Hva er det verste du har opplevd i ditt liv?

[Anonym bruker]

Å miste babyen min dagen etter fødsel på en traumatisk måte. Sykehustabbe😢😢 det påvirker meg veldig fortsatt, fikk aldri noe hjelp til å takle det etter at det skjedde. Har fått erstatning fra NPE nå, så jeg tror jeg må gå til psykolog

 

Anonymous poster hash: 0d277...455

[Anonym bruker]

Mobbet gjennom hele skoletida.

Mistet mamma og pappa tidlig.

Vært dødelig syk 3 ggr selv (heldigvis er jeg nok egentlig sterk).

Har 1 hjertesyk sønn og en som stadig må opereres

 

Anonymous poster hash: 0a339...fea

[Anonym bruker]

Mistet min kjære lillesøster da jeg var 12. Sorgen virket bunnløs og hele ungdomstiden ble tilbringet på rommet gråtende. Det var helt forferdelig. Alt går bedre nå, men hun er savnet hver eneste dag. For alltid min bestevenn <3

 

Anonymous poster hash: 83699...02e

[Anonym bruker]

At jeg ble gruppevoldtatt av 4 stk når jeg var 14 år. At de slapp unna straff pga inhabilitet i politiet.

 

Hvordan det har formet meg? Jeg stoler ikke på noen, er alltid på vakt. Har insomnia og mareritt hver natt og må bruke medisiner. At jeg sliter med angst og depresjoner og har fysiske smerter fortsatt etter voldtektene og de ligger psykisk.

Jeg er ikke redd for å dø, og trives best alene. Liker ikke store folkemengder, eller mye lyder / støy.

 

Anonymous poster hash: aae87...728

[Anonym bruker]

Når jeg leser hva andre har vært igjennom, så kan vel kanskje ikke dette sammenlikne. Men det verste for meg, var/er å hatt så og si konstant kjærlighetssorg i snart 20 år! Det kan virke helt teit egentlig. Men møtte mannen i mitt i 1996, og det har vært MYE av og på. Dessverre så ligger ikke alt til rette for at det kan bli oss to, da vi bor på hver sin kant av landet.  Siden 1996 har det knapt godt en dag uten at jeg har tenkt på han. NÅ håper jeg på bedre tider, og at han snart er ut av både hode og hjerte

Anonymous poster hash: 43b78...063

[Anonym bruker]

Tror jeg må være født med et lyst sinn, for det jeg opplevde i fortiden er ikke med meg i det daglige.

 

Som barn var det mye uro og flytting, og foreldrene mine ble skilt og ble sammen igjen 3-4 ganger fra jeg var to til jeg var tolv, helt kaos. Det meste skyldtes nok at pappa drakk for mye i mange år, og han rotet også til økonomien vår ganske mye. Mamma var nokså sliten og streng som resultat av det, og i det hele tatt var vi sett på som litt "rare".

 

I bygda vår var det heller ikke regnet som OK å være singel dame, så da pappa flyttet ble jo huset uten en mannlig "beskytter". Jeg finner ingen annen måte å forklare de neste 5 årene på, for det var gjentatte episoder av seksuelle krenkelser og overgrep fra både nære og fjerne personer i en lang periode. Fra jeg var ca 7-8 år til jeg begynte å prøve å ta litt mer kontroll da jeg var tenåring. Men da gikk jeg "selvsagt" inn i et destruktivt forhold med en fyr på 22, jeg var 14... Han brukte mye fine ord om "kjærlighet", men drev også og manipulerte meg seksuelt og tok nakenbilder av meg. Dem brukte han senere til utpressing. Ikke morsomt der og da, men jeg har lagt det bak meg nå.

 

Som voksen var det veldig belastende å se min bror bli psykisk syk og gjenta pappas drikkemønster og sløseforbruk av penger. Vi har ingen kontakt idag, sykdommen har gjort ham paranoid, og de fleste familiemedlemmer er "mot ham", inne i hodet hans da.

