Hva er det verste du har opplevd i ditt liv?

[Anonym bruker]

Og hvordan påvirker det deg i dag?

 

Anonymous poster hash: 949af...978

[Anonym bruker]

Seksuelt misbruk og vold. Det har påvirket meg på den måten at jeg sliter med å få kontakt med andre mennesker, det skal mye til før jeg stoler på andre å det skal mye til før jeg slipper noen inn på meg.

 

Anonymous poster hash: 6f4eb...ec6

[Anonym bruker]

Se en av mine foreldre jage den andre med kniv. Og deretter at jeg og mine småsøsken blir jaget ut midt på natten, der vi ikke vet om den andre foreldren lever...

Anonymous poster hash: f7942...164

[Anonym bruker]

Var vitne til at en ungdom i nær familie nesten ble slått ihjel. Eksen min døde i En drukningsulykke og har mistet flere nære, men den voldsepisoden var helt ekstrem. Mye blod, roping etc, som tatt ut av en skrekkfilm.

 

Anonymous poster hash: 8d3b5...626

[Hønemor30]

Å miste to barn. Mishandling av kjæreste som ung.

[Anonym bruker]

Mellomste barnet mitt er dødfødt. Alle er redd for å miste et barn, men den skrekken som kommer når man faktisk har opplevd det kan ikke sammenlignes med den normale frykten.

 

Anonymous poster hash: 67c5c...176

[Anonym bruker]

Tror det må bli ene innleggelsen jeg hadde på psykiatrisk. Var innom fire avdelinger på tre måneder (sammenhengende, og bare overført), og den ene var verre enn alle de andre. Har vært tvangsinnlagt flere ganger, men denne gangen var spesiell. Ble behandlet forferdelig, men hadde ingen rettigheter siden jeg var på tvangsparagraf. Ble slått av personalet, løyet til, oversett og det var mye som ikke ble fulgt opp, men som jeg (og enhver pasient) hadde krav på. Jeg har hverken før eller etter følt meg så liten, ekkel og så vannvittig lite verdt her på jorden. De andre innleggelsene mine har vært noe helt annet, så jeg var kanskje bare maks uheldig denne gangen da "alt" ble feil. Har til og med møtt igjen samme personalet som slo meg og skrek til meg, og de hverken slo eller skrek den gangen. Jeg synes selv det er vanskelig å forstå nå hvordan flere av dem som jobbet der kunne oppføre seg sånn. 

Dette er bortsett fra venner og familie som har dødd, selvfølgelig. 

Det preger meg ikke så mye enda, men det tok noen år etterpå før jeg klarte å stole på helsepersonell igjen. Fortsatt har jeg innleggelser, og får helt panikk bare noen hever stemmer litt (ikke mot meg), holder visse ting i hånden som jeg ble slått med (kulepenner, kompresser og brosjyrer, f.eks) eller holder noe tilbake/ikke forteller sannheten. Eller hvis jeg TROR de ikke forteller sannheten, eller når jeg vet de har snakket om meg uten at jeg har vært der. Jeg tenker relativt ofte på det, og gråter over det, men det er heldigvis fortid. Der jeg har innleggelser nå er den fjerde plassen jeg var innlagt den gangen, og der er de heldigvis snille. En av behandlerne jeg har der er samme som jeg hadde ved "katastrofeinnleggelsen", og hun har vært flink til å vise at hun vil være ærlig med meg og ikke behandle meg som dritt. Hun har fortalt flere ganger hva hun har lært av det jeg har opplevd, og er egentlig bare helt fantastisk. Likevel er det noe som har satt dype spor i tankene mine, og jeg har arr på kroppen som minner meg om den tiden. 

Anonymous poster hash: c9a20...bef

[Anonym bruker]

Å miste to barn. Mishandling av kjæreste som ung.

Har du mistet to barn?! Kan jeg spør hvor gamle de var? Det va grusomt :-(

 

 

Anonymous poster hash: 8d3b5...626

[Anonym bruker]

Da jeg ble voldtatt i skogen som 15-åring, han var 40. Påvirker meg ikke noen særlig stor grad idag, men det hender jeg plages litt av det. Slet med angst og depresjoner i mange år, sliter litt innimellom fortsatt

 

Anonymous poster hash: b4e04...ff2

[Anonym bruker]

Blitt påkjørt av en spansk trailer med sommerdekk på vinterføre. E6 var under utbygging,så bilen jeg satt i ble fanget pga autovern på begge sider.Så traileren kom front i front i minst 70 km/t. Heldighvis ble jeg mest skadd

 

Anonymous poster hash: 6dbac...32f

[Anonym bruker]

Den verste opplevelsen var å nesten miste min datter i en veldig dramatisk fødsel. Hun ble gjenopplivet, men har fått varige men.

 

 

Verste smerten var etter en stor operasjon i magen, det var grusomt.

 

Det som preger meg mest i dag var å vokse opp med to psykisk syke foreldre, klarer meg fint, men det har definitivt påvirket meg.

 

Anonymous poster hash: 5e371...a22

[Anonym bruker]

Overgrep/voldtekt. Har fremdeles ikke et godt sexliv, må jobbe med meg selv hele tiden. Det er vondt.

