Gravid men samboer vil ikke.

[Anonym bruker]

Samboer fikk panikk og ble sint og mener jeg skal ta abort,da han mener vi ikke kan/skal/bør ha barn nå likevel.

Jeg har ganske mye kreft i familien (underlivskreft) og jeg er nå snart 25 år og har ingen barn fra før. Jeg har allerede fjernet cyster fra eggstokkene en gang før. Jeg har ønsket meg barn lenge men han vil ikke. Er jeg nå slem som nekter å ta abort? Vi er fortsatt sammen,men han mener jeg er egoist som ikke gjør dette for han.

 

Anonymous poster hash: 9f1b0...0c7

[Anonym bruker]

Vil du virkelig ha barn med en slik drittsekk?

Om to år skriver du et annet innlegg her.

Om at han har funnet en annen og ikke har tid til barnet sitt.

Abort er et dramatisk valg men denne mannen er så umoden det er mulig å bli.

Dette er ditt valg, jeg hadde uansett gått fra han. Abort eller ikke.

 

Anonymous poster hash: b18fb...8f9

[Anonym bruker]

Vil ikke ha barn likevel? Altså var barnet planlagt men han har ombestemt seg?

 

Jeg personlig hadde ikke fjernet et barn jeg ønsket for mannens skyld, da hadde jeg heller blitt alenemor. Du er uansett ikke mer egoistisk enn han som setter deg i denne posisjonen...

 

Kanskje har han bare fått panikk, og det går over, men reaksjonen hans hadde virkelig gjort noe med følelsene mine for ham altså

 

Jeg hadde som sagt beholdt, men bare du vet hva som er riktig for deg

 

Anonymous poster hash: 080ab...680

[Anonym bruker]

Nei,barnet var ikke planlagt ennå. Han sier han vil ha barn med meg men ikke ennå. Ble gravid på pillen,og jeg ønsker ikke abort. Han har nå sittet og fortalt meg hva slags udugelig menneske jeg er og hvorfor jeg ikke bør få barn.Han har også truet med barnevern. Dette er fordi han nå fikk panikk. Skal jeg gi han tid på seg eller skal jeg rett og slett kaste han ut?

Herregud, sånn behandler man da ikke partneren sin, panikk eller ei!

 

Er dette reaksjonen du kan forvente i fremtiden hver gang noe går han imot, livet tar en vending han ikke liker, dere er uenig om noe e.l?

 

Jeg hadde ikke sittet og tatt imot sånn dritt, jeg hadde bedt han forlate huset og komme tilbake når han kan føre en skikkelig samtale og behandle meg med respekt

 

Anonymous poster hash: 080ab...680

[Anonym bruker]

Jeg beholdt et barn min eks ikke ville ha. Vi var uforsiktige og han var med på det. Men han ville jeg skulle ta abort. Jeg nektet og der er nå 11 år siden. Vil bare si at du kan ha en tøff tid foran deg. Min eks endte opp med å være utro når jeg var høygravid. Han flyttet ut fra vår bolig når babyen var 3 uker og rett inn med elskerinnen. Jeg måtte levere fra meg en baby til far og en stemor som hatet meg sol pesten.

 

Etter knapt 1 år var stemoren gravid og de kjørte et løp på meg som nesten var uutholdelig. De trakkaserte meg på mld og gjorde livet mitt ganske surt. De hadde samvær når det passet de og når babyen var født orket de ikke samvær på 3 mnd fordi stemor var sliten.

 

Skal ikke legge ut hele historien her men mitt barn ble forskjellsbehandlet så det sang. Og samvær var så uregelmessig at mitt barn ble såret gang på gang. Når hun var 8 år gadd ikke far lenger å bidra med henting og levering til samvær fordi de hadde nok med den nye babyen så samværet stoppet. Hun har ikke hatt samvær på 3 år nå og det var stemor selv som ringte å forkynte denne nyheten til meg.

