Er det noe dere angrer på i livet?

[Gjest Antarctica]

 

Her bommet du vel litt veldig.............

 

Anonymous poster hash: 215e4...011

Å prøve å påføre skyld og skam fordi en kvinne ønsker å være mer enn mor og husmor hører fortiden til.

[Anonym bruker]

 

Jeg angrer så bittert på at jeg fikk barn med barnefaren!

Han ødelegger helt selvtilliten å fikk meg så langt ned at jeg tenkte at kanskje barnet har det best hos andre i stedet.

Jeg var så langt nede at jeg tenkte at jeg like godt kunne gi fra meg sønnen min for enten tar barnefaren han fra meg ellers så tar barnevernet han fra meg.

Faren truer nemlig hele tiden med å ta fra meg sønnen min så jeg aldri mer får se han,å andre ganger truer han med barnevernet når vi krangler.

Han har også med ett tilfelle ringt barnevernet med beskymringsmelding på meg,men hørte aldri noe fra de.

Barnefaren hindrer meg også i å være en god mamma med motsette seg ting som er viktig for barnet.

Småen har store mandler noe som fører til at han er mye mer syk enn andre barn ifølge legen.

Han har ofte halsbennelse som fører til han at gjerne en hel uke har 40 i feber.

Likevel nekter faren å skrive under på at vi skal fjerne mandlene til barnet vårt på 4 år.

Jeg mistenker også at sønnen våres har aspergs å far nekter å skrive under på papirene så utredningen kan begynne,han mener det "ikke er noe galt med sønnen vår".

Å når jeg byttet barnehage fordi jeg ikke syns barnehagen hans gjorde en god nok jobb så ringte han barnevernet.

Er så håpløst å prøve å være en god mor og gjøre det beste for sønnen min når faren motarbeider hele tiden.

Blir så utrolig sliten av det!

 

Angrer også på at jeg ikke kom utdannelsen før jeg fikk barn,det hadde gjort ting så mye lettere.

 

Anonymous poster hash: d1f04...17d

Du, dette med at far motsetter seg og skrive under på ting barnet deres "trenger" mener jeg du kan få gjennom uten hans underskrift. Jeg ville kontaktet en advokat bare for å høre hvordan dette er. Barnet skal ikke lide forde far velger å være vanskelig.

Skjønner mye hvordan du har det, stå på! 💖

 

Anonymous poster hash: 8b4bb...97f

[Anonym bruker]

Du, dette med at far motsetter seg og skrive under på ting barnet deres "trenger" mener jeg du kan få gjennom uten hans underskrift. Jeg ville kontaktet en advokat bare for å høre hvordan dette er. Barnet skal ikke lide forde far velger å være vanskelig.

Skjønner mye hvordan du har det, stå på!

 

Anonymous poster hash: 8b4bb...97f

Han har sine grunner til hvorfor han ikke vil skrive under men han bør jo tenke på hva som er barnets beste.

Jeg også er enig at det høres skummelt ut at sønnen våres skal gjennom en operasjon som 4 åring for å fjerne mandlene,men jeg ser også at det er til barnets beste å likevel få det gjort.

Han er veldig ofte syk å dette kunne vært forhindret med å fjerne mandlene.

 

Anonymous poster hash: d1f04...17d

[Anonym bruker]

 

Han har sine grunner til hvorfor han ikke vil skrive under men han bør jo tenke på hva som er barnets beste.

Jeg også er enig at det høres skummelt ut at sønnen våres skal gjennom en operasjon som 4 åring for å fjerne mandlene,men jeg ser også at det er til barnets beste å likevel få det gjort.

Han er veldig ofte syk å dette kunne vært forhindret med å fjerne mandlene.

 

Anonymous poster hash: d1f04...17d

Huff. Dette må jo være kjempe trasig for barnet. Skjønner at dere begge synes operasjon virker skummelt men om barnet stadig er sykt så vil jo en enkel operasjon som dette bedre livskvaliteten betraktelig.