 

Jeg ble også sendt en tur i kjelleren da jeg ble gravid og var lykkelig, mens mannen jeg var glad i ble utsatt for trusler av ekskona. Han endte med å flytte sammen med henne igjen, og jeg fødte det første barnet mitt alene. (Hun truet også med å drepe babyen, sykelig sjalu dame, og likevel gikk de fra hverandre noen måneder etterpå da han ikke maktet mer. De er single på hver sin kant nå...)

 

Har hatt en skilsmisse etterpå også, fra en mann som var rolig i det daglige. Men i skilsmisseprosessen var han utrolig ond og stygg i munnen mot meg, og fryktelig urettferdig og slem mot ungene. Selv om det var han som gikk, og han som hadde en dame på vent!

 

Det er noen år siden, og aggresjonen er lagt på is derfra. Vi har et ok samarbeid nå.

 

Nå nylig er det seneste problemet at et av mine barn ble akutt syk, veldig syk, og kom på sykehus. Vi var fryktelig bekymra! Han mistet over 2 måneder på skolen det året. Nå går det bra så lenge han tar medisiner.

 

Men jeg er lykkelig hver dag likevel! Jeg er blitt musiker, og har en fantastisk jobbsituasjon med mye utøvelse av musikk i det daglige, og herlige mennesker rundt meg både privat og profesjonelt. Kunne ikke tenke meg å ha et annet liv enn mitt!

 

Anonymous poster hash: aaddb...e3c

[Anonym bruker]

Jeg har i grunn ikke opplevd noe særlig fælt.

 

Tror det verste jeg har opplevd var at datteren min datt ned fra stellebordet. Hun fikk ingen skader da, men det var en grusom følelse.

 

Vet jeg er veldig heldig.

 

Anonymous poster hash: 402b3...548

[Anonym bruker]

å miste pappa og å få beskjed at jenta mi på 6 år har leukemi..samt å bli kjent med mange kreft sjuke born som ikkje er her lenger

Anonymous poster hash: 82410...a7e

[Anonym bruker]

Å se faren min forvitre av kreft, pines av smerter og dø lidende og avmagret etter noen mnd sykdomsforløp!

Etterpå fikk jeg irrasjonelle tanker om at det var min feil at han døde. Jeg sov ikke ordentlig på et halvt år.

Livet mitt ble aldri det samme etterpå, jeg savner han hver dag.

 

Anonymous poster hash: dde08...0c8

[Anonym bruker]

Å få kreft i ung alder. Å få beskjed om tilbakefall, sannsynligvis forverret grunnet dårlig kommunikasjon mellom to sykehus (hadde kanskje sluppet å få tilbakefall hvis de hadde snakket sammen). Å få beskjed om at behandlingen kun er livsforlengende. Mitt eneste håp er hvis det er mulig med immunterapi for min type kreft, men det er ikke på markedet per i dag.

 

I tillegg samlivsbrudd midt i dette, med tillitsbrudd gjentatte ganger fra eksen.

 

Anonymous poster hash: 7230a...19c

[Anonym bruker]

Ojj jeg har hatt et enkelt liv skjønner jeg 😳 Det verste jeg har opplevd må være de sekundene jeg trodde sønnen min var påkjørt av en buss...men han kom seg unna på sekundet.

 

Anonymous poster hash: 2d8fc...620

[Anonym bruker]

At jeg levde i ett psykisk og fysisk voldelig forhold. Er litt påvirket av det enda. Klarer ikke stole på menn. Er singel enda nesten 7 år etter

 

Anonymous poster hash: 15b2d...0ca

[Anonym bruker]

Jeg blir så lei meg når jeg leser denne tråden. Får helt vondt i magen.

Kanskje spesielt for dere som har mistet et barn.

Klem til alle i tråden her ❤️

 

Anonymous poster hash: 23a4e...7ad

[Anonym bruker]

Ble voldtatt som 17 åring på en fest mens jeg sov og ble mistrodd av politiet som henla saken. Påvirker meg ikke i stor grad idag, men tenker fortsatt på det.

