Dere som IKKE har noen diagnoser

[Anonym bruker]

 

Skjønner dere VIRKELIG IKKE at det ikke alltid bare er å overse symptomer og ta seg sammen når det gjelder ulike plager? Spesielt psykiske.

 

Mener ikke å være frekk, men jeg lurer oppriktig på hvorfor det er så vanskelig å forstå?

 

Hilsen ei med flere psykiske plager (ingen alvorlige), som faktisk IKKE klarer å ta seg sammen 24 timer i døgnet når det står på som verst. Men det synes ikke utenpå da.....

 

Anonymous poster hash: a110c...934

Jeg har full forståelse for dette.

Likevel må jeg si at feks på en arbeidsplass har jeg som kollega liten tid og overskudd til å "ta meg av kollegaer" som sliter.

Ja jeg bidrar til å lette med arbeidsoppgaver men å være klagemur (noe jeg ofte blir) og lytte til problemer og vonde tanker hver dag orker jeg ikke.

Så kan jeg muligens virke lite forståelsesfull og avstumpet når jeg sier slik. Men det er en tid og plass for alt og på en arbeidsplass er det ikke tid. Hverken for gjentagende klaging og misbruk av kollegaer.

Man plikter å stille på jobb og utføre jobben sin.

 

Anonymous poster hash: 9824d...132

[Anonym bruker]

Har sett gjennom jobb at flere av de psykisk syke har lite til overs for jobbing generelt..

 

Anonymous poster hash: 25f67...e94

[Anonym bruker]

Har sett gjennom jobb at flere av de psykisk syke har lite til overs for jobbing generelt..

 

Anonymous poster hash: 25f67...e94

Hva kom først,høna eller egget? En psykisk syk kan virke som de "har lite til overs" for det meste. Fordi det er en av måtene man påvirkes når man er psykisk syk. Det blir som å si at de med ett bein har lite til overs for å prøve og ta i et tak når noe skal bæres eller at de med kreft og går på cellegift har lite til overs for å gå på fest.

 

Anonymous poster hash: 054f6...94c

[Gjest Antarctica]

Jeg har full forståelse for dette.

Likevel må jeg si at feks på en arbeidsplass har jeg som kollega liten tid og overskudd til å "ta meg av kollegaer" som sliter.

Ja jeg bidrar til å lette med arbeidsoppgaver men å være klagemur (noe jeg ofte blir) og lytte til problemer og vonde tanker hver dag orker jeg ikke.

Så kan jeg muligens virke lite forståelsesfull og avstumpet når jeg sier slik. Men det er en tid og plass for alt og på en arbeidsplass er det ikke tid. Hverken for gjentagende klaging og misbruk av kollegaer.

Man plikter å stille på jobb og utføre jobben sin.

 

Anonymous poster hash: 9824d...132

Man plikter å stille på jobb - når man er frisk nok til det.

 

Du har ikke plikt til å lytte og trøste. Der er det andre som skal trå til.

[Anonym bruker]

Når man har fysiske plager kan man jo sjelden ta seg sammen. Er det psykisk derimot sitter det jo kun i hodet...

 

Anonymous poster hash: 1a3de...de2

😂

 

Du har i alle fall ikke diagnosen "smart"!

 

 

 

Anonymous poster hash: b3691...ce8

[Anonym bruker]

Måtte dere drukne i egen dritt, begge to, alle tre, hele tanketomme nikkedukkeflokken.

 

Anonymous poster hash: 6ac74...64b

Huff, hva i alle dager.

Lite aner du hva jeg har vært igjennom, og hvilken kamp jeg har gjort for å komme meg videre...

Men jeg måtte ta et valg. Enten legge meg ned og gi fullstendig opp alt, eller bite tennene sammen og kjempe meg videre..

 

Jeg har møtt og sett de som har gjort det motsatte, så det var ikke et alternativ. Livet er ikke lett, det vet jeg. Men det blir ihvertfall ikke bedre av å tulle seg inn i sin egen syting. Det er bare en det går ut over det, og det er en selv. Andre lever videre.

