Er det noe dere angrer på i livet?

[Anonym bruker]

Jeg angrer på at jeg fikk barn, at jeg aldri klarte å følge mine egne drømmer og ønsker, at jeg alltid føyde meg til det som var forventet av meg. Nå er jeg gift, og angrer veldig...hadde mine tvil hele tiden, men turde ikke stå opp for meg selv. Hater a4 livet, og hater å gjøre husarbeid. Føler mine barn og min mann er møllesteiner rundt halsen på meg. 

 

Min mann og jeg er så utrolig ulike, han digger "enkle" ting som øl, simpsons, the cleveland show og fiskeprogrammer på tv. Jeg elsker engelske serier, drama filmer og vitenskapsdokumentarer. Samt dokumentarer om 2 verdenskrig og andre historiske dokumentarer. Jeg leser mye bøker, han har knapt åpnet en bok i sitt liv. 

 

Han drikker vin så og si hver dag, av og til for mye, og da blir det krangling. Han er blitt tjukk, og klager konstant over det, men gjør ingenting med det. Han begynner på den ene kuren etter den andre, men fullfører aldri. Mandag er ny start hver uke.  Så sklir det ut på onsdag, for da er det "lille lørdag". 

 

Han er snill, og omtenksom, men er lite trygg på seg selv, så alt jeg sier blitt tatt opp negativt. Jeg er en strek dame som trenger litt motstand, men det får jeg ikke. Han ringer meg opp til 8 ganger for dagen for bare å småprate, noe jeg hater. Han skal hele tiden ha bekreftelser fra meg at jeg er glad i han, og det er jeg jo, men jo mer han jager på meg, jo fortere løper jeg. Så nå er det blitt en ond sirkel. 

 

Jeg kan ikke gå fra ham, i frykt for hva folk kommer til å si. Så jeg er stuck i et forhold jeg ikke vil være i. Nå skal vi på ferie, og jeg gruer meg som en hund. 

 

Skulle ønske jeg var alene, og kunne gjøre som jeg selv ville. Hater å måtte ta hensyn til andre mennesker hele tiden. Jeg er veldig glad i barna mine, og stiller 100% opp for dem og viser mye kjærlighet, men i stille stunder lar jeg tankene mine slippe til som jeg holder så langt inni meg. Vi har ikke sex, fordi det er overhode ikke noe kjærlighet igjen mellom oss, og jeg tenner ikke på han lenger. 

 

Sånn, da fikk jeg det ut. Det var deilig. Nå er det tilbake til husarbeid, handling og være med ungene. 

Anonymous poster hash: 2c003...e8a

[Ylva og Mathilde]

Mye av det samme som deg, men jeg driter i hva folk sier da, så jeg skilte meg. Eksmannen er en snill kjæreste, men "enkel", som du sier, og mer som å ha en tenåring i hus. Alt måtte veiledes og fortelles.

Så, jeg angrer på at jeg valgte kjæreste og fast inntekt fremfor høyere utdannelse, og at jeg hadde det så travelt med å gifte meg og få barn. Først nå er jeg klar for barn, 10 år senere.

Husk at du bare har et liv da, og at det er nå du lever det!

[Anonym bruker]

Lenge siden vi fant ut at vi ikke likte å se det samme på tv. Tror det er langt mellom de mennene som liker å se engelske serier og drama filmer. Her i huset ser ofte en av oss tv, på selve tv, mens den andre ser tv på macen. Det hender jo at vi ser en film i lag, men som du sier, det er ofte vanskelig å finne en film begge liker, så da havner vi ofte på noe som begge bare syns er ok. 

Anonymous poster hash: fbdc1...de4

[Anonym bruker]

Ja! Jeg angrer på at jeg ikke dro til det store utland når jeg var 18 - 20 år. Jeg turte ikke...

Angrer på at jeg ikke fikk meg skikkelig utdanning.

Angerer på at jeg ikke har gutset litt mer. Har alltid vært pysete. Nå føler jeg at det er for seint... men det er kansje ikke det?

 

Angrer IKKE på at jeg var oppi 30 årene før jeg fikk barn... fikk hvertfall ungdomstiden min.

