Noen som angrer på at de fikk barn?

[Anonym bruker]

F.eks dere som ble presset av partner eller samfunn og familie til at alle bør få barn?

Man er sikkert glad i barnet, men er det noen her som tørr å si at de angrer??

 

Anonymous poster hash: 102d4...da8

[Anonym bruker]

Ja, jeg angrer. Hadde egentlig ikke lyst på, men alle sa "det blir noe annet når det er ditt eget"!. Det gjør ikke nødvendigvis det.

Anonymous poster hash: 818c9...6ee

[Anonym bruker]

Har anget flere ganger da de var helt små. Nå er e 3 og 5, og stort sett elsker jeg å være mamma.

 

Anonymous poster hash: 7e692...bce

[Anonym bruker]

En sammensatt problemstilling. Jeg angrer uten å angre.

Ene siden av meg tenker at jeg nok kanskje ikke egner meg som mamma, så har vi de stundene der jeg får klump i halsen av lykke. Som i morges, når hun sto i senga og sang ro, ro til fiskeskjær og smilte verdens nydeligste smil.

Jeg er en mamma som mistrives ved motgang rett og slett. Jeg liker best at alle er blide, og det er jo ikke barn alltid. 😏

 

Anonymous poster hash: 080aa...c9c

[Anonym bruker]

 

Ja, jeg angrer. Hadde egentlig ikke lyst på, men alle sa "det blir noe annet når det er ditt eget"!. Det gjør ikke nødvendigvis det.

 

Anonymous poster hash: 818c9...6ee

 

 

Åh  

Hvordan er det for deg nå? 

HI

 

Anonymous poster hash: 102d4...da8

[Anonym bruker]

Angrer av og til.. spesielt på at jeg fikk barn med eksen.. tror livet mitt hadde vært annerledes på en bedre måte om jeg aldri møtte ham..

 

Nå sitter jeg fast i ei hengemyr med ansvar for 3 barn, hus og hjem. Dårlig inntekt og har ikke råd til å studere..

 

Aller mest har jeg lyst til å flytte og studere.. men har 3 skolebarn som trenger stabilitet da faren deres ikke gir noe som helst slags stabilitet eller forutsigbarhet..

 

Barna sliter også pga faren plutselig flyttet langt unna og ikke prioriterer å ha samvær.. og frustrasjonen taes da ut på meg..

 

Så ja.. til tider angrer jeg.. men mest på barnefaren..

 

Anonymous poster hash: 5bfad...b92

[Anonym bruker]

Jeg ble presset som 19 åring til å beholde et uplanlagt barm av mine foreldre. De er dypt kristne og sex utenfor ekteskapet er en synd men abort er en større synd.

Jeg hadde store problemer i graviditeten og det første året som mamma. Dvs at jeg angret,manglet morsfølelse osv.

Barnet er nå 13 år og jeg angrer ikke på at jeg beholdt. Morsfølelsen er 100% og vi har et tett og fint forhold. Så jeg angret i begynnelsen men den følelsen forsvant heldigvis.

 

Anonymous poster hash: 8942f...589

[Anonym bruker]

Ja, noen ganger daglig 😉

 

Anonymous poster hash: 07b29...049

[Anonym bruker]

Hæ? Går det ann å angre på det? Trist 😔

 

Anonymous poster hash: 32124...187

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke på barna mine, men angrer på at jeg fikk de med feil mann...

 

Anonymous poster hash: 9601e...67a

[Anonym bruker]

Hæ? Går det ann å angre på det? Trist 😔

 

Anonymous poster hash: 32124...187

Du er naiv..

 

Anonymous poster hash: af3d7...001

[Anonym bruker]

Du er naiv..

 

Anonymous poster hash: af3d7...001

Jeg vil ikke si at jeg er naiv. Jeg skjønner ikke at det går ann å angre på de barna man har.