 

Tenk deg litt om før du buser ut slike negative kommentarer. Du er selv herre for ditt eget liv og lykke. Det kan være j... Tøft, men etter mye kjemping, så går det hvis en vil..

 

Anonymous poster hash: 3721c...158

[Ylva og Mathilde]

Vet du, jeg er sterkt uenig med deg!!

 

Det går ofte fint an å "overse" symptomer og plager. Men kan velge om man vil leve MED plagene eller FOR plagene. Man velger i stor grad selv hvordan man takler plager og problemer - om man lar de styre livet eller om man selv tar kontrollen tilbake og velger å leve livet til tross for utfordringene man har.

 

Selvfølgelig er ikke alle dager like gode, selvfølgelig er man ikke lå topp hele tiden. Men det er jammen ikke de uten et papir få en eller annen sykdom heller. Det går fint an å ha utfordringer både på det fysiske og det mentale planet uten at man har en diagnosekode eller tre.

 

Selv lever jeg ganske godt med mine plager når jeg etterhvert innså at det er jeg som er sjef i livet. Jeg velger hvordan jeg skal håndtere ting, hvordan plagene styrer meg og hvordan jeg takler utfordringer. Utfordringer kan møtes med "sukk og stønn" eller med en holdning om at dette skal jeg takle!

 

Jeg må prioritere, noen ganger ganske hardt, for hva jeg kan og ikke kan gjøre. Men det må jammen mange andre også - diagnose eller ei!

 

Anonymous poster hash: 04c4b...046

Du har åpenbart ikke hatt alvorlige utfordringer. Jeg mente også at det "bare satt i hodet, og det var da bare å ta seg sammen/bestemme seg", helt til jeg plutselig ble rammet av panikkangst fra klar himmel. Det er virkelig ikke noe man er herre over, og da først ble jeg veldig ydmyk for psykiske lidelser. Jeg, som da hadde barn på 2 1/2 og 1/2 år, innså at hvis jeg ikke ble frisk fra dette kunne jeg like godt slippe å leve mer, så ille var det.

Det overmanner deg både fysisk og psykisk, jeg var på legevakten 3 ganger før jeg etter 14 dager innså at det var angst, og at jeg ikke skulle dø. Da hadde jeg sjekket alle kroppens funksjoner, og til slutt endt opp med å mistenke min daværende ektemann for å forgifte meg, så ille var det. De fysiske symptomene er så kraftige, at det er vanskelig å tro at det kun er psykisk.

Nå er jeg i 100% turnus og alene med to barn, og fungerer greit, men jeg går ikke lenger rundt og antar at siden jeg klarer det kan alle andre klare det.

Endret 11. juli 2016 av Ylva og Mathilde

[Anonym bruker]

Jeg forventer ikke at alle skal tenke seg friske og være strålende opplagte hver dag, men om du over tid ikke har noe positivt å bidra med så har jeg ikke noen interesse av å bruke tid på deg heller. Hvorfor er uvesentlig. For meg har det ikke noe å si om det skyldes sykdom, alderdom eller at du bare er sånn.

 

Anonymous poster hash: 58849...c94

[skjotta]

Du har åpenbart ikke hatt alvorlige utfordringer. Jeg mente også at det "bare satt i hodet, og det var da bare å ta seg sammen/bestemme seg", helt til jeg plutselig ble rammet av panikkangst fra klar himmel. Det er virkelig ikke noe man er herre over, og da først ble jeg veldig ydmyk for psykiske lidelser. Jeg, som da hadde barn på 2 1/2 og 1/2 år, innså at hvis jeg ikke ble frisk fra dette kunne jeg like godt slippe å leve mer, så ille var det.

Det overmanner deg både fysisk og psykisk, jeg var på legevakten 3 ganger før jeg etter 14 dager innså at det var angst, og at jeg ikke skulle dø. Da hadde jeg sjekket alle kroppens funksjoner, og til slutt endt opp med å mistenke min daværende ektemann for å forgifte meg, så ille var det. De fysiske symptomene er så kraftige, at det er vanskelig å tro at det kun er psykisk.

Nå er jeg i 100% turnus og alene med to barn, og fungerer greit, men jeg går ikke lenger rundt og antar at siden jeg klarer det kan alle andre klare det.