Anonymous poster hash: 78e18...580

[Anonym bruker]

Gro et par baller da, kvinne. Skill deg fra mannen, og la for all del han ha omsorgen for barna. Så kan du dra på jordomseiling, og forhåpentligvis får barna en stemor som elsker dem mer enn du gjør.

 

Anonymous poster hash: e9c0e...e20

[Anonym bruker]

Min store frykt å havne der du er, du har min sterkeste medfølelse 😚

 

Kunne dere kanskje klart å finne noen småting dere kan gjøre sammen da? Kanskje finner dere litt tilbake til hverandre? Vi liker en del forskjellig på tv her også, men har noen serier som vi ser sammen. Jeg må noen ganger mase litt om at "nå kommer du her og så skal vi drikke te og snakke litt", og det funker her. Sånn type bestemme at nå skal vi kose oss for barna sover og vi trenger å sitte litt inntil hverandre.

 

Anonymous poster hash: 5fe8a...88c

[Anonym bruker]

 

Jeg angrer på at jeg fikk barn, at jeg aldri klarte å følge mine egne drømmer og ønsker, at jeg alltid føyde meg til det som var forventet av meg. Nå er jeg gift, og angrer veldig...hadde mine tvil hele tiden, men turde ikke stå opp for meg selv. Hater a4 livet, og hater å gjøre husarbeid. Føler mine barn og min mann er møllesteiner rundt halsen på meg.

 

Min mann og jeg er så utrolig ulike, han digger "enkle" ting som øl, simpsons, the cleveland show og fiskeprogrammer på tv. Jeg elsker engelske serier, drama filmer og vitenskapsdokumentarer. Samt dokumentarer om 2 verdenskrig og andre historiske dokumentarer. Jeg leser mye bøker, han har knapt åpnet en bok i sitt liv.

 

Han drikker vin så og si hver dag, av og til for mye, og da blir det krangling. Han er blitt tjukk, og klager konstant over det, men gjør ingenting med det. Han begynner på den ene kuren etter den andre, men fullfører aldri. Mandag er ny start hver uke. Så sklir det ut på onsdag, for da er det "lille lørdag".

 

Han er snill, og omtenksom, men er lite trygg på seg selv, så alt jeg sier blitt tatt opp negativt. Jeg er en strek dame som trenger litt motstand, men det får jeg ikke. Han ringer meg opp til 8 ganger for dagen for bare å småprate, noe jeg hater. Han skal hele tiden ha bekreftelser fra meg at jeg er glad i han, og det er jeg jo, men jo mer han jager på meg, jo fortere løper jeg. Så nå er det blitt en ond sirkel.

 

Jeg kan ikke gå fra ham, i frykt for hva folk kommer til å si. Så jeg er stuck i et forhold jeg ikke vil være i. Nå skal vi på ferie, og jeg gruer meg som en hund.

 

Skulle ønske jeg var alene, og kunne gjøre som jeg selv ville. Hater å måtte ta hensyn til andre mennesker hele tiden. Jeg er veldig glad i barna mine, og stiller 100% opp for dem og viser mye kjærlighet, men i stille stunder lar jeg tankene mine slippe til som jeg holder så langt inni meg. Vi har ikke sex, fordi det er overhode ikke noe kjærlighet igjen mellom oss, og jeg tenner ikke på han lenger.

 

Sånn, da fikk jeg det ut. Det var deilig. Nå er det tilbake til husarbeid, handling og være med ungene.

 

Anonymous poster hash: 2c003...e8a

Det virker jo som om dere mangler det samme da... Vilje eller mot eller hva det nå enn er dere trenger for å endre de tingene dere ikke er fornøyd med. Så det har dere jo til felles...

 

Anonymous poster hash: 24bcf...940

[Anonym bruker]

 

Jeg angrer på at jeg fikk barn, at jeg aldri klarte å følge mine egne drømmer og ønsker, at jeg alltid føyde meg til det som var forventet av meg. Nå er jeg gift, og angrer veldig...hadde mine tvil hele tiden, men turde ikke stå opp for meg selv. Hater a4 livet, og hater å gjøre husarbeid. Føler mine barn og min mann er møllesteiner rundt halsen på meg. 

 

Min mann og jeg er så utrolig ulike, han digger "enkle" ting som øl, simpsons, the cleveland show og fiskeprogrammer på tv. Jeg elsker engelske serier, drama filmer og vitenskapsdokumentarer. Samt dokumentarer om 2 verdenskrig og andre historiske dokumentarer. Jeg leser mye bøker, han har knapt åpnet en bok i sitt liv. 

 

Han drikker vin så og si hver dag, av og til for mye, og da blir det krangling. Han er blitt tjukk, og klager konstant over det, men gjør ingenting med det. Han begynner på den ene kuren etter den andre, men fullfører aldri. Mandag er ny start hver uke.  Så sklir det ut på onsdag, for da er det "lille lørdag". 

 

Han er snill, og omtenksom, men er lite trygg på seg selv, så alt jeg sier blitt tatt opp negativt. Jeg er en strek dame som trenger litt motstand, men det får jeg ikke. Han ringer meg opp til 8 ganger for dagen for bare å småprate, noe jeg hater. Han skal hele tiden ha bekreftelser fra meg at jeg er glad i han, og det er jeg jo, men jo mer han jager på meg, jo fortere løper jeg. Så nå er det blitt en ond sirkel. 

 

Jeg kan ikke gå fra ham, i frykt for hva folk kommer til å si. Så jeg er stuck i et forhold jeg ikke vil være i. Nå skal vi på ferie, og jeg gruer meg som en hund. 

 

Skulle ønske jeg var alene, og kunne gjøre som jeg selv ville. Hater å måtte ta hensyn til andre mennesker hele tiden. Jeg er veldig glad i barna mine, og stiller 100% opp for dem og viser mye kjærlighet, men i stille stunder lar jeg tankene mine slippe til som jeg holder så langt inni meg. Vi har ikke sex, fordi det er overhode ikke noe kjærlighet igjen mellom oss, og jeg tenner ikke på han lenger. 

 

Sånn, da fikk jeg det ut. Det var deilig. Nå er det tilbake til husarbeid, handling og være med ungene. 

 

Anonymous poster hash: 2c003...e8a

 

 

Det er den dårligste begrunnelsen jeg noen gang har hørt. Vi lever i 2016.

 

Anonymous poster hash: 0ef39...db3

[sug lut]

Jeg tror egentlig ikke jeg angrer på noe som helst.

[Anonym bruker]

Slutt å fokusere på det "negative" som barn og mann. Mannen kan du kvitte deg med, du har en utrolig dårlig unnskyldning ift å bli kvitt han. Se på det positive, tilrettelegge for hyggelige stunder med barna.

 

Reis, ta en utdanning eller noe annet... Hva som helst! At man har fått barn trenger ikke være en unnskyldning. Du kan velge å snu ting til noe positivt, gjøre mer av det du har lyst til.

 

Anonymous poster hash: 6f547...83b

[Anonym bruker]

Jeg angrer på at jeg kunne la meg overtale til å vaksiner familien mot svineinfluensa. Jeg har alltid vært skeptisk til vaksiner, men har samtidig latt fornuften "seire". Dette med svineinfluensavaksinen ble så mot mine indre prinsipper at det fortsatt dukker opp. Føles som jeget er blitt utsatt for et overgrep. Klarer ikke å forklare det, men hver gang noen lurer på hva jeg angrer på så dukker dette opp. For de aller fleste helt bagatellmessing, men for meg blir det i periode altoppslukende. Det til tross, ingen av oss har fått noen bivirkninger, til nå i alle fall. Har ført til at jeg har ikke vaksinert noe videre etter det. Men alle barna er grunnvaksinert som små.

Anonymous poster hash: fbdc1...de4

[Anonym bruker]

 

Jeg angrer på at jeg kunne la meg overtale til å vaksiner familien mot svineinfluensa. Jeg har alltid vært skeptisk til vaksiner, men har samtidig latt fornuften "seire". Dette med svineinfluensavaksinen ble så mot mine indre prinsipper at det fortsatt dukker opp. Føles som jeget er blitt utsatt for et overgrep. Klarer ikke å forklare det, men hver gang noen lurer på hva jeg angrer på så dukker dette opp. For de aller fleste helt bagatellmessing, men for meg blir det i periode altoppslukende. Det til tross, ingen av oss har fått noen bivirkninger, til nå i alle fall. Har ført til at jeg har ikke vaksinert noe videre etter det. Men alle barna er grunnvaksinert som små.

