Utspekulert baby som gråter for "ingenting"!! Så lei

[Anonym bruker]

Hun er 10 måneder. Går langs bordet og river ned alt som er der, drar ut dopapiret, lugger meg, biter meg, hiver maten av gårde. Jeg sier rolig, men bestemt nei til henne og fjerner hånda fra det hun gjør. Men når jeg gjør det, så vræler hun og det høres rett og slett ut som at hun er livredd og at hun har vondt. I tillegg så VET hun hva hun gjør galt. Etter første "Nei" gjør hun det samme på nytt, men denne gangen følger hun nøøøye med på om jeg reagerer. Det hender hun småsmiler og ler samtidig også.

 

Alle synes hun er sååå blid, men det er kun når hun får vilja si. Her hjemme syns jeg alt jeg sier er NEI eller IKKE RØR, og det blir så dårlig stemning. Har fjernet det meste som er i hennes høyde, men hun finner likevel på noe. Lugge, bite, kaste maten sin, drikkeflaska si.

 

Jeg er så sliten.. Flere? 

Anonymous poster hash: 2043a...442

[Anonym bruker]

Herregud!

Datteren din undersøker verden! Hun sjekker om det er kontinuitet, om du reagerer på samme måte hver gang.

Og du reagerer med å se på en 10 mnd gammel baby som utspekulert.. Det er trist det!

 

Anonymous poster hash: 7e838...c3a

[Anonym bruker]

Dette kunne faktisk ha vært et ekte innlegg, men siden det er her inne er jeg 100% sikker på at det er trolleri😏

 

Anonymous poster hash: 70a71...266

[Anonym bruker]

Herregud!

Datteren din undersøker verden! Hun sjekker om det er kontinuitet, om du reagerer på samme måte hver gang.

Og du reagerer med å se på en 10 mnd gammel baby som utspekulert.. Det er trist det!

 

Anonymous poster hash: 7e838...c3a

 

Det jeg reagerer på, som jeg ikke har sett hos andre, er måten HUN reagerer på når hun får nei. Det er virkelig som at hele verden har rast sammen for henne, og hun griner mer når hun får nei enn når hun slår seg skikkelig. Vet ikke om jeg da skal trøste eller la henne bli ferdig? Hun vet så absolutt hvorfor hun får nei

 

Anonymous poster hash: 69e98...e54

[Anonym bruker]

 

Det jeg reagerer på, som jeg ikke har sett hos andre, er måten HUN reagerer på når hun får nei. Det er virkelig som at hele verden har rast sammen for henne, og hun griner mer når hun får nei enn når hun slår seg skikkelig. Vet ikke om jeg da skal trøste eller la henne bli ferdig? Hun vet så absolutt hvorfor hun får nei

 

Anonymous poster hash: 69e98...e54

Du trøster et 10 mnd gammelt barn. Hun er ikke stor nok til å regulere følelser alene.

Kanskje du bør søke hjelp og veiledning til å stå i foreldrerollen.

 

Anonymous poster hash: 7e838...c3a

[Anonym bruker]

Så negativ du er, jeg syns synd på henne. Slutt å si nei til stakkars jenta di! Og gi henne heller positiv oppmerksomhet, la henne få se på alt hun vil, sammen med deg. Ta henne på fanget og la henne holde i det hun vil, prat med henne, gi ros og kos.

 

Jeg har aldri sagt nei til barna mine. Lar de utforske verden sammen med meg

 

Anonymous poster hash: 081c5...222

[Chupa chups]

Du håndterer henne feil, for å være helt ærlig.

 

Når det ikke hjelper å si nei, hvorfor fortsette med det da? Kan du tenke deg hvor negativt det må være å høre 'nei' uansett hva man gjør, fra den personen man elsker mest i hele verden?

 

Jenta di søker oppmerksomhet. Gi henne positiv oppmerksomhet i stedet.

[Anonym bruker]

Oj, du vet at dette er helt normalt for en på 10 mnd? Hun utforsker og prøver å finne ut av ting, og vil nok mer enn hun får til - og da kommer frustrasjonen. Syns det er en merkelig uttalelse å komme med, at du ser på datteren din som utspekulert i en alder av 10 mnd! Hun gråter ikke for ingenting, det er den måten hun har for å kommunisere med deg på, og sånn vil det fortsette til hun finner ordene sine og klarer å kommunisere på annen måte - så altså en god stund. Alle barn er sånn i større eller mindre grad, men man har nok en tendens til å se det mest hos egen barn, og tro at "alle" andre barn er så enkle å ha med å gjøre. Det er jo ikke sånn. Det er bare at man er jo sammen med sitt barn hele tiden, og det er klart det tærer på å med sinne og gråt, men sånn er det å være mamma. Det er til tider møkka slitsomt og frustrerende.

