22 juli... Igjen

[*Miss Marple*]

Jeg syns heller ikke noe om denne dyrkingen. Det er faktisk foreldre som mister barn hver dag pga sykdom, ulykker osv og det er ikke mindre traumatisk for dem enn det var for foreldre som mistet sine barn 22 juli. Og disse foreldrene står mye mer alene og må takle det med varierende oppfølging avhengig av hvor du bor. Fælt å si det men man går faktisk litt lei. Var helt sjokkert når jeg hørte hvor mange foreldre som fortsatt var sykmeldt 5! År etter tragedien. Blir det egentlig bedre av å gå hjemme? Jaja, vi er vel alle forskjellige.

 

Anonymous poster hash: dc6a2...26c

Det er selvsagt stor forskjell på folk, men jeg mistet barnet mitt bare få måneder før 22 juli og vi kjenner ingen 'misunnelse' på at de som mistet barna sine på det grusomste vis får litt mer oppmerksomhet rundt denne datoen. For min egen del var denne datoen dagen jeg skjønte at det faktisk finnes mennesker som opplever verre ting enn meg. Mitt barn fikk dø med alle sine rundt seg, trygg og god til det siste, men ungdommene på Utøya ble jaktet på som dyr, de ba for sine liv og ringte/sendte sms til foreldrene med rop om hjelp. Om ikke det skulle kvalifisere til litt ekstra omsorg, vet ikke jeg.

 

Og når det gjelder å komme seg i jobb igjen så kan man kanskje si at ingenting blir bedre av å gå hjemme. Men når livet er så tungt og hardt at man ikke klarer annet er det jo veldig bra at det finnes systemer som gjør at det er mulig å få hjelp i såpass lang tid.

 

Sorg følger ingen mal, og det som er rett for deg trenger ikke være det for meg.

 

Man må nok også oppleve det på kroppen før man vet hvordan man reagerer og det unner jeg ingen!

 

Og du ble litt lei faktisk?? Ærlig talt, det er jo bare ille.

Endret 22. juli 2016 av *Miss Marple*

[Twintipp og himmelblå]

Det har uten tvil med manglende empati å gjøre. Selvsagt inntreffer det tragedier hver eneste dag, de kan ikke sidestilles og sorgen er like invalidiserende og lammende uavhengig om saken er i offentlighetens lys eller ei.

De gjenlevende, de etterlatte og de berørte av 22. juli er ikke heldige eller mere "verdt" som sørgende fordi medias lys er rettet mot dem.

 

22. Juli er en dag som ER spesiell. Den vil alltid være spesiell. Omstendighetene, attentatet mot demokratiet som Norge representerer, vårt velferdssamfunn, våre verdier og vår tro, alt ble brutalt revet i fillebiter og rokka ved denne dagen.

 

Uskyldige barn og ungdommer som ville føre vår nasjons unike verdier videre som lovende fremtidspolitikere, ble brutalt plafret ned som leirduer.

Allikevel klarer du ikke å finne i ditt hjerte å vise raushet denne ene dagen i året til å minne og hedre de stakkars ofrene?

At du føler at egen og andres sorg er en trussel av 22 juli er du ikke så rent lite smålig!

 

Vil aldri glemme og alltid sende styrketanker denne dagen🌹❤️

Endret 22. juli 2016 av Twintipp og himmelblå

[Iiiiik]

Det er fullt mulig for de som "blir litt lei" å la være å lese minneordene, å droppe programmene som viser hvordan ungdommene hadde det, det er mulig å bare se serier på TV eller lese en bok. Det er ikke like mulig for dem som mistet barna sine å "bli litt lei". Av og til er det lurt å holde kjeft om følelsene sine, for slike meninger er langt mer krenkende enn ivaretakende. Hvis de pårørende etter hvert "blir litt lei", har de en egen interesseorganisasjon som kan fremheve ønsket om å få gå videre og være i fred med sorgen sin. 

