Når barn får barn ...

[Løvetanner]

Da kan jeg informere om at alt dette gjorde jeg og barnefar helt på egen hånd. Hans foreldre bor 200 mil unna, mine er skilt og bodde den gang på hver sin kant av landet et godt stykke fra oss. Og vet du hva? Etter 11 år er vi fortsatt sammen, eier hus, bil, hund og ja vi har til og med fått tre barn til - hvem skulle tro at det kunne gå så bra med et ungt foreldrepar som ikke evner å ta vare på noen andre enn seg selv?

 

Så utrolig bra!! Og det mener jeg, - jeg er langt ifra ironisk nå 

 

Jeg har stor respekt for deg og andre som deg, og jeg skjærer ikke alle over en kam. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at dere er unntaket, og at det generelt sett ikke er noe å trakte etter å bli tenåringsforeldre. 

 

Jeg skjønner at du blir provosert og oppgitt av folk som er bastante og antar ting om deg og ditt liv som langt i fra er sannheten, og vil oppfordre deg til å heve deg over det.

 

Men, jeg er interessert i å høre om du vil anbefale dette til dine barn?

[Kremtopp]

Så utrolig bra!! Og det mener jeg, - jeg er langt ifra ironisk nå

 

Jeg har stor respekt for deg og andre som deg, og jeg skjærer ikke alle over en kam. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at dere er unntaket, og at det generelt sett ikke er noe å trakte etter å bli tenåringsforeldre.

 

Jeg skjønner at du blir provosert og oppgitt av folk som er bastante og antar ting om deg og ditt liv som langt i fra er sannheten, og vil oppfordre deg til å heve deg over det.

 

Men, jeg er interessert i å høre om du vil anbefale dette til dine barn?

Det poengterte jeg også i første svar, at dette ikke gjelder alle. Og nei, jeg ville absolutt ikke anbefale noen å bli foreldre i ekstremt ung alder, dette pga holdninger de vil møte som vi også kan lese i samtlige svar i dette innlegget samt hvor tøff oppgave det er å kombinere studier, jobb og barn. Man vokser ekstremt mye med oppgaven, men jeg mener det beste ville være å vente med å få barn til man er voksen

[Anonym bruker]

Det er ikke det jeg ønsker for mine barn, men jeg ble selv født av unge foreldre. 16 og 17 år. Jeg har hatt en fantastisk barndom, om mine foreldre er fortsatt gift.

Så man skal ikke svartmale situasjonen i alle tilfeller.

 

Det sagt, regner jeg ikke med jeg var planlagt. Og har alltid blitt formanet om å ta utdannelse og vente med barn, så de vet nok hva de gikk glipp av.

 

Anonymous poster hash: a1f6b...531

[Anonym bruker]

"Ingen så unge klarer foreldrerollen på noen god måte" - det må være noe av det mest dømmende og trangsynte jeg har lest her inne noensinne og jeg har vært her siden jeg var gravid med mitt første barn i 2005, som 16-åring bare for å poengtere det. Jeg har klart meg utmerket, uten at foreldrene mine var involvert. Ingen regler uten unntak. Jeg sier ikke at dette gjelder alle, men å skjære alle unge foreldre over én kam blir for dumt.

De ser det ikke selv at de er umodne. Du har nok selv vanskelig får å se på deg selv som umoden.

Men moden var du ikke!!!!

 

Anonymous poster hash: 1b424...140

[Kremtopp]

De ser det ikke selv at de er umodne. Du har nok selv vanskelig får å se på deg selv som umoden.

Men moden var du ikke!!!!

 

Anonymous poster hash: 1b424...140

At jeg var moden har jeg ikke hevdet, jeg påpekte fakta i forhold til meg og min situasjon. Jeg trenger ingen anonym på et internettforum til å opplyse det for meg.

[februarprins2013]

det har du väl ingenting med

[*Miss Marple*]

Jeg tror ikke på at du fikk deg bolig som du betalte, tok deg av barn og hus uten vesentlig hjelp av voksne, betalte regningene dine, passet på at barnet fikk sunn og næringsrik mat, søkte barnehageplass uten å bli minnet på det, selv avgjorde når barnet måtte til legen, følger opp skolearbeid osv.

Det kan godt hende du gjorde et meste, men jeg er ganske sikker på at det har vært voksne i bakgrunnen som i virkeligheten har hatt ansvaret.

 

 

Anonymous poster hash: 6ad7b...93c

Hva du tror om andres liv er egentlig veldig lite interessant, men jeg vet at det finnes mange som klarer seg fint til tross for svært ung alder.

 

En jeg vet om fikk barn som 16 åring med sin jevngamle kjæreste. De kom begge fra såkalt belastede hjem og fikk ingen hjelp fra foreldre. Nå, 20 år senere er de fremdeles gift og har fire unger totalt.

