Var på ultralyd i går..

[Anonym bruker]

Ja var på den ordinære ultralyden i går. Der fikk vi vite at jeg venter en gutt. Jeg ble då utrolig skuffet:( vill jo ikke være det men kjente jeg ble sjokert og lei meg. Var så utrolig sikker opnar det var jente jeg ventet og nå er jeg litt knust. Mannen ble kjempe glad men jeg greier liksom ikke å glede meg lenger. Måtte bare skrive det fra meg litt. Er ikke meningen å sutre i utgangspunktet ville jeg selvsagt bare ha ett friskt barn. Men kroppen min føler fortsatt at det er jente. Jeg bare skjønner ikke hvorfor:(

 

Anonymous poster hash: 99fac...a25

[Anonym bruker]

Ok...tja, hva skal man si? Det var synd...?

 

Anonymous poster hash: a93f5...366

[Anonym bruker]

Jeg håper inderlig at dette er et tulleinnlegg. 

Anonymous poster hash: 49caa...ed0

[Anonym bruker]

Du har lov til å være skuffet, men jeg lover deg; når du har den herlige gutten i armene dine vil du lure på hva i all verden du tenkte på. Jeg har fem barn (gutter og jenter), og kan med hånden på hjertet si at kjønn betyr ingenting.

 

Anonymous poster hash: d5abf...ca1

[Anonym bruker]

Du får adoptere din friske, nydelige gutt bort til noen som vil ha ham da.

 

Anonymous poster hash: e2e26...6ce

[Anonym bruker]

Sykt at voksne folk skriver som over her ! Sjokkert over hvor lite reflektert man faktisk kan være. 
Det er LOV å føle noe på følelser over hvilket kjønn også. Det går over, det lover jeg. Man kan få et lite "sjokk" om man var innstilt på noe helt annet, selv om man faktisk ikke kan vite 100 % hva som skjuler seg inne i magen er hodet og kroppen rar. Man har liksom innstilt seg på at det er et bestemt kjønn likevel. 

 

Tror det er nokså normalt. Har ennå ikke hørt noen si at de er skuffet over kjønnet etter en stund / barnet er kommet, så ta det med ro. Du vil komme over sjokket. 

 

Gratulerer med en frisk gutt i magen. 

Anonymous poster hash: 1ec57...da2

[Serepta]

Gratulerer med gutten i magen.

Det er nok hormoner og hodet ditt som tuller litt. Det går over. Garantert.

[Anonym bruker]

Så heldig du er, som får en sønn!

Jeg er også guttemamma, og jeg var overbevist om at jeg ville savne jenter. Det skjedde aldri. Når du får den gutten i armene, så blir du helt svimmel av glede. Det lover jeg deg!

 

 

Anonymous poster hash: 521b3...b6d

[Anonym bruker]

Hi her. Selvfølgelig er jeg glad i barnet mitt ikke det det handler om. Var bare så utrolig sikker i tillegg mister jeg en jente i uke 14 i fjor og graviditeten frem til da var veldig lik. Derfor sikkert at kroppen min føler det er jente. Det ble så endelig svar på en måte når jordmoren sa det hun sa.

 

Anonymous poster hash: 99fac...a25

[Lykke~liten]

Jeg har en venninne som mistet sin lille sånn i magen i går. Vet hun skulle gitt alt for å få han ut frisk. Noe å tenke over? Jeg lover deg at du ikke ville byttet han for alt i verden når han kommer ut! Du vil elske han for akkurat den han er, ikke for hvilket kjønn han er. Tror det er en vanlig tanke når man er innstilt på et kjønn og har fantasert rundt dette.. men bare vent til du får prinsen din på brystet du😉😘 prøv å kos deg med en frisk baby i magen som du vil elske over alt. Klem til deg

[Anonym bruker]

Det er slett ikke unromalt. Til og med når mn har mistet selv slik du har HI, så kan likevel kjønn være noe man plutselig henger seg opp i. I ditt tilfelle kan det godt være at du enda ikke var helt ferdig med sorgprosessen over jenten du mistet og derfor på en måte ubevisst har tenkt at nå skal du endelig få henne, men så ble hun "tatt fra deg" når du fikk vite at det er gutt.

 

Det er ikke du som er rar HI, men alle de som svarer deg stygt fordi de ikke eier evne og empati nok til å forstå den menneskelige psyken. Du skal nok se at du fort vil venne deg til tanken på at det er gutt, og som de andre skriver vil det føles som det eneste rette den dagen du sitter der med ham i armene dine

Anonymous poster hash: 567d9...a4a

[Anonym bruker]

Du venner deg til tanken, og så begynner du nok å glede deg etterhvert. Og når den søte, fine, gode lille gutten kommer, vil du være akkurat like lykkelig mor som om du hadde fått en jente, og du vil ikke ønske deg noe annet barn i verden enn akkurat ham.