 

Anonymous poster hash: 32124...187

[Anonym bruker]

 

Ja, jeg angrer. Hadde egentlig ikke lyst på, men alle sa "det blir noe annet når det er ditt eget"!. Det gjør ikke nødvendigvis det.

 

Anonymous poster hash: 818c9...6ee

Jeg har det også sånn. Elsker datteren min, men synes livet uten barn var bedre.

 

 

Anonymous poster hash: f70b9...eb4

[Anonym bruker]

Jeg var aldri en jente som elsket barn da jeg vokste opp, ingen interesse for å være trillepike, barnevakt etc. Likte best å plage mine yngre søskenbarn...

Så smelte jeg til og ble lærer og fikk et helt fotballag med unger, mine nærmeste som kjente meg i oppveksten er fortsatt sjokkert

Elsker barna mine og å være mamma, gir 100 prosent og digger det. Men må innrømme at jeg kanskje ikke er den "typiske mor" som liker å sitte og tegne, perle og sånt. Tror kanskje ungene må bli litt med på mine premisser noen ganger, liker å ta de med på aktive ting som friluftsliv, svømming, blir fort lei av å være på lekeplassen etc. For min del handler det mer om å godta den typen mor jeg er, enn å ikke trives som mor.

Likevel, noen ganger kan jeg kjenne at jeg har det å være mor langt oppi halsen, at noen krever og forventer noe av meg 24/7. Da er det veldig greit å ha en forståelsesfull partner som tar sin del

Er fremdeles ikke kjempebegeistret for barn generelt da, så det er veldig sant for min del at det blir annerledes med egne.

 

Anonymous poster hash: 8b5a7...a19

[Anonym bruker]

Nei,gjør ikke det. Det var tider da jeg angret at jeg fikk dem med mannen. Altså,han har dager da jeg aner ikke hvem han er lenger og jeg lurer på om det ville vært bedre å få barna med en annen mann. Det er bare av og til. Stortsett jeg er fornøyd med de 3 barna jeg har. De er jo noe jeg ønsker,alle tre fra jeg var 16.

 

Anonymous poster hash: 1b66d...4a8

[Mamma til 2 søte]

Nei, heldigvis ikke 😊

[Anonym bruker]

Ja, jeg angrer. Burde ha ventet, og fått barn senere, enten med en riktigere mann eller helt alene. Nå er jeg stuck og ulykkelig i stedet.

 

Anonymous poster hash: cffe5...95a

[Anonym bruker]

Jeg tror helt ærlig at jeg er for psykisk svak til å ha barn. Jeg ødelegges av bekymring for dem, og føler ikke at deres barndom er den beste. Dette handler mye om at vi har veldig liten omgangskrets og familie, bor avsides til og har ingen nabobarn som barna kan leke med. Jeg mistrives rett og slett i bygda vi bor, og i livet. Og det er lett å si at man skal lære seg å sette pris på, osv. Men mange ting med dette livet er grunleggende feil, og jeg forsøker å finne en vei ut av det. Saken er at barn fører ikke bare med seg problemer og bekymringer, men også fastlåste situasjoner. Vi kan ikke bare flytte og reise langt avgårde, f.eks, som jeg garantert hadde gjort om vi ikke hadde barn.

Jeg elsker barna mine over alt på jord, og ofrer livet for dem. Saken er om det er nødvendig å ofre livet, eller sin egen mentale helse, på å ta hensyn til dem.

Jeg vet ikke. Jeg tror ikke jeg hadde vært lykkeligere uten barn. Det hadde nok vært et forferdelig savn. Men med barn føler jeg maktesløshet.

 

Anonymous poster hash: 49ea6...42d

[Anonym bruker]

Ikke på barna, ikke på mannen jeg fikk de med- men jeg skulle ventet 5-6 år. Det tenker jeg på flere ganger ukentlig..