Anonymous poster hash: 19e98...97d

[Anonym bruker]

Tror du må øve på å tåle følelsene hennes - det er ikke henne det er noe feil med, det er måten du reagerer på som er rar.

 

Hun trenger masse emosjonell støtte, som alle andre barn på den alderen.

 

Følelsene hennes skal ikke «bekjempes», de skal forstås av en empatisk voksen.

 

Anonymous poster hash: 9796f...d28

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke dette er et troll. Det er mange foreldre som er oppgitt og slitne og ikke har tålmodighet etter lite søvn og nei, nei, nei for de samme tingene hver eneste dag.

Men hi, dette er helt, helt vanlig. Hun er i en alder hvor hun vil prøve deg, se hvor grensene går og hun oppdager verden. Prøv å hent litt mer tålmodighet for det finnes ikke noe vondt i et så lite barn. Hun har kanskje en litt dramatisk personlighet? Det kan begynne å vises nå. Noen barn kan legge seg ned på gulvet å skrike i smerte bare man ser litt hardt på de

Prøv å rensk leiligheten så godt du kan og så lar du henne holde på. Lager hun kaos for å få oppmerksomhet må du prøve å finne på noe gøy, sannsynligheten for at hun kjeder seg er da stor

Bygg med klosser, lag et telt, mal, bak, gå en tur... ett eller annet så hun får ut uroen og "rampestrekene" sine

Du har et helt vanlig barn.

 

Anonymous poster hash: 10097...9f4

[Mostly Harmless]

 

Det jeg reagerer på, som jeg ikke har sett hos andre, er måten HUN reagerer på når hun får nei. Det er virkelig som at hele verden har rast sammen for henne, og hun griner mer når hun får nei enn når hun slår seg skikkelig. Vet ikke om jeg da skal trøste eller la henne bli ferdig? Hun vet så absolutt hvorfor hun får nei

 

Anonymous poster hash: 69e98...e54

Det er jo ikke så rart at hun blir frustrert. Hun har nettopp oppdaget at hun har muligheter, og så får hun nei når hun utforsker dem. Det er jo klart at det er griseprovoserende for henne.

 

Sinnet tar overhånd fordi hun ikke har lært å regulere følelsene sine ennå. Det hjelper du henne med å lære ved å trøste, sette ord på følelsene og fortelle at du skjønner hva hun ble sint for. Hun vil lære seg å reagere med mer fatning etter hvert, men du kan ikke forvente at et spedbarn "oppfører seg".

[Anonym bruker]

Det er en fase. Guttene mine var helt like en periode, og ja - det er slitsomt. Du kan trøste deg med at det blir bedre. Prøv å avlede henne med en leke eller noe når hun gjør det, ta henne på fanget og syng en sang eller finn fram en bok heller, og gjør stua så sikker som mulig for en baby. Prøv også å endre holdning til henne, hun er ikke utspekulert eller gråter for å være slem, det er, som flere har nevnt, hennes måte å utforske verden på!

 

Anonymous poster hash: 559d2...0f9

[Anonym bruker]

En så liten baby har ikke kognitiv kapasitet til å være utspekulert.

 

At hun ler er nok snarere et tegn på at hun blir usikker i situasjonen...og kanskje mest utrygg fordi hun ikke forstår din reaksjon.

 

Et annet helt konkret tips er å rydde vekk ting hun ikke får ta på. Vi hadde en helt tomt stuebord lenge. Ingen planter eller nips i babyhøyde

 

Anonymous poster hash: ef75a...b0c

[Anonym bruker]

En så liten baby har ikke kognitiv kapasitet til å være utspekulert.

 

At hun ler er nok snarere et tegn på at hun blir usikker i situasjonen...og kanskje mest utrygg fordi hun ikke forstår din reaksjon.

 

Et annet helt konkret tips er å rydde vekk ting hun ikke får ta på. Vi hadde en helt tomt stuebord lenge. Ingen planter eller nips i babyhøyde

 

Anonymous poster hash: ef75a...b0c

Enig! Rydd rent en periode. Gi henne en skuff/skap på kjøkkenet hun kan leke i feks ned plastutstyr. Barnesikre de andre så hun ikke kan åpne de.

 

Lugger hun så ikke si nei, ta bort hånda hennes og si: vil du kose mamma, da må du gjøre sånn. Så viser du henne hvordan hun kan stryke deg på kinnet/håret istedenfor. Gjør slik på det meste, snu det til noe positivt og vis henne alternativ til p gjøre gode ting.

 

Noen ting er "nei" feks ovnen og tven.