 

Å vokse opp med omsorgssvikt. Var utrolig ensomt. Jeg ble rar av det også, så jeg fikk ingen venner før jeg ble voksen og begynte å lære meg sosiale koder.

 

Å se faren min dø av hjernesvulst. Jeg har sett mye stygg død, men det var ille. Det hadde vært mer barmhjertig å bare skyte ham.

 

Anonymous poster hash: 49785...b70

[Anonym bruker]

Det vondeste var å føde min døde sønn. Påvirker meg ikke i særlig grad i dag, men han blir aldri glemt.

 

Anonymous poster hash: 767d0...7e8

[Anonym bruker]

De timene vi ikke viste om lillesøsteren min var en av de drepte på Utøya.

 

Anonymous poster hash: b5826...d45

[Anonym bruker]

Mistet babyen i magen to ganger. Det påvirker meg ikke så mye i dag tror jeg, selv om tankene stadig vandrer når jeg ser på min nydelige baby...(gikk bra til slutt)

 

Anonymous poster hash: a3ed5...a1e

[Anonym bruker]

Det er flere ting.Det begynte med at jeg ble mobbet på skolen.Min mor fikk kreft mens jeg var ung og døde bare 42-år gammel.Som voksen har jeg gått gjennom ufrivillig barnløshet og kommer aldri til å få barn.For 3,5 år siden døde min far av kreft og i fjor høst ble det påvist brystkreft hos meg...:-(

 

Anonymous poster hash: dd3e0...a18

[Anonym bruker]

Det verste må ha vært da jeg mistet pappaen min brått for fire år siden. Savner han hver dag enda og føler på et tomrom.

 

Ellers var det mye mas med barnevernet da jeg var liten. Gikk hele tiden med en stor frykt for at de skulle ta meg vekk fra mamma selvom hun riktig nok ikke har vært verdens beste mor alltid. Preger meg ikke idag og er ikke redd for barnevernet, men som barn var jeg redd for å bli tatt vekk fra moren min da jeg hadde hørt rykter om at de kunne gjøre det.

 

Anonymous poster hash: ffdf9...6f5

[Anonym bruker]

Det er to ting som har formet meg til den personen jeg er i dag. den ene er at faren min døde når jeg var tenåring, det som er virkelig vondt med det er å vite at han døde helt alene. Den andre er at jeg er blit seksuelt misbrukt av noen som sto meg aller nærmest, noen som jeg virkelig burde kunne stole på.

De to tingene har gjort at jeg ikke klarer å knytte meg til noen, jeg stoler ikke på noen og lar ingen komme innpå meg. Hvis noen begynner å komme nærme meg, så saboterer jeg det ubevisst og støter de bort.

Anonymous poster hash: 76ac4...efd

[Anonym bruker]

Det er flere ting.Det begynte med at jeg ble mobbet på skolen.Min mor fikk kreft mens jeg var ung og døde bare 42-år gammel.Som voksen har jeg gått gjennom ufrivillig barnløshet og kommer aldri til å få barn.For 3,5 år siden døde min far av kreft og i fjor høst ble det påvist brystkreft hos meg...:-(

 

Anonymous poster hash: dd3e0...a18

💕

 

Anonymous poster hash: 0d0e8...04a

[Twintipp og himmelblå]

At min mamma fikk kreft og døde. Vi var en udødelig trio.

At jeg ble alvorlig syk i fjor og de dagene jeg ikke visste om jeg ville overleve.

Mammas død preger meg i form av savn. Hun er dypt savnet.

 

At jeg var syk preger meg fortsatt i form av mareritt, tidvise smerter og en "sorg" over at dette vil følge meg for livet ut.

[Anonym bruker]

Da jeg ble mobbet av hele skolen i seks måneder på barneskolen. Veldig vondt. Men likevel neppe noe sammenlignet med det mange av dere har opplevd.

 

Anonymous poster hash: 98c0b...062

[MammantilNurket]

Missed abortion i uke 9.

Jeg har vært veldig heldig - aldri opplevd noe annet vondt.

[Anonym bruker]

Moren min døde da jeg var 8. Faren min var verken i stand til å ta vare på seg selv eller meg, så jeg levde under omsorgssvikt siden. Det har preget meg til å bli en negativ person. Jeg har også diverse mangel symptomer pga dårlig kosthold og ødelagte tenner da jeg så og si aldri pusset tennene fra jeg var 8 til jeg var 18.

 

Anonymous poster hash: 77965...306

[Anonym bruker]

Har vært heldig og ikke mistet noen nære så det verste er at jeg fikk en kronisk sykdom som jeg aldri blir frisk av og som er grusom. Jeg vet ikke om jeg noen sinne kommer meg ut i jobb igjen eller om jeg blir ufør, skrekken er å bli ufør.

 

Anonymous poster hash: 8d1e4...a62

[Anonym bruker]

barnefar kidnappet ungen og holdt barnet skjult i over en uke mens vi lå i forhandlinger om daglig omsorg. Fikk hverken treffe eller snakke med barnet på telefon. Preget meg mye...men er ganske over det nå (er ca 10 år siden). Har hatt mye innestengt sinne og frustrasjon som har gjort at jeg har fremstått mye sint mot andre rundt meg  

Anonymous poster hash: 2c932...261