Hvor skummelt er det å føde?

[LilleVilje]

Du får mange svar som sier hvor fantastisk det er, at kroppen tar kontroll, at det går fint, og at smerten er glemt når ungen er ute. Det kan være sånn, og jeg håper det blir sånn for deg.

 

Men jeg fikk samme type svar som deg da jeg spurte, før min første fødsel. Og så gikk det ikke sånn. I det hele tatt. Vi overlevde begge to, men jeg sitter fortsatt i dag flere år senere og skjelver bare ved tanken på fødselen min. Det var ingen glede noen steder, ikke noen følelse av at nå er det over og premien er her, ikke noe adrenalinkick - bare en følelse av å ha vært gjennom ufattelig, livstappende, kvernende tortur i nesten to døgn, jeg følte at jeg burde vært død, og sånn som jeg hadde det inni meg følte jeg også at det hadde vært det beste om jeg hadde vært død, for jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å skrape meg opp igjen, komme meg videre, leve et liv etter dette. Jeg vil aldri føde igjen. Aldri.

 

De færreste har fødsler som mine. Men grunnen til at jeg forteller deg det, er at en av de tingene som var med på å gjøre det tøft for meg, var at jeg bare hadde fått høre hvordan kroppen ordner opp, hvordan vi er skapt for å gjøre dette, hvordan smerten gir seg med en gang ungen er ute, hvor fantastisk det føles da. Og jeg følte meg for det første så mislykket som ikke klarte noen av disse tingene, og for det andre helt rasende fordi ingen hadde forberedt meg på at dette kunne skje. Jeg hadde tatt det opp med jordmor, med innskrivingsjordmor, med sykehuset da jeg kom, at jeg var redd, at jeg ikke følte meg som meg selv, at noe var feil. Og *alle* ga sånne svada-beroligende svar; neida, dette går så fiiint, du er jo høy og slank, du kommer til å klare det kjempebra!

 

Jeg skjønner at man ikke skal skremme fødende kvinner. Men man skal ikke umyndiggjøre dem heller, og undervurdere intelligensen fordi om man tilfeldigvis er gravid. Ting kan skje under en fødsel, det er ikke sikkert at kroppen din er en fødemaskin. Men det du skal vite, er at du føder et sted du får hjelp. Be om smertestillende, si fra når du har fått nok, og vit at helsevesenet i Norge vil gjøre sitt aller beste for å få både deg og babyen trygt gjennom det. Noen har lette fødsler, jeg krysser fingrene for at du er en av dem. Men hvis du ikke er det, så kommer du til å klare det likevel. Be om hjelp i ettertid, hvis du får problemer med depresjon pga fødsel, hormoner og barseltid. Du kommer til å komme gjennom det, uansett!

[februarprins2013]

jeg synes ikke det var så ille, hadde blitt så skremt på forhånd,sier ikke at det ikke var vondt,men hadde sett for meg MYE verre etter det jeg har hørt

[Pobie]

Mister man all kontroll? Er det helt grusomt når baby skal presses ut? Kan smerten sammenlignes med noe? Er så redd

 

Anonymous poster hash: 09c6f...e4a

Jeg fødte for 12 dager siden, og det var langt fra så skummelt eller vondt som jeg trodde det ville være. Første stadiet er mye vondere og mer ubehagelig enn utdrivningsfasen. Å presse ut babyen var ubehagelig og intenst, men nesten ikke vondt i det hele tatt. Føltes mye bedre enn åpningsfasen pga jeg følte jeg faktisk kunne gjøre noe under riene. Utdrivningen er uten tvil den beste delen av fødselen.

 

Frem til da var det vondt, men ikke uutholdelig. Og man får en pause mellom riene. For meg føltes det som en blanding mellom menssmerter og diaresmerter, og en del vondere. Men absolutt ikke "ubeskrivelig vondt".

 

Føler ikke jeg mistet kontroll. Stønnet en del under riene, og kunne ikke noe for det pga det var veldig intenst, men det er bare naturlig og ikke noe å skamme seg over. Hadde en helt super jordmor som gjorde at jeg følte meg veldig godt ivaretatt.

[Anonym bruker]

Nei, jeg synes ikke det. Altså, begge deler er vonde. Men det blir på forskjellig vis. Og en fødsel får du jo noe enormt positivt utav

Jeg har hatt både nyrestein og gallestein, hører folk sier de heller ville født 5 ganger til istedenfor de anfallene man får, men det får jo være opp til hver enkelt og dømme.

 

 

Anonymous poster hash: 7e82e...a8b

Godt å høre

Pga gallestein er helt ubeskrivelig vondt!

Jeg mistet i uke 13, der var en liten fødsel

Veldig vondt faktisk

 

Anonymous poster hash: 2d172...131

[Meg og alle gutta]

Jeg synes første fødsel var kaotisk og smertefull. Kanskje mest fordi jeg ikke visste hva jeg gikk til.

Det ble en lang fødsel på 2 døgn og jeg hadde ikke sovet natta før fødselen startet så etter tre døgn uten noe som helst søvn så var jeg rimelig utslitt.

