Gråt du da prinsesse Diana døde? U/t

[Anonym bruker]

???

 

Anonymous poster hash: 4ba23...cb4

[holahopp]

Nei, men gråter sjelden på store ulykker heller. Kan gråte for mye men katastrofer og slike ting gråter jeg ikke. Syns det er trist men sitter klistret til nyheter

Endret 22. juli 2016 av holahopp

[Anonym bruker]

Ja det gjorde jeg! I -97 var jeg 13 år.Ho var mitt store idol.så jeg husker saken veldig godt 💛 jeg var helt knust.

 

Anonymous poster hash: 14108...ebc

[Anonym bruker]

Ja.. Jeg var 17, full av hormoner og veldig opptatt av Diana

 

Anonymous poster hash: b2f45...a53

[Anonym bruker]

Nei, hvorfor skulle jeg det? Jeg kjente henne ikke.

 

Anonymous poster hash: 5d385...20e

[Anonym bruker]

Nei. Var 12

 

Anonymous poster hash: c5120...e98

[Anonym bruker]

Nei.

 

Men huser jeg ble ganske fascinert av den vannvittige sorgen noen fremviste, folk som sto på gata og hylte ut sin sorg, gråt og bar seg.... Husker jeg tenkte at dette må være folk som ikke har det noe bra, som selv har store uforløste sorger og følelser også lot de bare alle hemninger og demninger briste når de kunne henge det på Diana-knaggen.

 

Jeg syntes jo det var trist, hun var på mange måter en flott og sterk dame som jobbet for og tok de svakeste parti, men å rive av meg håret og skrike ut min sorg over at hun var død, det blir litt rart for meg altså.

Anonymous poster hash: 060b1...973

[Anonym bruker]

 

Nei.

 

Men huser jeg ble ganske fascinert av den vannvittige sorgen noen fremviste, folk som sto på gata og hylte ut sin sorg, gråt og bar seg.... Husker jeg tenkte at dette må være folk som ikke har det noe bra, som selv har store uforløste sorger og følelser også lot de bare alle hemninger og demninger briste når de kunne henge det på Diana-knaggen.

 

Jeg syntes jo det var trist, hun var på mange måter en flott og sterk dame som jobbet for og tok de svakeste parti, men å rive av meg håret og skrike ut min sorg over at hun var død, det blir litt rart for meg altså.

 

Anonymous poster hash: 060b1...973

Okai.. Sånn føler jeg det for Utøya nemlig og folk setter stygt på meg

 

 

Anonymous poster hash: 4ba23...cb4

[TPK]

Nei. Og jeg føler også det samme ang Utøya, men jeg går da ikke rundt og sier det til folk! Det er klart de reagerer hvis jeg tilfeldigvis treffer på noen pårørende o.l

[Marriet]

Ja det gjorde jeg. Jeg var ni år og hadde overnattet hos besteforeldrene mine. Da jeg sto opp på morgenen husker jeg at jeg synes bestemor hadde på en veldig rar kanal på tven og at det var rart at hun sto oppreist foran tven. Når jeg kom nærmere så jeg at hun gråt. Hun begynte å forklare meg hva som hadde skjedd og med hvem og da gråt vi begge to. Det var en veldig spesiell morgen.

[Anonym bruker]

Nei. Heller ikke når Michael Jackson, David Bowie eller Prince døde.. Klart det er trist når folk dør, men jeg synes det er merkelig å gråte over folk man overhode ikkje kjenner eller har møtt...

 

Anonymous poster hash: a3376...805

[ღTyrkiskPepperღ]

Nei, var 9 år

[Anonym bruker]

Okai.. Sånn føler jeg det for Utøya nemlig og folk setter stygt på meg

 

 

Anonymous poster hash: 4ba23...cb4

Du kan da virkelig ikke sammenligne det???

 

Og hvorfor føler du det er greit å mase om hvordan du føler det mtp Utøya?

 

Anonymous poster hash: 63af1...af6

[Anonym bruker]

Du kan da virkelig ikke sammenligne det???

 

Og hvorfor føler du det er greit å mase om hvordan du føler det mtp Utøya?

 

Anonymous poster hash: 63af1...af6

Unnskyld meg, men når maste jeg om det!? Jeg kan da absolutt sammenligne en ukjent persons død med mange ukjente sin?

 

Anonymous poster hash: 4ba23...cb4

[Anonym bruker]

Unnskyld meg, men når maste jeg om det!? Jeg kan da absolutt sammenligne en ukjent persons død med mange ukjente sin? Anonymous poster hash: 4ba23...cb4

Nei, du kan ikke sammenligne en person som døde i en ulykke med 77 som ble slaktet ned i ren ondskap.

 

At du ikke skjønner det er litt skremmende.

 

Anonymous poster hash: 63af1...af6

[Gjest Antarctica]

Okai.. Sånn føler jeg det for Utøya nemlig og folk setter stygt på meg

 

 

Anonymous poster hash: 4ba23...cb4

For meg er det en god del forskjell på et hendelig uhell (tragisk nok, men likevel en ulykke) og en utspekulert massedrapsplan.

