Snakker du om andre?

[Anonym bruker]

 

Tenker mest generelt, er andre mennesker og hva de gjør ett samtaleemne mellom deg og dine venninner/familie?

Både postivt og negativt?

 

Anonymous poster hash: 9021a...b94

[Anonym bruker]

Ja.

 

Anonymous poster hash: 40a5f...57c

[Anonym bruker]

Ja, det å legge merke til og reflektere over andre er et tegn på intelligens. Så ja.

Anonymous poster hash: 34f0e...7af

[Anonym bruker]

Veldig lite.

 

Anonymous poster hash: 9d950...ada

[soleia]

Ikkje så mykje.  Snakkar sjølvsagt om kva som skjer i andre sitt liv og, men ikkje som ei slags underhaldning.  Vi prøver å vere ekstra obs på korleis vi snakkar om menneske når ungane høyrer på.

[Anonym bruker]

Ja, det gjør jeg. Mest positivt. Men hender jeg må blåse ut til mannen noen ganger. Er en kollega som ikke alltid er så grei + en mor i Bhg som er så negativ at jeg sliter litt. Men dette gjør jeg etter leggetid de gangene det skjer.

 

Anonymous poster hash: a068a...962

[Anonym bruker]

Jeg har som leveregel at jeg ikke skal si noe om born spm jeg ikke kan si til dem. Det har ført meg opp i noen litt vanskelig situasjoner, der jeg i ettertid har snakket med den personen det gjaldt.

 

Det hender det glipper, hvis jeg er veldig frustrert, og da merker jeg at det smitter. Jo mer jeg sier, desto mer har jeg lyst til å si...

 

Så svaret er av og til, prøver å la det være...

 

Anonymous poster hash: 9106f...41f

[Anonym bruker]

 

Ja, det å legge merke til og reflektere over andre er et tegn på intelligens. Så ja.

 

Anonymous poster hash: 34f0e...7af

Skal ikke mye intelligens til for å legge merke til, og reflektere over, andre, men klart viktig å ikke sette seg for høye mål.

 

Great minds discuss ideas, average minds discuss events, small minds discuss people.

Eleanor Roosevelt

 

 

Anonymous poster hash: 9d950...ada

[Anonym bruker]

Svært sjeldent jeg sier noe som jeg ikke kunne sagt til vedkommende det gjelder. Ofte kommer jeg hjem og skryter av kollegaer og elever til mannen.

 

Hadde store problemer med en kollega i fjor. Da brukte jeg mannen som ventil, men jeg snakket slik at barna ikke skjønte hva det var. Eldste var 4 år, så evt slo jeg over på engelsk mens barnetv sto på el.

 

Jeg tenker det er unormalt å ikke snakke om andre om man skal kunne snakke om hvordan dagen har vært. Men det er som regel alltid positive ting jeg sier. Drittslenging ble jeg ferdig med i tenåra.

 

Anonymous poster hash: 32680...2c3

[Anonym bruker]

Selvfølgelig snakker jeg om andre på godt og vondt. Hvordan skulle jeg ellers vite hvem som er til å stole på ol? Det å snakke om andre mennesker er en nødvendighet for å få samfunnet til å fungere.

 

 

Anonymous poster hash: efd5f...534

[Anonym bruker]

Selvfølgelig snakker jeg om andre på godt og vondt. Hvordan skulle jeg ellers vite hvem som er til å stole på ol? Det å snakke om andre mennesker er en nødvendighet for å få samfunnet til å fungere.

 

 

Anonymous poster hash: efd5f...534

Jeg visste at det ikke var de skarpeste knivene som frekventerte her inne, men noen ganger altså...

 

Til HI: jeg snakker svært lite om andre. Og de få gangene vi gjør det er det ren informasjon, feks naboene reiser bort i jula, per skal pusse opp osv.

 

Anonymous poster hash: 87314...07b

[Anonym bruker]

Jeg visste at det ikke var de skarpeste knivene som frekventerte her inne, men noen ganger altså...

 

Til HI: jeg snakker svært lite om andre. Og de få gangene vi gjør det er det ren informasjon, feks naboene reiser bort i jula, per skal pusse opp osv.

 

Anonymous poster hash: 87314...07b

Nei, du har helt rett i det. Du fremstår ikke som særlig skarp nei. Å prate om andre betyr at en lærer av de feil andre gjør. Som hvis Per og Anne blir sammen til trass for at Per er slik som hisser seg lett opp for ingenting, drikker mye, har vært utro før og en ikke skjønner hva Anne ser i et så dumt nek som Per, da vet en at en skal holde seg unna slike menn. Kanskje Anne er slik som deg og derfor aldri har reflektert over hvorfor det er dumt å bli sammen med Per?

