Savner å være manisk...

[Anonym bruker]

Jeg har diagnosen bipolar type 2. Før vekslet jeg mellom manisk, depressiv og helt flat. Startet opp på 10 prosjekter på samme tid med full glød og masse engasjement, klarte meg dagesvis uten noe søvn og var veldig sosial.

I over ett år nå har jeg vært enten deprimert eller helt flat. Veksler mellom å ikke ha noe som helst interesse for andre mennesker eller være livredd dem. Sliter med søvnen. Er vanskelig å sovne, er konstant trøtt og havner i koma når jeg først sovner. Våkner ikke av noe. Er bare sløv og udugelig. Får ikke gjort husarbeid, gidder ikke starte opp med noe prosjekter, hobbysyssel, trening eller noe. Føler ikke livssglede i det hele tatt. Er ikke motivert til noe og føler at hele meg er bortkastet. Savner å kjenne at jeg lever og nyter det.

 

Anonymous poster hash: 80d1d...8f7

[Anonym bruker]

♥

 

Anonymous poster hash: b877a...357

[Anonym bruker]

Bytt medisiner hvis du går på det.

 

Anonymous poster hash: a00d6...03d

[Anonym bruker]

Din familie savner IKKE dine maniske perioder. Tro meg.

 

Anonymous poster hash: 82acd...33a

[Anonym bruker]

Din familie savner IKKE dine maniske perioder. Tro meg.

 

Anonymous poster hash: 82acd...33a

Min familie merket ikke mine maniske problemer. Synd du er en av de uvitende som sitter og dømmer og tror du vet alt. Ingen bipolare er like. Ikke alle ødelegger alt for seg selv og andre i maniske perioder. Det finnes de som er hardt rammet og de som er mildt rammet. Jeg er mildt. Den maniske perioden gjør meg lykkelig og supereffektiv. Jeg røyker ikke, drikker ikke og har aldri prøvd dop. Min mor, min samboer og noen få venner er de eneste som vet at jeg er bipolar, og de hadde aldri skjønt det om jeg ikke fortalte de det.

 

Anonymous poster hash: 80d1d...8f7

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt, å være manisk er jo helt nydelig, bedre enn den beste colaen. Jeg er lik deg, og har som deg vært flat og deppa lenge. Heldigvis har jeg små drypp av hypomani innimellom, ellers hadde jeg ike overlevd. I motsetning til deg ruser jeg meg masse når jeg er oppe. Det er bare en dyp depresjon som stopper meg fra å ruse meg.

 

Anonymous poster hash: ef0c3...c82

[Anonym bruker]

Snakk med legen/behandleren din, Hi. Kan være du kan ha det bedre på andre medisiner.

Anonymous poster hash: 11ed8...d6d

[Anonym bruker]

Min familie merket ikke mine maniske problemer. Synd du er en av de uvitende som sitter og dømmer og tror du vet alt. Ingen bipolare er like. Ikke alle ødelegger alt for seg selv og andre i maniske perioder. Det finnes de som er hardt rammet og de som er mildt rammet. Jeg er mildt. Den maniske perioden gjør meg lykkelig og supereffektiv. Jeg røyker ikke, drikker ikke og har aldri prøvd dop. Min mor, min samboer og noen få venner er de eneste som vet at jeg er bipolar, og de hadde aldri skjønt det om jeg ikke fortalte de det.

 

Anonymous poster hash: 80d1d...8f7

"Sitter og dømmer og tror jeg vet alt" - ja, ja.

 

Jeg vet i alle fall én ting: hvis ikke mitt 17-årige barn hadde blitt tvangsinnlagt i sin maniske periode for noen måneder siden, så hadde han ikke levd i dag.

 

Å jage rundt fra den ene aktiviteten til den andre er ikke å være "supereffektiv". Det er å være syk, herjet og plaget.

 

Anonymous poster hash: 82acd...33a

[Anonym bruker]

Din familie savner IKKE dine maniske perioder. Tro meg.

 

Anonymous poster hash: 82acd...33a

 

Det vet du ingenting om. Min mann er også bipolar 2, men tar medisiner som funker bra, og jeg savner hans maniske perioder som bare det. Aldri har huset vært så rent som da f.eks. Han trengte minimalt med søvn og fikk gjort utrolig mye, før jeg i det hele tatt rakk å tenke at det skulle vært gjort, og han hadde energi til ALT. Herlig!

 

Men de depressive periodene gjør selvsagt at det ikke er verdt det, derfor tar han medisiner.

 

Anonymous poster hash: 8c1e3...bd0

[Anonym bruker]

"Sitter og dømmer og tror jeg vet alt" - ja, ja.

 

Jeg vet i alle fall én ting: hvis ikke mitt 17-årige barn hadde blitt tvangsinnlagt i sin maniske periode for noen måneder siden, så hadde han ikke levd i dag.

 

Å jage rundt fra den ene aktiviteten til den andre er ikke å være "supereffektiv". Det er å være syk, herjet og plaget.

 

Anonymous poster hash: 82acd...33a

Men, kan din erfaring overføring til alle andre?

 

Trur du det finnes èn form som alle passer inn i? Går det ikke an å oppleve og erfare annerledes enn deg?

 

Mani er mani? Eller kan den takles, oppleves og utøves forskjellig?

 

Noen spørsmål å tenke over

 

 

 

Anonymous poster hash: 0448e...637

[Anonym bruker]

 

Men, kan din erfaring overføring til alle andre?

 

Trur du det finnes èn form som alle passer inn i? Går det ikke an å oppleve og erfare annerledes enn deg?

 

Mani er mani? Eller kan den takles, oppleves og utøves forskjellig?

 

Noen spørsmål å tenke over

 

 

 

Anonymous poster hash: 0448e...637

Hvis du tror familien til en syk person syns det er hyggelig å se en av sine kjære endre personlighet, så jada. Da går det sikkert an å oppleve det på 100 ulike måter. Har bare aldri hørt om det fra noen som helst. Og jeg kjenner MANGE pårørende etter min tid med familie i psykiatrien.

 

Anonymous poster hash: 82acd...33a

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt, HI. For meg er den maniske fasen bedre enn noen rus, jeg får masse selvtillit, får gjort MASSE, jeg sprudler og bobler, verden er min østers og ingenting er skummelt eller farlig. Men smellen som kommer etterpå, er dessverre ikke verdt det. Jeg har brukt snart et år på å komme meg opp igjen etter smellen etter en manisk fase, det har vært en skikkelig berg-og dalbane med selvskading, ett selvmordsforsøk og mere skam og angst enn et menneske burde bære alene. Innimellom tar jeg meg i å savne manien, selv om prisen er høy i etterkant. Depresjonen er et helvete, å være flat følelsesmessig likeså. Når manien slår inn, er det som om verden får farger igjen etter å ha vært regntung og fargeløs i lang tid...Klart man savner det i noen korte øyeblikk før man husker konsekvensene <3

Anonymous poster hash: 70558...0f3

[februarprins2013]

Føler med deg   Håper ting blir bedre. har flere syke rundt meg, og den Maniske perioden er faktisk bedre enn når dem bare er deppa 

[skjotta]

Å være bipolar/manisk gjør faktisk ikke at man "trenger minimalt med søvn"

 

Kroppen trenger like mye søvn som vanlig, men blir nektet det av hjernen.

 

Så det som dere ser på som positivt med maniske perioder er med på å starte/skape den depressive situasjonen dere ikke liker...

[Anonym bruker]

Søstra mi er bipolar og det begynte tidlig, vi merket kun at hun var depressiv i blant. Når hun var manisk så oppfattet vi henne som fornøyd. Men hun har fortalt i ettertid at hun klarte å skjule det for oss. Så det går absolutt an å skjule det. Man er jo forskjellig. Jeg har jobbet i psykiatrien og møtt de hvor det er ingen tvil om hvilken periode de er i.

 

Syns du skal ta dette opp med legen din HI. Medisinene gjør jo ikke en bra jobb siden du ennå er deppa, om du tar noen medisiner. Kan jeg spøre hva slags medisin du tar? Om du tar ❤

 

Anonymous poster hash: 4493c...3c4

[Anonym bruker]

Å være bipolar/manisk gjør faktisk ikke at man "trenger minimalt med søvn"

 

Kroppen trenger like mye søvn som vanlig, men blir nektet det av hjernen.

 

Så det som dere ser på som positivt med maniske perioder er med på å starte/skape den depressive situasjonen dere ikke liker...

Helt enig. Det er faktisk farlig. Sønnen min raste ned i vekt også, fordi han opplevde at han trengte minimalt med mat også. En høy slank gutt som taper 10 kilo er bare skremmende å se på. Han var 55 kg da han ble innlagt og hadde nesten ikke sover på en uke.

 

Anonymous poster hash: 82acd...33a

[Anonym bruker]

For oss i familien til maniske er den fasen fryktelig slitsom, selv om personene holder seg unna farlige ting. Det å ha noen rundt seg som brått tenker, handler og lever i et vanvittig tempo, er vanskelig å forholde seg til.

 

Det samme er den lille holdningen om at de er ufeilbare, det er bare folk rundt som det er problemer med. Da folk rundt gjerne brått er evinnelig trege og kjedelige.

 

Det er ikke lett når krava omtrent er at middagen skal være spist opp før den er laga, og avisene ikke kan leses, for man kan jo løpe 40 mil eller male huset istedet.

Man kan ikke i sofaen på kvelden, for da kan man jo luke ute.

Eller man kan ikke føre en normal samtale, fordi det går alt for treigt for den maniske.