 

Jeg har høy smerteterskel og føler ikke jeg mistet kontrollen iforhold til smertene.

 

De to neste fødslene gikk raskt. 3 timer og 1,5 time fra første rie til babyen vår ute. Hadde ingen smertelindring og fløte jeg hadde kontroll hele veien. Var vondt, ja. Men helt overkommelig. Jeg visste hvor jeg var i fødselen hele tiden og hva jeg hadde i vente så gruet meg ikke i forkant eller under. Kunne gjerne født flere barn for det er virkelig de beste opplevelsene jeg har hatt. Den spenningen og mestringsfølelsen og ikke minst den enorme gleden man får når man ser barnet sitt for første gang...

Men 3 er nok for oss.

 

Forstår veldig godt de som har lange kompliserte fødsler med mye smerter. At folk for fødselsangst er ikke noe å kimse av for det er slett ikke alle som har så enkle og ukonpliserte fødsler som jeg har hatt, men min erfaring er at det går lettere og lettere før hver gang både fysisk og mentalt.

[Anonym bruker]

Jeg har verken bæsjet, spydd eller pisset meg ut verken under fødsel eller etterpå. Ja, det kan skje, men slik du legger det frem høres det ut som at det er slik for alle. Det er det selvsagt ikke.

 

 

Anonymous poster hash: 19ed9...119

Enig! Jeg revna litt og fikk etterrier men ikke alt det andre som hun nevnte.

 

 

Anonymous poster hash: 07521...306

[Anonym bruker]

Gruet meg aldri til fødselen under graviditeten, men var veldig informasjonssøkende. Så alt av fødeavdeling-serier, norsk og britisk. Så at uansett hvor vondt det var og hvor ille det føltes, så går det bra til slutt og plutselig gjør det ikke lenger vondt:)

 

Var forberedt på å tro at man skal dø, hørt en del si det. Var opptatt av at jeg ikke måtte bli for redd da, for det kan gjøre at det tar lenger tid.

 

Ble satt i gang litt før av medisinske årsaker. Kjente et stikk av engstelse når jeg skulle sette i gang: oi, nå skjer det! Kom jo også litt brått på. Men roet meg igjen ganske fort.

 

Var ikke såå vondt.. Hadde ikke noe smertelindring. Trodde aldri jeg skulle dø. Var veldig slitsomt, og pressingen tok litt tid (stjernekikker). Var veldig vondt når hodet stod i åpningen, men det var ekstremt kort tid og jeg visste da at hun snart var ute, så fikk en glede og ekstra motivasjon.

 

Alle opplever det forskjellig, noen synes ikke det er særlig vondt, andre synes det er forferdelig, det verste de har opplevd. Man må nok bare ta det som det kommer, og være forberedt på alt. Snakk med jordmor om tankene dine, og finn ut om du slapper av med mer informasjon eller helst ikke vil alle smertedetaljer.

 

Lykke til, det kommer nok til å gå veldig fint:)

 

Anonymous poster hash: d3505...518

[Anonym bruker]

Gruet meg aldri til fødselen under graviditeten, men var veldig informasjonssøkende. Så alt av fødeavdeling-serier, norsk og britisk. Så at uansett hvor vondt det var og hvor ille det føltes, så går det bra til slutt og plutselig gjør det ikke lenger vondt:)

 

Var forberedt på å tro at man skal dø, hørt en del si det. Var opptatt av at jeg ikke måtte bli for redd da, for det kan gjøre at det tar lenger tid.

 

Ble satt i gang litt før av medisinske årsaker. Kjente et stikk av engstelse når jeg skulle sette i gang: oi, nå skjer det! Kom jo også litt brått på. Men roet meg igjen ganske fort.

 

Var ikke såå vondt.. Hadde ikke noe smertelindring. Trodde aldri jeg skulle dø. Var veldig slitsomt, og pressingen tok litt tid (stjernekikker). Var veldig vondt når hodet stod i åpningen, men det var ekstremt kort tid og jeg visste da at hun snart var ute, så fikk en glede og ekstra motivasjon.

 

Alle opplever det forskjellig, noen synes ikke det er særlig vondt, andre synes det er forferdelig, det verste de har opplevd. Man må nok bare ta det som det kommer, og være forberedt på alt. Snakk med jordmor om tankene dine, og finn ut om du slapper av med mer informasjon eller helst ikke vil alle smertedetaljer.

 

Lykke til, det kommer nok til å gå veldig fint:)

 

Anonymous poster hash: d3505...518

Ingen spying, bæsjing eller tissing, og trengte ikke sy noe. Men de som opplever noe av det merker som regel ikke mye eller noe til det, fokuset er på andre ting. Og jordmødrene ser på det som helt normalt, og gjør ikke noe ut av det:)

 

Anonymous poster hash: d3505...518

[Anonym bruker]

Du får mange svar som sier hvor fantastisk det er, at kroppen tar kontroll, at det går fint, og at smerten er glemt når ungen er ute. Det kan være sånn, og jeg håper det blir sånn for deg.