 

Anonymous poster hash: 34f0e...7af

[Giss]

Alternativet er vel å kun snakke om seg selv, så ja.

Men jeg sitter ikke å snakker stygt om naboen og slikt. Man kan jo snakke skikkelig og observere verden omkring seg uten å rakke ned på folk.

[Anonym bruker]

Ja, snakker masse om andre. På godt og vondt, men mest på godt. Snakker ikke vondt om folk foran barna. Jeg prøvde å være flink pike og aldri snakke vondt om folk før, men å være skinnhellig fører mye skjult frustrasjon med seg. Jeg har fått det mye bedre etter jeg senket standarden litt ☺️ Det er noe med å kunne kalle en spade for en spade av og til.

 

Anonymous poster hash: 9ba78...956

[Anonym bruker]

Jeg visste at det ikke var de skarpeste knivene som frekventerte her inne, men noen ganger altså...

 

Til HI: jeg snakker svært lite om andre. Og de få gangene vi gjør det er det ren informasjon, feks naboene reiser bort i jula, per skal pusse opp osv.

 

Anonymous poster hash: 87314...07b

Forsøk å tenke deg om. Hvordan tror du samfunnet hadde blitt om ingen snakket om andre og alle skulle gjøre seg opp sin egen mening bare på grunnlag av egne erfaringer?

 

Å snakke om andre er en forutsetning for å kunne samarbeide med andre enn de aller nærmeste.

 

Hvordan skulle du vite hvem du skulle stemme på hvis ingen fortalte deg om hva kandidatene faktisk hadde gjort og sakt tidligere?

Hvordan skal du våge å la noen passe barna dine om du ikke stolte på at du hadde fått vite det om mishandling av andre barn de hadde passet?

Osv

 

Anonymous poster hash: efd5f...534

[Anonym bruker]

Selvfølgelig

 

Jeg baksnakker sjelden på en negativ måte, selv om det hender jeg må få litt utløp og klager litt på mamma til mannen o.l

 

Men snakker om andre gjør jeg selvfølgelig, forteller om ting som skjer i nabolaget, på jobb, om barnas venner, familie osv

 

Dere som sier dere aldri snakker om andre, hva snakker dere om da? Bare siste boken dere leste og hvor vanskelig mønsteret i strikketøyet er 😉

 

Anonymous poster hash: 5d952...7c2

[Mandala]

Jeg snakker om ting som er verdt å nevne,også om noe irriterer meg. Som feks når en venninne avlyser avtalen for n'te gang, så sier jeg det til samboeren og slenger på at det irriterer meg.

 

Men aldri at jeg snakker om andre i form av "herregud, vet du hva jeg hørte at xx har gjort? Xx skal pusse opp badet i grått! Grått liksom?!" "Synes ikke du også at xx er skikkelig rar?"

Slik sladder interesserer meg ikke det minste. Jeg vil selv gjøre meg opp en mening om folk, og hører ikke på hva andre synes. Det bryr meg midt oppi et visst sted.

 

Å diskutere politikk og stortingskandidater feks vil jeg ikke kalle "å snakke om folk".

[Anonym bruker]

Ja, andre mennesker snakkes om. Hvis ikke jeg fikk vite mer om mennesker og deres valg og erfaringer uten å møtte spørre hver enkelt direkte, hadde jeg hatt lite å gå på når jeg skulle ta mine valg. Å snakke om seg selv og andre på godt og vondt er nokså nyttig vil jeg si.

Anonymous poster hash: 0ac8b...828

[Anonym bruker]

Jeg snakker om ting som er verdt å nevne,også om noe irriterer meg. Som feks når en venninne avlyser avtalen for n'te gang, så sier jeg det til samboeren og slenger på at det irriterer meg.

 

Men aldri at jeg snakker om andre i form av "herregud, vet du hva jeg hørte at xx har gjort? Xx skal pusse opp badet i grått! Grått liksom?!" "Synes ikke du også at xx er skikkelig rar?"

Slik sladder interesserer meg ikke det minste. Jeg vil selv gjøre meg opp en mening om folk, og hører ikke på hva andre synes. Det bryr meg midt oppi et visst sted.

 

Å diskutere politikk og stortingskandidater feks vil jeg ikke kalle "å snakke om folk".

Å snakke om stortingskandidater er å snakke om folk det også, bare at du ikke kjenner dem.

