Gå til innhold

Jeg skjuler noe svært alvorlig om barnet, for barnets far.


Anbefalte innlegg

Skrevet

Dersom det er en diagnose har vel far muligens krav på å få vite så lenge det er delt foreldreansvar? Det vil jo isåfall ofte kreve tilrettelegging også. Dersom det som nevnt over er et snart voksent barn med pedofile tendenser så må det selvfølgelig tas tak i, men om det kan skjules for far er vanskelig å si. Jeg forstår at noe sånt evt kan ødelegge alt for barnet så det er vanskelig å si hva som et best.

 

Anonymous poster hash: c183e...2ac

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg tror du ville hatt større utbytte av innspill hvis folk visste hva det dreier seg om. For alt du vet kan det hende at noen har veldig gode råd, noe som man sikkert kan ha behov for i en situasjon som denne. Det er ingen som vet hvem barnet ditt er uansett.

 

Anonymous poster hash: 43191...3b0

Gjest Antarctica
Skrevet

Syns ikke egentlig det spiller noen rolle hva saken gjelder. Du og en person med taushetsplikt har fått kunnskap om noe som barnet vil holde unna faren og resten av verden. Samme hva det dreier seg om koker jo spørsmålet ned til: hva forplikter man seg til når man blir vist tillit av sitt eget barn? Jeg kunne tatt med meg en hemmelighet i graven om så, hvis jeg visste at det var i barnets interesse.

Skrevet

Nesten umulig å svare på uten å vite hva det er. Hvis det feks er noe galt barnet hat gjort, synes jeg faren har krav på å vite det. Samme med dersom noe alvorlig har skjedd barnet - da bør far få være med på å bestemme hva som skal gjøres. Hvis barnet feks har blitt misbrukt, bør far være med og anmelde.

 

Anonymous poster hash: b8ee8...15d

Skrevet

La meg bare si det sånn at jeg aldri har møtt andre foreldre som har vært åpen om denne typen problematikk om sine barn. Aldri.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 446ee...adb

Hvorfor kan du ikke skrive hva det er på et anonymforum??? Merkelig.

Du er anonym, alt er anonymt. Du kan da skrive hva det dreier seg om...

 

 

Anonymous poster hash: 7bd16...96b

Skrevet

 

I denne situasjonen tenker jeg at barnet er gammelt nok til å forstå, og har selv valgt hvem det vil dele dette med.

 

Jeg har en far som man aldri kunne fortelle ting til. Han delte alt med alle, og særlig i situasjoner hvor han fikk streng beskjed om å ikke si det videre. Er ikke noe bedre at faren min sin familie også elsker å dele alt som blir fortalt til alle, helst innen så kort tid som mulig.

 

Da jeg var 16 år fikk jeg diagnosen spiseforstyrrelse. Dette fikk jeg hjelp til på egenhånd, og da jeg var klar for å dele det fortalte jeg det til mamma. Hun fikk streng beskjed om å ikke si noe til noen. Husker jeg var svært sårbar, og kjemperedd for at dette skulle bli allmenn kjent. Jeg slet en kamp selv, og hadde nok med å takle egne følelser.

 

Hadde moren min fortalt dette til pappa eller noen andre, ville jeg aldri tilgitt henne. Aldri!

 

Det kan jeg også si. Første gang jeg fikk mensen sa jeg at mamma aldri måtte si det til noen. For meg var det inderlig flaut og jeg følte skam. Samme ettermiddag skulle jeg til pappa, og hun fortalte det til han. Jeg har aldri vært så skuffet i hele mitt liv. Enda den dag i dag, 15 år senere, er jeg skuffa og sint for at hun ikke hadde respekt nok til å holde det for seg selv. Dette er noe jeg stadig tenker på når jeg deler ting med mamma. Jeg sliter enda med å stole på henne, bare på grunn av det tillitsbruddet.

 

Det jeg vil frem til er: IKKE SI DET TIL FAREN! Som sagt, hvis datteren din er stor nok til å ha funnet dette ut på egenhånd, er hun stor nok til å bestemme hvem som skal vite dette. Hvis du deler det med faren, kan det hende hun får et kjempe tillittsbrudd og sliter med å stole på deg igjen. Det kan få store konsekvenser i ungdomsårene.