Man får bare håpe på at samarbeidet bedrer seg ila årene som går

 

Anonymous poster hash: 8b4bb...97f

[Anonym bruker]

Huff. Dette må jo være kjempe trasig for barnet. Skjønner at dere begge synes operasjon virker skummelt men om barnet stadig er sykt så vil jo en enkel operasjon som dette bedre livskvaliteten betraktelig.

Man får bare håpe på at samarbeidet bedrer seg ila årene som går

 

Anonymous poster hash: 8b4bb...97f

Ja er også skummelt for meg å være alene med ett barn som har 40.5 i feber flere dager :S

Får håpe han tar til vettet etter hvert.

 

Anonymous poster hash: d1f04...17d

[Anonym bruker]

 

Ja er også skummelt for meg å være alene med ett barn som har 40.5 i feber flere dager :S

Får håpe han tar til vettet etter hvert.

 

Anonymous poster hash: d1f04...17d

Skjønner veldig godt at det er skummelt for deg også ja, husker selv hvordan det var i heimen her før barnet fikk lagt inn dren.

Kanskje er dere super heldige og barne vokser det av seg. Det er jo lov å håpe

 

 

Anonymous poster hash: 8b4bb...97f

[Daquiry]

 

Det jeg angrer mest på, er at jeg ikke sto mer på mitt, gjorde det jeg virkelig ville. Jeg ville til utlandet og studere. Samboeren min ville vente til han var ferdig med sin bachelorgrad, så jeg aksepterte at vi måtte vente. Så ble jeg gravid på p-pillen, jeg ville ta det bort, for å følge drømmen. Han ville ha det, jeg ga meg. Dermed kunne vi ifølge han ikke reise. Ikke engang da jeg arvet noe penger, nok til at vi kunne leve i utlandet noen få år, hvor jeg kunne gå på skole, og han kunne bare kose seg med barnet. Jeg trivdes virkelig ikke der vi bodde, så jeg ba om at vi i det minste kunne flytte til Oslo. Ikke så langt unna der vi bodde. Men igjen bare unnskyldninger, og han lovet, men utsatte.

 

Så etter 10 år sammen, så gikk jeg, flyttet til Oslo. Og flyttet først 1 år etter at det ble slutt. Da han ikke viste noe interesse for de 2 barna, han ville ha. Og som han skulle ta seg av. Jeg startet på en utdannelse. Rett før jeg ble ferdig, ble jeg syk, og bare på 2 år, fikk jeg flere diagnoser. Og jeg sitter alene med 2 barn, syk og med lite penger.

 

Selvfølgelig elsker jeg barna mine, men tror livet hadde vært bedre, hvis jeg aldri hadde møtt den mannen, og fått barn med han. Heller reist og gjort det jeg drømte om. Jeg hadde jo fortsatt blitt syk tilslutt. Men hadde rukket å gjøre mye før det. Og når jeg da hadde blitt syk, hadde jeg ikke hatt noen andre enn meg selv, og ta meg av. Og økonomien ville vært bedre.

 

Anonymous poster hash: fc66f...a54

Masse klemmer til deg ❤️❤️

[Anonym bruker]

At jeg ikke har oppnådd noe her i livet. Ikke kan noe særlig og er ikke flink til noe, er klønete, sosial analfabet og venneløs. Har fått fine barn som forhåpentligvis oppnår noe her i livet og ikke blir sånn som mora.

Anonymous poster hash: fec29...02a

[Daquiry]

 

Jeg angrer så bittert på at jeg fikk barn med barnefaren!

Han ødelegger helt selvtilliten å fikk meg så langt ned at jeg tenkte at kanskje barnet har det best hos andre i stedet.

Jeg var så langt nede at jeg tenkte at jeg like godt kunne gi fra meg sønnen min for enten tar barnefaren han fra meg ellers så tar barnevernet han fra meg.

Faren truer nemlig hele tiden med å ta fra meg sønnen min så jeg aldri mer får se han,å andre ganger truer han med barnevernet når vi krangler.

Han har også med ett tilfelle ringt barnevernet med beskymringsmelding på meg,men hørte aldri noe fra de.

Barnefaren hindrer meg også i å være en god mamma med motsette seg ting som er viktig for barnet.

Småen har store mandler noe som fører til at han er mye mer syk enn andre barn ifølge legen.

