Tror jeg kaster ut sønnen min snart!

[Anonym bruker]

Han er 8 år og veldig utfordrende. Jeg vet virkelig ikke hva mer jeg kan gjøre. 😞 Har vært i kontakt med fastlege. Ble henvist til BUP, men ble avvist. Nå er han/vi henvist til PPT, men har ikke hørt noe fra de. Dette tar alt for lang tid!

 

Merket det da han var rundt året. Han hadde unormalt mye sinne i kroppen. For hvert år har det bare blitt værre og værre. Samtidig som det har gått veldig opp og ned! Det er gode perioder og dårlige perioder. Nå den siste tiden har det vært en veldig dårlig periode!

 

For det første: han glemmer absolutt alt. Luer, klær, gymtøy osv blir igjen på skolen og borte blir det. Han glemmer ting han har med til kompiser. Dette er veldig frustrerende for min del, da jeg må handle inn nytt veldig ofte. (Noe jeg rett og slett ikke har økonomi til)

 

Han er ekstremt sint. Snakker VELDIG stygt og hånete til andre voksne. Strofer som "jeg bryr meg ikke", "se hva det bryr meg", "hater deg" osv er en gjenganger. Er han i det riktige humøret nekter han også å spise mat (virker som han tror det straffer meg). Sier maten jeg lager er forferdelig. Trur meg med å si "dersom jeg ikke får ditt og datt spiser jeg ikke mat".

 

Jeg er så frustrert. 😞

 

På skolen er han også veldig utfordrende. Ha gjentatte ganger stukket av fra skolen. Stakk også bort fra barnehagen et par ganger, da han gikk der. Han hører ikke på læreren. Setter seg under bordet og later som han er en hund. Svarer ufint til de voksne. Slurver veldig med skolearbeid. (Men gjør det veldig bra dersom han er i godt humør!)

 

Hanner veldig "klengete" på voksne. Deriblant meg. Kommer plutselig helt i ansiktet og stryker og gir klem. (Helt ut av det blå, når det ikke passer seg)

 

Dersom han har en fin dag er han raus og god med komplimenter. Da er det ikke måte på hva glad han er i meg og synes jeg er verdens beste mamma. Men disse dårlige dagene tar fullstendig knekken på meg!! 😞

 

Hva i alle dager kan jeg gjøre? Jeg leser boka "de utrolig årene" for å få noe tips. Men hverdagen er et mareritt slik det er nå! 😞

 

Han trur meg også led at han vil flytte. Når han ikke får som HAN hadde tenkt, vil han flytte. I starten sa han at han ville flytte til pappa. Tilslutt sa jeg til han at det er greit. Vi snakker med pappa, så han kan flytte dit dersom han ønsker det! Etter det vil han ikle flytte til pappa. Da vil han flytte til barnehjem. (?!)

 

Dersom han hadde sett for seg / forestilt seg noe og det ikke blir slik han hadde trodd, blir han også kjempe sint. Har flere eksempler.

 

Han klarer ikke å sitte rolig. Snakker som en foss! Hit og dit og INGEN ro i kroppen. Jeg ser han har det vanskelig! Men jeg vet ikke hvordan jeg kan gjøre det bedre!? 😞

 

Som barn var jeg også som han. Hadde en stor uro i kroppen, var ofte sint og frustrert og hadde det dårlig med meg selv. Forskjellen mellom meg og han er at han VISER følelsene sine. Jeg var stille, sjenert og viste ikke følelsene mine.

 

Har dere noe gode råd til en veldig sliten og oppgitt mamma kun ønsket det beste for barnet sitt? 😔

 

(PS. Jeg kaster ikke ut sønnen min som overskriften sier)

 

Anonymous poster hash: 53e57...25d

[Appelsinpiken]

Kan det være at han reagerer på noe i kosten? Gluten eller melkeprotein feks?