 

Min eks har virkelig klart å skuffe og ødelegge dette barnet så mye som mulig. Heldigvis er hun sterk og har en stefar som behandler henne som sin egen.

 

Jeg angrer jo ikke på datteren min men hadde jeg visst at dette var utfallet så hadde jeg kanskje valgt annerledes. Du må huske at du skal forholde deg til denne mannen i minst 18 år fremover og kanskje en stemor som ønsker deg ikke at enn vondt.

 

Anonymous poster hash: 51234...4f0

[Babylilje]

Herregud, for ei jævlig stemor.. og for en dust av en fyr som ikke løfter en finger for barnet sitt! :-(

Jeg får vondt..

[Anonym bruker]

Dette er en mann jeg ikke ville delt livet mitt med. Trusler har jeg nulltoleranse for - så han hadde jeg kastet ut umiddelbart!

 

Det anonym over her forteller om sin lignende historie med en slik mann bør du vurdere sterkt, Hi. Om du velger å beholde barnet så må både du og barnet forholde dere til denne mannen videre i livet. Han kan gjøre livet ditt forferdelig vanskelig fremover om du beholder barnet.

 

Kanskje du kan snakke med en lege som kjenner familiehistorikken din (ang. underlivskreft) og diskutere dette opp mot det å få barn for deg nå og ev. senere.

 

Men uansett - du skal IKKE ta abort om du ikke vil!

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: d6ad5...e78

[Anonym bruker]

Jeg hadde valgt å ta abort og gått fra mannen. Han viser en side som er for meg utilgivelig. Abort hadde jeg tatt for å slippe å måtte ha noe med den mannen å gjøre i resten av alle mine leveår. Det er ikke bare i atten år man har barn sammen; det er resten av livet.

Jeg har barn med en eks. Det var planlagt. Og likevel er det drit å ha barn med en du ikke deler livet med. Det er seriøst DRITT. Hadde aldri valgt det igjen, om jeg hadde et valg.

 

Anonymous poster hash: 78f43...30d

[Anonym bruker]

Var det planlagt å bli gravid eller har dere slurvet med prevensjon?

Uansett er det en risiko for å bli gravid når man har sex.

Vanskelig å si om du bør beholde eller ikke når vi ikke vet noe om situasjonen rundt, bortsett fra at far ikke ønsker det.

Hvordan er økonomien din, har du familie rundt deg?

Du må kanskje belage deg på å bli alenemor.

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 0b487...14a

[Anonym bruker]

Aldri aldri i verden om jeg hadde planlagt femtiden min med han. Behold barnet - kvitt deg med han.

 

Anonymous poster hash: 8690e...12c

[Anonym bruker]

Du får mange harde svar her. Alt er ikke sort/hvitt og mannen din som mange både menn og damer, som blir gravide kan få panikk. Dette er ikke helt uvanlig. Jeg har en venninne som ønsket seg barn, planla det, ble gravid, fikk panikk og tok abort i hormonrusen

Hun angrer veldig, men jeg ser ikke på henne som et grusomt menneske jeg ikke tror blir en god mamma en dag. Mange reagerer uventet og helt uvanlig for den de er når de får vite at de skal bli foreldre.

Jeg vil ikke si automatisk at mannen din ikke blir en god pappa som ikke stiller opp. For det er store sjanser for at han forandrer seg og blir glad. Hvem vet?

Snakk mye sammen om dette. Og vil du har barn og blir alene kommer du også til å klare dette kjempebra

Ønsker dere alt godt og håper det ordner seg for dere

 

Anonymous poster hash: 77629...e1c

[Anonym bruker]

Du får mange harde svar her. Alt er ikke sort/hvitt og mannen din som mange både menn og damer, som blir gravide kan få panikk. Dette er ikke helt uvanlig. Jeg har en venninne som ønsket seg barn, planla det, ble gravid, fikk panikk og tok abort i hormonrusen

Hun angrer veldig, men jeg ser ikke på henne som et grusomt menneske jeg ikke tror blir en god mamma en dag. Mange reagerer uventet og helt uvanlig for den de er når de får vite at de skal bli foreldre.

