Arbeidsledighet - hva mener dere?

[Anonym bruker]

Mannen har gått arbeidsledig i over 1 år og jeg har stått for forsørgerrollen i denne perioden. Arbeidsledighet var selvforskyldt (han ble oppsagt på grunn av noe han gjorde), og han mottar i dag ganske lite penger fra NAV. Han har også barnebidrag på litt over 1000 kroner som da blir trukket fra arbeidsledighetstrygden i tillegg, slik at hans økonomiske bidrag til familien er liten. Han har ganske dyre vaner, vil ikke handle First price, røyker en god del og kjøper gjerne en sixpack med øl til helga. Han har også veldig stor familie (6 søsken, to sett med foreldre - biologiske og ste-, besteforeldre og et flust med nieser og nevøer). Denne familien har da bursdager, sammenkomster og diverse der det også går en del penger.

 

NAV her vi bor presser dessverre ikke på for å få folk ut i jobb. Man kan rett og slett sitte på ræva i 104 uker og levere meldekort annenhver uke, og så går arbeidsledighetstrygda automatisk.

 

Vi sliter i forholdet for tiden, også av andre grunner, og går i parterapi. Jeg stilte spørsmål til ham i terapien om hva han gjør for å få seg jobb. Det viser seg at han så å si ikke søker jobber fordi det ikke er noe som er interessant som han liker. Han har også prestert å si at han mistrives i jobber som innebærer mye av de samme oppgavene, og ønsker variasjon. Jeg synes det rett og slett er frekt og klarer ikke å synes synd på ham lenger. Han sier at han blir tiltaksløs og deprimert av å gå hjemme, samtidig som han mener at han kan vente til drømmejobben dukker opp.

 

Han har to fagbrev innen samme felt, likevel er det få jobber her vi bor innenfor det feltet som er ledige. Da jeg var yngre, før jeg fikk utdanningen min og mens jeg studerte, jobbet jeg både på McDonalds, som telefonselger, vasker, medarbeider på bensinstasjon, assistent på SFO og ekstrahjelp i to forskjellige butikker. Jeg har aldri ment at man kunne vente til drømmejobben blir ledig og leve på andre i mellomtiden. Er det urimelig av meg å sette foten ned og kreve at han rett og slett søker alt av jobber, kjører rundt/ringer rundt når jeg er på jobb og snakker med butikker, bensinstasjoner, andre bedrifter, skriver åpne søknader og tar den første og beste jobben han blir tilbudt? Selv om det innebærer at han må vaske dasser for noen måneder? Eller skal jeg fortsette å forsørge ham videre mens han sitter på rompa, gjør 10 % av husarbeidet og klager? Kjenner at min smertegrense er nådd, men vet ikke om jeg tør ta det opp i terapien i tilfelle jeg er urimelig og heller burde støtte ham.

Anonymous poster hash: 9d40f...dfb

[Anonym bruker]

Nei herregud, du er overhodet ikke urimelig

 

Han skal så lenge han går hjemne ta ALT husarbeidet, han skal spare inn på vanene sine siden han ikke bidrar mer økonomisk og han skal bruke minst to timer hver dag på å aktivt prøve å få seg en jobb, hvilken som helst jobb!

 

Anonymous poster hash: 065e5...e99

[Mumua]

Selvfølgelig bør du ikke støtte han når han sitter hjemme på ræva. Men det er en mellomting mellom å støtte han og det å kreve at han skal gjøre hva som helst mellom himmel og jord - selv om det er det som forventes når man er arbeidsledig. Et minstekrav er at han bruker minst et par timer på jobbsøking hver dag og at han søker på et bredt spekter av jobber. Resten av tida bør han bruke på å ta hoveddelen av husarbeidet siden du jobber og forsørger dere. Det er det minste du kan forvente og kreve av han. Han bør være aktiv jobbsøker og selvfølgelig søke på mer enn bare drømmejobben. Samtidig så kan jeg forstå at en voksen familiefar med utdanning ikke ønsker å vaske toaletter så jeg hadde ikke pushet han på det verste jobbene (som uansett ofte krever fagbrev) før det ble virkelig krise. Det er nok noe politisk ukorrekt av meg, men jeg ville gjerne møtt han litt på halvveien mtp dette. Om det nærmer seg slutt på dagpenger så må han bare søke på alt, uansett hva det er. Når det kommer til jobber på McDonalds og den type stillinger så er det svært ofte at de ikke en gang vil ha godt voksne, familieserte personer fordi de jo skjønner at de vil si opp straks det kommer noe bedre, samt at man må regne med mer fravær pga sykdom og barns sykdom enn man måtte hvis man ansetter en fresh student i deltidsstilling. Men han må bare søke. 

