22 juli... Igjen

[Anonym bruker]

Hater denne dagen, det er fullt opp i media flere dager i forkant om dette. Historier som blir rippet opp i, ABB som kommer frem i lyset igjen, side opp og side ned om det som skjedde.

 

Hadde jeg vært personlig rammet av tragedien hadde jeg villet få sørge i fred og gå videre. Hadde aldri klart å gå videre dersom det hele tiden skulle bli rippet opp i sårene.

 

 

Anonymous poster hash: e2f7e...725

[Anonym bruker]

 

Hater denne dagen, det er fullt opp i media flere dager i forkant om dette. Historier som blir rippet opp i, ABB som kommer frem i lyset igjen, side opp og side ned om det som skjedde.

 

Hadde jeg vært personlig rammet av tragedien hadde jeg villet få sørge i fred og gå videre. Hadde aldri klart å gå videre dersom det hele tiden skulle bli rippet opp i sårene.

 

 

 

Anonymous poster hash: e2f7e...725

De som fikk kjenne denne dagen på kroppen personlig, tror jeg aldri glemmer. Så at det står om det i aviser, er på tv osv tror jeg ikke forsterker noe. Dette sitter hardt uansett.

Kanskje det er godt for noen til og med, at det blir tatt opp av og til. De kommer aldri til å glemme uansett om det står i aviser eller ei, så kanskje det er godt for noen at resten av verden ikke glemmer også?

Noen ganger fungerer vi mennesker rart og uforutsigbart.

 

 

Anonymous poster hash: 53b63...1a3

[Anonym bruker]

Men hadde ikke vg eller dagbladet 2 sider på nettet i en periode?kanskje da det var rettssak? En side UTEN noe som helst om 22.juli,og en med? Syns det var lurt.da kunne man velge

 

Anonymous poster hash: a3739...064

[Anonym bruker]

Jeg syns heller ikke noe om denne dyrkingen. Det er faktisk foreldre som mister barn hver dag pga sykdom, ulykker osv og det er ikke mindre traumatisk for dem enn det var for foreldre som mistet sine barn 22 juli. Og disse foreldrene står mye mer alene og må takle det med varierende oppfølging avhengig av hvor du bor. Fælt å si det men man går faktisk litt lei. Var helt sjokkert når jeg hørte hvor mange foreldre som fortsatt var sykmeldt 5! År etter tragedien. Blir det egentlig bedre av å gå hjemme? Jaja, vi er vel alle forskjellige.

 

Anonymous poster hash: dc6a2...26c

[Hellejenta]

Jeg syns heller ikke noe om denne dyrkingen. Det er faktisk foreldre som mister barn hver dag pga sykdom, ulykker osv og det er ikke mindre traumatisk for dem enn det var for foreldre som mistet sine barn 22 juli. Og disse foreldrene står mye mer alene og må takle det med varierende oppfølging avhengig av hvor du bor. Fælt å si det men man går faktisk litt lei. Var helt sjokkert når jeg hørte hvor mange foreldre som fortsatt var sykmeldt 5! År etter tragedien. Blir det egentlig bedre av å gå hjemme? Jaja, vi er vel alle forskjellige.

 

Anonymous poster hash: dc6a2...26c

Dette syns jeg var et lite empatisk innlegg. Fikk vondt i magen av å lese det. Hvorfor setter du sorg opp mot hver?

[Anonym bruker]

Jeg var og er også berørt av tragedien var rett i nærheten da bomben gikk av med min 3 år gammle datter. Mistet venner og bekjente både på Utøya og i regjeringskvartalet, men synes dagen er viktig.

 

Anonymous poster hash: 72b26...051

[Anonym bruker]

Dette syns jeg var et lite empatisk innlegg. Fikk vondt i magen av å lese det. Hvorfor setter du sorg opp mot hver?

Det er dette jeg også er litt enig i altså. Har ikke noe med empati å gjøre. Men det er jo som om sorgen til disse foreldrene er større enn sorgen til de som har mistet barna sine på andre måter.

Ja det er en av norgeshistoriens mest grusomme ting som har hendt, men likevel så er det fortid nå tenker jeg da. Vi må komme oss videre.

Hva hjelper det å rippe opp i det hvert eneste år? 

 

Anonymous poster hash: e2f7e...725

[Anonym bruker]

Jeg var og er også berørt av tragedien var rett i nærheten da bomben gikk av med min 3 år gammle datter. Mistet venner og bekjente både på Utøya og i regjeringskvartalet, men synes dagen er viktig.