 

Anonymous poster hash: 8ca3e...2b8

[Anonym bruker]

Herregud, så mange fæle tilbakemeldinger du får! Du kommer til å bli overlykkelig over sønnen👍😘

 

Anonymous poster hash: d3efb...271

[Anonym bruker]

Ja, man har en plan i hode om hvordan man ønsker seg at livet skal gå til. Når planen da ikke går slik som man hadde tenkt, så blir man skuffet. Det er da helt naturlig for mange. Jeg er en av de, og det virker som om du også er det HI. Jeg legger fremtidsplaner og har alt klart. Når da det ikke gikk slik som jeg planla, så kan jeg bli skuffet. Men ikke alltid det er så dumt at det ikke går helt slik som planlagt

 

Tror ikke tankene dine sier at du ikke vil ha gutten din. Men "hvor er jenta jeg skulle ha". Bruk litt tid på å omstille deg, og når du får gutten din i armene så ville du ikke ha byttet han bort for alt i verden <3

 

Gratulerer med en liten gutt!

 

Anonymous poster hash: 68f1f...ac2

[Anonym bruker]

Har du barn fra før da, eller er det første?

 

Anonymous poster hash: 38a26...5c2

[Anonym bruker]

 

Det er slett ikke unromalt. Til og med når mn har mistet selv slik du har HI, så kan likevel kjønn være noe man plutselig henger seg opp i. I ditt tilfelle kan det godt være at du enda ikke var helt ferdig med sorgprosessen over jenten du mistet og derfor på en måte ubevisst har tenkt at nå skal du endelig få henne, men så ble hun "tatt fra deg" når du fikk vite at det er gutt.

 

Det er ikke du som er rar HI, men alle de som svarer deg stygt fordi de ikke eier evne og empati nok til å forstå den menneskelige psyken. Du skal nok se at du fort vil venne deg til tanken på at det er gutt, og som de andre skriver vil det føles som det eneste rette den dagen du sitter der med ham i armene dine

 

Anonymous poster hash: 567d9...a4a

Ja takk for svaret jeg sørget veldig lenge vi hadde prøvd i nesten 3 år før jeg ble gravid med jenta. Så jeg var helt knust, sykemeldt lenge og greide ikke å komme over det. Jeg gleder meg sekvsagt at barne er friskt men er nesten på gråten allikevel ( synes det er helt merkelig følelse og ikke noe jeg greier å styre)

 

Anonymous poster hash: 99fac...a25

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det lov å bli skuffet. Det er nok mange som blir det, men du tør å si det høyt! Man går jo å ønsker én ting, så får man noe annet. Du sier jo selv at du selvfølgelig kommer til å elske han like mye, og det er jo ikke sånn at du for resten av hans liv kommer til å klandre han for ikke å være en jente:)

Skjønner det er ekstra sårt når du mistet en jente! Og kom igjen da, de fleste damer drømmer vel om en rosa prinsesse :-) man trenger ikke være så politisk korrekt bestandig

 

Anonymous poster hash: 46e67...3fc

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det lov å bli skuffet. Det er nok mange som blir det, men du tør å si det høyt! Man går jo å ønsker én ting, så får man noe annet. Du sier jo selv at du selvfølgelig kommer til å elske han like mye, og det er jo ikke sånn at du for resten av hans liv kommer til å klandre han for ikke å være en jente:)

Skjønner det er ekstra sårt når du mistet en jente! Og kom igjen da, de fleste damer drømmer vel om en rosa prinsesse :-) man trenger ikke være så politisk korrekt bestandig Anonymous poster hash: 46e67...3fc

Ja, nå skal jeg senere hente min "rosa prinsesse" i barnehagen, om jeg klarer å dra henne ned fra treet eller finne henne under all sølen, sandkakene, bladene og pinnene hun ruller seg rundt i og fyller lommene med.

 

Hi, jeg skjønner du føler at nå skulle du på en måte få jenta du mistet, men hun var seg selv og en ny jente hadde vært en annen baby uansett.

 

Til lykke med gutten

 

Anonymous poster hash: caf16...0d8

[Anonym bruker]

Kjære Hi.

Først og fremst, overse de nebbete kommentarene du har fått...

 

Jeg var i samme situasjon, så jeg vet hvor vondt det føles. Jeg gikk rett i kjelleren da jeg fikk vite at det var gutt... Klarte ikke knytte meg til han i det hele tatt i svangerskapet. Jeg ville ikke en gang få han ut og møte han... Og jeg aner virkelig ikke hvorfor jeg følte det sånn. Men vondt og vanskelig var det ihvertfall uansett...

Vi kan ikke styre følelser, og det er ikke alltid vi forstår de heller... Og dette er et så tabubelagt tema, at man blir halshugget og stemplet som utakknemlig om man våger å si noe om det, desverre...