[Anonym bruker]

Sett krav, det er da ikke urimelig! 

 

Og kutt pengestrømmen til han. Vil han ha øl får han betale for det selv! Ikke gi han ei krone til seg selv. Du forsørger vanlig mat og barn, okei, men ikke hans luksusvaner håper jeg? 

 

Anonymous poster hash: 34601...1c7

[Mumua]

I tillegg kan han selvfølgelig bare hoppe og drite i å bruke penger på dyre uvaner eller ha preferanser på hvilken mat du kjøper med mindre det er en klar grunn til det. 

[the amazing spidermamma]

Jeg hadde også slitt i dette forholdet. Du er ikke urimelig. Jeg vil anta at han ikke kan velge på øverste hylle hvis han fikk sparken fra sin forrige jobb. Da har han kanskje ikke de beste referansene heller? Og jo lenger han går uten jobb, jo større blir hullet i cv-en.

 

Mange jobber blir ikke utlyst. Kan han ta seg jobb i et vikarbyrå mens han venter på 'den perfekte jobben'? Da kan det jo hende han kan få noe innenfor sitt felt, noe som kan føre til fast jobb senere.

 

Han må i hvert fall skjerpe seg og gjøre en innsats, kanskje du må gi ham et spark i baken (i overført betydning) så han skjønner alvoret.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig bør du ikke støtte han når han sitter hjemme på ræva. Men det er en mellomting mellom å støtte han og det å kreve at han skal gjøre hva som helst mellom himmel og jord - selv om det er det som forventes når man er arbeidsledig. Et minstekrav er at han bruker minst et par timer på jobbsøking hver dag og at han søker på et bredt spekter av jobber. Resten av tida bør han bruke på å ta hoveddelen av husarbeidet siden du jobber og forsørger dere. Det er det minste du kan forvente og kreve av han. Han bør være aktiv jobbsøker og selvfølgelig søke på mer enn bare drømmejobben. Samtidig så kan jeg forstå at en voksen familiefar med utdanning ikke ønsker å vaske toaletter så jeg hadde ikke pushet han på det verste jobbene (som uansett ofte krever fagbrev) før det ble virkelig krise. Det er nok noe politisk ukorrekt av meg, men jeg ville gjerne møtt han litt på halvveien mtp dette. Om det nærmer seg slutt på dagpenger så må han bare søke på alt, uansett hva det er. Når det kommer til jobber på McDonalds og den type stillinger så er det svært ofte at de ikke en gang vil ha godt voksne, familieserte personer fordi de jo skjønner at de vil si opp straks det kommer noe bedre, samt at man må regne med mer fravær pga sykdom og barns sykdom enn man måtte hvis man ansetter en fresh student i deltidsstilling. Men han må bare søke. 

 

 

Her er det en flust med jobber på matbutikk, bensinstasjon, masse andre butikker der jeg vet mange godt voksne menn og damer arbeider. Han vil ikke jobbe i en butikk fordi det er kjedelig. For øvrig så nærmer det seg krise fordi vi som sagt lever på min inntekt pluss litt av hans, der halvparten går til røyk/øl/barnebidrag.

 

Anonymous poster hash: 9d40f...dfb

[Anonym bruker]

Jeg hadde også slitt i dette forholdet. Du er ikke urimelig. Jeg vil anta at han ikke kan velge på øverste hylle hvis han fikk sparken fra sin forrige jobb. Da har han kanskje ikke de beste referansene heller? Og jo lenger han går uten jobb, jo større blir hullet i cv-en.

