Noen som angrer på at de fikk barn?

[Anonym bruker]

Nei, syns det er fantastisk med barn og vil ha mange fler. Jeg angrer på valget av far til barna, men samtidig ville jeg da ikke hatt barna jeg har.

 

Anonymous poster hash: 9b51a...a5c

[Anonym bruker]

Nei, angrer på at jeg ikke prøvde å lage nr 2 tidligere... nå er jeg 40, har baby og ønsker egentlig en til...

 

Anonymous poster hash: 02f9c...196

[Anonym bruker]

Barna er fantastiske og jeg tenker ofte at de ble så mye bedre enn hva jeg kunne forestilt meg..

 

Men jeg strekker ikke til, og de hadde fortjent en så mye bedre mamma.

 

Vil ikke si jeg angrer, men føler ofte på egen utilstrekkelighet og ansvaret det er med tre barn ❤️

 

Anonymous poster hash: af3d7...001

[Anonym bruker]

Jeg angrer hele tiden!!! Han er fantastisk, vidunderlig, verdens vakreste skapning, men...... jeg er alene med han. Og når jeg sier alene, så er vi ALENE om alt og alle. Ingen å feire jul med, ingen å dele gledene med, ingen å besøke i helgene, ingen å leke med på fritiden, ingen å reise med. Jeg har tatt så mange valg som har ødelagt så mye for han. Jeg har gjort ting av uerfarenhet som fikk meg til å angre i ettertid. Jeg vet og er sikker på at jeg gir han et dårlig liv. Jeg prøver så godt jeg kan å få han til å ha et godt liv, men du kan umuligens skaffe et liv du så vidt vet noe om. Jeg vurderte flere ganger å bare bli gravid ut av det blå, for å gjøre det bedre for han, men ille for meg selv.

 

Det skjærer i meg. Tårene kommer ikke til utsiden, men brenner i innsiden. Jeg har heller ikke noe godt forhold til menn og kan aldri stole på noen av dem. Jeg synes de vil ha meg, men ikke ungen min. Dette gjør VONDT!!! Jeg har heller ikke klart å få meg noe fast arbeid på grunn av at jeg måtte være til stedet for han hele tiden. Jeg har måttet gi så mye, men ingen ting synes til å hjelpe. Jeg gir han 110%, men ser ikke mer enn 20%. På grunn av ikke noe fast arbeid og lite økonomi så har jeg møtt veggen en del ganger i løpet av de få årene han har vært hos meg. Fant da heller ikke noen som kunne bidra med noe, noen som kunne skåne barnet fra en mor som bare gikk rundt å druknet i gjeld og depresjon . Mannen er som død for oss. Har såvidt sett han siden fødselen. Vi er to om hele verden. Bare to i vår lille verden. Prøver å gjøre alt han liker, men alt det han liker er familie. I år hadde jeg tenkt å feire jul i gamlehjem, sammen med noen gamlinger som er forlatt i jula akkurat som oss! Men det skjedde noe uventet som jeg brukte alle midlene mine på, derfor tror jeg ikke vi kommer til å klare å feire jul med noen i år heller. Jeg var ung når jeg fikk han. Fikk ikke opplevd meg selv uten barn. Så kan ikke komme med en godt definisjon på hvordan livet hadde vært uten han. Men tror ikke det hadde vært noe bedre. Kanskje økonomisk, og med litt bedre samvittighet.

Anonymous poster hash: cd6cd...62d

[Engeln]

 

Jeg angrer hele tiden!!! Han er fantastisk, vidunderlig, verdens vakreste skapning, men...... jeg er alene med han. Og når jeg sier alene, så er vi ALENE om alt og alle. Ingen å feire jul med, ingen å dele gledene med, ingen å besøke i helgene, ingen å leke med på fritiden, ingen å reise med. Jeg har tatt så mange valg som har ødelagt så mye for han. Jeg har gjort ting av uerfarenhet som fikk meg til å angre i ettertid. Jeg vet og er sikker på at jeg gir han et dårlig liv. Jeg prøver så godt jeg kan å få han til å ha et godt liv, men du kan umuligens skaffe et liv du så vidt vet noe om. Jeg vurderte flere ganger å bare bli gravid ut av det blå, for å gjøre det bedre for han, men ille for meg selv.

