Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #1 Skrevet 10. juli 2016 Skjønner dere VIRKELIG IKKE at det ikke alltid bare er å overse symptomer og ta seg sammen når det gjelder ulike plager? Spesielt psykiske. Mener ikke å være frekk, men jeg lurer oppriktig på hvorfor det er så vanskelig å forstå? Hilsen ei med flere psykiske plager (ingen alvorlige), som faktisk IKKE klarer å ta seg sammen 24 timer i døgnet når det står på som verst. Men det synes ikke utenpå da..... Anonymous poster hash: a110c...934
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #2 Skrevet 10. juli 2016 er så lei dere altså., syter og klager hele tiden, er ikke vits i og spille offer hele tiden Anonymous poster hash: 23929...260
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #3 Skrevet 10. juli 2016 Jeg har ingen diagnoser, men har selvfølgelig ikke de holdningene du beskriver. Kjenner ingen andre som tenker slik heller (i alle fall ikke som har sagt det til meg). Anonymous poster hash: aef3b...7cc
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #4 Skrevet 10. juli 2016 er så lei dere altså., syter og klager hele tiden, er ikke vits i og spille offer hele tiden Anonymous poster hash: 23929...260 Og jeg er lei av folk uten innsikt og kunnskap! Anonymous poster hash: 05b45...c7b
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #5 Skrevet 10. juli 2016 Skjønner dere VIRKELIG IKKE at det ikke alltid bare er å overse symptomer og ta seg sammen når det gjelder ulike plager? Spesielt psykiske. Mener ikke å være frekk, men jeg lurer oppriktig på hvorfor det er så vanskelig å forstå? Hilsen ei med flere psykiske plager (ingen alvorlige), som faktisk IKKE klarer å ta seg sammen 24 timer i døgnet når det står på som verst. Men det synes ikke utenpå da..... Anonymous poster hash: a110c...934 Når man har fysiske plager kan man jo sjelden ta seg sammen. Er det psykisk derimot sitter det jo kun i hodet... Anonymous poster hash: 1a3de...de2
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #6 Skrevet 10. juli 2016 Jeg er så drittlei alle dere "diagnose"-folk jeg.. Anonymous poster hash: 17240...55f
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #7 Skrevet 10. juli 2016 Vet du, jeg er sterkt uenig med deg!! Det går ofte fint an å "overse" symptomer og plager. Men kan velge om man vil leve MED plagene eller FOR plagene. Man velger i stor grad selv hvordan man takler plager og problemer - om man lar de styre livet eller om man selv tar kontrollen tilbake og velger å leve livet til tross for utfordringene man har. Selvfølgelig er ikke alle dager like gode, selvfølgelig er man ikke lå topp hele tiden. Men det er jammen ikke de uten et papir få en eller annen sykdom heller. Det går fint an å ha utfordringer både på det fysiske og det mentale planet uten at man har en diagnosekode eller tre. Selv lever jeg ganske godt med mine plager når jeg etterhvert innså at det er jeg som er sjef i livet. Jeg velger hvordan jeg skal håndtere ting, hvordan plagene styrer meg og hvordan jeg takler utfordringer. Utfordringer kan møtes med "sukk og stønn" eller med en holdning om at dette skal jeg takle! Jeg må prioritere, noen ganger ganske hardt, for hva jeg kan og ikke kan gjøre. Men det må jammen mange andre også - diagnose eller ei! Anonymous poster hash: 04c4b...046
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #8 Skrevet 10. juli 2016 Det veldig mange har problemer med, slik som #7 er å innse at alle ikke er like. Hun mener hun har endel utfordringer i livet, og at hun takler dem rett. Så, siden hun tross alt har disse utfordringene og takler dem så bra som hun mener hun gjør, burde alle andre også klare dette. Om de ikke klarer det på den måten hun gjør det på (som tross alt er det beste - det er jo sånn hun får til) så har man som regel vondt i vilja... "Om jeg klarer det, bør alle andre være like gode som meg, ellers ser jeg ned på dem." En forferdelig holdning! Når det er sagt så kommer også veldig mye av mangel på kunnskap, mangel på forståelse, og mangel på respekt for andre mennesker. Psykiske lidelser er også fysiologi, med hormoner, reseptorer, adneralin etc og ubalanse i dette enten kronisk eller for en periode. Anonymous poster hash: 62eec...07f