 

Så vær så snill, jeg ber på barnet dine sine vegne, ikke si det til faren!

 

Dere får ta vare på hverandre og gjøre det beste utav situasjonen :)

(skal sies, er det en sykdom som kan føre til dødsfall ville jeg nok tatt noen samtaler med barnet og fortalt at du måtte, hvis ikke må ikke faren vite noen ting! Det har han ikke gjort seg fortjent til).

 

Anonymous poster hash: 02f96...2ad

Du er jo ikke normen på normal?

 

Anonymous poster hash: df262...318

Skrevet

Dette har ingenting med legning eller kjønnsidentifisering. En skeiv unge hadde bare vært kos og barnemat, ingen problem for meg eller far. Kjønnsidentifisering en alvorlig sak, men ikke det det handler om.

 

Men dette skulle ikke være en gjettelek. Og jeg ser at jeg kan få hjelpende svar uten å fortelle hva det handler om.

 

Anonymous poster hash: 446ee...adb

Jeg har et barn som ble utredet for psykose. Barnet nektet meg aldri å si noe til noen, men jeg oppmuntret det hele tiden til å være åpen med sine nærmeste. Ikke venner, klassekamerater etc. - forklarte at selv om det ikke er noe å skamme seg over og det er mange som sliter uten at vi vet det, så er det mange som sliter med å forholde seg på en ok måte når de får vite noe slikt, pga sine fordommer etc.

Uansett, jeg oppmuntret ikke mitt barn til å være åpen mot sine nærmeste av hensyn til dem, men av hensyn til mitt barn. Jeg ville ikke at det skulle være en vond hemmelighet som barnet skulle skamme seg over, noe tabubelagt som man ikke snakket om. Jeg ville ha åpenhet for å normalisere og ufarliggjøre, og på den måten gjøre det lettere for barnet å fortsatt føle seg som seg selv, bare med noen ekstra utfordringer. Vi snakket som sagt også masse om at mange av menneskene rundt oss har masse som de sliter med - spiseforstyrrelser, angst, tvangslidelser etc. - det er bare ikke så vanlig å snakke om det og mange av dem vet ikke at det er mange andre som også sliter.

Jeg er ikke i tvil om at det hjalp mitt barn å være åpen med sine nærmeste, ser at også de andre barna mine har lært å være mer åpne om egne ting, og mindre fordomsfulle i forhold til psykiske plager og andre stigmatiserende "hemmeligheter".

Ville bare peke på den siden av saken, at det er mulig barnet ditt kan tjene noe på å være mer åpen om saken det gjelder. At hemmelighold kan gjøre følelsene rundt det verre - skam, føle seg annerledes etc. Men dette vet absolutt du best, ville som sagt bare peke på det aspektet.

 

Anonymous poster hash: deafe...348

Skrevet

Knock knock..

Who's there?

Troll. Bøh!!

 

Anonymous poster hash: df262...318

Gjest Antarctica
Skrevet

Du er jo ikke normen på normal?

 

Anonymous poster hash: df262...318

Dette handler da ikke om normal eller mindre normal. Det handler om moral eller mindre moral...

Skrevet

Ikke lett å gi råd når man verken vet barnets alder eller hva det dreier seg om, men jeg håper du har noen å prate med, hi? Kan du snakke med denne personen med taushetsplikt? Må være tøft å måtte bære kunnskapen om en alvorlig tilstand hos barnet sitt alene.

 

Anonymous poster hash: 91afa...32d

Skrevet

stakkars far som har så lite rettigheter i dette land



Anonymous poster hash: fba80...80f
Skrevet

Dette har ingenting med rettigheter å gjøre. Ingen foreldre har rett til å vite barnas innerste hemmeligheter.

Dette har med hvem barnet har tillit til og hvem barnet ønsker å dele med og ikke.

 

Anonymous poster hash: e3a03...d49

Skrevet

Det spørs hva det er. Har barnet mishandlet/drept et/flere dyr. Skadet et annet barn (kanskje så lite at barnet ikke kan fortelle selv enda) eller driver og stjeler (kleptoman) altså handlinger som kan skade andre fysisk og/eller psykisk, og det enda er "Håp" for at barnet ser og føler dette er galt og vil gjøre noe med det,- så er det kanskje best om far,- og da andre etter hvert;- får vite dette slik at han kan være med og forhindre gjentakelse og følge med på at slikt ikke skjer igjen! Hvis han ikke vet om slike ting, kan jo barnet få "fritt leide" når han er alene med barnet sitt fordi han ikke er klar over at han bør passe på og være der for barnet hvis impulsene slår til. 