 

Det skjærer i meg. Tårene kommer ikke til utsiden, men brenner i innsiden. Jeg har heller ikke noe godt forhold til menn og kan aldri stole på noen av dem. Jeg synes de vil ha meg, men ikke ungen min. Dette gjør VONDT!!! Jeg har heller ikke klart å få meg noe fast arbeid på grunn av at jeg måtte være til stedet for han hele tiden. Jeg har måttet gi så mye, men ingen ting synes til å hjelpe. Jeg gir han 110%, men ser ikke mer enn 20%. På grunn av ikke noe fast arbeid og lite økonomi så har jeg møtt veggen en del ganger i løpet av de få årene han har vært hos meg. Fant da heller ikke noen som kunne bidra med noe, noen som kunne skåne barnet fra en mor som bare gikk rundt å druknet i gjeld og depresjon . Mannen er som død for oss. Har såvidt sett han siden fødselen. Vi er to om hele verden. Bare to i vår lille verden. Prøver å gjøre alt han liker, men alt det han liker er familie. I år hadde jeg tenkt å feire jul i gamlehjem, sammen med noen gamlinger som er forlatt i jula akkurat som oss! Men det skjedde noe uventet som jeg brukte alle midlene mine på, derfor tror jeg ikke vi kommer til å klare å feire jul med noen i år heller. Jeg var ung når jeg fikk han. Fikk ikke opplevd meg selv uten barn. Så kan ikke komme med en godt definisjon på hvordan livet hadde vært uten han. Men tror ikke det hadde vært noe bedre. Kanskje økonomisk, og med litt bedre samvittighet.

 

Anonymous poster hash: cd6cd...62d

Fikk litt vondt av deg her.

Hva med øvrig familie? Venner?

Sender en klem ❤️

[Anonym bruker]

Angrer ikke, men fy så kjedelig det er å leke mor,far og baby eller huske i timesvis om gangen. Merker jeg aller helst vil ha barna i en skuff og ta dem frem når jeg er uthvilt og vil leke selv,men slik fungerer det ikke...

 

Anonymous poster hash: 81533...1f7

[Chupa chups]

Todelt.

Elsker å ha barn, og livet vårt ble mye mer innholdsrikt og strukturert etter vi fikk barn. Dessuten gjør vi så mye morsomt med de. Vet at livet mitt ikke hadde vært komplett uten de (dette handler om mine behov for trygghet).

 

Likevel angrer jeg for at vi ikke hadde mer på plass da vi fikk dem. Hadde ikke gode venner i omgangskretsen, bodde på en plass vi mistrivdes. Disse faktorene førte til at småbarnslivet ble et større slit enn nødvendig. Ensomt og mer tristhet enn glede.

[Anonym bruker]

Angrer absolutt IKKE på barna, elsker å være mamma. Men noen ganger savner jeg deler av livet uten barn; spontaniteten og friheten. Med tre små barn blir det vanskelig å være alene med mannen min, det krever mye av barnevakter etc, så tror det er en stund til vi får til romantiske kvelder på restaurant😂

 

Anonymous poster hash: 9c336...1ad

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke på nr 1, men angrer på nr 2

 

Skulle ha ventet ett par år til med nr 2, det er ikke mange mnd mellom de to heller + vi er mye på sykehuset med nr 2. Slitsomt

 

Anonymous poster hash: 1144d...10d

[Anonym bruker]

Vil ikke si at jeg angrer, men mener helt klart at jeg ville hatt et like godt liv uten barn. Jeg elsker dem over alt, men min oppvekst og personlighet gjør at jeg på sett og vis har nok med meg selv. Nå havner jeg i bakerste rekke, fordi det krever for mye å prioritere barna. Omsorg og oppfølging kommer ikke alltid automatisk når man ikke har opplevd det selv. Trøst, klem og ros må hele tiden gis som et bevisst valg, ikke fordi jeg mangler empati, men fordi det er vanskelig å gi blir man ikke har kjent på kroppen.