[Anonym bruker]

Jeg syns heller ikke noe om denne dyrkingen. Det er faktisk foreldre som mister barn hver dag pga sykdom, ulykker osv og det er ikke mindre traumatisk for dem enn det var for foreldre som mistet sine barn 22 juli. Og disse foreldrene står mye mer alene og må takle det med varierende oppfølging avhengig av hvor du bor. Fælt å si det men man går faktisk litt lei. Var helt sjokkert når jeg hørte hvor mange foreldre som fortsatt var sykmeldt 5! År etter tragedien. Blir det egentlig bedre av å gå hjemme? Jaja, vi er vel alle forskjellige.

 

Anonymous poster hash: dc6a2...26c

Unnskyld meg men det er faktisk en forskjell på om barnet ditt dør pga kroppen ikke klarer mer av sykdom enn at barnet ditt blir skutt rått og brutalt. Dør et barn av sykdom har man fått en forberedelse og man har fått tatt farvel på en eller annen måte. Å vite at barnet ditt tilbrakte sine siste minutter i dødsangst på flukt fra en morder kan ta knekken på alle foreldre, og etterlater pårørende med en sorg, et sinne og en fortvilelse som ingen kan forstå hvis de ikke har opplevd det.

 

Anonymous poster hash: ad408...670

[Anonym bruker]

Det er selvsagt stor forskjell på folk, men jeg mistet barnet mitt bare få måneder før 22 juli og vi kjenner ingen 'misunnelse' på at de som mistet barna sine på det grusomste vis får litt mer oppmerksomhet rundt denne datoen. For min egen del var denne datoen dagen jeg skjønte at det faktisk finnes mennesker som opplever verre ting enn meg. Mitt barn fikk dø med alle sine rundt seg, trygg og god til det siste, men ungdommene på Utøya ble jaktet på som dyr, de ba for sine liv og ringte/sendte sms til foreldrene med rop om hjelp. Om ikke det skulle kvalifisere til litt ekstra omsorg, vet ikke jeg.

 

Og når det gjelder å komme seg i jobb igjen så kan man kanskje si at ingenting blir bedre av å gå hjemme. Men når livet er så tungt og hardt at man ikke klarer annet er det jo veldig bra at det finnes systemer som gjør at det er mulig å få hjelp i såpass lang tid.

 

Sorg følger ingen mal, og det som er rett for deg trenger ikke være det for meg.

 

Man må nok også oppleve det på kroppen før man vet hvordan man reagerer og det unner jeg ingen!

 

Og du ble litt lei faktisk?? Ærlig talt, det er jo bare ille.

Dette innlegget her likte jeg veldig godt. Takk for at du delte 😊 og jeg er lei for det du har opplevd 💛

 

Anonymous poster hash: a3739...064

[Hjertefru]

Til deg over som ble "litt sjokkert" over at enkelte utøya-foreldre ikke har kommer seg i jobb igjen enda: Jeg mangler ord.

Snakk om mangel på empati.

Enig med Iiik; noen følelser kan vi godt holde inni oss og ikke lufte i det offentlige rom, selv om vi er anonym.

Jeg sympatiserer ikke med arbeiderpartiet en gang, men synes det er like forstemmende hver gang denne debatten kommer opp. Har ikke noe å gjøre med at ikke andre har opplevd sorg, men du må bare leve med at denne dagen alltid vil bli minnet. Ha litt respekt for de som gjennomlevde marerittet denne dagen. Godt for de å se at vi ikke glemmer.

[Gjest Hercule Poirot]

Arnulf Øverland sa en gang "Vi må ikke glemme!", og "Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!". Arnulf Øverland var en klok mann. Min mening er at vi selvfølgelig skal minnes de som døde på så meningsløst vis, dette handler ikke om å dyrke noe som helst. Det er viktig at vi ikke glemmer, for hvis vi glemmer og godtar, så kan det skje igjen. Oppblomstringen av mørkebrun politikk i Europa er bevis godt nok på at vi er i ferd med å glemme alle de grusomme hendelsene under andre verdenskrig.