 

Men jeg fikk samme type svar som deg da jeg spurte, før min første fødsel. Og så gikk det ikke sånn. I det hele tatt. Vi overlevde begge to, men jeg sitter fortsatt i dag flere år senere og skjelver bare ved tanken på fødselen min. Det var ingen glede noen steder, ikke noen følelse av at nå er det over og premien er her, ikke noe adrenalinkick - bare en følelse av å ha vært gjennom ufattelig, livstappende, kvernende tortur i nesten to døgn, jeg følte at jeg burde vært død, og sånn som jeg hadde det inni meg følte jeg også at det hadde vært det beste om jeg hadde vært død, for jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å skrape meg opp igjen, komme meg videre, leve et liv etter dette. Jeg vil aldri føde igjen. Aldri.

 

De færreste har fødsler som mine. Men grunnen til at jeg forteller deg det, er at en av de tingene som var med på å gjøre det tøft for meg, var at jeg bare hadde fått høre hvordan kroppen ordner opp, hvordan vi er skapt for å gjøre dette, hvordan smerten gir seg med en gang ungen er ute, hvor fantastisk det føles da. Og jeg følte meg for det første så mislykket som ikke klarte noen av disse tingene, og for det andre helt rasende fordi ingen hadde forberedt meg på at dette kunne skje. Jeg hadde tatt det opp med jordmor, med innskrivingsjordmor, med sykehuset da jeg kom, at jeg var redd, at jeg ikke følte meg som meg selv, at noe var feil. Og *alle* ga sånne svada-beroligende svar; neida, dette går så fiiint, du er jo høy og slank, du kommer til å klare det kjempebra!

 

Jeg skjønner at man ikke skal skremme fødende kvinner. Men man skal ikke umyndiggjøre dem heller, og undervurdere intelligensen fordi om man tilfeldigvis er gravid. Ting kan skje under en fødsel, det er ikke sikkert at kroppen din er en fødemaskin. Men det du skal vite, er at du føder et sted du får hjelp. Be om smertestillende, si fra når du har fått nok, og vit at helsevesenet i Norge vil gjøre sitt aller beste for å få både deg og babyen trygt gjennom det. Noen har lette fødsler, jeg krysser fingrene for at du er en av dem. Men hvis du ikke er det, så kommer du til å klare det likevel. Be om hjelp i ettertid, hvis du får problemer med depresjon pga fødsel, hormoner og barseltid. Du kommer til å komme gjennom det, uansett!

Signerer denne. Sånn var det for meg også. 40 timer forferdelig tortur. Rett og slett. Skal heller aldri føde igjen.

 

En over skrivet at ørebetennelse er mer vondt enn rier. Og jeg håper at du får sånne rier som ikke gjør spesielt vondt, HI.

 

Mine var 10 ganget verre enn den verste smerten jeg hadde opplevd før (og jeg har blant annet hatt ørebetennelse flere ganger, i tillegg til blindtarm, bukhinnebetennelse, brukket nese og bein, og hjernerystelse).

 

Men jeg fikk vite at jeg hadde vært ekstremt uheldig. Vannet gikk 40 timer før fødsel og da var det ingenting som "tok av" for riene. Vannet blir litt som en pute. Uten det stanget barnets hode HARDT i bekkenet ved hver ri.

 

 

 

Anonymous poster hash: d792a...ee6

[Anonym bruker]

Jeg tror fødselssmertene varierer mye fra person til person. Venninnen min er superføder, kjapt og uten mye smerter. Jeg fikk panikk av å miste kontrollen på 6-7 cm. Jeg synes ikke smertene er i nærheten av noe jeg har kjent før. Vanvittig mye vondere, men jeg holdt på i 35 timer og revnet herfra til evigheten.

 

Jeg kjenner meg heller ikke igjen i at man har glemt alt når babyen er ute. Jeg huska godt smertene i flere mnd etterpå.

 

Anonymous poster hash: 5f2ff...b4d

[Hjertefru]

Tar det punktvis:

1: nei, ikke all

2: syns ikke det var det verste nei

3: husker nesten ikke hvordan det kjentes ut, men det var vondt. Vanskelig å finne noe å sammenligne med gitt. Hvis jeg skulle brukt ord ville jeg sagt skjærende, brennende.

Det er ingen vits i å være redd, babyen må ut på et eller annet vis. Best å ta det som det kommer. I dagens norske samfunn har ikke vi kvinner noen særlig grunn til å frykte fødsel.

[Hjertefru]

Har hatt gallestein. Det er SINNSYKT HELT UBESKRIVELIG VONDT !!

 

Kan det sammenlignes med en fødsel?

 

 

 

Anonymous poster hash: 2d172...131

Ja, det kan faktisk sammenlignes. Både smertens karakter og at den kommer i rier.

Jeg fikk anfall to uker etter at jeg fødte, men fødselssmertene var verre. Men de blir på en måte mer meningsfulle...