 

Jeg skrev et innlegg om det her selv den gangen, og ble halshugget selv, og det hjelper ikke akkurat...

 

Når riene startet, nektet jeg å dra på sykehuset.. Det høres jo helt idiotisk ut, det vet jeg. Men sånn var det for meg. Jeg ville ikke ha noe med en guttebaby å gjøre i det hele tatt... Men smerter og fornuft tok overhånd,så sykehuset ble det jo uansett.

Og når han kom ut og jordmor la han på brøstet mitt...

Det var som om noen trykket på en bryter som forvandlet hele meg... Den lille, vakre gutten med de store dypblå øynene tittet opp på meg, og jeg smeltet fullstendig. Ingen fikk røre han, han var min! Morfin stinker og følelser kom for fullt... Han var min lille gutt, og jeg forstod ikke hvorfor jeg hadde følt som jeg gjorde.

Dette slet jeg med i en tid etterpå også. Det gikk over i et hat mot meg selv for å ha følt som jeg gjorde, så jeg hadde noen samtaler med jordmor som fulgte meg i svangerskapet. Angrer bittert på at jeg ikke hadde de samtalene tidligere...

 

Så mitt råd er at du tør å snakke med en jordmor, lege, helsesøster eller annet helsepersonell om følelsene dine. Få hjelp med å sortere de så du ikke tenker og føler deg selv inn i en depresjon.

Og jeg lover deg! Når den lille gutten din kommer, når du ser han, kjenner han og lukter han, da kommer disse følelsene du sitter med nå til å føles helt fremmed og uforståelig. Du kommer til å elske han høyere enn noe annet hankjønn på jord. Jeg lover deg ☺️

Ønsker deg lykke til videre i svangerskapet, med fødsel og ny baby. Og du er tøff som tør å si hva du føler ❤️

 

Anonymous poster hash: ae5d4...b6b

[Anonym bruker]

Kjære Hi.

Først og fremst, overse de nebbete kommentarene du har fått...

 

Jeg var i samme situasjon, så jeg vet hvor vondt det føles. Jeg gikk rett i kjelleren da jeg fikk vite at det var gutt... Klarte ikke knytte meg til han i det hele tatt i svangerskapet. Jeg ville ikke en gang få han ut og møte han... Og jeg aner virkelig ikke hvorfor jeg følte det sånn. Men vondt og vanskelig var det ihvertfall uansett...

Vi kan ikke styre følelser, og det er ikke alltid vi forstår de heller... Og dette er et så tabubelagt tema, at man blir halshugget og stemplet som utakknemlig om man våger å si noe om det, desverre...

 

Jeg skrev et innlegg om det her selv den gangen, og ble halshugget selv, og det hjelper ikke akkurat...

 

Når riene startet, nektet jeg å dra på sykehuset.. Det høres jo helt idiotisk ut, det vet jeg. Men sånn var det for meg. Jeg ville ikke ha noe med en guttebaby å gjøre i det hele tatt... Men smerter og fornuft tok overhånd,så sykehuset ble det jo uansett.

Og når han kom ut og jordmor la han på brøstet mitt...

Det var som om noen trykket på en bryter som forvandlet hele meg... Den lille, vakre gutten med de store dypblå øynene tittet opp på meg, og jeg smeltet fullstendig. Ingen fikk røre han, han var min! Morfin stinker og følelser kom for fullt... Han var min lille gutt, og jeg forstod ikke hvorfor jeg hadde følt som jeg gjorde.

Dette slet jeg med i en tid etterpå også. Det gikk over i et hat mot meg selv for å ha følt som jeg gjorde, så jeg hadde noen samtaler med jordmor som fulgte meg i svangerskapet. Angrer bittert på at jeg ikke hadde de samtalene tidligere...

 

Så mitt råd er at du tør å snakke med en jordmor, lege, helsesøster eller annet helsepersonell om følelsene dine. Få hjelp med å sortere de så du ikke tenker og føler deg selv inn i en depresjon.

Og jeg lover deg! Når den lille gutten din kommer, når du ser han, kjenner han og lukter han, da kommer disse følelsene du sitter med nå til å føles helt fremmed og uforståelig. Du kommer til å elske han høyere enn noe annet hankjønn på jord. Jeg lover deg ☺️

Ønsker deg lykke til videre i svangerskapet, med fødsel og ny baby. Og du er tøff som tør å si hva du føler ❤️

 

Anonymous poster hash: ae5d4...b6b

Å hjelpe meg... Dagens autokorrektur 😂😂😂

Morfin stinker skal være morsinstinkt 😂😂😂

 

Anonymous poster hash: ae5d4...b6b

[Anonym bruker]

Å hjelpe meg... Dagens autokorrektur 😂😂😂

Morfin stinker skal være morsinstinkt 😂😂😂

 

Anonymous poster hash: ae5d4...b6b

He he forstod hva du mente. Ja gråt en skvett av innlegget ditt det er akkurat slik jeg føler det og. I tillegg blir jeg knust av at jeg føler det sånn 👀 Hvor idiotisk det måtte høres ut. Jeg prøver og skall snakke med legen om dette

 

 

Anonymous poster hash: 99fac...a25

[Anonym bruker]

Ja, nå skal jeg senere hente min "rosa prinsesse" i barnehagen, om jeg klarer å dra henne ned fra treet eller finne henne under all sølen, sandkakene, bladene og pinnene hun ruller seg rundt i og fyller lommene med.