 

Anonymous poster hash: e5ac5...a46

[Anonym bruker]

10 mnd og utspekulert..Den var drøy! Du må nok renske huset for ting du ikke vil hun skal få tak I, ta bort ting hun kan klatre på og la henne få utforske verden. Kunne godt ha tenkt meg ett flott designerhjem jeg,men det er 3 år siden jeg hadde duk og pynt på bordene og stuebordet står på høykant til etter sengetid..jeg tror du må begynne på nytt og prøve å tenke litt annerledes.

 

Anonymous poster hash: 4ce92...43f

[Lulle86]

Synes du får mye ufortjent "tyn" her. Skjønner ikke folk at man søker hjelp til et problem her? Slutt å være så krass og fæl. Mamman her har det sikkert ikke helt greit med dette fra før av.

Dette er helt normalt. Mi datter reagerte motsatt. Lo hver gang jeg sa "nei".Men så lærte jeg at jeg skal slutte å si nei. Man bør heller si "STOPP". Det er ikke så negativt ladet, og det hjelper barnet til å tenke litt over situasjonen. I vår barnehage bruker de ikke "nei". Kun stopp når barna er i ferd med å gjøre ting de ikke skal. 
Husk også at dette er en viktig periode av barnet sitt liv da barnet skal utforske og teste ut alt. Da blir det fort en litt negativ hverdag, men husk og ros godt og lek mye sammen i mellom. 

Googlet litt og fant ikke så mye. Men kanskje denne kan hjelpe litt? http://speiltvillingene.blogg.no/1412057787_positiv_grensesetting.html

Lykke til

[Leeloo76]

Legger ut denne fordi jeg selv syntes den forklarte barn i den alderen så godt, sitat fra "Gode knep for småbarnsforeldre", boka til Elisabeth Gerhardsen:

 

"Ettåringen mangler ikke evnen til å lære. Hun lærer noe nytt hele tiden. Det hun mangler, er evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. I tillegg mangler hun evnen til å kunne spå i nær fremtid, det vil si evnen til å kunne forutsi flere "ledd" fremover når hun har begynt med noe.

En ettåring ser verden omtrent som en serie lysbilder der hun til en hver tid bare greier å tenke et bilde fremover. Et ettåring som fingrer med stereoen, greier ikke i tankene å "spole frem filmen", slik at hun kan tenke over hva som vil skje til slutt hvis hun fortsetter å klå, som for eksempel at du blir sint. Hun ser stereoen, lyser opp, og tenker "Knapper!". Ivrig stabber hun bort til den. Først når fingrene når knappene, faller neste lysbilde på plass, som er at: "Nå kommer snart en voksen!", barnet ser forventningsfullt mot kjøkkendøra. Ganske riktig: Der står du i døra! I glede over at hun greide å forutsi at du ville komme, smiler hun bredt ved synes av det. Dette smilet springer ut av stolthet over å få rett, men tolkes gjerne feilaktig av voksne til å bety: "Ha, der lurte jeg deg!" eller: "Se hva jeg driver med, når du ikke følger med!".

Når hun har sett litt på deg slukner smilet. Nå har neste lysbilde falt på plass, nemlig at "Nå sier mamma nei!". Dermed snur hun seg mot stereoen , rister iherdig med hodet og gjentar "Nei, ne-ei, ne-ei" for seg selv. Vel og merke men hun fortsatt trykke ivrig på knappene. Du blir enda mer irritert. Det er fort gjort å tenke: "Se der! Hun vet det er galt, men gjør det likevel!". Antakelig sier hun ikke nei fordi hun vet at hun gjør noe galt. Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!".

Ditt lille avkom, som har stått og sagt "nei-ei" for seg selv, har nå fått neste lysbilde frem. "Nå kommer den voksne mot meg!" Hun snur seg, helst uten å ta fingrene vekk, og bryter ut i et smil over å se deg komme. Dette smilet betyr: "Der kommer du jo! Var det ikke det jeg visste!" Det er heller ingen ny provokasjon. Det betyr ikke: "Jeg synes det er så gøy å terge deg!"

Smilet slukner igjen raskt. Nå er neste melding kommet, en melding som forteller at nå kommer den voksne til å være sint å løfte henne vekk. Hun slipper stereoknappen og løper unna. Du sukker og sier noe slik som: Ja! Ikke hold på med stereoen" Det har mamma sagt". Du går inn på kjøkkenet igjen.

Et par minutter senere snur barnet ditt seg tilfeødigvis og får øye på stereoen. Hun lyser opp og tenker: "Knapper!" .... "

[Anonym bruker]

Hun høres ut som en helt normal 10 mnd gammel jente, og du høres ut som en sliten mor som har kjørt deg litt fast. 