 

Mange jobber blir ikke utlyst. Kan han ta seg jobb i et vikarbyrå mens han venter på 'den perfekte jobben'? Da kan det jo hende han kan få noe innenfor sitt felt, noe som kan føre til fast jobb senere.

 

Han må i hvert fall skjerpe seg og gjøre en innsats, kanskje du må gi ham et spark i baken (i overført betydning) så han skjønner alvoret.

 

 

Han får nok ingen referanse fra forrige jobb der han var ansatt i 5 år før han fikk sparken, nei. Så han har egentlig bare gamle referanser, noe som de fleste arbeidsgivere vil stille stort spørsmålstegn ved så vidt jeg vet. Vi har ikke noe vikarbyrå her vi bor,d dessverre.

 

Anonymous poster hash: 9d40f...dfb

[Anonym bruker]

 

Sett krav, det er da ikke urimelig! 

 

Og kutt pengestrømmen til han. Vil han ha øl får han betale for det selv! Ikke gi han ei krone til seg selv. Du forsørger vanlig mat og barn, okei, men ikke hans luksusvaner håper jeg? 

 

 

Anonymous poster hash: 34601...1c7

 

 

 

Han sier at han er stresset og deprimert og ikke klarer å slutte å røyke. I tillegg har han jo et barn fra før som vi selvfølgelig må ta med på det som vi tar mine og vårt felles barn på.

 

Anonymous poster hash: 9d40f...dfb

[the amazing spidermamma]

 

Han får nok ingen referanse fra forrige jobb der han var ansatt i 5 år før han fikk sparken, nei. Så han har egentlig bare gamle referanser, noe som de fleste arbeidsgivere vil stille stort spørsmålstegn ved så vidt jeg vet. Vi har ikke noe vikarbyrå her vi bor,d dessverre.

 

Anonymous poster hash: 9d40f...dfb

Da er det jo kjempeviktig å skaffe seg nye referanser. Da MÅ han komme seg i jobb, samme hvilken. Det vil også hjelpe på selvfølelsen hans.

[Mumua]

 

Her er det en flust med jobber på matbutikk, bensinstasjon, masse andre butikker der jeg vet mange godt voksne menn og damer arbeider. Han vil ikke jobbe i en butikk fordi det er kjedelig. For øvrig så nærmer det seg krise fordi vi som sagt lever på min inntekt pluss litt av hans, der halvparten går til røyk/øl/barnebidrag.

 

Anonymous poster hash: 9d40f...dfb

 

Da finnes det ingen unnskyldning, han kan ikke la være å søke slike jobber dersom han ikke får noe annet. Røyk og øl MÅ han droppe, uansett hva som må til. Hadde han ikke gjort det så hadde jeg bedt han flytte den late ræva si til en liten hybel så kan han jo se hvor fett det er å gå på sosialen. Jeg hadde virkelig satt ned foten med et kjempesmell her altså.

[Anonym bruker]

 

Her er det en flust med jobber på matbutikk, bensinstasjon, masse andre butikker der jeg vet mange godt voksne menn og damer arbeider. Han vil ikke jobbe i en butikk fordi det er kjedelig. For øvrig så nærmer det seg krise fordi vi som sagt lever på min inntekt pluss litt av hans, der halvparten går til røyk/øl/barnebidrag.

 

Anonymous poster hash: 9d40f...dfb

Det er ikke kjedelig å jobbe i butikk, det er variert og ikke minst sosialt. Kan han ikke søke jobb som julehjelp på en type butikk hvor varene er kule da, biltema, jula, clas ohlson, elkjøp e.l

 

Å jobbe på bensinstasjon er periode må da også være helt innafor, han mister ikke manndommen av det. For det er vel gjerne det som er problemet, at de tror de mister respekt i gjengen ved å ta en jobb de selv ser ned på?

 

Anonymous poster hash: 065e5...e99

[Anonym bruker]

Det er ikke kjedelig å jobbe i butikk, det er variert og ikke minst sosialt. Kan han ikke søke jobb som julehjelp på en type butikk hvor varene er kule da, biltema, jula, clas ohlson, elkjøp e.l

 

Å jobbe på bensinstasjon er periode må da også være helt innafor, han mister ikke manndommen av det. For det er vel gjerne det som er problemet, at de tror de mister respekt i gjengen ved å ta en jobb de selv ser ned på?