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #9 Skrevet 10. juli 2016 Når man har fysiske plager kan man jo sjelden ta seg sammen. Er det psykisk derimot sitter det jo kun i hodet... Anonymous poster hash: 1a3de...de2 Det er riktig at psykiske sykdommer sitter i hodet. Kun i hjernen, faktisk. Men visste du at også psykiske sykdommer kan være fysiske forandringer i hjernen? Lykke til med å tenke dem vekk... Noen fysiske sykdommer kan man gjerne også "ta seg sammen" over også. Det handler om å fokusere, eller ikke fokusere, på de rette tingene. Anonymous poster hash: ee5f9...80c
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #10 Skrevet 10. juli 2016 Når man har fysiske plager kan man jo sjelden ta seg sammen. Er det psykisk derimot sitter det jo kun i hodet... Anonymous poster hash: 1a3de...de2 Det du skriver stemmer ikke. Kunnskap finnes nesten bare i hodet, kanskje du skulle prøve å fylle på litt? Anonymous poster hash: 05b45...c7b
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #11 Skrevet 10. juli 2016 Det veldig mange har problemer med, slik som #7 er å innse at alle ikke er like. Hun mener hun har endel utfordringer i livet, og at hun takler dem rett. Så, siden hun tross alt har disse utfordringene og takler dem så bra som hun mener hun gjør, burde alle andre også klare dette. Om de ikke klarer det på den måten hun gjør det på (som tross alt er det beste - det er jo sånn hun får til) så har man som regel vondt i vilja... "Om jeg klarer det, bør alle andre være like gode som meg, ellers ser jeg ned på dem." En forferdelig holdning! Når det er sagt så kommer også veldig mye av mangel på kunnskap, mangel på forståelse, og mangel på respekt for andre mennesker. Psykiske lidelser er også fysiologi, med hormoner, reseptorer, adneralin etc og ubalanse i dette enten kronisk eller for en periode. Anonymous poster hash: 62eec...07f Nå putter du virkelig ord i munnen på meg! Ja, jeg mener selvfølgelig at jeg takler mine utfordringer på rett måte. Men jeg har aldri sagt at min måte er rett for andre. Hver og en må takle sine utfordringer på sin måte. Hva som er rett for meg er ikke nødvendigvis rett for andre. Men i bunn og grunn handler det ikke om "hvordan man har det, men hvordan man tar det" Man kan velge å sutre og klage eller man kan velge å takle utfordringene sine på en mer positiv måte. Det er egentlig enkel kognetiv terapi. Anonymous poster hash: 04c4b...046
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #12 Skrevet 10. juli 2016 Skjønner dere VIRKELIG IKKE at det ikke alltid bare er å overse symptomer og ta seg sammen når det gjelder ulike plager? Spesielt psykiske. Mener ikke å være frekk, men jeg lurer oppriktig på hvorfor det er så vanskelig å forstå? Hilsen ei med flere psykiske plager (ingen alvorlige), som faktisk IKKE klarer å ta seg sammen 24 timer i døgnet når det står på som verst. Men det synes ikke utenpå da..... Anonymous poster hash: a110c...934 Kjære deg! Jeg er en av de som har skrevet om mitt miserable liv og fysiske og psykiske problemer de siste dagene. Jeg har fått flere fine, varme og kloke svar fra flere. Men så har vi de surmagete meggene som benytter anledningen til å øse ut dritten sin på de som allerede ligger nede. Etter litt fartstid på dette forumet har jeg lært meg å glatt ignorere de onde som bare slenger dritt. Jeg svarer dem ikke, de får ingen oppmerksomhet. Og da blir de faktisk tause, de orker jo ike krangle med seg selv. Så ignorer, ignorer, ignorer, og bruk heller tiden din på velmenende mennesker som meg (jeg har ikke lest svarene du har fått enda, men det forbauser meg ikke om de som har slengt dritt til meg også har spydd ut galle til deg. Vie dem null oppmerksomhet. klem Anonymous poster hash: 6ac74...64b
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #13 Skrevet 10. juli 2016 Jeg skjønner veldig godt at det ikke bare er å ta seg sammen. Men på ett eller annet tidspunkt må man. Og man klarer som regel det man må. Har hatt mine utfordringer opp igjennom og slitt veldig men det har ikke hjulpet å legge meg ned. Det har hatt stikk motsatt effekt. Jeg har bare blitt verre. Jeg har ingen diagnose på noe men jeg er en som tenker hele tiden. Klarer liksom ikke så slutte, klarer ikke å glemme, kverner på ting ofte. Og etter jeg har lagt barnet mitt kan jeg bryte litt sammen. Det har ikke hjulpet meg det gjorde bare at jeg kom i en ond spiral. Men virker ofte at man må ha en diagnose for å ha det tøft. Anonymous poster hash: 05781...cb0
