri opplever noe positivt fra andre enn sine barn og foreldre. Uansett hva man gjør og hvor positiv man er.

 

Anonymous poster hash: 08fb4...54a

[Anonym bruker]

 

Tro meg, jeg har vært honning i over 30 år før jeg har resignert. Jeg har prøvd å være en venn, jeg hjelper alltid folk, spøker, smiler og er positiv. Prøver å se løsninger på problemene - uansett hva problemene består i. Hvis en bekjent har det vanskelig, prøver jeg å oppmuntre og finne løsninger på hans eller hennes problem, og mange ganger har det faktisk fungert. Jeg har gitt bort masse klær til mannens slektningers barn etter mine barn, tilbake får jeg utakknemlighet (klærne var ikke fine nok, feil farge bla bla bla), og når deres barn vokser ut av klærne, selger de klærne på Facebook eller finn.no, jeg får aldri tilbud om å arve. Folk har dukket opp uten bursdagsgave i mine barns bursdag, selv om jeg og barna alltid bruker tid på å finne en gave bursdagsbarnet kan like. Da jeg gikk på skolen så var det flere som fikk mine notater for å få hjelp med leksene sine, for så å snakke dritt og mobbe dagen etterpå. Jeg har blant annet gitt mange plagg jeg har strikket GRATIS til min svigerinne, og opplevd helvete tilbake. Har lånt bort bunaden min til en dame i slekta, og hun nekter å gi den tilbake slik at jeg må kjøpe ny (politiet vil ikke ta saken). Man klarer ikke å se rosenrødt på verden når man aldri opplever noe positivt fra andre enn sine barn og foreldre. Uansett hva man gjør og hvor positiv man er.

 

Anonymous poster hash: 08fb4...54a

Men altså ... har du riktig omgangskrets? Kutt ut mennesker som trekker deg ned.

 

Anonymous poster hash: ce909...813

[Anonym bruker]

 

Jeg er også en slik - har aldri hatt venner, ikke en gang i barndommen, og ingen liker meg. Har lært meg å leve med det, selv om det er tungt.

 

Anonymous poster hash: 08fb4...54a

 

Ok! Trist da Jeg har hatt mange venner i oppveksten, men da jeg begynte på vgs så ble jeg deppa og mobbet (helst i motsatt rekkefølge), så da forsvant de én etter én. 

 

Anonymous poster hash: 8b732...75d

[Anonym bruker]

HI - alt jeg leser ut av innlegget ditt er påskudd og unnskyldninger. "Jeg har opplevd ditt og datt av fæle ting, er feit, ser sur ut uten å ville det, er stresset og sier det jeg mener - og DERFOR liker folk meg ikke!"

 

Vet du hva, jeg har opplevd seksuelt misbruk i 6 år, mobbing i en periode av barndommen, alkoholisert far og rotete, masete skilsmisse, er blitt forlatt mens jeg var gravid og er blitt forlatt og utpsyket da jeg satt med to småbarn, blitt skvisa fra en jobb, har sett mitt eldste barn bli psykotisk og mista den nye mannen min i en dødsulykke.

 

Og vet du hva? Jeg smiler likevel jeg! For jeg har ingen unnskyldning for å se sur ut. Jeg er stressa hver dag fordi jeg er aleine med barna, men det er ingen unnskyldning for å ikke si hei. Jeg er 90 kilo, men det hindrer meg ikke i å sminke meg ok og kle meg fint (nok). Jeg er ofte redd, mest i trafikken, men jeg jobber likevel for å holde frykten fra livet hver dag. Jeg har aldri hatt mine søsken med på kino, men jeg er lojal mot dem likevel og de støtter deg til meg hvis det skulle være. Jeg sier min mening om alt, men jeg lar likevel samtalepartneren føle at han også blir hørt.

 

Og jeg er en sånn person som ALLE liker. I alle fall ser jeg bare vennlighet og møter smil og hygge rundt meg. Så slutt å skylde på din triste fortid, kutt ut påskuddene og de dumme "forklaringene" du trøster deg med, og begynn å være en person folk kan ha glede av å møte. Tørk av deg bitch-fjeset og tving på deg et smil. Vis at du liker andre, så de føler seg møtt og sett. Trodde du noe kom gratis her i verden? I alle fall ikke vennskap og popularitet. Det må du bygge selv. Start i dag!!