 

Jeg ventet til jeg var 30 med å få barn, fordi jeg var redd for ansvaret og usikker på om det var rett for meg. Jeg lot meg styre av alle som mente at man ville angre på å ikke få barn. At livet ville bli tomt og angsten stor. Drøyt 10 år senere ser jeg at det ikke er sant.

 

Når noen i media sier at de ønsker å forbli barnløse, får de tyn. Du er 25 år, vent til du er 35, da har du garantert ombestemt deg. Du vet ikke nå hva du vil osv. Nå vet jeg at de ofte faktisk vet hva de vil. Jeg visste, men valgte å ignorere min egen stemme på bekostning av andres. Den stemmen som sa at barnløshet egentlig passer best for meg.

 

Når det er sagt, VET jeg st barna mine føler seg elsker over alt - og det er de. Jeg bebreider ikke dem for at livet er som det er, og jeg ønsker ikke at barna kom med en returmulighet. Jeg ville bare valgt annerledes hvis jeg var 12 år yngre igjen...

 

Anonymous poster hash: 8362b...4a7

[Anonym bruker]

Nei, det er vel ikke anger. Men jeg kjenner på den følelsen jeg alltid hadde, at det ikke var noe for meg, at det kunne bli vanskelig. Jeg hadde en følelse at jeg gjorde noe dumt om jeg fikk barn, at noe kom til å skje, noe som kunne prege hele livet og gjøre det veldig vanskelig.

 

Og nå har det skjedd noe veldig vanskelig som kan komme til å bli fryktelig vansklelig, og kan komme til å gjøre livet til barnet vondt, og derfor også mitt liv vondt. Fyfaen jeg håper dette går bra.

 

Anonymous poster hash: 03795...d46

 

Vil du fortelle litt mer om det?? 

HI

 

Anonymous poster hash: 102d4...da8

[Anonym bruker]

Fikk litt vondt av deg her.

Hva med øvrig familie? Venner?

Sender en klem ❤️

 

 

Takk for omtanke <3 Vennene mine som er like gamle som meg, har ikke barn og er ikke interessert i å henge med en unge rundt om kring. Det er også stor aldersforskjell mellom meg og mødrene på skolen til ungen, tror det er største grunnen til at de ikke er noe interessert i å ha noe med meg å gjøre. Jeg tar initiativ, men opplever sjeldent noe respons. Familien min vil ikke bidra med noe siden jeg fikk barn mot deres vilje, men kunne heller ikke ta abort! Så de ga meg ingen andre muligheter, enn å beholde ungen å holde avstand. PS!! Har bare en søster som skal alltid leke englebarn for sin pappa. Så hun kan vel aldri ta kontakt og høre om hennes lille søster har det bra. 

 

Anonymous poster hash: cd6cd...62d

[Anonym bruker]

 

Åh

Hvordan er det for deg nå? 

HI

 

Anonymous poster hash: 102d4...da8

 

Trasig, jeg kjefter altfor mye, og går med en gnagende dårlig samvittighet hele tiden.

Men, jeg er i hvertfall ikke en sånn dame som noen gang sier til folk at de kommer til å angre hvis de ikke får barn. Råder heller alle mine unge kolleger om å tenke seg om både 2 og 10 ganger før de evt bestemmer seg for å bli gravide.

 

Anonymous poster hash: 818c9...6ee

[Anonym bruker]

Har vært dødssliten mange ganger og ønsket mer tid til egne ting også, men aldri angret et sekund.

Anonymous poster hash: b512e...5ee

[Anonym bruker]

Nei, det er vel ikke anger. Men jeg kjenner på den følelsen jeg alltid hadde, at det ikke var noe for meg, at det kunne bli vanskelig. Jeg hadde en følelse at jeg gjorde noe dumt om jeg fikk barn, at noe kom til å skje, noe som kunne prege hele livet og gjøre det veldig vanskelig.