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #14 Skrevet 10. juli 2016 Vet du, jeg er sterkt uenig med deg!! Det går ofte fint an å "overse" symptomer og plager. Men kan velge om man vil leve MED plagene eller FOR plagene. Man velger i stor grad selv hvordan man takler plager og problemer - om man lar de styre livet eller om man selv tar kontrollen tilbake og velger å leve livet til tross for utfordringene man har. Selvfølgelig er ikke alle dager like gode, selvfølgelig er man ikke lå topp hele tiden. Men det er jammen ikke de uten et papir få en eller annen sykdom heller. Det går fint an å ha utfordringer både på det fysiske og det mentale planet uten at man har en diagnosekode eller tre. Selv lever jeg ganske godt med mine plager når jeg etterhvert innså at det er jeg som er sjef i livet. Jeg velger hvordan jeg skal håndtere ting, hvordan plagene styrer meg og hvordan jeg takler utfordringer. Utfordringer kan møtes med "sukk og stønn" eller med en holdning om at dette skal jeg takle! Jeg må prioritere, noen ganger ganske hardt, for hva jeg kan og ikke kan gjøre. Men det må jammen mange andre også - diagnose eller ei! Anonymous poster hash: 04c4b...046 Helt enig... En kan velge og syte og syte og synes synd i seg selv, eller bite tennene sammen og prøve å få det bedre. Anonymous poster hash: 3721c...158
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #15 Skrevet 10. juli 2016 Helt enig... En kan velge og syte og syte og synes synd i seg selv, eller bite tennene sammen og prøve å få det bedre. Anonymous poster hash: 3721c...158 Måtte dere drukne i egen dritt, begge to, alle tre, hele tanketomme nikkedukkeflokken. Anonymous poster hash: 6ac74...64b
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #16 Skrevet 10. juli 2016 Nå putter du virkelig ord i munnen på meg! Ja, jeg mener selvfølgelig at jeg takler mine utfordringer på rett måte. Men jeg har aldri sagt at min måte er rett for andre. Hver og en må takle sine utfordringer på sin måte. Hva som er rett for meg er ikke nødvendigvis rett for andre. Men i bunn og grunn handler det ikke om "hvordan man har det, men hvordan man tar det" Man kan velge å sutre og klage eller man kan velge å takle utfordringene sine på en mer positiv måte. Det er egentlig enkel kognetiv terapi. Anonymous poster hash: 04c4b...046 Å møte en manisk episode på en positiv måte er egentlig ganske lett - helt til man ender i do - og når man er depresiv, altså skikkelig deprimert så er det umulig å være positiv (det ligger på en måte i depresjon at positivismen har gått vekk). Å møte dødsangst og sosialt angst så sterk at man ikke har vært ute av huset sitt på flere år, ikke tørr å gå i sine barnebarns dåp etc med en positiv holdning er heller ikke bare "enkel kognetiv terapi"... Å møte hverdagsproblemer, kroniske relativt lette smerter, til tider utbrenthet osv med en positiv holdning er helt greit, da handler det mye om hvordan man tar det. Men, det mennesker med "skikkelige" psykiske lidelser sliter med, og møter med disse forbannede "nå må du ta deg sammen, og ta det litt bedre" holdningene er ikke godt nok. Det er ikke et valg å ha disse lidelsene, like lite som det er et valg å ha lungekreft med spredning til hjernen. Så kan det hende at du sikta litt mer til hverdagsproblemer, og det var vel kanskje litt av poenget mitt, at man ikke sammenligne utfordringer bestandig, og hva du får til, og hvordan du takler ditt nødvendvis ikke er overførbart til psykiske lidelser og plager av en viss art. Anonymous poster hash: 62eec...07f
Hjertefru Skrevet 10. juli 2016 #17 Skrevet 10. juli 2016 Når man har fysiske plager kan man jo sjelden ta seg sammen. Er det psykisk derimot sitter det jo kun i hodet... Anonymous poster hash: 1a3de...de2 Hjelpes... Er du virkelig så uvitende? Du vet at folk tar livet av seg mens de venter på psykisk helsehjelp? Sånne holdninger er en tøff ekstrabelastning for de som sliter psykisk. Du hadde hatt godt av en ukes hospitering på en psykiatrisk avdeling, da tenker jeg du hadde bitt i deg de ordene der.