 

Hvis folk gråter over drapene på Utøya tror jeg ikke det handler primært om projisering av private problemer, som med Diana. Da dreier det seg om at vi faktisk er så få i dette landet at "alle" kjenner noen som kjenner noen.

 

Og i tillegg at angrepet ikke bare dreide seg om AUF, men også var et angrep på alles trygghet. Jeg kan identifisere meg med at sånne følelser påvirker folk. Jeg kan dårligere identifisere meg med de som gråter over en pen dame, som tilfeldigvis var gift med en berømt mann, og som tilfeldigvis døde i en ulykke.

[Anonym bruker]

Nei, du kan ikke sammenligne en person som døde i en ulykke med 77 som ble slaktet ned i ren ondskap.

 

At du ikke skjønner det er litt skremmende.

 

Anonymous poster hash: 63af1...af6

Jo, faktisk. Jeg husker mange gråt da Diana døde, og det å ikke føle landesorg er ganske skambelagt. Man skal være en del av en slags massesorg, og det klarer ikke jeg. Ja, det var grusomt, men jeg kjente de ikke. Jeg klarer faktisk ikke gråte på vegne av en mengde mennesker jeg ikke kjente. Jeg gråt ikke under 9/11 heller. Eller bombene i Madrid, ikke beslan. Men; det er vel heller ikke sammenlignbart?

 

 

Anonymous poster hash: 4ba23...cb4

[Anonym bruker]

For meg er det en god del forskjell på et hendelig uhell (tragisk nok, men likevel en ulykke) og en utspekulert massedrapsplan.

 

Hvis folk gråter over drapene på Utøya tror jeg ikke det handler primært om projisering av private problemer, som med Diana. Da dreier det seg om at vi faktisk er så få i dette landet at "alle" kjenner noen som kjenner noen.

 

Og i tillegg at angrepet ikke bare dreide seg om AUF, men også var et angrep på alles trygghet. Jeg kan identifisere meg med at sånne følelser påvirker folk. Jeg kan dårligere identifisere meg med de som gråter over en pen dame, som tilfeldigvis var gift med en berømt mann, og som tilfeldigvis døde i en ulykke.

Jeg kan også det, men jeg blir likevel ikke trist og gråter.

 

Anonymous poster hash: 4ba23...cb4

[Anonym bruker]

Jo, faktisk. Jeg husker mange gråt da Diana døde, og det å ikke føle landesorg er ganske skambelagt. Man skal være en del av en slags massesorg, og det klarer ikke jeg. Ja, det var grusomt, men jeg kjente de ikke. Jeg klarer faktisk ikke gråte på vegne av en mengde mennesker jeg ikke kjente. Jeg gråt ikke under 9/11 heller. Eller bombene i Madrid, ikke beslan. Men; det er vel heller ikke sammenlignbart?Anonymous poster hash: 4ba23...cb4

Det er jo en ting å ikke føle behov for å gråte når triste/grusomme ting skjer andre, det jeg ikke skjønner er hvorfor du føler behov for å fortelle andre om det? Og det må du jo gjøre siden så mange ser stygt på deg

 

Det er ikke alle tanker man trenger å si høyt.

 

Anonymous poster hash: 63af1...af6

[Gjest Antarctica]

Jo, faktisk. Jeg husker mange gråt da Diana døde, og det å ikke føle landesorg er ganske skambelagt. Man skal være en del av en slags massesorg, og det klarer ikke jeg. Ja, det var grusomt, men jeg kjente de ikke. Jeg klarer faktisk ikke gråte på vegne av en mengde mennesker jeg ikke kjente. Jeg gråt ikke under 9/11 heller. Eller bombene i Madrid, ikke beslan. Men; det er vel heller ikke sammenlignbart?

 

 

Anonymous poster hash: 4ba23...cb4

Ingen som sier at du personlig skal gråte over alle tragiske ting. Men du siterte et innlegg som hadde i seg noen flere dimensjoner enn akkurat det.

[Anonym bruker]

Jeg kan også det, men jeg blir likevel ikke trist og gråter. Anonymous poster hash: 4ba23...cb4

Du blir ikke trist engang? Andres sorg og tap berører deg ingenting? Det har man et navn på.

 

Anonymous poster hash: 63af1...af6

[Anonym bruker]

Ingen som sier at du personlig skal gråte over alle tragiske ting. Men du siterte et innlegg som hadde i seg noen flere dimensjoner enn akkurat det.

Nei, jeg siterte et innlegg hvor min forståelse ble sett på som skremmende.

 

Anonymous poster hash: 4ba23...cb4

[Anonym bruker]

Du blir ikke trist engang? Andres sorg og tap berører deg ingenting? Det har man et navn på.

 

Anonymous poster hash: 63af1...af6

Jeg føler selvsagt med de, men jeg blir ikke trist på egne vegne, nei. Jeg har opplevd ganske grusomme ting selv, men jeg klarer allikevel å sette meg inn i andres situasjon uten å bli trist og lei meg. Slik håndterer jeg det - så får du håndtere det på ditt vis, eller?

 

Anonymous poster hash: 4ba23...cb4

[Odine!]

Nei, men jeg husker det godt.

[Iiiiik]

Det gjorde jeg sikkert. Jeg gråter lett, av mye. Husker ikke om jeg gråt da Diana døde, men det regner jeg med.