 

Anonymous poster hash: 065e5...e99

 

 

Ifølge ham er problemet at han kommer til å mistrives i en jobb uten faglige utfordringer. Kanskje jeg er urimelig, men hvis jeg var i hans situasjon så ville jeg omså gått og vasket romper på gamlehjem eller skrevet ut parkeringsbøter for å kunne forsørge familien!

 

Anonymous poster hash: 9d40f...dfb

[Anonym bruker]

 

Ifølge ham er problemet at han kommer til å mistrives i en jobb uten faglige utfordringer. Kanskje jeg er urimelig, men hvis jeg var i hans situasjon så ville jeg omså gått og vasket romper på gamlehjem eller skrevet ut parkeringsbøter for å kunne forsørge familien!

 

Anonymous poster hash: 9d40f...dfb

Man dør ikke av å mistrives, men pengene må man ha så da gjør man det som trengs for å skaffe dem

 

Tror han virkelig at man kan gå gjennom livet og hele tiden velge ekleste utvei og aldri tåle litt mistrivsel og tunge dager?

 

Anonymous poster hash: 065e5...e99

[Hjertefru]

Her må han svelge stoltheten og ta første og beste jobb. Høres ut som det behøves, både for økonomien, forholdet og ikke minst for hans egen del.

Syns det med å søke jobb som vikar på butikk i julestria høres ut som en god ide.

Alle jobber har utfordringer, om det er det han er ute etter. Og alle jobber blir litt det man gjør det til selv.

Ev øl og røyk burde han selvfølgelig kutte ut, men som ex-røyker forstår jeg godt at han nå er stressa og kan ha vanskeligheter med å kutte ut denne.

Selvfølgelig bør han gjøre det han kan av husarbeid når du er på arbeid; det er ikke rimelig at du skal gjøre 90% i tillegg til å forsørge familien. Men han bør prioritere å få seg jobb!

[Anonym bruker]

Han er 100% urimelig og her hadde jeg satt hardt mot hardt - forsøk å få deg en jobb asap, søk på alt som er ledig og frem til han får seg en jobb må han ta størsteparten av husarbeidet og kutte ut røyk og øl. Dette hadde jeg aldri orket! Skjønner godt dere sliter i forholdet.

Anonymous poster hash: de76f...164

[Anonym bruker]

Enig med alle!

 

Ingenting blir bedre av å sitte hjemme å klø seg i rompa.

 

Veldig mange arbeidsgivere dropper å innkalle mennesker som ikke står i jobb, så her bør han virkelig komme seg ut i en "tullejobb" mens han søker på drømmejobben. Samtidig er det uhørt å ikke bidra til familien økonomisk, og når han da heller ikke (ser det ut som) bidrar på hjemmefronten så blir han en belastning som jeg tipper du mister mer og mer respekten for. 

 

Og å miste respekten for partneren sin er første skrittet mot å ha det bedre aleine. 

 

Vær ærlig med han i terapien. Dette kan løse seg ! 

Ikke vær en som muliggjør hans deprimerte, kjipe liv i sofaen - om du elsker han er det viktig at du er med å gi en et skikkelig spart i rævva! Det er ikke alltid det å være "snill" og stryke medhårs som er det riktige å gjøre  - selv om det er det letteste.

Anonymous poster hash: 7d6f7...cdc

[Admin]

Joa, butikkjobb er kjedelgi til tider det, men med 190 kr timen og UB tillegg er den vel verdt det

[Anonym bruker]

Takk for svar. Problemet er jo ikke bare at han ikke søker jobber og ikke gjør så mye husarbeid, men at han klager. Han er sliten, han er trøtt, han trenger å slappe av. Kjenner at det koker i meg når jeg hører sånt etter å ha stått opp halv 6 med unger, kjørt hit og dit til barnehage/SFO, jobbet full hektisk dag, hentet unger i barnehage/SFO og kommet hjem til bomba hus for å høre at HAN er sliten. Argh.

Anonymous poster hash: 9d40f...dfb

[Anonym bruker]

 

Takk for svar. Problemet er jo ikke bare at han ikke søker jobber og ikke gjør så mye husarbeid, men at han klager. Han er sliten, han er trøtt, han trenger å slappe av. Kjenner at det koker i meg når jeg hører sånt etter å ha stått opp halv 6 med unger, kjørt hit og dit til barnehage/SFO, jobbet full hektisk dag, hentet unger i barnehage/SFO og kommet hjem til bomba hus for å høre at HAN er sliten. Argh.

 

Anonymous poster hash: 9d40f...dfb

 

 

 

I tillegg så er det jo slik at han ikke orker kjærestetid, sex, gå ut og spise, dra på parkveld til venner eller noe annet lignende fordi han er sliten og nedfor. Vi har blant annet ikke hatt sex på 5 måneder, og det er ikke meg det står på. Føler at han rett og slett har meldt seg ut av forholdet og delvis ut av familien. Hos familieterapeut var det mye klaging om hvor sliten han er, at han ikke orker å kjøre barna på trening fordi han er sliten, ikke orker så mye husarbeid fordi han er sliten og så videre. Når jeg er dødssyk (hadde bronkitt og høy feber) så er det faen meg ikke noe sympati å få der i gården, sier jeg at jeg er sliten så får jeg noen ganger beskjed om å gå og slappe av litt, men etter at jeg står opp skal jo han slappe av like lenge.

 

Anonymous poster hash: 9d40f...dfb

[Anonym bruker]

Han høres deprimert ut. Han trenger medisinsk hjelp, kontakt fastlegen hans.

 

Anonymous poster hash: a8874...0d7

[Anonym bruker]

 

Ifølge ham er problemet at han kommer til å mistrives i en jobb uten faglige utfordringer. Kanskje jeg er urimelig, men hvis jeg var i hans situasjon så ville jeg omså gått og vasket romper på gamlehjem eller skrevet ut parkeringsbøter for å kunne forsørge familien!

 

Anonymous poster hash: 9d40f...dfb

"Omså vasket romper på gamlehjem"

Jøss, for en holdning.

 

Anonymous poster hash: 9a09d...6c6

[Anonym bruker]

 

Ifølge ham er problemet at han kommer til å mistrives i en jobb uten faglige utfordringer. Kanskje jeg er urimelig, men hvis jeg var i hans situasjon så ville jeg omså gått og vasket romper på gamlehjem eller skrevet ut parkeringsbøter for å kunne forsørge familien!

 

Anonymous poster hash: 9d40f...dfb

 

Wow, snakk om å se ned på andre yrker. Ikke bare han som trenger å jobbe med holdningene sine. Det er faktisk noen som har de her yrkene , som er stolt av jobben de gjør og som gjør en utrolig bra jobb.

 

Anonymous poster hash: b0fb7...abc

[Anonym bruker]

Han høres deprimert ut. Han trenger medisinsk hjelp, kontakt fastlegen hans.

 

Anonymous poster hash: a8874...0d7

 

 

Han ønsker ikke å gå til legen. Har også bitt merke i at her på forumet blir ofte menns drittoppførsel unnskyldt med at de er deprimert. Når han ikke ønsker å gå til legen, så blir det ingen lege. Jeg kan ikke ringe legen hans og snakke med ham om en pasient som legen har taushetsplikt for. Tro meg, jeg har prøvd. Blir avvist av legesekretær siden jeg ikke har samtykke fra pasienten, kommer ikke en gang frem til fastlegen. Noe som egentlig er helt på sin plass.

 

Anonymous poster hash: 9d40f...dfb

[Anonym bruker]

"Omså vasket romper på gamlehjem"

Jøss, for en holdning.

 

Anonymous poster hash: 9a09d...6c6

 

 

Jeg har vaskeeksem og jobb på gamlehjem der man må vaske urin, avføring og spy er ikke akkurat drømmejobben for meg. Likevel hadde jeg tatt den jobben hvis familien hadde behov for det.

 

Anonymous poster hash: 9d40f...dfb