Jeg vil ikke si automatisk at mannen din ikke blir en god pappa som ikke stiller opp. For det er store sjanser for at han forandrer seg og blir glad. Hvem vet?

Snakk mye sammen om dette. Og vil du har barn og blir alene kommer du også til å klare dette kjempebra

Ønsker dere alt godt og håper det ordner seg for dere

 

Anonymous poster hash: 77629...e1c

Altså.. jeg lå og grein og var livredd fordi jeg var gravid. Følte livet mitt ble ødelagt. Men abort!? Aldri i verden! Det er ganske langt fra panikk til abort

 

Anonymous poster hash: 88bb2...eed

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke tatt abort, men flyttert fra gubben.

 

Anonymous poster hash: 1283a...b94

[Anonym bruker]

Hadde ventet litt og sett om han kom "til sans og samling" igjen. Sett om det var en forbigående panikktilstand hos han. Hvis det ikke er det, så må jeg nok si jeg hadde sagt nei takk til et samboerskap med han. Hadde jeg vært i dine sko, hadde jeg beholdt barnet. Med din familiebakgrunn,(mye kreft sier du),hadde jeg aldri kunnet tilgi verken meg selv eller sambo dersom jeg tok abort, og noe skulle skjedd senere,slik at jeg ikke kunne få flere barn. Uansett, dersom du ønsker dette barnet så behold det og ta godt vare på det. En slik vinglepetter som din samboer kan jeg ikke respektere. I mine øyne er det han som er egoisten her.

 

Anonymous poster hash: 6021d...eee

[Anonym bruker]

Slik reagerte også min eks. Jeg valgte å gå fra han. Du angrer aldri på barna du får. Abort hadde jeg ikke klart å gjennomføre.

Hvordan livet blir kan ingen forutse. Min lille og jeg koser oss selv om far er fraværende. Har god kontakt med farmor/farfar og tanter og onkler. Min lille er hos farmor/farfar en helg i mnd,og hos mine foreldre en helg, så vi er heldige.

 

Tenk deg godt om. Din samboer er ikke mye verdt i mine øyne.

 

Anonymous poster hash: d6b66...fc9

[Anonym bruker]

Du får mange harde svar her. Alt er ikke sort/hvitt og mannen din som mange både menn og damer, som blir gravide kan få panikk. Dette er ikke helt uvanlig. Jeg har en venninne som ønsket seg barn, planla det, ble gravid, fikk panikk og tok abort i hormonrusen

Hun angrer veldig, men jeg ser ikke på henne som et grusomt menneske jeg ikke tror blir en god mamma en dag. Mange reagerer uventet og helt uvanlig for den de er når de får vite at de skal bli foreldre.

Jeg vil ikke si automatisk at mannen din ikke blir en god pappa som ikke stiller opp. For det er store sjanser for at han forandrer seg og blir glad. Hvem vet?

Snakk mye sammen om dette. Og vil du har barn og blir alene kommer du også til å klare dette kjempebra

Ønsker dere alt godt og håper det ordner seg for dere

 

Anonymous poster hash: 77629...e1c

Panikken reagerer jeg ikke på, det er ganske normalt. Har fire veldig velkomne barn selv, men har likevel kjent på panikken i alle svangerskapene

 

Det jeg reagerer på er en voksen mann sin reaksjon på panikken, truslene, at han gir henne det slette lag og forteller henne hvor grusom hun er.

 

Et slikt reaksjonsmønster forsvinner ikke av seg selv, og det forteller noe om hva hun må ta imot videre i samlivet når de møter motgang, konflikter og uenigheter.

 

Alle forhold er perfekt når man har det bra, det et motgang som setter forholdet på prøve.

 

Nå ser hun om han har respekt for henne, er villig til å lytte til henne, godta meningene hennes og vise hvordan han kommer til å legge fram sine synspunkt.