 

Anonymous poster hash: 72b26...051

Den er viktig, like viktig som de dagene andre mistet sine kjære i andre tragedier. Men for meg, om jeg hadde blitt rammet, så ville jeg foretrukket å sørge personlig, uten å måtte lese opp og ned om det igjen og igjen.

 

Anonymous poster hash: e2f7e...725

[Anonym bruker]

Så fint NOEN kan sette slike tragedier på avstand! Da kan du gå gjennom hele livet uten å føle noe for noen! Helt til du selv er midt opp i kaoset. Dda ville det vært kjempe viktig. 22. Juli er der for alltid,spesielt for de som opplevde den dagen på nært hold. De føler dagen komme før klokka tikker 22.juli.

 

Anonymous poster hash: bc4af...9fd

[Anonym bruker]

 

Det er dette jeg også er litt enig i altså. Har ikke noe med empati å gjøre. Men det er jo som om sorgen til disse foreldrene er større enn sorgen til de som har mistet barna sine på andre måter.

Ja det er en av norgeshistoriens mest grusomme ting som har hendt, men likevel så er det fortid nå tenker jeg da. Vi må komme oss videre.

Hva hjelper det å rippe opp i det hvert eneste år?

 

Anonymous poster hash: e2f7e...725

Takk! Du forstod hva jeg mente👍🏻

 

Anonymous poster hash: dc6a2...26c

[Anonym bruker]

Så fint NOEN kan sette slike tragedier på avstand! Da kan du gå gjennom hele livet uten å føle noe for noen! Helt til du selv er midt opp i kaoset. Dda ville det vært kjempe viktig. 22. Juli er der for alltid,spesielt for de som opplevde den dagen på nært hold. De føler dagen komme før klokka tikker 22.juli.

 

Anonymous poster hash: bc4af...9fd

Det er jo litt drøyt å si da. Jeg sier jo at dagen er viktig for de som er berørte. Det er en dag hvor de sørger ekstra mye, akkurat som jeg vet om foreldre som har mistet barna sine i drukning, utforkjøringer, kreft sørger like mye på de dagene barna deres døde. 

 

 

Anonymous poster hash: e2f7e...725

[ma(G)ma med to små :)]

Jeg syns heller ikke noe om denne dyrkingen. Det er faktisk foreldre som mister barn hver dag pga sykdom, ulykker osv og det er ikke mindre traumatisk for dem enn det var for foreldre som mistet sine barn 22 juli. Og disse foreldrene står mye mer alene og må takle det med varierende oppfølging avhengig av hvor du bor. Fælt å si det men man går faktisk litt lei. Var helt sjokkert når jeg hørte hvor mange foreldre som fortsatt var sykmeldt 5! År etter tragedien. Blir det egentlig bedre av å gå hjemme? Jaja, vi er vel alle forskjellige.

 

Anonymous poster hash: dc6a2...26c

Selvfølgelig kan det være værre!

 

For meg hadde det vært det.

 

Mitt nest største mareritt er å miste barna mine.

 

Mitt aller største mareritt er å miste barna mine og måtte leve resten av livet og vite at de hadde det grusomt og var livredde da de døde, og at jeg ikke fikk til å være der å holde rundt dem og ta bort noe av redselen.

 

At det var et menneske som hadde gjort dette mot mine barn med vilje, og at det mennesket fortsatt levde, ville ha gjort det enda værre.

 

 

Ser du ikke forskjellen på å dø en rolig død etter sykdom, hvor man får sagt adjø, eller å dø på sekundet mens man er trygg og lykkelig (bilulykke for eksempel), og å bli jaktet på i timesvis og være livredd før man dør?

[Anonym bruker]

 

Det er jo litt drøyt å si da. Jeg sier jo at dagen er viktig for de som er berørte. Det er en dag hvor de sørger ekstra mye, akkurat som jeg vet om foreldre som har mistet barna sine i drukning, utforkjøringer, kreft sørger like mye på de dagene barna deres døde.

 

 

Anonymous poster hash: e2f7e...725

Den bør være viktig for de som ikke mista noen og. Det berørte hele Norge, hele verden! Vi glemmer ikke 11 september, hvorfor skal vi glemme 22 juli?

 

 

Anonymous poster hash: fc517...bcc

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan det være værre!

 

For meg hadde det vært det.

 

Mitt nest største mareritt er å miste barna mine.

 

Mitt aller største mareritt er å miste barna mine og måtte leve resten av livet og vite at de hadde det grusomt og var livredde da de døde, og at jeg ikke fikk til å være der å holde rundt dem og ta bort noe av redselen.

 

At det var et menneske som hadde gjort dette mot mine barn med vilje, og at det mennesket fortsatt levde, ville ha gjort det enda værre.