 

 

Anonymous poster hash: efd5f...534

[Anonym bruker]

Jeg snakker om ting som er verdt å nevne,også om noe irriterer meg. Som feks når en venninne avlyser avtalen for n'te gang, så sier jeg det til samboeren og slenger på at det irriterer meg.

 

Men aldri at jeg snakker om andre i form av "herregud, vet du hva jeg hørte at xx har gjort? Xx skal pusse opp badet i grått! Grått liksom?!" "Synes ikke du også at xx er skikkelig rar?"

Slik sladder interesserer meg ikke det minste. Jeg vil selv gjøre meg opp en mening om folk, og hører ikke på hva andre synes. Det bryr meg midt oppi et visst sted.

 

Å diskutere politikk og stortingskandidater feks vil jeg ikke kalle "å snakke om folk".

Men er ikke det bra da? Da vet du jo at hvis du pusser opp badet så ikke velg grå farge. Da lærer du jo. 

 

Anonymous poster hash: 34f0e...7af

[Mandala]

Dere som sier dere aldri snakker om andre, hva snakker dere om da? Bare siste boken dere leste og hvor vanskelig mønsteret i strikketøyet er 😉

 

Anonymous poster hash: 5d952...7c2

Ute blant andre kan det faktisk være et problem. Min manglende interesse for hva andre tar seg til er iblant hemmende i møte med enkelte mennesker 😛

 

Edit: med de som står meg nær har jeg nok å snakke om altså 😉

Endret 27. november 2016 av Mandala

[Anonym bruker]

Jeg har tatt et bevist valg å ikke snakke om andre etter jeg fikk barn.

Altså foran barna. Noen ganger lufter mannen og jeg frustrasjon uten barna tilstede. Tidligere kunne jeg kommentere kjendiser til mannen, type -hun der virker skikkelig dum. DET gjør vi aldri lengre.

Jeg sier også i fra til andre at slik prater vi ikke om andre. Sikkert drit irriterende for folk men mora mi er ram på å kommentere folk på tv negativt.

 

Anonymous poster hash: f46b0...80a

[Giss]

Hvorfor setter folk likhetstegn mellom å snakke om folk og å sladre stygt om folk. Det er fullt mulig å gjøre det første uten å gjøre det siste.

Det er stor forskjell på å si "Jeg traff gamle fru Hansen i dag. Jeg synes det virker som hun går svært dårlig nå. Kanskje vi skal hjelpe henne litt med snømåkingen i vinter" og så å si " Herregud! Jeg traff Anne i dag. Går det an å være så tett i pappen! Hun skal ha lilla kjøkkenfronter!"

Begge deler er å snakke om folk.

[Anonym bruker]

Hvorfor setter folk likhetstegn mellom å snakke om folk og å sladre stygt om folk. Det er fullt mulig å gjøre det første uten å gjøre det siste.

Det er stor forskjell på å si "Jeg traff gamle fru Hansen i dag. Jeg synes det virker som hun går svært dårlig nå. Kanskje vi skal hjelpe henne litt med snømåkingen i vinter" og så å si " Herregud! Jeg traff Anne i dag. Går det an å være så tett i pappen! Hun skal ha lilla kjøkkenfronter!"

Begge deler er å snakke om folk.

Enig. Mitt svar var kun basert på negativt snakk. Selvsagt snakker vi om andre. Anne skal ha et barn til, Ole har vært på sykehus, stakkars naboen falt på glatta i går.

Alle gjør jo det, derfor jeg svarte ut fra et negativt perspektiv, og det gjør vi minst mulig fordi vi ikke vil at ungene skal lære hjemme at det er ok å snakke stygt om andre.

 

Anonymous poster hash: f46b0...80a

[Anonym bruker]

Det er interressant å se på svarene her at _ingen_ snakker stygt om andre, og er SÅ bevisst på dette.

 

Erfaringen min er at alle snakker om og dømmer andre. Og de trenger ikke kjenne de det snakkes om heller.

 

Jeg gjennomgikk et stygt samlivsbrudd i sommer. Og i dette bygdesamfunnet ble vi den store snakkisen. Folk jeg aldri har hatt en samtale med kunne sitte med mine bekjentskaper og mene alt mulig om meg. Jeg opplevde stygge blikk, åpenlys baksnakking (type hviske-tiske imens man stirrer og peker) og utestenging fra medforeldre. Og dette fra folk som ikke har den fjerneste anelse om hva jeg har måttet gått gjennom de siste årene.

 

Så ja, folk snakker. Jeg snakker om folk jeg også, men kun overfladiske ting. Og jeg dømmer aldri lenger, fordi jeg VET at folk har grunner til alt de gjør og jeg respekterer det.

 

Anonymous poster hash: 04525...7e1