 

Det ser jo ikke lovende ut dette...

 

Anonymous poster hash: 080ab...680

[Anonym bruker]

Du skriver du vil ha barnet. Er du forberedt på å ta ansvar for barnet fullstendig alene? Våkenetter, trass, økonomisk byrde osv...Er du forberedt på å måtte dele foreldreansvar, samvær og alt det innebærer med en mann du ikke deler liv med?

 

Det er worst case scenario....at dere går fra hverandre og at han ikke vil ha noe med deg og barnet å gjøre. Eller at han potensielt vil dele foreldrejobben med deg 50-50, og det betyr et todelt liv for deg...

 

Jeg ville ikke hørt så mye på han nå. Han er stressa, frustrert, lei seg og sinna...og jeg forstår han. Han blir påtvunget en foreldrerolle og en situasjon han ikke har valgt. Dere hadde ikke planlagt å få barn nå, og brukte beskyttelse. Han var tydelig på at han ikke ville ha barn nå, likevel sitter dere i denne situasjonen, og det er du som bestemmer...også over han og hans liv. Det føles nok forferdiglig vanskelig.

 

Likevel...det er din kropp ergo ditt valg. Det er ikke han som må gjennomgå hverken svangerskap eller abort! Du må derfor velge ut ifra hva DU vil!!!! Jeg vet ikke om kreft i familien+++ hadde fått styre mine valg, du er fremdeles veldig ung. Mitt valg hadde utelukkende vært basert på om jeg ønsket barn nå, om jeg hadde ressurser til å ta vare på det og om jeg ønsket å være i bundet til den personen jeg skulle dele foreldreskapet med for resten av livet. Du kan uttrykke for han at du forstår hvor vanskelig dette er for han...men at han må forstå deg, og at ditt valg er basert på hva du kan leve med at kroppen og psyken din går gjennom...om det er abort eller svangerskap.

 

Til sist..gratulerer så masse

 

 

Anonymous poster hash: cf4d0...bf4

[Anonym bruker]

Forresten...om det er mye kreft i familien, sjekk deg for mutasjoner i BRCA1 og 2 genene. Spør fastlegen din om dette i forhold til familiehistorikken på kreft. klem

Anonymous poster hash: cf4d0...bf4

[Anonym bruker]

Ehhh- hvis han ikke vil ha barn, så måtte han også avstå fra sex. Prøv å finne ut av det med hverandre. Hvis dere ikke klarer å møte hverandre og bli enige om en løsning som innebærer at barnet blir født, så må du nok basere deg på en tilværelse som alenemor.

 

 

Anonymous poster hash: eeffc...ede

[Mari1992]

Tusen takk for svar! Jeg ønsker virkelig dette barnet. Dersom han ikke ønsker å være der så har jeg både familie,psykolog,rettigheter og et godt nettverk og støtteapparat rundt meg. Økonomi kan forsåvidt alltids bli bedre. Jeg må jo flytte da jeg ikke klarer over 9000 i husleie og strøm alene,men nå trenger ikke jeg et stort hus mens jeg er gravid eller har en liten en alene heller. Jeg er veldig forberedt på å være alene,og jeg har allerede knyttet meg mye til dette knøttet som bare er 4 uker. Jeg vet dette blir tøft,hardt og vondt. Jeg skal ikke nekte han samvær med barnet,men jeg vil ikke at han skal bestemme for meg hva som er best. Jeg er fullt skikket til å ta meg av et barn,og er som sagt forberedt på det meste og måtte gå igjennom alt dette alene. Men slik som situasjonen er så tenker jeg det kanskje er best sånn,også kan far selv velge om han ønsker samvær eller ikke.