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #18 Skrevet 10. juli 2016 Vet du, jeg er sterkt uenig med deg!! Det går ofte fint an å "overse" symptomer og plager. Men kan velge om man vil leve MED plagene eller FOR plagene. Man velger i stor grad selv hvordan man takler plager og problemer - om man lar de styre livet eller om man selv tar kontrollen tilbake og velger å leve livet til tross for utfordringene man har. Selvfølgelig er ikke alle dager like gode, selvfølgelig er man ikke lå topp hele tiden. Men det er jammen ikke de uten et papir få en eller annen sykdom heller. Det går fint an å ha utfordringer både på det fysiske og det mentale planet uten at man har en diagnosekode eller tre. Selv lever jeg ganske godt med mine plager når jeg etterhvert innså at det er jeg som er sjef i livet. Jeg velger hvordan jeg skal håndtere ting, hvordan plagene styrer meg og hvordan jeg takler utfordringer. Utfordringer kan møtes med "sukk og stønn" eller med en holdning om at dette skal jeg takle! Jeg må prioritere, noen ganger ganske hardt, for hva jeg kan og ikke kan gjøre. Men det må jammen mange andre også - diagnose eller ei! Anonymous poster hash: 04c4b...046 Det du beskriver her høres ut som et helt vanlig liv for meg! Jeg har ikke den samme hjernekjemien som deg. Den forhindrer meg faktisk fra å velge å ta det på en annen måte, slik du gjør. Det er ikke FYSISK mulig. HI Anonymous poster hash: a110c...934
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #19 Skrevet 10. juli 2016 Hahaha, jeg må nesten le av endel umodne svar her inne! Nå har jeg en diagnose da, men har altså levd neste i 40 år uten. Vært i full jobb osv. Jeg har arbeidet dobbelt, skaffet meg et godt liv til tross for flere år med seksuelt misbruk som litta, jobbet med prolapser i ryggen, infulensaer, halsbetennelser, fra sykehussenga... Reist hjem dagen etter keisersnitt osv osv. ALT avhenger nemlig av hvordan man tar det og jeg har ALDRI klaget en eneste dag/gang! Så fikk jeg som lyn fra klar himmel ME. Jo takk skal du faen meg ha! Jeg biter fremdeles tenna sammen, klager aldri, tar det hele svært pent og lever på en måte som gjør at de færreste vet hva som feiler meg, men jeg har møtt min overmakt! Jeg kan ikke lenger putte innpå en paracet og fyke på jobb eller ta meg en hvil når jeg ønsker. Jeg er så styrt av kroppen at det er helt skremmende! Lystrer jeg ikke betaler det seg noe så jævlig at man etter en masse prøving og feiling heller unngår å utfordre kroppen. DET er faktisk det lureste. Så må der gjerne sitte en og annen idiot og tro det sitter i hodet! Deg ler jeg av. Vit du mangler endel erfaringer i livet som gjør at du på ganske mange andre virker litt dum rett og slett! Anonymous poster hash: 287ef...8c3
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #20 Skrevet 10. juli 2016 Kjære deg! Jeg er en av de som har skrevet om mitt miserable liv og fysiske og psykiske problemer de siste dagene. Jeg har fått flere fine, varme og kloke svar fra flere. Men så har vi de surmagete meggene som benytter anledningen til å øse ut dritten sin på de som allerede ligger nede. Etter litt fartstid på dette forumet har jeg lært meg å glatt ignorere de onde som bare slenger dritt. Jeg svarer dem ikke, de får ingen oppmerksomhet. Og da blir de faktisk tause, de orker jo ike krangle med seg selv. Så ignorer, ignorer, ignorer, og bruk heller tiden din på velmenende mennesker som meg (jeg har ikke lest svarene du har fått enda, men det forbauser meg ikke om de som har slengt dritt til meg også har spydd ut galle til deg. Vie dem null oppmerksomhet. klem Anonymous poster hash: 6ac74...64b Tusen takk :-) Jeg bryr meg ikke om alt det negative som skrives. Jeg synes bare det er interessant jeg. Jeg er rett og slett fascinert av uvitenheten når det gjelder psykiske lidelser. HI Anonymous poster hash: a110c...934
Anonym bruker Skrevet 10. juli 2016 #21 Skrevet 10. juli 2016 Jeg er rett og slett fascinert av uvitenheten når det gjelder psykiske lidelser. HI Anonymous poster hash: a110c...934 Det er nesten skremmende stor uvitenhet blant mange både om psykisk sykdom og fysisk sykdom. Og de avslører sin uvitenhet - men det forstår de ikke selv Anonymous poster hash: 05b45...c7b
Gjest Antarctica Skrevet 10. juli 2016 #22 Skrevet 10. juli 2016 Når man har fysiske plager kan man jo sjelden ta seg sammen. Er det psykisk derimot sitter det jo kun i hodet... Anonymous poster hash: 1a3de...de2 Og da blir det plutselig, helt av seg selv, bare å late som det ikke finnes? Hjernen er også et organ, og den kan bli syk, som også lever og magesekken kan bli.
