Hva overrasket deg mest med å bli mor?

[Anonym bruker]

Her må det være ansvaret, hvor stort det er, og kronisk dårlig samvittighet.

 

Anonymous poster hash: 27380...553

[Anonym bruker]

Det som overrasket meg mest var at jeg hele tiden tenker på barnet.. Hvert eneste sekund. Jeg trodde jeg vare kunne dra ut å ha det gøy å ikke tenke på barnet..men det gikk ikke.. Første gangen jeg skulle ha barnevakt var for en hel kveld... Men jeg kom hjem etter 2 timer haha

 

Anonymous poster hash: 0a38c...672

[Anonym bruker]

Jeg må si meg enig i det overveldende ansvaret og den dårlige samvittigheten. Jeg føler nesten aldri at det jeg gjør er bra nok, og dømmer meg selv ganske hardt hvis jeg gjør en feil uansett hvor liten den er. Det resulterer i kronisk stress, og div. sykdommer pga det. 

 

Med nr 1 var det disse "problemene" som var overveldende og overrasket meg, det vil si jeg hadde håpet at jeg kunne være meg selv i en viss grad, men så viste det seg at jeg måtte ofre meg selv på alle måter, og glemme alt av hobbyer og interesser. Første barnet skrek til hun var 1 år omtrent, og fikk trass fra 1-3 år. Sov ikke natta før hun var over 2 år. Så det var tøft, og overraskende tøft. 

 

Det overrasket meg hvor mye enklere babyer kan være da jeg fikk nr 2. Altså, hun har skikkelig trassperiode nå, men det har vært lettere likevel Kanskje fordi jeg har kommet over sorgen jeg bar, over at jeg ikke kan prioritere meg selv de neste 18 årene  

Anonymous poster hash: c134c...8fe

[Anonym bruker]

At det ikke ble så altoppslukende som alle sa det skulle bli. Jeg var helt forberedt på at jeg ikke ville klare å være uten barnet, ikke ville klare å ikke tenke på barnet, ikke ville fortsatt være meg liksom. At alt skulle bli helt annerledes for alltid. Tja, joda, jeg har så klart forandret meg mye, hovedfokuset er barna, men jeg mistet ikke meg selv likevel og kan kose meg skikkelig uten barna og uten å skjenke dem en tanke en gang på flere timer. Så det må være dette tror jeg, at selv om barna er det viktigste i livet mitt, så ble det ikke sånn at jeg bare ble mamma og ferdig med det.

Anonymous poster hash: b0590...6f7

[Mamma til 2 søte]

Dårlig samvittighet og at ungene går foran ALT!!! Og det meste må planlegges 😊

[Snøfnugget]

Ingen store overraskelser annet enn hvor utrolig forskjellig babyer kan være fra start. Har fått nr 2 for snart 3 mnd siden og hun sover! Sover gjennom natta, spiser ikke hver time hele dagen og natten, må ikke bysses, ammes ikke i søvn, tar smokk, finner søvnen selv, tåler å sove i egen seng,

må ikke trille konstant for at hun sover i vogna. En helt annen tilværelse enn med nr 1! Han sover fortsatt ikke natta gjennom og er nå 2,5 😑 Vet jo alt dette kan forandre seg men nyter så lenge det varer.

[Anonym bruker]

Visste jeg ville bli sliten men ikke at jeg ville bli såååå sliten.

Nesten ingen søvn de første fem månedene. Husker svært lite fra den tiden annet enn at jeg gråt nesten hver morgen fordi jeg var utslitt.

 

Anonymous poster hash: e7b09...617

[Anonym bruker]

Den vedvarende bekymringen for barna. Jeg er ikke alltid engstelig men det er en vedvarende bekymring for alt, hele tiden.

Om hun går ut, så bekymrer jeg meg for om hun går seg bort, blir redd, eller at noen tar henne. Om hun spiser er jeg redd for at hun setter noe i halsen. Når hun sover er jeg redd hun skal få pusteproblemer. Om hun er syk er jeg redd hun skal være alvorlig syk. Om hun er på skolen er jeg redd hun skal bli skadd. Osv osv.

 

Veldig slitsomt. Og det gir seg visst aldri. Eldste er nå snart 16. Nå bekymrer jeg meg for at hun skal bli voldtatt, treffe overgripere på nett, få spisevansker osv osv.

 

Urk.

 

Anonymous poster hash: 78f5f...42b

[Anonym bruker]

Hvor mye energi jeg bruker på datteren min og at jeg dermed har mindre energi til andre saker. Samt at jeg selv om hun er 2 år ikke ser for meg at jeg og samboer reiser på ferie uten henne da det ville blitt ett stort savn

 

Anonymous poster hash: ad359...f4e

[Anonym bruker]

Skjønte at det skulle bli slitsomt at vi ikke har familie rundt oss til å avlaste, men ikke HVOR slitsomt det faktisk er å kun ha seg selv å stole på.

 

Anonymous poster hash: b9a42...9c0

[Anonym bruker]

Den vanvittige kjærøugheten. Trodde ikke jeg kunne elske noen høyere enn jeg elsket min mann og så kom babyen og den kjærligheten jeg hadde kjent før ble ganget med tusen. Vi elsker å være med han og bruker sjelden barnevakt for vi vil være med han selv og ikke gå glipp av noe.

