Hvorfor er enkelte unger så slitsomme?

[Anonym bruker]

Snakker om 2-7 års alderen.

Jeg kunne ligge på sofaen med et pledd og en bok, vi slappet av, det var rolig og vi koste oss veldig både hjemme og borte.

 

Har besøk av enkelte venninner med barn nå eller besøker de, og det er et såre leven. Det er sutring, grining, trassing, foreldre som lar seg totalt manipulere av små unger som ikke har sluttet med bleie en gang.

-Vil du ha den koppen?

-Vræææl, nei, den rosa!!!!!

-Den er i oppvaskmaskinen, _kan_ du ta den lilla lille venn??

-Neeeeeei!!!! *griiiin* jeg SKAL ha den rosa med Elsa på.

-Mor: OK, da tar jeg den ut og vasker den, men da må du vente litt..

-*sutring*. Jaaaaaveeel...

 

Jeg blir sjokkert over hvilke monstre enkelte foreldre er med og skaper. Hvor er autoriteten blitt av?

Ikke rart det må bygges ut SPA her i landet.

 

Er det virkelig mulig å bli født sutrete og misfornøyd? Eller bidrar foreldrene til dette i stor grad?

 

Anonymous poster hash: 7a980...5dc

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke... Jeg har en 5-åring som er sutrete og misfornøyd mye av tiden, men jeg føler ikke jeg har bidratt til det på den måten du beskriver i alle fall. Sutrer han over feil kopp så blir det ingen kopp i det hele tatt, og som regel er jeg veldig konsekvent der for jeg har fått så evig nok av klaging.

 

Men det hender nok jeg blir litt mer ettergivende ved spesielle anledninger, for jeg orker ikke konstant dårlig stemning hver eneste gang vi liksom skal kose oss og gjøre noe hyggelig sammen...

Anonymous poster hash: ca8e4...460

[Yellow Brick Road]

Skal ikke se bort fra at unger er født sutrete og misfornøyde og bortskjemte, i alle fall kjenner de jo bare seg selv når de blir født og de kjenner kun sine egne behov, og så fortsetter vi å dekke de behovene i begynnelsen, og sånn må det vel være. 

 

Men ja, jeg tror at foreldrene bidrar i stor grad med å gjøre at de forblir små selvsentrerte vesener som får lov til å fortsette å være i sentrum. Du aner ikke (kanskje) hvor mange foreldre som er livredde for at gullklumpene (i alle aldre) skal være lei seg, ikke få alt de vil og som alvorlig mener at det er alle andre det er noe galt med.

[Anonym bruker]

 

Jeg vet ikke... Jeg har en 5-åring som er sutrete og misfornøyd mye av tiden, men jeg føler ikke jeg har bidratt til det på den måten du beskriver i alle fall. Sutrer han over feil kopp så blir det ingen kopp i det hele tatt, og som regel er jeg veldig konsekvent der for jeg har fått så evig nok av klaging.

 

Men det hender nok jeg blir litt mer ettergivende ved spesielle anledninger, for jeg orker ikke konstant dårlig stemning hver eneste gang vi liksom skal kose oss og gjøre noe hyggelig sammen...

 

Anonymous poster hash: ca8e4...460

Men, hvorfor sutrer han?

Er det lov?

Jeg svarte aldri på sutrestemme, godtok ikke at de skulle sutre. De fikk ikke lov! Jeg hadde blitt hjemme fra bursdag, sutret tilbake og gjort det ukoselig selv.

Hvorfor skal noen forsure hjemmemiljø og påvirke alle andre?

 

Anonymous poster hash: 7a980...5dc

[Anonym bruker]

Men, hvorfor sutrer han?

Er det lov?

Jeg svarte aldri på sutrestemme, godtok ikke at de skulle sutre. De fikk ikke lov! Jeg hadde blitt hjemme fra bursdag, sutret tilbake og gjort det ukoselig selv.

Hvorfor skal noen forsure hjemmemiljø og påvirke alle andre?

 

Anonymous poster hash: 7a980...5dc

Noen unger er bare mer. De har mer temperament, mer lyd, mer vilje, mer følelser, mer personlighet, mer energi..

Noen unger blir bortskjemt og sutrete fordi foreldrene gjør dem slik, andre unger er bare sånn.

 

 

Anonymous poster hash: 6c14e...945

[Anonym bruker]

Men, hvorfor sutrer han?

Er det lov?

Jeg svarte aldri på sutrestemme, godtok ikke at de skulle sutre. De fikk ikke lov! Jeg hadde blitt hjemme fra bursdag, sutret tilbake og gjort det ukoselig selv.

Hvorfor skal noen forsure hjemmemiljø og påvirke alle andre?

 

Anonymous poster hash: 7a980...5dc

 

Nei det er så absolutt ikke lov, men han lar dessverre ikke automatisk være å gjøre alt han ikke får lov til. Hvorfor han sutrer? Nei den som hadde visst det... Kanskje han har det fælt?

 

Han blir i alle fall sjelden fornøyd med noe, og jeg er ikke den som løper ut og kjøper ny gave hvis han ikke er fornøyd, jeg tar heller tilbake den han har fått så får han være uten. Men foreløpig ser det ikke noe ut til å hjelpe. Kanskje han er misfornøyd fordi han har så strenge foreldre? Jeg vet ikke, aner seriøst ikke hva jeg skal gjøre lenger.

 

Anonymous poster hash: ca8e4...460

[Anonym bruker]

Jeg har en av hver. Oppdratt helt likt.

Nå gir jeg aldri etter for slik sutring du nevner som eksempel da. Men jeg er ofte forutseende nok til å unngå sutring, rett ig slett for at det ikke skal bli utrivelig hele tiden.

Dog er det mye bråk gjennom dagen. Hun er generelt en misfornøyd unge.

 

 

Anonymous poster hash: 6ec37...20a

[Anonym bruker]

Jeg har fire barn. Et av dem har aldri sutret (med unntak av da han var baby og syk), to har vært helt normalt sutrete og en veldig sutrete. For min del er sutring og masing noe av det verste jeg vet, og effekten av sutring blir som regel stikk motsatt av den vi har villet rett og slett fordi nervene mine krøller seg helt av sutrestemme og de da i hvert fall ikke får lov til det de sutrer om. Dette har da også resultert i at sutringen (takk og pris!) har avtatt med alderen og er sjelden nå. Etter de ble gammel nok har jeg pleid å si til dem "Jeg svarer deg ikke før du snakker med vanlig stemme!" og det er ganske effektivt. Er ganske sikker på at jeg ikke er skyld i sutring da dette er noe jeg tvert i mot har jobbet ganske mye med å plukke av de som har sutret.

Anonymous poster hash: c7648...9af

[Anonym bruker]

Det er ganske enkelt forskjell på barn. Du tror du har vært flink med oppdragelsen og at din ikke-sutrete unge er din fortjeneste inntil du får en som er sutrete og misfornøyd av natur. (Ikke lurt å gi etter, men noen barn er sutrete uansett selv om de ikke er vant til å få viljen sin).

 

Anonymous poster hash: 2725f...a46

[Anonym bruker]

Hvorfor er enkelte voksne så slitsomme, spør heller jeg. De burde jo i alle fall vite bedre.

 

Anonymous poster hash: b59d2...c8d

[Anonym bruker]

Hvorfor er enkelte voksne så slitsomme, spør heller jeg. De burde jo i alle fall vite bedre. Anonymous poster hash: b59d2...c8d

Det er vel slik de barna er når de vokser opp

 

Anonymous poster hash: e2af8...d46

[Anonym bruker]

Syns ofte det er de barna med foreldre som er veldig ambisiøse i grensesettingen som ender opp med barn som har jevnlige sammenbrudd jeg.

 

Barn med foreldre som er villige til å forhandle får sikkert litt mer sutring på jevna, men det er da virkelig ikke farlig at et barn uttrykker litt misnøye.

 

Anonymous poster hash: 4a6a7...0ee

[Anonym bruker]

Syns ofte det er de barna med foreldre som er veldig ambisiøse i grensesettingen som ender opp med barn som har jevnlige sammenbrudd jeg.

Barn med foreldre som er villige til å forhandle får sikkert litt mer sutring på jevna, men det er da virkelig ikke farlig at et barn uttrykker litt misnøye. Anonymous poster hash: 4a6a7...0ee

Hehe, oi, den første setningen fikk en litt annen mening enn jeg hadde tenkt Ingen redigering som Anonym såmfår ikke fikset det heller.

 

Anonymous poster hash: 4a6a7...0ee

[Anonym bruker]

Sutrete bortskjemte unger er så ubeskrivelig irriterende, nesten like irriterende som foreldrene som kommer med alle mulige bortforklaringer 😂

 

Naturligvis finnes det unger som er mer krevende enn andre barn, men i de aller fleste tilfeller jeg ser i hverdagen handler det om småtroll som får viljen sin i alt. Foreldrene tar den enkleste løsningen der og da for å unngå grining og misnøye, men gjør seg den bjørnetjenesten at de oppdrar et lite uspiselig monster.

 

Anonymous poster hash: 72c43...4bf

[Anonym bruker]

Det er ganske enkelt forskjell på barn. Du tror du har vært flink med oppdragelsen og at din ikke-sutrete unge er din fortjeneste inntil du får en som er sutrete og misfornøyd av natur. (Ikke lurt å gi etter, men noen barn er sutrete uansett selv om de ikke er vant til å få viljen sin).

 

Anonymous poster hash: 2725f...a46

Og noen foreldre er udugelige samme hvor snille barn de får. Du tror du har hatt uflaks med ditt gneldrete og sutrete barn, men sannheten er at dine foreldreevner suger big time. Hvis du driver på som HI beskriver, spør og trygler barnet om å godta koppen osv, da har du en bortskjemt unge. ALLE foreldre kan lage gråstein utav gull hvis de bare skjemmer ungen tilstrekkelig bort.

 

Anonymous poster hash: d6a42...4a2

[Anonym bruker]

Syns ofte det er de barna med foreldre som er veldig ambisiøse i grensesettingen som ender opp med barn som har jevnlige sammenbrudd jeg.

 

Barn med foreldre som er villige til å forhandle får sikkert litt mer sutring på jevna, men det er da virkelig ikke farlig at et barn uttrykker litt misnøye.

 

Anonymous poster hash: 4a6a7...0ee

"Uttrykker misnøye" = pen omskrivning for "sutrer, skriker, maser og manipulerer".

 

Syns vel mange foreldre er for lite ambisiøse i grensesettingen. Flere av dem enn det motsatte.

 

Anonymous poster hash: d6a42...4a2

[Anonym bruker]

Jeg har en av hver. Oppdratt helt likt.

Nå gir jeg aldri etter for slik sutring du nevner som eksempel da. Men jeg er ofte forutseende nok til å unngå sutring, rett ig slett for at det ikke skal bli utrivelig hele tiden.

Dog er det mye bråk gjennom dagen. Hun er generelt en misfornøyd unge.

 

 

Anonymous poster hash: 6ec37...20a

Har også en av hver. Blir seriøst GAL av sutring og negativitet fra den ene, men oppdrar konsekvent og håper det bedrer seg med alderen. Får ingen respons/fordel av sutring /klaging men han er desverre litt negativt anlagt. Usikker, forsiktig, redd for det ukjente og negativ til overbevist om det motsatte Den andre er stort sett fornøyd med alt og alle

 

 

Anonymous poster hash: 6f271...fbc

[Anonym bruker]

En av hver her også. Og de har vært sånn siden de ble født! Den ene sutrer, krangler og kverulerer på absolutt alt. Den andre er superharmonisk og gjennomfornøyd med tilværelsen. Lik oppdragelse på begge to.

 

Anonymous poster hash: 98f6e...fea

[Anonym bruker]

Du stiller et spm, men besvarer det selv med en forferdelig fordømmende tone.

Har jobbet med barn i mange år, og "fasiten" du kommer med vitner om uvitenhet HI.

Det er mange grunner til at barn er sutrete og mer krevende. Oversensitivitet, temperament, humør, tidligere erfaringer osv, osv. Noen foreldre gir nok også mer etter enn andre, men noen barn tøyer også trikken mer enn andre selv om de har fått konsekvent nei tidligere.

 

Jeg har også barn selv og ser på tross av lik oppdragelse, er de veldig ulike. Synes det er synd at du har et slik syn på barn. Hvis det er så slitsomt for deg så får du bruke tiden kun på egne barn da.

 

Anonymous poster hash: 3cbda...a9b

[sug lut]

Folk med sutrete unger og unger som ikke holder kjeft så de voksne får prate bør holde seg hjemme. Jeg inviterer ingen med slitsomme unger hit, da treffer jeg heller foreldrene uten barn.

[Anonym bruker]

Folk med sutrete unger og unger som ikke holder kjeft så de voksne får prate bør holde seg hjemme. Jeg inviterer ingen med slitsomme unger hit, da treffer jeg heller foreldrene uten barn.

Er dette ironisk?

 

 

Anonymous poster hash: 3cbda...a9b

[Anonym bruker]

Noen er bare sånn, andre er formet av foreldrene sine. Som andre skriver.Jeg har et masete barn, forsøker å ignorere dfet

Anonymous poster hash: 22480...9aa

[sug lut]

Er dette ironisk?

 

 

Anonymous poster hash: 3cbda...a9b

Slett ikke. Unger som ikke kan oppføre seg og delta i samvær uten å gnæge, sutre, kreve og skulle dominere samtalen, avbryte og generelt bare være til bry bør holdes vekk fra normale mennesker.

[Anonym bruker]

Bare tull å generalisere. Alle familier er unike slik som alle barn er ulike i temperament og humör, og hvordan de reagerer på oppdragelse. Det stemmer helt enkelt ikke at alle barn som maser er bortskjemte og mangler grenser. Og ja, barn i "gamle dager" drev sikkert ikke med masing og sutring, men så ble de også ofte både slått og krenket av voksne. Barneoppdragelse er ikke svart/hvitt, det er en prosess som pågår over flere år.

 

 

Barn kan også bli slitne, ha trassalder og dårlige dager og likevel har vi voksne ikke rett til å kalle dem "slitsomme unger" selv om oppförselen kan väre det i enkelte perioder. Tro meg, jeg ble kalt "slitsom" og "krevende" hele barndommen av voksne rundt meg, det var utrolig sårende.

Anonymous poster hash: 14533...0ba

[Anonym bruker]

Slett ikke. Unger som ikke kan oppføre seg og delta i samvær uten å gnæge, sutre, kreve og skulle dominere samtalen, avbryte og generelt bare være til bry bør holdes vekk fra normale mennesker.

Det vil si at du bør omgås dem ganske mye? 

 

Anonymous poster hash: 22480...9aa