Han har ofte halsbennelse som fører til han at gjerne en hel uke har 40 i feber.

Likevel nekter faren å skrive under på at vi skal fjerne mandlene til barnet vårt på 4 år.

Jeg mistenker også at sønnen våres har aspergs å far nekter å skrive under på papirene så utredningen kan begynne,han mener det "ikke er noe galt med sønnen vår".

Å når jeg byttet barnehage fordi jeg ikke syns barnehagen hans gjorde en god nok jobb så ringte han barnevernet.

Er så håpløst å prøve å være en god mor og gjøre det beste for sønnen min når faren motarbeider hele tiden.

Blir så utrolig sliten av det!

 

Angrer også på at jeg ikke kom utdannelsen før jeg fikk barn,det hadde gjort ting så mye lettere.

 

Anonymous poster hash: d1f04...17d

Du trenger ikke fars underskrift når det gjelder medisinsk behandling, er nok med ditt samtykke 😊. Så lenge du har daglig omsorg, kan du gjøre som du vil 😊

[Anonym bruker]

Du trenger ikke fars underskrift når det gjelder medisinsk behandling, er nok med ditt samtykke . Så lenge du har daglig omsorg, kan du gjøre som du vil

Hvor har du det fra?

Både på familievernskontoret og på google så står det at når en har delt foreldreansvar så må vi være enige om alle medisinske spørsmål.

Det vil si at jeg trenger far sin underskrift om småen skal få fjernet mandlene.

 

Anonymous poster hash: d1f04...17d

[Gjest Antarctica]

Hvor har du det fra?

Både på familievernskontoret og på google så står det at når en har delt foreldreansvar så må vi være enige om alle medisinske spørsmål.

Det vil si at jeg trenger far sin underskrift om småen skal få fjernet mandlene.

 

Anonymous poster hash: d1f04...17d

Men nekter sykehuset barnet den behandlingen, da?

For hvis legen godtar kun ditt samtykke og barnet får tatt de mandlene, så kan jo far bli så sur han vil - de syr dem ikke på igjen. Du forteller bare at det var prekært og måtte gjøres, og at han ikke har rett til å ødelegge barnets helse selv om han er far. Barnet har egne rettigheter som ethvert annet menneske, bl a til nødvendig helsehjelp!

[Havhesten]

Angrer ingenting. Tenker jeg er resultat av alle de ulike valgene mine. Også de som kunne kvalifisert til anger.

Har hatt mye flaks og har tatt valg som har gitt meg stor verdi i livet mitt.

[Daquiry]

Hvor har du det fra?

Både på familievernskontoret og på google så står det at når en har delt foreldreansvar så må vi være enige om alle medisinske spørsmål.

Det vil si at jeg trenger far sin underskrift om småen skal få fjernet mandlene.

 

Anonymous poster hash: d1f04...17d

Se paragraf 4-4 😊

 

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63/KAPITTEL_5

[Lovemychild]

Angrer på at jeg ikke tok en skikkelig god utdannelse, og reiste mye mer da jeg var yngre.

[biiiiiip]

Hvor har du det fra?

Både på familievernskontoret og på google så står det at når en har delt foreldreansvar så må vi være enige om alle medisinske spørsmål.

Det vil si at jeg trenger far sin underskrift om småen skal få fjernet mandlene.

 

Anonymous poster hash: d1f04...17d

Hei 😀Jeg har aldri måttet ha far sin underskrift....verken ved innlegging av dren, fjerning av polypper eller innleggelse på riksen...😀kan du ikke ringe og snakke med de? Jeg kan love deg at du ikke er første tilfelle de har ❤Håper det ordner seg for deg❤Det jeg har lært er at man skal stå på krava! Ringe fylkesmannen om du så må! Det gjorde jeg og jeg fant en lite omtalt lov som gjorde at min datter på 10 år kunne åpne konto i DnB UTEN fars underskrift 😀Så ikke gi opp, stå på ditt!

