Gråt du da prinsesse Diana døde? U/t

[Iiiiik]

Okai.. Sånn føler jeg det for Utøya nemlig og folk setter stygt på meg

 

 

Anonymous poster hash: 4ba23...cb4

 

Jeg vet ikke om det var du som skrev i den andre tråden om Utøya, jeg håper nesten det. DiB viser virkelig frem en del menneskers dårlige sosiale evner. Det er på en måte greit (selv om det er litt skremmende) at du ikke lar deg berøre av at en gal mann går rundt og kaldblodig skyter unge mennesker kun fordi han mente at de hadde feil standpunkt. Men at du har så dårlige antenner at du forteller det til andre, det er i hvert fall skremmende. Og når du har erfart at folk ser stygt på deg, så fortsetter du allikevel å dele din mening med andre? Du er klar over at det er veldig veldig mange i Norge som på et eller annet vis er berørt av denne hendelsen? 

[Guttaboys]

Jeg gråt da jeg så begravelsen. Stebroren min ble konfirmert den dagen hun døde, så jeg/familien fikk ikke tid til å ta det innover oss ordentlig.

 

Jeg var 14 år.

[Kubbelyset]

Husker jeg gråt hver gang jeg hørte den sangen Elton John lagde i forbindelse med det. Jeg var ikke så gammel

[Gjest Antarctica]

Nei, jeg siterte et innlegg hvor min forståelse ble sett på som skremmende.

 

Anonymous poster hash: 4ba23...cb4

Feil.

Her er hva som sto:

 

 

"Nei.

 

Men huser jeg ble ganske fascinert av den vannvittige sorgen noen fremviste, folk som sto på gata og hylte ut sin sorg, gråt og bar seg.... Husker jeg tenkte at dette må være folk som ikke har det noe bra, som selv har store uforløste sorger og følelser også lot de bare alle hemninger og demninger briste når de kunne henge det på Diana-knaggen.

 

Jeg syntes jo det var trist, hun var på mange måter en flott og sterk dame som jobbet for og tok de svakeste parti, men å rive av meg håret og skrike ut min sorg over at hun var død, det blir litt rart for meg altså."

 

Vedkommende fokuserer på at de andres sorg er noe litt "påklistret", at den egentlig ikke gjelder Diana.

 

Dét kan du i hvert fall ikke si om Utøya-markeringene, at de som reagerer med gråt der bare egentlig henger sine private sorger på en beleilig knagg.

Endret 22. juli 2016 av Pashla

[Anonym bruker]

Nei, men jeg gråt da jeg leste om barnet som ble glemt igjen i en bil i danmark og døde av overoppheting... Det synes jeg var grusomt!

 

Anonymous poster hash: 55505...a07

[Anonym bruker]

For meg er det en god del forskjell på et hendelig uhell (tragisk nok, men likevel en ulykke) og en utspekulert massedrapsplan.

 

Hvis folk gråter over drapene på Utøya tror jeg ikke det handler primært om projisering av private problemer, som med Diana. Da dreier det seg om at vi faktisk er så få i dette landet at "alle" kjenner noen som kjenner noen.

 

Og i tillegg at angrepet ikke bare dreide seg om AUF, men også var et angrep på alles trygghet. Jeg kan identifisere meg med at sånne følelser påvirker folk. Jeg kan dårligere identifisere meg med de som gråter over en pen dame, som tilfeldigvis var gift med en berømt mann, og som tilfeldigvis døde i en ulykke.

5 millioner mennesker er ikke få..

 

Anonymous poster hash: bc50d...181

[Gjest Antarctica]

5 millioner mennesker er ikke få..

 

Anonymous poster hash: bc50d...181

Og ellers har du det bra...?

[Anonym bruker]

Og ellers har du det bra...?

Du skrev " Da dreier det seg om at vi faktisk er så få i dette landet at "alle" kjenner noen som kjenner noen."

 

5 mill mennesker er ikke få, er det et problem at jeg poengterte det?

 

 

 

Anonymous poster hash: bc50d...181

[Gjest Antarctica]

Du skrev " Da dreier det seg om at vi faktisk er så få i dette landet at "alle" kjenner noen som kjenner noen."

 

5 mill mennesker er ikke få, er det et problem at jeg poengterte det?

 

 

 

Anonymous poster hash: bc50d...181

Det er få i verdenssammenheng, jeg regner med at poenget var åpenbart?

[Anonym bruker]

Nei, men syns det var veldig trist.

Jeg var 20 år og bodde på hybel, men var hjemme hos foreldrene mine denne helga.

Husker jeg hørte på radioen før jeg sto opp om morgenen og hørte ekstra nyhetssending om ulykken.

Søstra mi og kjæresten hennes sov på naborommet. Jeg banka på og fortalte dem hva som hadde skjedd. Da spretter kjæresten hennes opp fra senga og sier: Hææ?? Skal Se & Hør legges ned??

 

Det kom sånn fra hjertet og jeg klarte ikke å la være å le 🙈🙈😱

 

 

Anonymous poster hash: 25083...85c

[beef sister]

Det tviler jeg sterkt på, det hadde jeg tross alt ingen grunn til. Jeg kan ikke huske at Diana døde engang (til tross for at jeg bodde midt blant det sørgende folkehavet og til vanlig har svært god hukommelse).

[Anonym bruker]

Nei, men husker jeg sto i kø på Narvesen for å kjøpe VG sin ekstrautgave sammen med haugevis av andre.

 

Anonymous poster hash: 439c2...4bf

[Anonym bruker]

Nei, gråter aldri for noe som helst

 

Anonymous poster hash: 01ab5...1f5

[Anonym bruker]

Nei. Gråter ikke lett av slike ting. Gråter når jeg ser reaksjoner og de viser små barn som lider, eller bilder på nyhetene av små barn i krig eller på flukt. Da kan tårene renne...

 

Anonymous poster hash: 4920d...c27

[Anonym bruker]

Nei. Gråter ikke lett av slike ting. Gråter når jeg ser reaksjoner og de viser små barn som lider, eller bilder på nyhetene av små barn i krig eller på flukt. Da kan tårene renne...

 

Anonymous poster hash: 4920d...c27

Reaksjoner= tvaksjoner

 

Anonymous poster hash: 4920d...c27

[smurfis]

Ja, det gjorde jeg. Jeg synes det var veldig trist og tragisk, spesielt siden det så ut som om hun hadde det så bra på den tiden. Det virket som om hun var et utrolig varmt menneske som ønsket å gjøre gode ting.

 

Jeg gråt når David Bowie døde, og jeg gråt da Prince døde. Jeg kjente selvfølgelig ingen av de, men når noen jeg både beundrer og ser opp til dør så blir jeg lei meg,  begge to var med sin musikk en stor del av min barndom/ungdomstid.

 

Om jeg ser en film som er trist eller rørende på en eller annen måte så kan det hende at jeg gråter en liten skvett da også. Helt normalt og ikke flaut. Jeg er 41 år til og med!

[februarprins2013]

ja

[Anonym bruker]

Jeg var 15 og på den tia så hadde jeg et enormt søvnbehov som noen tenåringer har så pleide ikke stå opp før i 14-15-tia på fridager. Husker at pappa kom og vekket meg i 11-tia (foreldrene mine pleide å begynne å vekke meg i 10-tia til ingen nytte) og fortalte "hysterisk" (skuespill) at Diana hadde vært i en fæl ulykke. Jeg skjønte at det var en unnsklydning for å få meg ut av senga så jeg stod opp. Var litt bekymra og nysgjerrig. Men gråt ikke nei.

 

Anonymous poster hash: 0ef99...88b