 

Anonymous poster hash: 5bc08...5df

[TøffiTrynet☠]

Å miste min gode og fantastiske reservemamma. Hun som så meg da jeg vr helt på bunn, og løftet meg opp igjen med støtte og kjærlighet. Livet er så tomt uten henne. 💔

[Anonym bruker]

At min snille gode mamma døde for noen uker siden. Tror aldri jeg kommer til å bli skikkelig glad igjen.

 

Anonymous poster hash: b064f...617

[Mumua]

At mannen jeg elsket døde i en ulykke. Var samboere i 2.5 år og var unge. Men hjelpes, det har formet livet mitt etterpå. Preger meg fortsatt nesten daglig selv om jeg tilslutt fant meg en mann og har fått barn. 10 år siden i år og jeg gråt av savn senest i bilen idag. Alle de bildene jeg har i hodet er verst og alt jeg angrer på og skulle ønske jeg hadde gjort annerledes. Jeg ble alvorlig syk etterpå om kommer aldri til å bli frisk, mener selv at sorgen etter han utløste det. Men har et godt liv idag og er takknemlig for at jeg lever og har fått oppleve å bli mamma.

[Anonym bruker]

Jeg har levd et utrolig "beskyttet" liv og har ikke vært i nærheten av det mange beskriver. Der verste jeg har opplevd er vel samlivsbrudd med all bitterhet og komplikasjoner dette medfører. Det var jeg som var utro og jeg begynte å hate meg selv etter det. Fryktelig tungt å svikte seg selv, først og fremst, på den måten. I dag har jeg det fint og ser at det samboerforhold hadde gått dunken uansett, men det svir fortsatt at det skjedde på den måten.

 

Anonymous poster hash: 193c8...8dc

[Anonym bruker]

Voldtekt som barn. Det påvirker meg fordi jeg ble steril på grunn av det. Gikk med smerter i årevis og sliter fortsatt mye med det.

 

Anonymous poster hash: 83e96...63f

[Anonym bruker]

Psykisk vold over lengre tid av samboer. Men skjønner jeg er heldig allikevel ut i fra det mange beskriver her 💕

 

Anonymous poster hash: 95b81...185

[Anonym bruker]

Får vondt i magen av å lese hva alle her har opplevd. For min del var det det å miste storebroren min i akutt sykdom, og leve med sorgen til mamma og pappa i etterkant. Sorgen spiser spesielt mamma opp, selv om det er mange år siden han døde. Ellers var det vondt å miste jobben i nedbemanning.

 

Anonymous poster hash: d8ab2...f03

[Anonym bruker]

Å få et prematurt barn med senskader, klandrer meg selv veldig, min kropp, min feil.

Å miste mormoren min som praktisk talt har oppdratt meg, vi var veldig nære.

At mamma har hatt kreft to ganger og pappa en gang. Grusomt å ikke vite hva som vil skje.

 

Anonymous poster hash: 74d06...811

[Anonym bruker]

Krig og jeg var 12 åring. Da faren ble sendt til konsentrasjonleir,falt hele tryggheten fra barndommen. Jeg vil gi mine barn tryggheten av barndom. Alle barn fortjener det. Jeg har blitt mer sensitiv til lidelser i verden. Det er trist å se at mange ting i verden kan bli unngått .

 

Anonymous poster hash: 2fe27...bed

[Anonym bruker]

Da barnet mitt på 1 år fikk mat i halsen. Ingen førstehjelp virket. Hun ble blå og slapp og bevisstløs. De minuttene det tok å få liv i henne er de verste i mitt liv. Fikk dra hjem fra sykehuset etter noen dager observasjon.

Noen uker etterpå holdt hun på å stryke med av lungebetennelse som følge av matrester i lungene. På det verste var oksygenmetning i underkant av 50. Tok noen uker før vi fikk dra hjem.

 

 

Anonymous poster hash: 0d8cd...ff0

[Anonym bruker]

Å se min pappa pines og visne hen av kreften og alle tillegsdiagnoser det medførte. Samtidig gikk jeg gravid med mitt første barn. Endte med fødsel dagen før pappa slapp taket. Dette har påvirket meg og formet meg til den jeg er i dag. I hverdagen har jeg der fint, men savnet er stort og vondt å tenke på måten han døde på.

 

Anonymous poster hash: a27e7...76c