 

Ellers så vet ser jeg liksom ikke for meg annet hvor det er viktig at far får vite NÅ,- men det er far, og han bør få vie etter hvert og man bør jobbe med barnet slik at det blir klar til å fortelle.

 

 



Anonymous poster hash: bc4c0...643
Skrevet

Hm, hvis dette dreier seg om noe som kan være skadelig for barnet eller andre så er det vel et tillitsbrudd at ikke far får vite det?

Skrevet

Ut i fra det du skriver, så har du tenkt grundig gjennom situasjonen. Din jobb som mor er å tenke "barnets beste" og det har du etter din egen vurdering gjort.



Anonymous poster hash: b5b2b...432
Skrevet

Kan barnet skade andre, så far må passe på? Er det en situasjon som kan oppstå der far er nødt til å være oppmerksom og hjelpe til? Da bør far vite, men jeg ville ikke brutt løftet mitt til barnet uansett, men heller snakket med det og bedt det tenke seg om det ville at far skulle få vite likevel, for å kunne være til hjelp.

 

Men hvis far ikke kan være til hjelp, hadde jeg latt det være opp til barnet. Det høres ut som barnet er gammelt nok til å forstå hva det innebærer å holde det skjult for faren?

Skrevet

Hvis far kunne hjulpet/møtt barnet på en bedre måte ved å vite dette, så burde han få info. Nå aner jo ingen av oss hva det gjelder, men du skriver at det er noe som kan utvilke seg til å bli verre. Hva hvis det skjer? Skal far måtte få seg en overraskelse om noen år? Og så få høre at du har visst om dette lenge? Om det hadde vært meg ville jeg følt meg oversett og lite verdt som forelder..

Det er kanskje nytt for barnet og deg, samt at helsepersonell vet det(det er fint) og det er jo greit å få ha denne hemmeligheten for seg selv en stund. Men far, hvis han er en del i livet til barnet, bør få info etterhvert. Tenkt deg selv, om det var andre veien. Hvordan hadde du reagert om du ble holdt utenfor alvorlig info om ditt eget barn?



Anonymous poster hash: ded94...eab
Skrevet

Problemet er vel at far med stor sannsynlighet vil spre informasjon. Da tenker jeg at det vil gi mindre konsekvenser at far blir skuffet/sint dersom han senere finner dette ut, enn om han får informasjon som han ikke klarer å holde hemmelig.

 

Dette høres gjennomtenkt ut, og det høres ut som det er barnets beste at det forblir en hemmelighet mellom dere.

 

Anonymous poster hash: f58f8...5f9

Skrevet

Ut i fra det du skriver, så har du tenkt grundig gjennom situasjonen. Din jobb som mor er å tenke "barnets beste" og det har du etter din egen vurdering gjort. Anonymous poster hash: b5b2b...432

Ikke om " barnets beste" kan være til skade for andre

 

Anonymous poster hash: 466e9...2e9

Skrevet

Ja, dette er en stor ting å bære alene for meg som forelder, så det er jeg som skal begynne med å snakke med fagfolk, få veiledning, tips til hvordan håndtere dette, hvordan håndtere barnet.

Jeg er, som en annen poengterer og skriver om, svært opptatt av å ikke skape skam rundt dette. Likevel er det en hårdfin balanse, jeg skjuler det for far, enn så lenge. Jeg prøver å snakke om temaet på en ufarliggjørende måte for å skape så lite skam som mulig.

 

Jeg forteller om hva jeg vet om det, og om mennesker jeg har møtt som opplever det samme. Jeg er god på dette, skam er noe av det verste jeg vet og jeg vil ikke være med på å underbygge det.

Så langt er avtalen med barnet at jeg skal snakke med fagfolk, og så snakke med ungen om hva jeg lærer. På sikt er planen at ungen også skal snakke med fagfolk når ungen er klar for det. I skrivende stund vil ikke barnet, og jeg tvinger ikke, men håper barnet blir klar en dag.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 446ee...adb

Skrevet

Problemet er vel at far med stor sannsynlighet vil spre informasjon. Da tenker jeg at det vil gi mindre konsekvenser at far blir skuffet/sint dersom han senere finner dette ut, enn om han får informasjon som han ikke klarer å holde hemmelig.