 

Anonymous poster hash: 213d5...163

[Anonym bruker]

Jeg angrer på nr.3 som mannen presset gjennom. Det var det som velta lasset her. Han er verdens herligste baby og jeg elsker han, men hverdagen har blitt et mareritt etter at vi ble trebarnsforeldre

 

Anonymous poster hash: 04df0...177

[Anonym bruker]

Jeg angrer på nr.3 som mannen presset gjennom. Det var det som velta lasset her. Han er verdens herligste baby og jeg elsker han, men hverdagen har blitt et mareritt etter at vi ble trebarnsforeldre Anonymous poster hash: 04df0...177

hvorfor det om jeg kan spørre?

 

Anonymous poster hash: 922ca...0a4

[Anonym bruker]

hvorfor det om jeg kan spørre?

 

Anonymous poster hash: 922ca...0a4

For det er et vanvittig stress fra morgen til kveld. Tre barn krever sitt av deg, men babyen krever mest og må få mest på bekostning av de eldste. Mine er små alle sammen så det er trass, sjalusi, utragerende oppførsel, grining og hjerteinfarkt for min del når jeg skal styre med alle sammen alene! Da jeg bare hadde to behersket jeg hverdagen på en helt annen måte. Nå har jeg bare gitt opp og innsett at mye klarer jeg ikke lenger. Man er en voksen for lite og det merkes i utallige situasjoner hver dag. Det er tre barn med forskjellige rutiner og behov hvor man forsøker så godt man kan å møte de, men ikke alt får man til. Jeg tenker hver dag at jeg ikke burde fått tre barn. Dette livet er ikke for meg. Men nå har jeg ikke noe valg, må bare "stå i det".

 

 

 

Anonymous poster hash: 04df0...177

[Anonym bruker]

For det er et vanvittig stress fra morgen til kveld. Tre barn krever sitt av deg, men babyen krever mest og må få mest på bekostning av de eldste. Mine er små alle sammen så det er trass, sjalusi, utragerende oppførsel, grining og hjerteinfarkt for min del når jeg skal styre med alle sammen alene! Da jeg bare hadde to behersket jeg hverdagen på en helt annen måte. Nå har jeg bare gitt opp og innsett at mye klarer jeg ikke lenger. Man er en voksen for lite og det merkes i utallige situasjoner hver dag. Det er tre barn med forskjellige rutiner og behov hvor man forsøker så godt man kan å møte de, men ikke alt får man til. Jeg tenker hver dag at jeg ikke burde fått tre barn. Dette livet er ikke for meg. Men nå har jeg ikke noe valg, må bare "stå i det".

 

 

 

Anonymous poster hash: 04df0...177

Jeg føler med deg! Sånn hadde jeg det da minstemor kom. Nå er hun blitt tre år og livet har vendt tilbake. Det blir bedre! Hold ut!!! Klem

 

 

Anonymous poster hash: 5ff0c...74d

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke si at jeg er naiv. Jeg skjønner ikke at det går ann å angre på de barna man har.

 

Anonymous poster hash: 32124...187

Snakk om å opphøye seg selv. Selv om du føler at du er så fantastisk og mammalivet er bare sååå bra, så finnes det faktisk andre som har innsikt og ser sine begrensninger. Jeg elsker mine barn, men jeg ønsker ofte at andre hadde hatt dem, for de fortjener alt, og det kan de ikke få av meg.

 

Anonymous poster hash: b2298...8ab

[Anonym bruker]

Nei, det er vel ikke anger. Men jeg kjenner på den følelsen jeg alltid hadde, at det ikke var noe for meg, at det kunne bli vanskelig. Jeg hadde en følelse at jeg gjorde noe dumt om jeg fikk barn, at noe kom til å skje, noe som kunne prege hele livet og gjøre det veldig vanskelig.

 

Og nå har det skjedd noe veldig vanskelig som kan komme til å bli fryktelig vansklelig, og kan komme til å gjøre livet til barnet vondt, og derfor også mitt liv vondt. Fyfaen jeg håper dette går bra.

 

Anonymous poster hash: 03795...d46