Gjest Antarctica Skrevet 10. juli 2016 #23 Skrevet 10. juli 2016 Nå putter du virkelig ord i munnen på meg! Ja, jeg mener selvfølgelig at jeg takler mine utfordringer på rett måte. Men jeg har aldri sagt at min måte er rett for andre. Hver og en må takle sine utfordringer på sin måte. Hva som er rett for meg er ikke nødvendigvis rett for andre. Men i bunn og grunn handler det ikke om "hvordan man har det, men hvordan man tar det" Man kan velge å sutre og klage eller man kan velge å takle utfordringene sine på en mer positiv måte. Det er egentlig enkel kognetiv terapi. Anonymous poster hash: 04c4b...046 Ja, hvis man er en riktig flink pasient, så kan man heve seg over alle de dumme og late pasientene som ikke er like dyktige... Men har det falt deg inn at et beinbrudd ligner en ørebetennelse like lite som en tvangslidelse ligner bipolar personlighetsforstyrrelse? Alt kan ikke avhjelpes med kognitiv terapi, selv om akkurat det er populært for tida.
Anonym bruker Skrevet 11. juli 2016 #24 Skrevet 11. juli 2016 Dere som skriver "ta seg sammen", "det handler om hvordan man tar det" etc, hva mener dere helt eksakt? At man skal klare å jobbe uansett, bare man fokuserer på de riktige tingene? Eller at man ikke trenger å bare snakke om sykdom til alt og alle? Jeg forstår oppriktig ikke helt. Jeg har psykisk sykdom. Jeg har en jobb jeg elsker, men har permisjon derfra. Jeg er en fare for pasientene om jeg går på jobb. Hjernen min fungerer ikke helt lengre. Jeg glemmer blant annet alt mulig. Jeg glemmer ting jeg nettopp har lest, jeg glemmer navnet på konserter eller filmer jeg nettopp så, jeg glemmer hva jeg nettopp pratet med moren min eller samboeren om. Jeg glemmer like fullt om fru Hansen på jobb faktisk fikk medisinene sine. Jeg glemmer hvordan man hjelper en med hoftebrudd best mulig, jeg glemmer å gi beskjed videre om det er noe spesielt. Men positiv - det er jeg merkelig nok. Jeg glemmer vel å syte og klage og være negativ, som dere tror man må for å være syk. Men hvordan skal jeg tenke meg bort fra denne glemselen? Eller "ta den positivt", så den ikke påvirker livet mitt? Den er der, jeg har på en måte ikke noe valg enn å bare følge den og i skrivende stund innebærer det definitivt å ikke jobbe i min nåværende jobb i alle fall. Anonymous poster hash: 054f6...94c
Anonym bruker Skrevet 11. juli 2016 #25 Skrevet 11. juli 2016 Når man har fysiske plager kan man jo sjelden ta seg sammen. Er det psykisk derimot sitter det jo kun i hodet... Anonymous poster hash: 1a3de...de2 Sitter kun i hodet?! 😂😂 Det er så latterlig når mennesker blottet for kunnskap insisterer på å mene så mye. Anonymous poster hash: ae04d...ae5
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå