Mitt minste barn..

[Anonym bruker]

Jeg har det noenlunde litt likt som deg. Men hos meg skyldes det rett og slett utseende.

 

Min eldste har likheter fra min side, og helt fra fødselen har jeg visst at hun var min, hun likner sånn på meg og min familie, hun har så kjent fjes.

Min yngste likner farens familie, han er skjønn som få (selvfølgelig) og jeg elsker han akkurat like høyt. Men når jeg ser på ham likner han ikke meg og mine, han har et mer fremmed fjes.

 

Faren har det akkurat likt som meg, bare på motsatt unge. Han skjønte aldri hva jeg mente når jeg snakket om at jeg bare visste at vår førstefødte var min, fordi hun var så kjent.

Så fikk vi nr 2, og han forsto brått hva jeg mente.

 

Vi er jo akkurat like glad i begge ungene, men begge får følelsen av å se noe kjent og trygt av den ene ungen, noe som minner oss om våre foreldre og besteforeldre. Noe familiært, trygt og godt.

 

Men det har jo ingenting med følelsene vpre for barnet å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 195c4...92a

[Anonym bruker]

Kan du kutte ned på jobbingen en periode slik at fu blir ordentlig kjent med den yngste? Kan ikke være godt å ha det slikt,. Lurt å prioritere det som er viktig i livet. Når man ligger for døden angrer man ikke akkurat på at man jobbet for lite..

 

Anonymous poster hash: 02a15...5d7

[Gjest Antarctica]

 

De manglende følelsene hun har for minstebarnet er trist, og må selvfølgelig tas tak i.

 

 

Anonymous poster hash: ab558...fdb

Hun har ikke "manglende følelser." Hun har kjærlighet til barnet, og kvaliteten på den omsorgen barnet får, er mer enn god nok.

 

At hun selv noen kvelder føler seg fremmedgjort, og kjenner på at barnet nesten er mer mannens enn hennes, går ikke ut over barnet på noen måte.

 

Og om det var så at det måtte "tas tak i" - syns du virkelig du hjelper til...?

[Anonym bruker]

Hun har ikke "manglende følelser." Hun har kjærlighet til barnet, og kvaliteten på den omsorgen barnet får, er mer enn god nok.

 

At hun selv noen kvelder føler seg fremmedgjort, og kjenner på at barnet nesten er mer mannens enn hennes, går ikke ut over barnet på noen måte.

 

Og om det var så at det måtte "tas tak i" - syns du virkelig du hjelper til...?

Der tror jeg du satte fingeren akkurat på saken, men mer ord på det enn jeg klarer selv.

Tusen takk.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0d40c...c1b

[Gjest Antarctica]

 

Der tror jeg du satte fingeren akkurat på saken, men mer ord på det enn jeg klarer selv.

Tusen takk.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0d40c...c1b

Du får trøste deg med at mange menn har det sånn: mamma er gjevest, mamma må trøste, mamma vet best. Først når barna blir 3-4 år føler fedrene at de kommer på banen. Ikke fordi de ikke kan, men fordi familien har organisert seg på en veldig tradisjonell måte.

[Anonym bruker]

Du får trøste deg med at mange menn har det sånn: mamma er gjevest, mamma må trøste, mamma vet best. Først når barna blir 3-4 år føler fedrene at de kommer på banen. Ikke fordi de ikke kan, men fordi familien har organisert seg på en veldig tradisjonell måte.

Føler meg mye bedre i da forresten,

Har fri hele helgen, og neste uke kommer til å være mye roligere.

Samboeren har noe avtaler i dag så jeg er alene med barna fra i morges frem til middag.

Kjenner jeg trengte dette

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0d40c...c1b

[Anonym bruker]

Jeg vil tro det er naturlig at du vil kjenne på en fremmedgjøring av barnet ditt når du har hatt veldig lite tid sammen i det siste. Det vil igjen føre til at barnet henvender seg mer til pappaen, og du føler deg mer fremmedgjort, altså en selvforsterkende effekt.

 

At du nå får helgen til å fokusere på barnet er jo flott, bruk den tiden godt og vær mentalt tilstede. Legg vekk TV, PC og telefon.

 

Hvis det er sånn at jobben din krever deg slik konstant, og det ikke er noen forbigående periode, er det kanskje verdt å vurdere om

noen endringer kan gjøres? Jeg er fullt for at både mor og far får tid til både jobb og barn, og i dette tilfellet er det jo du som mor som ikke får nok tid. Noen mulighet for å jobbe litt mindre for en periode i alle fall?

 

Tro meg, vi har og hatt, og har, våre utfordringer med krevende jobb(er) og jeg har valgt å redusere min jobb. Føler samfunnet er veldig kritisk til det, men vi som familie og jeg som mor og person har det utrolig mye bedre. Vi som par tar vare på hverandre og det merker barna våre. Nå sier jeg selvsagt ikke at det nødvendigvis er rett for deg, men om du kan ta noen grep som gir deg litt mer tid med spesielt dette barnet må vel det være viktigere enn jobben din?

Anonymous poster hash: 86a6c...ed4