[Love my kidz]

Tusen takk for svar! Jeg ønsker virkelig dette barnet. Dersom han ikke ønsker å være der så har jeg både familie,psykolog,rettigheter og et godt nettverk og støtteapparat rundt meg. Økonomi kan forsåvidt alltids bli bedre. Jeg må jo flytte da jeg ikke klarer over 9000 i husleie og strøm alene,men nå trenger ikke jeg et stort hus mens jeg er gravid eller har en liten en alene heller. Jeg er veldig forberedt på å være alene,og jeg har allerede knyttet meg mye til dette knøttet som bare er 4 uker. Jeg vet dette blir tøft,hardt og vondt. Jeg skal ikke nekte han samvær med barnet,men jeg vil ikke at han skal bestemme for meg hva som er best. Jeg er fullt skikket til å ta meg av et barn,og er som sagt forberedt på det meste og måtte gå igjennom alt dette alene. Men slik som situasjonen er så tenker jeg det kanskje er best sånn,også kan far selv velge om han ønsker samvær eller ikke.

You go girl! Jeg synes du gjør et godt valg. Ønsker deg masse lykke til ☺

[Gjest Antarctica]

Kast ham ut enten du vil ha barnet eller ikke. Trusler, utskjelling og forsøk på manipulering er ikke noe du trenger å godta.

[Mari1992]

Vi prøvde jo for en liten stund siden,men måtte da starte på pillen igjen da han brått ikke ville da han mener jeg er uskikket som mor. Men jeg mistenker at det er han som snakker mer om seg selv. Jeg forstår at jeg setter BF i en vanskelig situasjon,men jeg krever ingenting av han heller. Han trenger ikke engang se barnet. Som nevnt,jeg har MANGE i ryggen (de fleste vet alt om dette pga hvordan han er). Jeg vil ta ansvar for dette å gjøre det beste ut av situasjonen. Den er langt ifra optimal sånn sett,men barnet er absolutt velkomment for meg. Jeg ønsker meg barn,han stopper det... jeg respekterer de som tar abort,men jeg vil ikke "ta livet av" et lite "vesen" som snart har et bankende hjerte som JEG har vært med å lage. Så dette blir enkelt og greit MITT barn og rett og slett så får jeg muligheten til å elske barnet dobbelt så mye (jada,teit men dere skjønner)

Nok en gang,takk for støttende ord. Da har jeg fått litt ro i sjela og at det er ikke "bare jeg" som er egoist og fæl

[Anonym bruker]

Dette høres ikke ut som en mann det er verdt å satse på, han nå rett og slett bli voksen selv for han høres utrolig selvsentrert, egoistisk og umoden ut.

 

Du klarer deg utmerket alene, også kan man alltids håpe mannen også blir voksen en dag. Men den oppførselen han driver med nå skal du ikke finne deg i, man skal ikke bli i et forhold for enhver pris og la seg tråkke ned på den måten

 

Anonymous poster hash: 080ab...680

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Jeg ønsker virkelig dette barnet. Dersom han ikke ønsker å være der så har jeg både familie,psykolog,rettigheter og et godt nettverk og støtteapparat rundt meg. Økonomi kan forsåvidt alltids bli bedre. Jeg må jo flytte da jeg ikke klarer over 9000 i husleie og strøm alene,men nå trenger ikke jeg et stort hus mens jeg er gravid eller har en liten en alene heller. Jeg er veldig forberedt på å være alene,og jeg har allerede knyttet meg mye til dette knøttet som bare er 4 uker. Jeg vet dette blir tøft,hardt og vondt. Jeg skal ikke nekte han samvær med barnet,men jeg vil ikke at han skal bestemme for meg hva som er best. Jeg er fullt skikket til å ta meg av et barn,og er som sagt forberedt på det meste og måtte gå igjennom alt dette alene. Men slik som situasjonen er så tenker jeg det kanskje er best sånn,også kan far selv velge om han ønsker samvær eller ikke.

Da håper jeg for din skyld at han forsvinner i løse luften fra dag 1. Det er 100 ganger lettere å Være 100% alene med et barn enn en barnefar som kommer og går og kun lager kvalme. Ønsker deg og den lille masse lykke til videre. Klem

 

Anonymous poster hash: 51234...4f0