 

Hi, jeg skjønner du føler at nå skulle du på en måte få jenta du mistet, men hun var seg selv og en ny jente hadde vært en annen baby uansett.

 

Til lykke med gutten

 

Anonymous poster hash: caf16...0d8

 

Herregud, ikke vær så hårsår! På et eller annet tidspunkt har hvertfall de jeg kjenner hatt en illusjon om at de skal få ei søt lita jente de kan dulle og dalle med. Du og forstår at det ikke betyr at de blir gående rundt på høye heler med rosa tyll hele dagen. Poenget er at når man ønsker seg noe så er det helt legitimt å føle seg litt skuffet når det ikke skjer.

 

Anonymous poster hash: 46e67...3fc

[Anonym bruker]

He he forstod hva du mente. Ja gråt en skvett av innlegget ditt det er akkurat slik jeg føler det og. I tillegg blir jeg knust av at jeg føler det sånn 👀 Hvor idiotisk det måtte høres ut. Jeg prøver og skall snakke med legen om dette

 

 

Anonymous poster hash: 99fac...a25

Var jo ikke meningen å få deg til å gråte da... ❤️

Men godt å høre at du skal snakke med legen din. Stå på, dette kommer du deg igjennom ☺️Jeg lover at de dumme følelsene går over igjen ❤️

 

Anonymous poster hash: ae5d4...b6b

[Anonym bruker]

Hei, jeg tror du bare må gi dette litt tid. Ved første graviditet hadde jeg også forestilt meg at jeg skulle få en jente. Vi var på tidlig UL og fikk beskjed om at vi ventet en gutt. Jeg var vel ikke direkte lei meg for det, men hadde som sagt forestilt meg veldig en liten jente, og var kanskje litt skuffet. Tiden gikk, og jeg vente meg til at jeg skulle få en gutt. Når jeg kom på ordinær UL, var jeg kommet så langt som at jeg kjente at jeg håpet at UL fortsatt skulle vise at det var en gutt, for da var det jeg hadde tenkt på og ventet meg.

 

Alle er forskjellige, men er du som meg, vil du venne deg til tanken på en gutt, og det vil være det du ønsker deg når fødselen nærmer seg.

Anonymous poster hash: 7dbd9...fc1

[Anonym bruker]

Kjære HI,

Herelighet så mange stygge kommentarer du har fått her! Som om du kan kontrollere følelsene dine rundt dette? Det er vondt og sårt å ha følelser som dette som man ikk vil ha og som det er vanskelig å snakke om fordi det er liksom tabu å ønske seg kjønn, eller i hvert fall å bli skuffet over kjønn. Jeg kjente også litt på den følelsen da jeg ventet mitt første barn. Jeg hadde alltid sett for meg å bli jente-mamma, så da babyen i magen vise seg å være en gutt ble jeg litt satt ut, for jeg trodde liksom ikke helt på det og klarte ikke se for meg hvordan det ville bli å ha en gutt. Jeg er selv en av tre søstre, så har alltid hatt jenter rundt meg. Den følelsen var heldigvis ikke så voldsom og den forsvant ganske kjapt. Når babyen ble større og begynte å sparke og vi hadde plukket ut navn og kjøpt klær og utstyr, slo det meg at det ikke først og fremst var en gutt jeg skulle få, men en liten person, barnet vårt! Den følelsen ble bare sterkere og sterkere utover i svangerskapet og det endte opp med at jeg var litt nervøs for om de hadde sett feil på ul og at en jente skulle komme ut, for det var jeg ikke forberedt på. Gutten kom og han er i dag 12 år gammel og selvsagt verdens beste. Jeg er ganske så sikker på at du kommer til å føle det samme for din gutt, bare gi det tid, venn deg til tanken. Dersom du likevel skulle kjenne på denne følelsen hardt og lenge ville jeg snakke med legen din om det, slik at du ikke ender opp med en depresjon eller noe, det er mye hormoner i sving på under svangerskapet og rett etter fødsel, og da er det viktig å ta seg selv og sine følelser på alvor. Klem til deg.

Anonymous poster hash: f5e22...113