Datteren din er fortsatt liten og dette er måten hun lærer og utforsker på. Meen, når det er sagt tror jeg hun kjeder seg.

Hun blir stadig eldre og har økende behov for nye opplevelser og inntrykk. Hva med å ta en tur ut, la henne krabbe/gå rundt og oppleve noe nytt? Åpen barnehage? Vær kreativ og kom dere ut så skal du se at alt blir litt lettere

Anonymous poster hash: fb1ac...0ec

[Caelyn]

Tenkte å lenke til den teksten fra Elisabeth Gerhardsen, men så ser jeg at LeeLoo76 allerede har gjort det. Den illustrerer veldig godt hvordan det er for så små barn.

Min var akkurat makan. Jeg var nødt til å ribbe leiligheten for det meste som han kunne "lage trøbbel" ( ) av. For å begrense bruken av NEI, NEI, og for å slippe å løpe etter hele tiden. Det var bare en fase.

[Anonym bruker]

Det er jo sånn det er å ha små barn Det er i en periode utrolig travelt, og du må bare rydde unna og barnesikre så godt som mulig. En tur i dusjen for mor=en hel dorull dratt utover, tømt en pakke truseinnlegg og en pakke tamponger utover, tømt en skuff for håndduker, tømt stellekommoden for klær osv. Heeelt normalt

Anonymous poster hash: b237e...a10

[Anonym bruker]

Ikke bry deg om all "kjeften," hi. Jeg skjønner deg godt, og har det på akkurat samme måte med min på 16 mnd. Problemet her i gården, er at vår lille er så klatremus. Han klatrer på alt av stoler, opp på bordene, og setter seg selv i farlige situasjoner. Det er kjempelett å rope NEEEI, for så å ta han etter en arm ned fra bordet, men jeg vet jo at han bare utforsker. Og det er så slitsomt. Det er til tider uutholdelig, og jeg river av meg håret i frustrasjon. Jeg må fotfølge han konstant. For en slitsom periode!

 

Anonymous poster hash: f6dbd...420

[Anonym bruker]

Er helt enig I at denne perioden er ett slit. Men å kalle en 10 mnd gammel baby for utspekulert er det de fleste reagerer på. Det vil jo si at HI tror jenta gjør dette med viten og vilje bare for å være jævlig. Det blir en vond sirkel som hun må bryte og begynne å se ting på en litt annen måte,for så små barn er ikke utspekulerte.

 

Anonymous poster hash: 4ce92...43f

[Anonym bruker]

Så negativ du er, jeg syns synd på henne. Slutt å si nei til stakkars jenta di! Og gi henne heller positiv oppmerksomhet, la henne få se på alt hun vil, sammen med deg. Ta henne på fanget og la henne holde i det hun vil, prat med henne, gi ros og kos.

 

Jeg har aldri sagt nei til barna mine. Lar de utforske verden sammen med meg

 

Anonymous poster hash: 081c5...222

Aldri sagt nei? Herlighet! Foreldre må lære seg å si nei. Er nok av pøbelunger i barnehagen, skolen og som voksne som aldri har hørt et nei før en voksen et av disse stedene tar tak i dme for bølingen.

Fjern mulighetene for at denne babyen får bøller så mye og finn på noe hyggelig om mulig. Ja, babyer kan teste grenser allerede da og det er virkelig greit å sette grenser først som sist. "Fri" barneoppdragelse vil bare brenne samfunnet senere!

 

 

Anonymous poster hash: 41219...0b0

[Anonym bruker]

Aldri sagt nei? Herlighet! Foreldre må lære seg å si nei. Er nok av pøbelunger i barnehagen, skolen og som voksne som aldri har hørt et nei før en voksen et av disse stedene tar tak i dme for bølingen.

Fjern mulighetene for at denne babyen får bøller så mye og finn på noe hyggelig om mulig. Ja, babyer kan teste grenser allerede da og det er virkelig greit å sette grenser først som sist. "Fri" barneoppdragelse vil bare brenne samfunnet senere!

 

 

Anonymous poster hash: 41219...0b0

Litt satt på spissen. Men jeg unngår bevisst å bruke ordet NEI i de fleste sammenhenger. Jeg lar heller barna mine se på det meste/gjøre det meste sammen med meg, og samtidig gjør det helt klart at enkelte ting får de ikke borti alene. Ved å la de se og ta på ting sammen med meg, mister 'forbudte' ting sin nyhetsverdi og de lar det være i fred etterpå. Leker vet de at jeg vil leke med, så de kommer drassende med leker hele tiden.

 

 

Anonymous poster hash: 081c5...222

[Anonym bruker]

De skjønner mer når de er 1,5 år. Hun forstår ikke hva "nei" innebærer.

 

Anonymous poster hash: d138f...8bc