 

En venninne av meg var den fødte husmor og ingen fikk sjokk da hun ble gravid som 17 åring. Hun flyttet også sammen med kjæresten og to barn og 25 år senere lever de sitt A4 liv som de fleste andre. Hun hadde oppegående foreldre som stilte som barnevakt på normalt nivå, men hverdagen fikset de fint selv.

 

Jeg vet om flere, men gidder ikke ramse opp alle.

 

Jeg vet selvsagt også om de som har støttet seg til sine foreldre til langt opp i tyveårene, men å si at ingen kan ordne seg selv blir sneversynt og dumt.

[Anonym bruker]

Fikk mitt første barn når jeg var 16 sammen med barnefar som akkurat hadde fylt 18 år. Har gått veldig bra, og det gjør det fortsatt. Har ikke støttet oss på mine eller hans foreldre, har klart oss selv både økonomisk og ellers, bodd for oss selv, og hatt minimalt med barnefri. Han er ferdig med utdannelsen sin neste høst, og jeg begynner da på min.

 

Ville aldri valgt annerledes. Mye mulig vi er unntaket, men ikke skjær alle mennesker over samme kam, det finnes ikke rettferdig. Å ha forhåndsbestemt seg for at "alle unge foreldre er dårlige foreldre uansett hva" er ikke rettferdig ovenfor de av oss som faktisk har klart oss bra. Jeg kan overhode ikke se hvorfor barnet mitt skulle ha merket at jeg ikke var myndig når jeg fikk ham. Han har alltid hatt et hjem med masse kjærlighet, trygge rammer, og alt av materialstiske goder han har hatt behov for. Han har utviklet seg på nøyaktig samme vis som barn på samme alder født av eldre mødre.

 

Det er ikke ideelt og overhode ikke en ønskesituasjon å bli gravid i tenårene. Men om det mot formodning skjer, så kan det faktisk gå bra. Man er ikke dømt til et liv i kjellerleiligheten til foreldrene sine, og i et liv hvor man aldri kommer seg noen vei.

 

Anonymous poster hash: 30128...a86

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid 2 uker etter 16-års dagen min. Pappaen hennes hadde også akkurat fylt 16. Vi var ikke sammen- jeg ble gravid første gangen vi møtte hverandre. Og ikke nok med det, vi bodde på hver vår kant av landet.

 

Nå tenker jeg du allerede har tenkt dine tanker om denne situasjonen her. Men vet du? Vi har klart oss kjempebra!

 

Jeg fødte jenta vår 2 mnd før skolen slutta. Jeg fullførte 1 klasse på videregående med jenta mi ved siden av meg i vognen. Hun var hele klassens lille favoritt- hun hadde hvertfall ikke mangel på oppmerksomhet! Læreren synes også det var kjempestas med en liten baby i klasserommet de siste ukene før skolen sluttet. I august begynte hun i barnehagen bare fem måneder gammel. Det var forferdelig å gi henne fra meg, men hun fikk heldigvis plass i verdens beste barnehage som passet godt på henne.

 

Jeg fullførte videregående skole med et normalt fravær og et snitt på 4,8. Det året flyttet vi sammen med pappaen hennes, og begge startet på universitetet her i byen. Vi fikk oss gode utdannelser begge to og begge har inntekter som er over gjennomsnittet.

 

I dag er vi gift, eier to biler, har bygd oss et stort og fint hus, og jeg er gravid med vårt 3. barn. Eldstejenta våres er 10 år og hun er den smart, morsom, snill og hun har det største hjertet jeg vet om. Hun har mange venner og har et stort talent i sporten sin. Noe må vi da ha gjort riktig?

 

Det er tøft å beholde barnet i så ung alder- det er det absolutt! Jeg har grått, slitt og følt meg uendelig sliten. Men når jeg ser tilbake har det vært 10 supre år- og vi er så takknemlige vår eldstejenta vår. Vi ville aldri gjort noe annerledes! Det er slett ikke alderen som har noe å si- det er personligheten. Jeg var en like god mamma da jeg var 16 som da jeg fikk vårt andre barn som 24-åring.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: c2bd7...eee

[Fullrulle86]

Ja, jeg er enig i at barn ikke skal ha barn, men hva viss en blir gravid da? Da syns jeg faktisk det er voksnere å ta konsekvensene av det enn å ta abort. Men jeg setter vel større spørsmålstegn ved foreldrene til tenåringer som er for feige til å snakke med barna sine om sex og alt hva det innebærer! Vi tror liksom at alle vet hvordan barn blir til, men er de virkelig skikkelig innforstått med at man kan bli gravid av å ha sex 1 gang? Har vi et åpent nok forhold til barna våre slik at de kan komme til oss for spørsmål og veiledning? En skyller på tenåringen, men jeg tror hver og en bør spør seg selv om hvor ansvaret virkelig ligger.

 

Dersom uhellet skal være ute og min datter blir gravid i tenårene, ja da skal hun få all den støtte og veiledning hun trenger for å bli en god mor. Jeg kommer ikke til å "fikse" graviditeten hennes med en abort.