 

 

Ser du ikke forskjellen på å dø en rolig død etter sykdom, hvor man får sagt adjø, eller å dø på sekundet mens man er trygg og lykkelig (bilulykke for eksempel), og å bli jaktet på i timesvis og være livredd før man dør?

Men hvorfor er det da ikke oppslag i media hvert år etter hun på Østensjø døde, og alle de andre som har blitt myrdet med kaldt blod? Siden det da er verre for de foreldrene enn for andre foreldre?

 

Vet jeg setter det veldig på spissen nå, men jeg mener faktisk det, at så mange da som har opplevd like grusomme ting blir "glemt" mens andre får mediadekning hvert år. Ville selv foretrukket å bli "glemt" og kunne sørge for meg selv.

 

Anonymous poster hash: e2f7e...725

[Anonym bruker]

Den bør være viktig for de som ikke mista noen og. Det berørte hele Norge, hele verden! Vi glemmer ikke 11 september, hvorfor skal vi glemme 22 juli?

 

 

Anonymous poster hash: fc517...bcc

Helt ærlig, så mener jeg akkurat det samme om 11. september.

 

Vi trenger ikke glemme, selv om vi ikke trenger å få slengt det i trynet hvert år i en ukes tid.

 

Anonymous poster hash: e2f7e...725

[Anonym bruker]

 

Men hvorfor er det da ikke oppslag i media hvert år etter hun på Østensjø døde, og alle de andre som har blitt myrdet med kaldt blod? Siden det da er verre for de foreldrene enn for andre foreldre?

 

Vet jeg setter det veldig på spissen nå, men jeg mener faktisk det, at så mange da som har opplevd like grusomme ting blir "glemt" mens andre får mediadekning hvert år. Ville selv foretrukket å bli "glemt" og kunne sørge for meg selv.

 

Anonymous poster hash: e2f7e...725

Men en slik markering er da vitterlig ikke kun for de som var direkte rammet av tragedien...! Det er viktig å aldri glemme den dagen Norge ble utsatt for terror på samme måte som det er viktig å aldri glemme andre verdenskrig eller 9/11, forbi trekke frem et par eksempler. Dette handler om veldig mye mer enn bare de etterlatte.

 

Anonymous poster hash: 58313...96b

[Anonym bruker]

Men en slik markering er da vitterlig ikke kun for de som var direkte rammet av tragedien...! Det er viktig å aldri glemme den dagen Norge ble utsatt for terror på samme måte som det er viktig å aldri glemme andre verdenskrig eller 9/11, forbi trekke frem et par eksempler. Dette handler om veldig mye mer enn bare de etterlatte.

 

Anonymous poster hash: 58313...96b

Da har jo ABB oppnådd det han vil da. 

Han sitter nok og godter seg i fengselet i disse tider.

 

Ikke glemme nei, men heller ikke dyrke tragedien.

 

Anonymous poster hash: e2f7e...725

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan det være værre!

 

For meg hadde det vært det.

 

Mitt nest største mareritt er å miste barna mine.

 

Mitt aller største mareritt er å miste barna mine og måtte leve resten av livet og vite at de hadde det grusomt og var livredde da de døde, og at jeg ikke fikk til å være der å holde rundt dem og ta bort noe av redselen.

 

At det var et menneske som hadde gjort dette mot mine barn med vilje, og at det mennesket fortsatt levde, ville ha gjort det enda værre.

 

 

Ser du ikke forskjellen på å dø en rolig død etter sykdom, hvor man får sagt adjø, eller å dø på sekundet mens man er trygg og lykkelig (bilulykke for eksempel), og å bli jaktet på i timesvis og være livredd før man dør?

Hvis du tror at alle dør stille ig rolig i forbindelse med sykdom og ulykker, da har du ikke opplevd mye. Det er mange som bruker uker og mnd i angst fram til de skal dø av sykdom og noen er hardt kvestet og ligger i ukesvis etter ulykker før de får slippe.

 

 

Anonymous poster hash: dc6a2...26c

[Anonym bruker]

Enkele hendelser setter sine preg,ja. En kan også relativisere ved å si at utryddelse av 7 mill jøder er da ingenting å markere for det dør jo etterhvert 7 mill mennesker i verden også av forskjellige grunner. Men holocaust var så mye mer enn selve døden. Døden var enden men hele opplegget gjennom hele krigen,ikke minst synet mennesker hadde for de jøder,må huskes for at det ikke skjer igjen. Selvsagt var markeringer av 22.juli mer følelsesladet i første 5 år og kanskje i 5 år til fordi det er alt for ferskt ennå. Med tiden vil vi alle få skrekken på avstand og da vil det være tid for å lære noe av hendelsen. Når nye generasjoner kommer til,vil de ikke ha følelser for 22. Juli men vi må sørge for at de lærer å kjenne faresignaler!