[Hjertefru]

Arnulf Øverland sa en gang "Vi må ikke glemme!", og "Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!". Arnulf Øverland var en klok mann. Min mening er at vi selvfølgelig skal minnes de som døde på så meningsløst vis, dette handler ikke om å dyrke noe som helst. Det er viktig at vi ikke glemmer, for hvis vi glemmer og godtar, så kan det skje igjen. Oppblomstringen av mørkebrun politikk i Europa er bevis godt nok på at vi er i ferd med å glemme alle de grusomme hendelsene under andre verdenskrig.

Enig. Hørte nylig Arnulf himself lese diktet på NRK.

"De liker å drepe. De frydes ved jammer. De ønsker å se vår verden i flammer" traff meg spesielt. Passer sikkert på BB og de andre "ridderne" hans, men vel så bra på IS og deres meningsfeller. Jeg ser på islamister som akkurat like mørkebrune som nazister og fascister. Er overbevist om at hadde A Øverland levd i dag hadde det vært under politibeskyttelse. Han var en modig mann, som foraktet fanatisme enten den var religiøs eller politisk motivert.

[Hellejenta]

 

Det er dette jeg også er litt enig i altså. Har ikke noe med empati å gjøre. Men det er jo som om sorgen til disse foreldrene er større enn sorgen til de som har mistet barna sine på andre måter.

Ja det er en av norgeshistoriens mest grusomme ting som har hendt, men likevel så er det fortid nå tenker jeg da. Vi må komme oss videre.

Hva hjelper det å rippe opp i det hvert eneste år?

 

Anonymous poster hash: e2f7e...725

Jeg tror de som var berørte tenker på dette hver eneste dag. Og selv om h er lei 22 juli, kan de aldri bli lei. Jeg vil tro det ville blitt sårt for de berørte at denne dagen plutselig en dag var glemt. Men jeg vet ikke for jeg er ikke berørt. Og det er heller ikke H,og da syns jeg det er smakløst å begynne å vurdere pårørende sine arbeidsevner. Og jeg syns ingenting om at hun setter sorg opp mot hverandre. Og tviler sterkt på at andre som har mistet barnet sitt i andre sammenhenger syns det er sårt at vi markerer 22 juli ♥

[Puppen og lillemor]

22. Juni dreier seg om noe mer enn akkurat de som ble drept og de etterlatte! ABB angrep ikke bare regjeringskvartalet og utøya, han angrep hele Norge, vårt demokrati og de verdier vi står for!!

 

Derfor er det viktig å minnes og markere denne dagen!

 

Det betyr ikke at sorgen til de etterlatte er større eller viktigere enn sorgen til de som mister noen f.eks i sykdom!!

[Anonym bruker]

Det er selvsagt stor forskjell på folk, men jeg mistet barnet mitt bare få måneder før 22 juli og vi kjenner ingen 'misunnelse' på at de som mistet barna sine på det grusomste vis får litt mer oppmerksomhet rundt denne datoen. For min egen del var denne datoen dagen jeg skjønte at det faktisk finnes mennesker som opplever verre ting enn meg. Mitt barn fikk dø med alle sine rundt seg, trygg og god til det siste, men ungdommene på Utøya ble jaktet på som dyr, de ba for sine liv og ringte/sendte sms til foreldrene med rop om hjelp. Om ikke det skulle kvalifisere til litt ekstra omsorg, vet ikke jeg.

 

Og når det gjelder å komme seg i jobb igjen så kan man kanskje si at ingenting blir bedre av å gå hjemme. Men når livet er så tungt og hardt at man ikke klarer annet er det jo veldig bra at det finnes systemer som gjør at det er mulig å få hjelp i såpass lang tid.

 

Sorg følger ingen mal, og det som er rett for deg trenger ikke være det for meg.

 

Man må nok også oppleve det på kroppen før man vet hvordan man reagerer og det unner jeg ingen!

 

Og du ble litt lei faktisk?? Ærlig talt, det er jo bare ille.

Jeg er bare sporadisk innom dette forumet, men har vært det en del år. Dette hadde jeg ikke fått med meg, miss Marple. <3 klem til deg <3 (det var ikke jeg som kommenterte tidligere altså)

 

 

Anonymous poster hash: 31e1b...889