 

Anonymous poster hash: fbdc1...de4

Har du for lite å tenke på?

 

Anonymous poster hash: e3758...a83

[Anonym bruker]

Angrer ingenting. Angring er en unyttig følelse når det gjelder fortiden, for du kan ikke gjøre noe med de valgene du har tatt. Men du har muligheten til å endre fremtiden!

 

Anonymous poster hash: caf86...3db

[Anonym bruker]

Jeg angrer på at jeg fikk barn etter et 3mnd langt forhold da jeg var veldig ung... Ligger vel i korta at det ble slutt kort tid etter og det har vært et helvete på jord å samarbeide siden

 

Anonymous poster hash: 1e046...738

[Anonym bruker]

Angrer at jeg ikke turde å dra til usa og lære meg engelsk i ung alder.

Jeg er dårlig i engelsk.. Det hindrer meg endel.

Jeg skulle dratt dit og hatt et friår, eller studieår eller lignende, istedet for å begynne å jobbe i hjembygda til friår.

 

Angrer på at jeg ble sykepleier og ikke ingeniør av no slag.

 

Ellers angrer jeg ikke på så mye. Glad jeg flyttet til byen, og begynnte å jobbe sykehus.

 

Fikk festet, reist og opplevd mye før jeg fikk barn og familie.

Nå er familielivet det beste og viktigste for meg. 💕💕💕

 

Anonymous poster hash: a8881...396

[Anonym bruker]

 

Jeg angrer på at jeg kunne la meg overtale til å vaksiner familien mot svineinfluensa. Jeg har alltid vært skeptisk til vaksiner, men har samtidig latt fornuften "seire". Dette med svineinfluensavaksinen ble så mot mine indre prinsipper at det fortsatt dukker opp. Føles som jeget er blitt utsatt for et overgrep. Klarer ikke å forklare det, men hver gang noen lurer på hva jeg angrer på så dukker dette opp. For de aller fleste helt bagatellmessing, men for meg blir det i periode altoppslukende. Det til tross, ingen av oss har fått noen bivirkninger, til nå i alle fall. Har ført til at jeg har ikke vaksinert noe videre etter det. Men alle barna er grunnvaksinert som små.

 

Anonymous poster hash: fbdc1...de4

Veldig spesiellt. Har ikke mange problemer du sjønner jeg...

Hvorfor fokusere på det når dere ikke fikk bivirkninger??

 

Jeg er glad jeg ikke vaksinerte meg, men tenker lite på det.

 

Anonymous poster hash: a8881...396

[Anonym bruker]

At jeg ikke har fått barn, og at det nå sannsynligvis er for seint

Anonymous poster hash: 215e4...011

[Anonym bruker]

Jeg angrer på at jeg ikke tok en skikkelig utdannelse, at jeg ikke bodde i kollektiv eller bodde utenlangds et år og studerte fks.

 

Angrer egentlig mest av alt på at jeg ikke tok en utdannelse og skaffet meg en jobb jeg virkelig trives i og som er godt betalt. 

 

Anonymous poster hash: 67b51...255

[februarprins2013]

2 ting at jeg ikke kom ut som bifil tidligere og at jeg ikke sa det den gangen for 8 år siden da eks dama slo opp pga det,jeg angrer veldig på det, samtidlig er jeg glad, for ellers hadde jeg ikke hatt ungen min,men er bitter sweet

[Anonym bruker]

Det jeg angrer mest på, er at jeg ikke sto mer på mitt, gjorde det jeg virkelig ville. Jeg ville til utlandet og studere. Samboeren min ville vente til han var ferdig med sin bachelorgrad, så jeg aksepterte at vi måtte vente. Så ble jeg gravid på p-pillen, jeg ville ta det bort, for å følge drømmen. Han ville ha det, jeg ga meg. Dermed kunne vi ifølge han ikke reise. Ikke engang da jeg arvet noe penger, nok til at vi kunne leve i utlandet noen få år, hvor jeg kunne gå på skole, og han kunne bare kose seg med barnet. Jeg trivdes virkelig ikke der vi bodde, så jeg ba om at vi i det minste kunne flytte til Oslo. Ikke så langt unna der vi bodde. Men igjen bare unnskyldninger, og han lovet, men utsatte.