Hér sier du akkurat det samme som hi bare i motsatt setting.

 

Når noen klarer seg bedre enn deg er det automatisk fordi du har det verre og de har det lettere? Hun kan ikke hatt alvorlige utfordringer i livet? Unnskyld, men hva vet du om det?

 

Ut fra det jeg leser her er de med diagnoser like raske til å dømme som de uten diagnoser.

[Anonym bruker]

Jeg forventer ikke at alle skal tenke seg friske og være strålende opplagte hver dag, men om du over tid ikke har noe positivt å bidra med så har jeg ikke noen interesse av å bruke tid på deg heller. Hvorfor er uvesentlig. For meg har det ikke noe å si om det skyldes sykdom, alderdom eller at du bare er sånn.

 

Anonymous poster hash: 58849...c94

Jeg har forresten noen diagnoser så jeg burde sikkert ikke uttalt meg. Jeg er både dyslektiker har skadelig et leddbånd og en skjevhet i ryggen. Ingen av delene plager meg, men diagnosene ligger der.

 

 

Anonymous poster hash: 58849...c94

[Anonym bruker]

Huff, hva i alle dager.

Lite aner du hva jeg har vært igjennom, og hvilken kamp jeg har gjort for å komme meg videre...

Men jeg måtte ta et valg. Enten legge meg ned og gi fullstendig opp alt, eller bite tennene sammen og kjempe meg videre..

 

Jeg har møtt og sett de som har gjort det motsatte, så det var ikke et alternativ. Livet er ikke lett, det vet jeg. Men det blir ihvertfall ikke bedre av å tulle seg inn i sin egen syting. Det er bare en det går ut over det, og det er en selv. Andre lever videre.

 

Tenk deg litt om før du buser ut slike negative kommentarer. Du er selv herre for ditt eget liv og lykke. Det kan være j... Tøft, men etter mye kjemping, så går det hvis en vil..

 

Anonymous poster hash: 3721c...158

Sier du det til kreftpasienter også? Du er herre for din egen celleforandring. Det kan være j... tøft, men etter mye kjemping får det vil en virkelig vil?

 

Anonymous poster hash: 62eec...07f

[Anonym bruker]

Jeg har ingen diagnoser og er vel i grunn ganske frisk, både psykisk og fysisk. Har likevel stor forståelse for de som ikke er like heldige. Jobber i psykiatrien, og har vært gjennom mye selv, så jeg klarer å sette meg inn i mye.

 

Anonymous poster hash: b1556...1b5

[Anonym bruker]

*går det hvis en virkelig vil* 

Anonymous poster hash: 62eec...07f

[Anonym bruker]

 

Og jeg er lei av folk uten innsikt og kunnskap!

 

Anonymous poster hash: 05b45...c7b

 

 

 

og det har du ? har både en eks som er sammens med ny dame som sliter veldig, vert innlagt snart 1 år nå, og hun spiller offer, hver gang barnefaren er her må han dra mye tidligere pga henne, det går utover ungen her... og de fikk også et barn som de mistet ved fødsel, og de forstår ikke at det er på grunn av hennes sykdom, dere som er syke bør virkelig ha forstårelse for at ikke alle føler som dere...

 

Anonymous poster hash: 23929...260

[Ylva og Mathilde]

Hér sier du akkurat det samme som hi bare i motsatt setting.

 

Når noen klarer seg bedre enn deg er det automatisk fordi du har det verre og de har det lettere? Hun kan ikke hatt alvorlige utfordringer i livet? Unnskyld, men hva vet du om det?

 

Ut fra det jeg leser her er de med diagnoser like raske til å dømme som de uten diagnoser.

Nei, jeg har klart meg formidabelt bra, men jeg forstår, etter å ha såvidt tittet inn i det enorme mørket psykiske lidelser kan være, at dette skal man være ydmyk for, og at når dét er alvorlig er det ingenting som heter å ta seg sammen. Og det vet man ikke før man har opplevd det. Man kan mene og synse så mye man vil, eller tro at man vet, men har man ikke kjent galskapen på kroppen selv, vet man virkelig ikke.