 

Og nå har det skjedd noe veldig vanskelig som kan komme til å bli fryktelig vansklelig, og kan komme til å gjøre livet til barnet vondt, og derfor også mitt liv vondt. Fyfaen jeg håper dette går bra.

 

Anonymous poster hash: 03795...d46

 

Hva er det som har skjedd?!

 

Anonymous poster hash: b512e...5ee

[Engeln]

 

Takk for omtanke <3 Vennene mine som er like gamle som meg, har ikke barn og er ikke interessert i å henge med en unge rundt om kring. Det er også stor aldersforskjell mellom meg og mødrene på skolen til ungen, tror det er største grunnen til at de ikke er noe interessert i å ha noe med meg å gjøre. Jeg tar initiativ, men opplever sjeldent noe respons. Familien min vil ikke bidra med noe siden jeg fikk barn mot deres vilje, men kunne heller ikke ta abort! Så de ga meg ingen andre muligheter, enn å beholde ungen å holde avstand. PS!! Har bare en søster som skal alltid leke englebarn for sin pappa. Så hun kan vel aldri ta kontakt og høre om hennes lille søster har det bra.

 

Anonymous poster hash: cd6cd...62d

Hørtes fryktelig trist og vanskelig ut. Hvor bor du? Jeg og barna hadde mer enn gjerne vært sammen med dere, kan ikke forstå slike folk.

Klem til deg, du er flink:)

[Anonym bruker]

Da de var små angret jeg en del ganger, men nå som de er store er jeg veldig glad for at jeg fikk dem. Jeg tror rett og slett bare ikke at jeg egner meg som småbarnsmor. Egentlig er jeg nok ikke det ideelle morsenet heller, for jeg er glad i tid for meg selv og kan bli stresset og irritabel om jeg ikke får nettopp det, men samtidig elsker jeg barna mine og blir helt kvalm bare av å tenke på at noe skulle hende dem slik at de blir borte. Oppsummert kan man kanskje si at jeg liker best tenårene og nok ikke vil synes det er helt grusomt at de med tiden flytter ut, men alltid vil og trenger å vite at de har det godt

Anonymous poster hash: cf1ee...fe4

[Anonym bruker]

Vil ikke si at jeg angrer, men mener helt klart at jeg ville hatt et like godt liv uten barn. Jeg elsker dem over alt, men min oppvekst og personlighet gjør at jeg på sett og vis har nok med meg selv. Nå havner jeg i bakerste rekke, fordi det krever for mye å prioritere barna. Omsorg og oppfølging kommer ikke alltid automatisk når man ikke har opplevd det selv. Trøst, klem og ros må hele tiden gis som et bevisst valg, ikke fordi jeg mangler empati, men fordi det er vanskelig å gi blir man ikke har kjent på kroppen.

Jeg ventet til jeg var 30 med å få barn, fordi jeg var redd for ansvaret og usikker på om det var rett for meg. Jeg lot meg styre av alle som mente at man ville angre på å ikke få barn. At livet ville bli tomt og angsten stor. Drøyt 10 år senere ser jeg at det ikke er sant.

Når noen i media sier at de ønsker å forbli barnløse, får de tyn. Du er 25 år, vent til du er 35, da har du garantert ombestemt deg. Du vet ikke nå hva du vil osv. Nå vet jeg at de ofte faktisk vet hva de vil. Jeg visste, men valgte å ignorere min egen stemme på bekostning av andres. Den stemmen som sa at barnløshet egentlig passer best for meg.

Når det er sagt, VET jeg st barna mine føler seg elsker over alt - og det er de. Jeg bebreider ikke dem for at livet er som det er, og jeg ønsker ikke at barna kom med en returmulighet. Jeg ville bare valgt annerledes hvis jeg var 12 år yngre igjen... Anonymous poster hash: 8362b...4a7

Oj, så like vi er.

 

Anonymous poster hash: 03795...d46