 

Anonymous poster hash: ce909...813

Oi, her var det mange fordommer! Har overhodet ikke problemer med å tro på at du har opplevd mye vondt; det gjenspeiler seg helt tydelig i svaret ditt (jeg sikter nå til: "se så flink jeg er, se, jeg får til noe her i livet"-greia )

 

1: Hva vet du om hvilke traumer jeg har opplevd? Ingenting. Du har faktisk ikke et snev av grunnlag for å uttale deg om meg, min helse, min psyke og mitt liv - i det hele tatt. Du bommer fullstendig her! 

 

2: Det er usunt å ikke anerkjenne psykdom, jeg tenker i forhold til barna dine. "Jeg har blitt misbrukt, hold kjeft, ikke klag over angsten din". Forsøkt en medmenneskelig tilnærmelse? Tror overhodet ikke på at du er godt likt, de kjenner deg i så fall ikke. Ingen kan like sånne mennesker. Jo, med mindre de er like fordomsfulle, påståelige og bitre selv, da. Like barn leker best.

 

3: Jeg er faktisk den som lytter aller mest til det andre har å si. De som kjenner meg, som liker meg, kommer til meg for å prate om problemer. Hvor skrev jeg at ingen gjør det? Hvor kan du sitere meg på at ingen kommer til meg for å søke råd og trøst? 

 

4: Hvor skriver jeg at jeg ikke støtter søsknene mine? Kan du sitere meg på det? At du antar at jeg ikke gjør det, er nok et bevis på dine stygge fordommer mot andre du ikke kjenner. Du bare dikter opp ting, og prøver å være ekkel mot andre. Ingen god egenskap! Ta selvkritikk og slutt med det.

 

5: Jeg smiler hver dag. Jeg klistrer på meg et smil når jeg møter andre foreldre, men jeg tar ikke de lange samtalene. Og jeg ser nok sur ut på veien. Angsten min gjør at jeg er livredd for andre mennesker, og det synes nok på meg. Nå skal jeg forklare deg noe, som du egentlig burde vite som voksent menneske, men jaja.. Én gang i livet må man lære det! Det er nemlig dette: Angst og psykiske problemer er ikke nødvendigvis unnskyldninger for oppførsel. Det er forklaringer på oppførsel. Forstår du forskjellen på forklaringer og unnskyldninger?

 

6: Jeg er vel en av de som absolutt er inneforstått med at ingenting kommer gratis. Hvor skrev jeg at jeg tror at ting kommer gratis? Hvor skrev jeg at jeg har fått, noe som helst, gratis her i livet? Du vet jo overhodet ingenting om hvor hardt jeg jobber, eller har jobbet, for å få det jeg har idag. Det har du ikke noe grunnlag for å uttale deg om; igjen, så ser vi oppdiktede løgner og fordommer fra deg. Takk til deg! Ha en god jul, og forhåpentligvis er nyttårsforsettet ditt at du skal begynne å være hyggelig mot andre mennesker. Også på internett. 

 

Anonymous poster hash: 8b732...75d

[Anonym bruker]

 

Så hvis DU har taklet det fint, betyr det at alle andre også skal gjøre det? Selv om du sier at du er en person som alle liker, lyser innlegget ditt av manglende empati og forståelser for mennesker som ikke har vært så sterk psykisk som du har vært. Hvis du har kontroll på frykten din, har du nok ikke sterk PTSD, noe HI har. Man kan ikke sammenligne epler og pærer, og det hjelper ikke alltid å smile. Jeg smiler, spøker, føler meg vel med klær og sminke og strekke ut en hjelpende hånd til alle, likevel er det ingen som liker meg. Nei, ingenting kommer gratis her i verden, men noen mennesker får bare ikke venner uansett hva de gjør.

 

Anonymous poster hash: 08fb4...54a

 

Takk. Vel skrevet! Er helt enig i dette.