[Anonym bruker]

Det kan være ADHD, jeg bare gjetter. Noen av de med ADHD kan bli veldig lett frustrert og derfor sinna (jeg var det som unge men dro det ikke så langt som din sønn), og han mangler impulskontroll virker det som. Jeg har veldig god effekt av medisin og skulle ønske at jeg fikk det som barn. Jeg fikk ikke diagnosen før jeg var 28 og ble som barn sett på som vanskelig og lat. Det de mente at var lathet var at jeg er veldig glemsk, det er typisk ADHD, men gjelder så klart ikke alle. Så om jeg glemte noe så mente de at jeg måtte slutte å være lat, altså lærerne. Foreldrene mine tok ikke tak i mine problemer og heller ikke lærerne. Jeg var bare sånn liksom. Så er kjempe bra at du bryr deg! Nå kan det hende at jeg er helt på bærtur ang din sønn men det kan hende at han har ADHD.

 

Anonymous poster hash: 9490d...697

[Anonym bruker]

Han er 8 år og veldig utfordrende. Jeg vet virkelig ikke hva mer jeg kan gjøre. 😞 Har vært i kontakt med fastlege. Ble henvist til BUP, men ble avvist. Nå er han/vi henvist til PPT, men har ikke hørt noe fra de. Dette tar alt for lang tid!

 

Merket det da han var rundt året. Han hadde unormalt mye sinne i kroppen. For hvert år har det bare blitt værre og værre. Samtidig som det har gått veldig opp og ned! Det er gode perioder og dårlige perioder. Nå den siste tiden har det vært en veldig dårlig periode!

 

For det første: han glemmer absolutt alt. Luer, klær, gymtøy osv blir igjen på skolen og borte blir det. Han glemmer ting han har med til kompiser. Dette er veldig frustrerende for min del, da jeg må handle inn nytt veldig ofte. (Noe jeg rett og slett ikke har økonomi til)

 

Han er ekstremt sint. Snakker VELDIG stygt og hånete til andre voksne. Strofer som "jeg bryr meg ikke", "se hva det bryr meg", "hater deg" osv er en gjenganger. Er han i det riktige humøret nekter han også å spise mat (virker som han tror det straffer meg). Sier maten jeg lager er forferdelig. Trur meg med å si "dersom jeg ikke får ditt og datt spiser jeg ikke mat".

 

Jeg er så frustrert. 😞

 

På skolen er han også veldig utfordrende. Ha gjentatte ganger stukket av fra skolen. Stakk også bort fra barnehagen et par ganger, da han gikk der. Han hører ikke på læreren. Setter seg under bordet og later som han er en hund. Svarer ufint til de voksne. Slurver veldig med skolearbeid. (Men gjør det veldig bra dersom han er i godt humør!)

 

Hanner veldig "klengete" på voksne. Deriblant meg. Kommer plutselig helt i ansiktet og stryker og gir klem. (Helt ut av det blå, når det ikke passer seg)

 

Dersom han har en fin dag er han raus og god med komplimenter. Da er det ikke måte på hva glad han er i meg og synes jeg er verdens beste mamma. Men disse dårlige dagene tar fullstendig knekken på meg!! 😞

 

Hva i alle dager kan jeg gjøre? Jeg leser boka "de utrolig årene" for å få noe tips. Men hverdagen er et mareritt slik det er nå! 😞

 

Han trur meg også led at han vil flytte. Når han ikke får som HAN hadde tenkt, vil han flytte. I starten sa han at han ville flytte til pappa. Tilslutt sa jeg til han at det er greit. Vi snakker med pappa, så han kan flytte dit dersom han ønsker det! Etter det vil han ikle flytte til pappa. Da vil han flytte til barnehjem. (?!)

 

Dersom han hadde sett for seg / forestilt seg noe og det ikke blir slik han hadde trodd, blir han også kjempe sint. Har flere eksempler.

 

Han klarer ikke å sitte rolig. Snakker som en foss! Hit og dit og INGEN ro i kroppen. Jeg ser han har det vanskelig! Men jeg vet ikke hvordan jeg kan gjøre det bedre!? 😞

 

Som barn var jeg også som han. Hadde en stor uro i kroppen, var ofte sint og frustrert og hadde det dårlig med meg selv. Forskjellen mellom meg og han er at han VISER følelsene sine. Jeg var stille, sjenert og viste ikke følelsene mine.

 

Har dere noe gode råd til en veldig sliten og oppgitt mamma kun ønsket det beste for barnet sitt? 😔

 

(PS. Jeg kaster ikke ut sønnen min som overskriften sier)

 

Anonymous poster hash: 53e57...25d

Nesten så jeg tror dere begge har adhd. Beskrivelsen sv deg selv som barn er veldig typisk for jenter med adhd.

 

 

 

Anonymous poster hash: 53f7d...ab5

[Anonym bruker]

Du må purre på PPT, og stå på til dere får hjelp. Du blir utslitt! Jeg har selv en gutt med Asbergers og ADHD, kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Det er utmattende og tøft å stå i. Min sover heller ikke om nettene og er skolevegrer, så det er 24/7... aldri tid til å hente seg inn.

Du har også krav på støttekontakt/avlasting fra kommunen. Og får gutten en diagnose, så har du også krav på økonomisk støtte som hjelpestønad og forlenget overgangsstønad hvis det er aktuelt.

Man må dessverre være veldig ressurssterk for å få hjelpen man har krav på og som finnes. Du må nesten bare brette opp ermene og ta telefonen/Mail fatt.

Det er de som "skriker" høyest som får hjelp først. Dessverre.

 

Anonymous poster hash: 039df...fb0

[Anonym bruker]

Mye av det du beskriver høres ut som klassisk ADHD.

 

Bestill ny time hos fastlegen i morgen, press på at han/hun skriver en ny og "skarp" henvisning til BUP.

 

Om dere blir nektet utredning igjen; gå til pressen (anonymt), få de til å slå opp saken deres, og la dem få BUP på banen. Gutten din trenger hjelp, det gjør dere alle i familien. Gutten din kan få et godt liv, om han bare får den hjelpen han trenger.

 

Hilsen lærer.

 

Anonymous poster hash: 80f57...22b

[Anonym bruker]

Høres ut som min eldste. Les denne, det er oss:

http://www.dagbladet.no/2010/10/22/magasinet/jesper_juul/barn/foreldre/13954590/

 

Anonymous poster hash: 4bcee...605

[Anonym bruker]

Huff, det er så tungt når det står på. Jeg kjenner igjen mye fra oss. Vi fikk være med på et kurs med "De utrolige årene". Det ble redningen for oss.

Helt fra hun var baby har hun vært aktiv og krevende. Med "De utrolige årene" fikk vi verktøy å bruke. Først når vi gikk på kurset syntes vi det var helt banalt og mye tull, men vi holdt oss til opplegget. Der ga fantastiske resultater over tid!

 

Før du kommer deg på kurs må du begynne å spare i relasjonsbanken. Sett av 30 min hver eneste dag til alenetid med han der han får bestemme aktivitet. Det må være noe dere kan gjøre sammen. Å så ros, ros, ros. Ros de små tingene, ros de store tingene. Når du har irettesatt så må du rose ved første å beste anledning igjen. Kan ikke understreke ros nok. Gi alltid mer ros enn negativ tilbakemelding. Hver gang du gir negativ tilbake melding tar du ut av relasjonsbanken, så det er viktig å ha en feit konto der.

 

Det er tungt å snu en vane man er kommet inn i å snu tankesett sitt. Men går man systematisk til verks og ikke gaper over alt på en gang klarer man det.

 

Jeg hadde også boka på forhånd og leste og brukte den aktivt. Den hjalp ikke før jeg hadde vært på kurs og tok ting mer systematisk.

 

Det var forresten helsesøster som meldte oss på, så det er jo verdt å sjekke ut. Vi var så heldig å komme på et kurs der jenta også fikk gå på eget kurs, "dinosaurskolen". Der snakket de mye om følelser og om hvordan de selv kunne opptre/løse i utfordrene situasjoner (løsninger som kjennes bra ut).

 

Nå har vi et aktivt barn, som har mer kontroll på følelsene sine. Hun fikk mange verktøy og et mer reflektert forhold til følelser. Hun lærte seg forskjell på spent og redd for eksempel. Ikke minst lærte hun å gi uttrykk for det.

 

Ser vi at vi faller litt tilbake så går vi systematisk til verks igjen. Vi har faktisk hatt det stabilt i 1,5 år nå! Å det er fantastisk!

 

Men altså ros, ros og at barnet får alenetid med deg hver eneste dag. Jeg sier ikke at det er lett, det var faktisk ekstremt slitsomt og vi var rimelig kjørt fra før, men det er verdt det.

 

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: c0ebf...203

[Anonym bruker]

Du må purre på PPT, og stå på til dere får hjelp. Du blir utslitt! Jeg har selv en gutt med Asbergers og ADHD, kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Det er utmattende og tøft å stå i. Min sover heller ikke om nettene og er skolevegrer, så det er 24/7... aldri tid til å hente seg inn.

Du har også krav på støttekontakt/avlasting fra kommunen. Og får gutten en diagnose, så har du også krav på økonomisk støtte som hjelpestønad og forlenget overgangsstønad hvis det er aktuelt.

Man må dessverre være veldig ressurssterk for å få hjelpen man har krav på og som finnes. Du må nesten bare brette opp ermene og ta telefonen/Mail fatt.

Det er de som "skriker" høyest som får hjelp først. Dessverre.

 

Anonymous poster hash: 039df...fb0

Hos de fleste pp-tjenester hjelper det ikke å mase. De har en venteliste og tar som regel saker i tur og orden. Vet om kommuner med opptil 1,5 års ventetid, dessverre.

 

Det man kan gjøre er å klage ppt inn til fylkesmannen. Saken skal utredes innen rinelig tid, heter det i lovverket. Man tenker vanligvis at det er tre måneder, men lovverket er ikke spesifikt nok. Ppt kan ikke sette en diagnose og eventuelt starte utprøving av medisiner. Ppt jobber i forbindelse med opplæring og vurderer om eleven har et tilfredsstillende utbytte av opplæringa. De kan bidra til å gjøre forholdene bedre i skolen. Men bup høres mer ut som den rette instansen i dette tilfelle. Mange andrelinjetjebester (som bup) forventer at førstelinjetjensten i kommunen har vært inne først, derfor avvises ofte saker. Kanskje helsestasjonen kan være mer behjelpelig med en henvisning?

 

Anonymous poster hash: e1047...290

[Anonym bruker]

Stryker og gir klem når det ikke passer seg? For meg passer det alltid med en klem fra barna mine! Lykke til.

 

Anonymous poster hash: dd108...083

[Anonym bruker]

Jeg har en 11-åring med ADHD og Tourettes som var slik du beskriver før diagnose og medisinering.

 

Anonymous poster hash: ee487...0c4

[Anonym bruker]

Har dere kanskje noe lavterskeltilbud i kommunen? En slags helsetjeneste/ familiesenter der du kan få hjelp og støtte? Utrolig at bupa avviste dere.

 

Anonymous poster hash: fc3c2...f8c

[Anonym bruker]

Nesten så jeg tror dere begge har adhd. Beskrivelsen sv deg selv som barn er veldig typisk for jenter med adhd.

 

 

 

Anonymous poster hash: 53f7d...ab5

Jeg tenker akkurat det samme

At du hr add og han adhd. Gioogle symptomer på dette, så ser du likheten selv.

 

Sønnen min er akkurat lik din, bortsett fra sinne.

Ring ppt og si at dere må ha møte straks. Mas på de, få fortgang. Det går også litt fortere om du ber skolen sende brev til ppt. De må skrive hvordan de opplever gutten. Legen hr jo allerede sendt henvisning.

 

 

 

Anonymous poster hash: d4bf2...8ad

[Anonym bruker]

Høres ut som min eldste. Les denne, det er oss:

http://www.dagbladet.no/2010/10/22/magasinet/jesper_juul/barn/foreldre/13954590/

 

Anonymous poster hash: 4bcee...605

 

Det svaret der var så abstrakt at jeg ikke skjønte noenting. Fikk du noe ut av det? Og hvordan gikk det?

 

Anonymous poster hash: 391eb...e98

[Anonym bruker]

Det kan godt hende at han har en diagnose. Det kan jeg ikke uttale meg om. MEN det som slår meg er hvordan du snakker om din egen sønn. Hva med ansvaret ditt oppi dette her? Får han ros, anerkjennelse og kjærlighet? Hvordan snakker du til han? Det virker som om du skylder på din sønn og det er ikke riktig!

 

Anonymous poster hash: caab6...d6e

[Anonym bruker]

 

Det svaret der var så abstrakt at jeg ikke skjønte noenting. Fikk du noe ut av det? Og hvordan gikk det?

 

Anonymous poster hash: 391eb...e98

Ja, det hjalp veldig. Og jeg klarte å snu trenden.

 

Jeg skjønte at min autoritet (og ja, jeg er en person med en stor integritet og indre styrke - det synes utenpå også) var med på å bringe ut det verste i ham.

 

Han var og er et ekstremt selvstendig barn; blant dem man kaller "autonome barn." Han trengte å møtes på en måte som ikke utfordret dette. En konfrontasjonsfri metode.

 

Anonymous poster hash: 4bcee...605

[Anonym bruker]

Det kan godt hende at han har en diagnose. Det kan jeg ikke uttale meg om. MEN det som slår meg er hvordan du snakker om din egen sønn. Hva med ansvaret ditt oppi dette her? Får han ros, anerkjennelse og kjærlighet? Hvordan snakker du til han? Det virker som om du skylder på din sønn og det er ikke riktig!

 

Anonymous poster hash: caab6...d6e

Samme tenker jeg. Og derfor den linken jeg delte. Det er de voksne som må ta ansvar og se på seg selv.

 

Anonymous poster hash: 4bcee...605

[Anonym bruker]

Ja, det hjalp veldig. Og jeg klarte å snu trenden.

 

Jeg skjønte at min autoritet (og ja, jeg er en person med en stor integritet og indre styrke - det synes utenpå også) var med på å bringe ut det verste i ham.

 

Han var og er et ekstremt selvstendig barn; blant dem man kaller "autonome barn." Han trengte å møtes på en måte som ikke utfordret dette. En konfrontasjonsfri metode.

 

Anonymous poster hash: 4bcee...605

 

Hvordan gjør man dette i praksis?

 

Anonymous poster hash: 391eb...e98

[Anonym bruker]

 

Hvordan gjør man dette i praksis?

 

Anonymous poster hash: 391eb...e98

Jeg husker ikke hvilke praktiske grep jeg tok. Mest fordi det ikke handler om praktiske grep, eller klistremerker, eller timeouts eller andre kjappe løsninger.

 

Men jeg husker at jeg måtte se meg selv veldig nøye i speilet, mentalt sett, og finne it hvordan jeg virker på mine andre. Også på mine barn. Især på mine barn.

 

Anonymous poster hash: 4bcee...605

[Anonym bruker]

Jeg husker ikke hvilke praktiske grep jeg tok. Mest fordi det ikke handler om praktiske grep, eller klistremerker, eller timeouts eller andre kjappe løsninger.

 

Men jeg husker at jeg måtte se meg selv veldig nøye i speilet, mentalt sett, og finne it hvordan jeg virker på mine andre. Også på mine barn. Især på mine barn.

 

Anonymous poster hash: 4bcee...605

 

Da skjønner jeg fortsatt ikke hva jeg skal gjøre. :/ Jeg har helt klart et autonomt barn selv, og det er tydelig at jeg håndterer det feil, men jeg skjønner ikke hvordan. Har lest artikkelen til Jesper Juul om emnet, men det virker jo som han mener at barna skal få bestemme alt selv og ikke få noen grenser... Jeg misforstår sikkert, for det går jo ikke...

 

Anonymous poster hash: 391eb...e98

[Anonym bruker]

Høres ut som min eldste. Les denne, det er oss:

http://www.dagbladet.no/2010/10/22/magasinet/jesper_juul/barn/foreldre/13954590/

 

Anonymous poster hash: 4bcee...605

 

Jeg er ingen tilhenger av Jesper Juul, men akkurat her var jeg enig med ham, og syntes du hørtes veldig rigid ut og nesten kun fokusert på hvordan dette føles for deg. Og samtidig lurte jeg også på hvorfor ikke Juul klarte å oppfatte hvor totalt utslitt du var (for det var du da du skrev dette, ikke sant?).

 

 

 

Anonymous poster hash: 812f9...f39

[Anonym bruker]

Ja, det hjalp veldig. Og jeg klarte å snu trenden.

 

Jeg skjønte at min autoritet (og ja, jeg er en person med en stor integritet og indre styrke - det synes utenpå også) var med på å bringe ut det verste i ham.

 

Han var og er et ekstremt selvstendig barn; blant dem man kaller "autonome barn." Han trengte å møtes på en måte som ikke utfordret dette. En konfrontasjonsfri metode.

 

Anonymous poster hash: 4bcee...605

 

Du har begynt å vise ham at du forstår ham/ speile ham, antar jeg?

Det var det veldig lite av i teksten.

 

Anonymous poster hash: 812f9...f39

[Anonym bruker]

 

Jeg er ingen tilhenger av Jesper Juul, men akkurat her var jeg enig med ham, og syntes du hørtes veldig rigid ut og nesten kun fokusert på hvordan dette føles for deg. Og samtidig lurte jeg også på hvorfor ikke Juul klarte å oppfatte hvor totalt utslitt du var (for det var du da du skrev dette, ikke sant?).

 

 

 

Anonymous poster hash: 812f9...f39

Jeg var ikke utslitt i praksis. Men oppgitt over at min høyst gjennomtenkte foreldregjerning ikke "fungerte".

 

(Han har klippet en del i teksten, da. Så jeg framstår nok en del mer rigid enn jeg er.)

 

Anonymous poster hash: 4bcee...605

[Anonym bruker]

 

Du har begynt å vise ham at du forstår ham/ speile ham, antar jeg?

Det var det veldig lite av i teksten.

 

Anonymous poster hash: 812f9...f39

Nei, jeg innførte ikke noen metodikk. Og jeg viste at jeg forsto ham også før, det er jo det som er hele greia med forhandlingsgenerasjonen. Man anerkjenner barnets følelser, forstår dem i øst og vest og har ingen absolutte forbud, for det føles rigid, man sier "ja, jeg skjønner at du vil ditten, men først må vi datten" eller "hvis du er flink til det ene, skal vi belønne deg med det andre".

 

Men jeg tror jeg ble mer oppriktig. I stedet for repeat-båndet med "nå er klokka 21, du vet at dagen er slutt", så kunne jeg si "jeg er møkk trøtt, jeg orker ikke mer prating og flere lyder nå, jeg vil ha tekoppen min og se på den serien jeg liker." Det gjorde MYE større inntrykk, og da kunne han faktisk slå av masekrana og rett og slett gå i seng uten mer styr.

 

En mamma er også bare et menneske. Å alltid si "det rette" reduserer mammaen til en profesjonell funksjon.

 

Anonymous poster hash: 4bcee...605

[Anonym bruker]

mas på legen om å sende ny henvisning til bup. dra på..ellers får dere ikke plass der og du blir utslitt.. Vi har vært igjennom runde med bub da barnet her var rundt 5 år.. var ikke adhd, bare vanskelig adferd.. så gikk vi et år på pmto kurs..var egentlig bare bortkastet og veeeldig slitsomt...intensivt. hver uke i 40 uker ca. etter det fikk vi ny henvisning til bupp og kom inn på nytt. nå er barnet her 12 år..så mange år med vanskligheter og ting blir bare værre og værre... nå har det roet seg litt føler jeg.men er kjempevanskelig.  hvis det er noe han sliter med som han ikke vil si til deg, er det lettere å si til noen på bup istedet. stå på. datteren min har vært på bupp et halv år nå-samtaler. vet ikke så mye ennå..men ting er krevende og slitsomt. noenganger har jeg tenkt at jeg ikke liker mitt eget barn, har vært så sint at jeg har holdt på å eksplodere.

Anonymous poster hash: f56e6...6e6