 

Så etter 10 år sammen, så gikk jeg, flyttet til Oslo. Og flyttet først 1 år etter at det ble slutt. Da han ikke viste noe interesse for de 2 barna, han ville ha. Og som han skulle ta seg av. Jeg startet på en utdannelse. Rett før jeg ble ferdig, ble jeg syk, og bare på 2 år, fikk jeg flere diagnoser. Og jeg sitter alene med 2 barn, syk og med lite penger.

 

Selvfølgelig elsker jeg barna mine, men tror livet hadde vært bedre, hvis jeg aldri hadde møtt den mannen, og fått barn med han. Heller reist og gjort det jeg drømte om. Jeg hadde jo fortsatt blitt syk tilslutt. Men hadde rukket å gjøre mye før det. Og når jeg da hadde blitt syk, hadde jeg ikke hatt noen andre enn meg selv, og ta meg av. Og økonomien ville vært bedre.

Anonymous poster hash: fc66f...a54

[Anonym bruker]

Jeg angrer på at jeg ikke søkte om studieplass i Oxford. Jeg kommer alltid til å lure på om jeg hadde kommet inn, og om jeg hadde trives. Jeg lurer på om livet mitt ville vært særlig annerledes nå.

 

Anonymous poster hash: 78d24...003

[Gjest Antarctica]

Gro et par baller da, kvinne. Skill deg fra mannen, og la for all del han ha omsorgen for barna. Så kan du dra på jordomseiling, og forhåpentligvis får barna en stemor som elsker dem mer enn du gjør.

 

Anonymous poster hash: e9c0e...e20

Oj, 50-tallet savner deg. Fort deg hjem.

[Anonym bruker]

Oj, 50-tallet savner deg. Fort deg hjem.

Her bommet du vel litt veldig.............

 

Anonymous poster hash: 215e4...011

[Anonym bruker]

Angrer på valg av far til barna.. at jeg valgte en bad boy og ikke han rolige fornuftige som ville satse på meg..

 

Faren til ungene ødela meg totalt.. angrer også på at jeg lot kroppen forfalle det siste året fordi jeg datt ned i en depresjon pga barnefars utroskap og faenskap. Hadde det ikke vært for at han er barnas far hadde jeg ønsket ham død. Makan til egoistisk umoden drittsekk skal man lete lenge etter..

 

Angrer også på at jeg tok en utdanning jeg ikke får jobb innen..

 

Angrer av og til på at jeg fikk ungene, for nå må jeg leve pga dem..

 

Anonymous poster hash: 96fd4...88e

[Anonym bruker]

Jeg angrer så bittert på at jeg fikk barn med barnefaren!

Han ødelegger helt selvtilliten å fikk meg så langt ned at jeg tenkte at kanskje barnet har det best hos andre i stedet.

Jeg var så langt nede at jeg tenkte at jeg like godt kunne gi fra meg sønnen min for enten tar barnefaren han fra meg ellers så tar barnevernet han fra meg.

Faren truer nemlig hele tiden med å ta fra meg sønnen min så jeg aldri mer får se han,å andre ganger truer han med barnevernet når vi krangler.

Han har også med ett tilfelle ringt barnevernet med beskymringsmelding på meg,men hørte aldri noe fra de.

Barnefaren hindrer meg også i å være en god mamma med motsette seg ting som er viktig for barnet.

Småen har store mandler noe som fører til at han er mye mer syk enn andre barn ifølge legen.

Han har ofte halsbennelse som fører til han at gjerne en hel uke har 40 i feber.

Likevel nekter faren å skrive under på at vi skal fjerne mandlene til barnet vårt på 4 år.

Jeg mistenker også at sønnen våres har aspergs å far nekter å skrive under på papirene så utredningen kan begynne,han mener det "ikke er noe galt med sønnen vår".

Å når jeg byttet barnehage fordi jeg ikke syns barnehagen hans gjorde en god nok jobb så ringte han barnevernet.

Er så håpløst å prøve å være en god mor og gjøre det beste for sønnen min når faren motarbeider hele tiden.

Blir så utrolig sliten av det!

 

Angrer også på at jeg ikke kom utdannelsen før jeg fikk barn,det hadde gjort ting så mye lettere.

Anonymous poster hash: d1f04...17d