 

Anonymous poster hash: 8b732...75d

[Anonym bruker]

Inntrykket mitt av det du skriver er at du er litt høy på deg selv. Du er så tøff at du våger si meningen din når du er uenig.

Noe sier meg at du som oftest er uenig, d

For uenighetens skyld.

 

Jeg misliker folk som alltid skal være uenige, er ofte ikke enig med folk jeg heller men det er ikke så viktig å påpeke dette i enhver situasjon.

Ting jeg brenner for kan jeg diskutere.

 

Anonymous poster hash: 895c1...77c

Der har vi løgner og påstander, igjen. Inntrykket ditt er fullstendig feil, bare så du vet det. 

Jeg gidder ikke å svare på resten av den flåsete kommentaren din, engang.

 

Anonymous poster hash: 8b732...75d

[Anonym bruker]

 

Oi, her var det mange fordommer! Har overhodet ikke problemer med å tro på at du har opplevd mye vondt; det gjenspeiler seg helt tydelig i svaret ditt (jeg sikter nå til: "se så flink jeg er, se, jeg får til noe her i livet"-greia )

 

1: Hva vet du om hvilke traumer jeg har opplevd? Ingenting. Du har faktisk ikke et snev av grunnlag for å uttale deg om meg, min helse, min psyke og mitt liv - i det hele tatt. Du bommer fullstendig her! 

 

2: Det er usunt å ikke anerkjenne psykdom, jeg tenker i forhold til barna dine. "Jeg har blitt misbrukt, hold kjeft, ikke klag over angsten din". Forsøkt en medmenneskelig tilnærmelse? Tror overhodet ikke på at du er godt likt, de kjenner deg i så fall ikke. Ingen kan like sånne mennesker. Jo, med mindre de er like fordomsfulle, påståelige og bitre selv, da. Like barn leker best.

 

3: Jeg er faktisk den som lytter aller mest til det andre har å si. De som kjenner meg, som liker meg, kommer til meg for å prate om problemer. Hvor skrev jeg at ingen gjør det? Hvor kan du sitere meg på at ingen kommer til meg for å søke råd og trøst? 

 

4: Hvor skriver jeg at jeg ikke støtter søsknene mine? Kan du sitere meg på det? At du antar at jeg ikke gjør det, er nok et bevis på dine stygge fordommer mot andre du ikke kjenner. Du bare dikter opp ting, og prøver å være ekkel mot andre. Ingen god egenskap! Ta selvkritikk og slutt med det.

 

5: Jeg smiler hver dag. Jeg klistrer på meg et smil når jeg møter andre foreldre, men jeg tar ikke de lange samtalene. Og jeg ser nok sur ut på veien. Angsten min gjør at jeg er livredd for andre mennesker, og det synes nok på meg. Nå skal jeg forklare deg noe, som du egentlig burde vite som voksent menneske, men jaja.. Én gang i livet må man lære det! Det er nemlig dette: Angst og psykiske problemer er ikke nødvendigvis unnskyldninger for oppførsel. Det er forklaringer på oppførsel. Forstår du forskjellen på forklaringer og unnskyldninger?

 

6: Jeg er vel en av de som absolutt er inneforstått med at ingenting kommer gratis. Hvor skrev jeg at jeg tror at ting kommer gratis? Hvor skrev jeg at jeg har fått, noe som helst, gratis her i livet? Du vet jo overhodet ingenting om hvor hardt jeg jobber, eller har jobbet, for å få det jeg har idag. Det har du ikke noe grunnlag for å uttale deg om; igjen, så ser vi oppdiktede løgner og fordommer fra deg. Takk til deg! Ha en god jul, og forhåpentligvis er nyttårsforsettet ditt at du skal begynne å være hyggelig mot andre mennesker. Også på internett. 

 

Anonymous poster hash: 8b732...75d

 

Jeg tror hun mente å få deg ut av selvmedlidigheten og ut til en verden der folk så deg som den du er? Tough love metode...Men, du føler deg bare angrepet og tar ikke til deg noe som helst. Hva vil du at folk skal si da? Stakkers deg, folk er kjipe og sånn er livet?

 

Anonymous poster hash: 9a110...e46