 

Anonymous poster hash: bc4af...9fd

[Anonym bruker]

 

Da har jo ABB oppnådd det han vil da.

Han sitter nok og godter seg i fengselet i disse tider.

 

Ikke glemme nei, men heller ikke dyrke tragedien.

 

Anonymous poster hash: e2f7e...725

Det er da ikke snakk om å dyrke hendelsen. Jeg mener du er helt off her.

 

Anonymous poster hash: 58313...96b

[LivetErEnLek]

Jeg var ikke personlig berørt av tragedien. Jeg kjente ingen av de som ble drept, jeg kjenner ingen som mistet noe. Likevel kjenner jeg en dyp og ekte sorg pga det som skjedde. Kanskje er det tanken på hva disse menneskene opplevde, kanskje er det tanken på at slik ondskap kan vandre midt blant oss som gjør dette med meg? Jeg kan ikke snakke for alle andre, og aller minst på vegne av de berørte. Men for meg, er det viktig å minnes, å huske og av å til ta dette frem fra bakerst der det vanligvis ligger begravet og kjenne på det.

[Anonym bruker]

Jeg var ikke personlig berørt av tragedien. Jeg kjente ingen av de som ble drept, jeg kjenner ingen som mistet noe. Likevel kjenner jeg en dyp og ekte sorg pga det som skjedde. Kanskje er det tanken på hva disse menneskene opplevde, kanskje er det tanken på at slik ondskap kan vandre midt blant oss som gjør dette med meg? Jeg kan ikke snakke for alle andre, og aller minst på vegne av de berørte. Men for meg, er det viktig å minnes, å huske og av å til ta dette frem fra bakerst der det vanligvis ligger begravet og kjenne på det.

Og da gjør man jo det når man føler for det? Jeg er forsåvidt helt enig i det du sier, og det berørte også meg fordi det skjedde så nært. Men det jeg ikke forstår er behovet for å få dette frem så voldsomt i media hvert år! Jeg tenker stadig på det uten at det kommer opp i media. Det er ikke glemt selvom! 

 

Synes bare at det blir, som så mange andre ting, altfor mye skrevet om. Synes godt det kunne vært en minnesmarkering hvert år på regjeringskvartalet og på Utøya, og de som hadde behov, kunne dratt dit. Med hele media fullt av det så blir det for meg bare "mas" på en måte.

 

Forstår at det sikkert høres ut som jeg ikke bryr meg, men jeg gjør jo det. Men jeg kan fint gjøre det uten å få dette inn på nytt hvert år i nye former.

 

Anonymous poster hash: e2f7e...725

[Anonym bruker]

Jeg mistet kusine og fetter på Utøya. Jeg synes det eg godt at dagen blir markert.

 

Vi er forskjellig!

 

Anonymous poster hash: cf1b6...5b8

[Anonym bruker]

Jeg mistet kusine og fetter på Utøya. Jeg synes det eg godt at dagen blir markert.

 

Vi er forskjellig!

 

Anonymous poster hash: cf1b6...5b8

Kjempetrist og godt at det er bra for deg med markeringen. Jeg håper jo at de fleste som mistet den dagen tenker det samme, og at de er glad for oppmerksomheten. Siden det faktisk er sånn det kommer til å være en stund.

 

Anonymous poster hash: e2f7e...725

[LivetErEnLek]

 

Og da gjør man jo det når man føler for det? Jeg er forsåvidt helt enig i det du sier, og det berørte også meg fordi det skjedde så nært. Men det jeg ikke forstår er behovet for å få dette frem så voldsomt i media hvert år! Jeg tenker stadig på det uten at det kommer opp i media. Det er ikke glemt selvom!

 

Synes bare at det blir, som så mange andre ting, altfor mye skrevet om. Synes godt det kunne vært en minnesmarkering hvert år på regjeringskvartalet og på Utøya, og de som hadde behov, kunne dratt dit. Med hele media fullt av det så blir det for meg bare "mas" på en måte.

 

Forstår at det sikkert høres ut som jeg ikke bryr meg, men jeg gjør jo det. Men jeg kan fint gjøre det uten å få dette inn på nytt hvert år i nye former.

 

Anonymous poster hash: e2f7e...725

Som sagt, jeg snakker bare for meg selv, og for meg er det en god ting.