Dette høres gjennomtenkt ut, og det høres ut som det er barnets beste at det forblir en hemmelighet mellom dere. Anonymous poster hash: f58f8...5f9

Ja, dette er poenget, dette er tanken min også. Hilsen hi

 

Anonymous poster hash: 446ee...adb

Skrevet

Ja, dette er en stor ting å bære alene for meg som forelder, så det er jeg som skal begynne med å snakke med fagfolk, få veiledning, tips til hvordan håndtere dette, hvordan håndtere barnet.

Jeg er, som en annen poengterer og skriver om, svært opptatt av å ikke skape skam rundt dette. Likevel er det en hårdfin balanse, jeg skjuler det for far, enn så lenge. Jeg prøver å snakke om temaet på en ufarliggjørende måte for å skape så lite skam som mulig.

 

Jeg forteller om hva jeg vet om det, og om mennesker jeg har møtt som opplever det samme. Jeg er god på dette, skam er noe av det verste jeg vet og jeg vil ikke være med på å underbygge det.

Så langt er avtalen med barnet at jeg skal snakke med fagfolk, og så snakke med ungen om hva jeg lærer. På sikt er planen at ungen også skal snakke med fagfolk når ungen er klar for det. I skrivende stund vil ikke barnet, og jeg tvinger ikke, men håper barnet blir klar en dag.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 446ee...adb

Du høres ut som en mor som typisk er "bestevenn" med barnet ditt.

 

Vi må nesten få vite hva det gjelder om du skal få vettuge svar

 

Anonymous poster hash: e40eb...71a

Skrevet

Hvis far kunne hjulpet/møtt barnet på en bedre måte ved å vite dette, så burde han få info. Nå aner jo ingen av oss hva det gjelder, men du skriver at det er noe som kan utvilke seg til å bli verre. Hva hvis det skjer? Skal far måtte få seg en overraskelse om noen år? Og så få høre at du har visst om dette lenge? Om det hadde vært meg ville jeg følt meg oversett og lite verdt som forelder..Det er kanskje nytt for barnet og deg, samt at helsepersonell vet det(det er fint) og det er jo greit å få ha denne hemmeligheten for seg selv en stund. Men far, hvis han er en del i livet til barnet, bør få info etterhvert. Tenkt deg selv, om det var andre veien. Hvordan hadde du reagert om du ble holdt utenfor alvorlig info om ditt eget barn? Anonymous poster hash: ded94...eab

Jeg hadde trolig drept faren om han hadde skjult dette for meg i flere år(nei, ikke bokstavlig).

I denne situasjonen er det jeg som har ressursene til å håndtere dette, det har ikke far. Han vil miste fatningen, hyle ut, fortelle det til alle, og stille vonde og fornektende spørsmål til barnet, gjøre skade. Jeg tror faktisk at far kommer til å bli lettet over at jeg tok dette ansvaret sånn at han slapp så lenge det lot seg gjøre.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 446ee...adb

Skrevet

Det høres ut til at du har lagt en god plan for deg selv og barnet og videre håndtering av dette. Bare husk at uansett hvilken situasjon dere er i, så har antageligvis noen andre vært der før. Du vil forhåpentligvis få god hjelp av fagfolk, og jeg ønsker dere lykke til med å stå i det og finne den beste veien videre.

Skrevet

Hvis dette er så stort og dramatisk og unikt som det virker som, hvordan skal dere egentlig klare å holde det skjult for far?

 

Det høres jo ut som noe veldig viktig og som preger barnet og deg sterkt, så det blir jo helt unaturlig å skulle fortie det hjemme.

 

Kan du prøve deg på en hvit løgn av noe slag, feks si at du har sett en film/lest på nettet om et barn som går igjennom dette, og at det visstnok var kjempevanskelig for foreldrene til barnet å takle dette? Så ser du hvordan mannen din reagerer (latterliggjøring, avsky etc), og da ser du jo i så fall hvor riktig det er å holde det skjult for ham.

 

Anonymous poster hash: d5742...2f2

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...