 

Og alt interiør i huset kan jo byttes ut. Ikke en gang. Men gjerne 5 ganger på en måned. Ikea har jo bytteordning, så ikke blir det dyrt heller..

 

Når det tikker inn meldinger midt på natta om vanvittig fantastiske ideer som bare må gjennomføres. Helst før de er tenkt.

 

Osv osv.

 

Det er ikke lett å være på sidelinja. Spesielt ikke som barn, som ikke klarer å skjerme seg like mye.

Da blir det til at man nesten håper at personen begynner å bli enda galnere, slik at andre utenforstående også oppfatter at noe ikke er normalt i heimen. Og det ikke bare er tilfelle av mye energi.

 

Anonymous poster hash: 32126...680

[Anonym bruker]

Min søster har vært alvorlig manisk.... det var den jævligste perioden i mitt liv. Så jævlig at jeg i etterkant har utviklet ptsd på grunn av ting hun gjorde og måten hun var.

Anonymous poster hash: 3dc6d...f06

[Admin]

Tråden er ryddet for personangrep.

 

Ann Christin, admin

[Anonym bruker]

Å være bipolar/manisk gjør faktisk ikke at man "trenger minimalt med søvn"

 

Kroppen trenger like mye søvn som vanlig, men blir nektet det av hjernen.

 

Så det som dere ser på som positivt med maniske perioder er med på å starte/skape den depressive situasjonen dere ikke liker...

 

Det er vel nettopp derfor vi er enige om at det ikke er verdt det. Men den maniske perioden i seg selv er ikke nødvendigvis det som oppleves problematisk av familien, for alle. For noen er det selvsagt ille, men det arter seg jo forskjellig hos forskjellie personer.

 

Anonymous poster hash: 8c1e3...bd0

[Anonym bruker]

 

Det er vel nettopp derfor vi er enige om at det ikke er verdt det. Men den maniske perioden i seg selv er ikke nødvendigvis det som oppleves problematisk av familien, for alle. For noen er det selvsagt ille, men det arter seg jo forskjellig hos forskjellie personer.

 

Anonymous poster hash: 8c1e3...bd0

Men altså - da blir det jo som å si "jeg savner min kokainavhengige periode", fordi det var så deilig å ta kokain. Menneskene rundt en ser jo noe helt annet, og vet at dette ikke et nytelse, men skade.

 

Anonymous poster hash: 82acd...33a

[Anonym bruker]

 

Det er vel nettopp derfor vi er enige om at det ikke er verdt det. Men den maniske perioden i seg selv er ikke nødvendigvis det som oppleves problematisk av familien, for alle. For noen er det selvsagt ille, men det arter seg jo forskjellig hos forskjellie personer.

 

Anonymous poster hash: 8c1e3...bd0

Hvordan det oppleves av familien, er det kun familien som kan svare på. Ikke den maniske.

 

Akkurat som med foreldre som drikker. Det er ikke de som kan avgjøre om barna blir påvirket. Det er det kun barna som kan gjøre.

 

 

Anonymous poster hash: 32126...680

[Anonym bruker]

Hvordan det oppleves av familien, er det kun familien som kan svare på. Ikke den maniske.

 

Akkurat som med foreldre som drikker. Det er ikke de som kan avgjøre om barna blir påvirket. Det er det kun barna som kan gjøre.

 

 

Anonymous poster hash: 32126...680

 

Nettopp, og en tilfeldig person på et forum kan heller ikke fortelle HI at hennes familie ikke savner hennes maniske perioder, bare fordi hun selv har et familiemedlem som er bipolar. Hun kan kun snakke for seg selv. Det var hele poenget mitt.

 

Anonymous poster hash: 8c1e3...bd0

[Anonym bruker]

Men altså - da blir det jo som å si "jeg savner min kokainavhengige periode", fordi det var så deilig å ta kokain. Menneskene rundt en ser jo noe helt annet, og vet at dette ikke et nytelse, men skade.

 

Anonymous poster hash: 82acd...33a

 

Det er da virkelig fullt mulig å savne rusen selv om man vet at den ikke er bra. Det tipper jeg det er flere tidligere rusmisbrukere som gjør.

 

Anonymous poster hash: 8c1e3...bd0

[Anonym bruker]

 

Det er da virkelig fullt mulig å savne rusen selv om man vet at den ikke er bra. Det tipper jeg det er flere tidligere rusmisbrukere som gjør.

 

Anonymous poster hash: 8c1e3...bd0

Og mitt poeng var vel at familiene deres LIKEVEL ikke savner den perioden, samme hvor deilig det føles å ruse seg. Fordi det for de utenforstående kun dreier seg om bekymring. At jeg selv syns jeg er glad og festlig i fylla innebærer ikke at noen andre syns det samme!

 

Anonymous poster hash: 82acd...33a