[Daquiry]

Hei 😀Jeg har aldri måttet ha far sin underskrift....verken ved innlegging av dren, fjerning av polypper eller innleggelse på riksen...😀kan du ikke ringe og snakke med de? Jeg kan love deg at du ikke er første tilfelle de har ❤Håper det ordner seg for deg❤Det jeg har lært er at man skal stå på krava! Ringe fylkesmannen om du så må! Det gjorde jeg og jeg fant en lite omtalt lov som gjorde at min datter på 10 år kunne åpne konto i DnB UTEN fars underskrift 😀Så ikke gi opp, stå på ditt!

Kan du linke til den loven?

[Anonym bruker]

Noen store ting og mange små.

Jeg angrer på at jeg ikke satt med stefaren min da han døde, jeg sa "hade" (vondeste jeg noen gang har gjort), men valgte altså å ikke sitte der på slutten, jeg trodde ikke jeg kom til å klare det, men angrer.

 

Jeg angrer veldig på at jeg ikke stod opp for en venn som ble mobbet. Vi var bare 8år, men alikevel. Han flyttet fra byen, og jeg tenker enda (30år senere) mye på han. Jeg støttet han ikke i det hele tatt

 

Alt annet jeg angrer på er små bagateller og lette å leve med.

 

 

 

Anonymous poster hash: 16bf7...381

[Anonym bruker]

Vel, jeg kan ikke si at jeg angrer på noe. Jeg har lært av alt jeg har gjort, og er stolt av den jeg er. Ja, jeg avbrøt en utdannelse fordi jeg ikke gadd å følge regler som var hinsides innen dette faget (begynnelsen av 90-tallet. Det er helt annerledes nå). Og jeg har ikke orket å gå mer skole etterpå fordi jeg lærer bedre av å gjøre ting IRL.

Og jeg har fått gjort masse, mye forskjellig! Har vært alenemor, og hatt fryktelig dårlig økonomi, men det har vært en utfordring jeg har kommet meg gjennom, og blitt sterk av.

Har hatt mye annet skit i livet også, men jeg følger mitt eget hjerte og hode, bryr meg ikke om hva andre mener, vet at jeg klarer meg selv.

Penger og status og materielle goder er ikke viktig for meg - å gjøre det jeg mener er riktig er viktig.

Jeg hadde det fryktelig i de første tiårene i livet mitt og jeg ønsket bare å dø. Forsøkte også en gang. Hadde aldri trodd livet mitt skulle bli slik det er nå: jeg er lykkelig, føler meg fri, har en mann som jeg virkelig elsker og som er perfekt for meg, og tre fantastiske barn.

Tror at man må prøve å lære av sine feil uten å gå i kjelleren fordi man har gjort mistak, og ta sjanser som byr seg som man har lyst til. Og de fleste dårlige valg kan man rette opp i ( jeg har gjort det mange ganger)... Man må bare tørre 😊

 

Anonymous poster hash: 117b1...ca0

[Anonym bruker]

Angrer på at jeg lot mamma stoppe meg fra å ta den utdannelsen jeg ønsket fordi den var i utlandet. Istedet valgte jeg noe tilfeldig her i Norge. Gjorde grei karriere som veldig ung, men gikk rett i veggen og ble dødssyk da jeg var 24 år: Har nå gått 6 år på AAP og skal nå omskoleres til et lavtlønnsyrke fordi det er det eneste helsa tåler som Nav aksepterer. Er litt bitter..

Anonymous poster hash: bdbf9...b4d

[Anonym bruker]

Angrer at jeg ikke turde å dra til usa og lære meg engelsk i ung alder.

Jeg er dårlig i engelsk.. Det hindrer meg endel.

Jeg skulle dratt dit og hatt et friår, eller studieår eller lignende, istedet for å begynne å jobbe i hjembygda til friår.

 

Angrer på at jeg ble sykepleier og ikke ingeniør av no slag.

 

Ellers angrer jeg ikke på så mye. Glad jeg flyttet til byen, og begynnte å jobbe sykehus.

 

Fikk festet, reist og opplevd mye før jeg fikk barn og familie.

Nå er familielivet det beste og viktigste for meg. 💕💕💕

 

Anonymous poster hash: a8881...396

Jeg sa opp jobben som sykepleier for å bli ingeniør! Hopp i det! 👍🏼

 

 

 

Anonymous poster hash: 60aca...411