Er veldig spent på hvordan det blir en til. Føler ofte på at jeg ikke har plass til flere i hjertet mitt fordi førstemann tar så stor plass, men de sier at mammahjertet bare vokser så det skal nok gå bra.

 

Anonymous poster hash: 484ac...1db

[Anonym bruker]

at man kan glemme sosialt liv ,helt greit, barnet går først + den massive kjærligheten det er mellom mor og barn     

Anonymous poster hash: d6055...4ce

[Anonym bruker]

At jeg skulle se så mye eldre ut så raskt..

Anonymous poster hash: 53996...62c

[Anonym bruker]

Kjærligheten. Den ufattelige, himmelropende, bunnløse kjærligheten.

 

Man hadde jo hørt hvor mye man kommert til å elske barnet sitt, men at man plutselig skulle elske et menneske så ufattelig sterkt og voldsom, det kom som et sjokk (sjokk også fordi det samtidiginnebærer en enorm redsel for å miste barnet eller at det på noen måte skal ha det vondt)

Anonymous poster hash: 93a54...259

[Anonym bruker]

Hvor lite søvn en faktisk kan klare seg med...

 

Anonymous poster hash: 15eb3...6d3

[Anonym bruker]

Jeg ble overraska over hvor avslappa jeg er som mor. Meget lite hysterisk faktisk. Også er jeg ikke sånn supermamma, som jeg trodde jeg kom til å bli. ALT handler ikke om barnet mitt. Jeg elsker alenetid, og krever det også. Jeg kan fint dra ut på byen uten å nesten tenke på henne engang. Det overrasker meg veldig. Har følt meg som en dårlig mor pgr av dette, mange ganger. 

 

Jeg trodde at hun kom til å bli hele min verden. At jeg ikke kom til å bry meg om noe annet på lenge. Men jeg føler at jeg er ganske selvsentrert egentlig :/ 

 

Hun er verdens fineste og herligste-  og jeg elsker henne veldig høyt.

 

Hun har enda ikke vært på overnatting hos noen andre enda (ni mnd) DER sliter jeg litt merker jeg

 

Hun skal på overnatting i slutten av mnd her, og jeg gruer meg litt.  

Anonymous poster hash: bb2b9...6f2

[Søte Satan]

Hvor kjedelig det kan være med baby, hvor gørr det er å være hjemme med en baby hele dagen. At jeg innså at jeg hadde blitt lurt av hormoner. Et oppegående menneske ved sine fulle femsom ikke er proppet full av "vil ha barn-hormon-cocktail", ville aldri ha funnet på noe så sprøtt som å lage liv.

[Anonym bruker]

Det som overrasket meg mest var hvor mye jeg savnet alenetid. Dra ut en fredagskveld, shopping en lørdag formiddag eller å ha et hjem som ikke er infisert av leker 😆

 

Anonymous poster hash: 8d3ed...f96

[Anonym bruker]

Hvor sykt sliten man kan bli... Og fortsatt fungere som mor, på jobb etc.

 

Anonymous poster hash: b9f12...620

[Anonym bruker]

Den ubetingede kjærligheten. Virkelig helt overveldende og overraskende❤️

 

Anonymous poster hash: 64f55...add

[Anonym bruker]

At jeg ikke fikk noe tid til meg selv. Det å drikke en kaffekopp eller gå i dusjen når jeg selv ville var uaktuelt.😄 Hadde da et veldig våkent barn som ikke sov noe særlig på dagtid. Var bare helt i begynnelsen jeg følte det sånn og ble fort vant til det. Når andre barnet kom raskt etter og jeg fikk enda mindre alenetid så gikk det helt fint.

 

Anonymous poster hash: 06ee8...6d4

[Anonym bruker]

At en handletur på matbutikken med mannen uten barn på slep blir sett på som en date.

 

Anonymous poster hash: 8fdcf...ffb

[Marriet]

Visste jeg ville bli sliten men ikke at jeg ville bli såååå sliten.

Nesten ingen søvn de første fem månedene. Husker svært lite fra den tiden annet enn at jeg gråt nesten hver morgen fordi jeg var utslitt.

 

Anonymous poster hash: e7b09...617

 

Samme her! Da jeg sto i det og da gikk det på et vis, men når jeg tenker tilbake på det så husker jeg ikke så mye av det, husker lite av besøk, turer og milepæler. Husker derimot veldig godt hvor utslitt jeg var og at jeg følte alt var en evig runddans av pupp, bleier, byssing og angst for å våkne når vi først hadde sovna begge to..jeg synes det er usedvanlig moro å være mamma nå da, med alt det innebærer. Har fremdeles en våkenrunde i løpet av natta, men det er bare hyggelig å få sett ungen i løpet av natta også så lenge ikke er snakk om eviglang gråt og bæring.

[Anonym bruker]

At en attpåklatt ble tvillinger, var ikke i tankene mine at det kunne bli mer en en.

 

Anonymous poster hash: 066f6...a66

[Anonym bruker]

Var ingeting som overasket med mens de var små.

 

Men nå overasker det meg hvor mye man ikke har kontroll over de lengere, hvordan man skal oppdra barna i 6-12 års alderen, hvor mye de seks første årene har å si iforhold til hvordan de blir som person.

 

Så overasket deg med når de er flinke og gjør alt rett, da tenker jeg at jeg må ha gjort iallfall noe riktig. Elsker de uansett.

 

Anonymous poster hash: ca4a9...4cc