Hvorfor valgte du å få bare ett barn?

[Anonym bruker]

Vokste også opp som enebarn.. Hadde et ufattelig savn etter søsken. Fikk hund! Nå venter jeg barn nr. 4, og utelukker ikke barn nr. 5 heller... Jeg bestemte meg for mange barn i ung alder.

 

Anonymous poster hash: 42fbc...f77

Jeg vokste opp som enebarn, og har elsket det fra første stund. Min mann har tre søsken og hatet oppveksten med tre søsken. Når vi ble sammen ble det avklart veldig tidlig fra begges side at det beste for et barn er å være enebarn og det skal barnet vårt få være også 😊

 

Anonymous poster hash: 87b76...0df

[Anonym bruker]

Vi har valgt å ha ett barn mye av samme grunner som dere HI. Men også fordi tiden fra han ble født og frem til han var ca 2 år slo oss fullstendig ut. Vi ble veldig overveldet av hvor slitsomt det var. Det hender jeg ønsker meg en til, men så fort jeg hører babygråt eller ser en forelder løpe etter en vilter 1-åring blir jeg kurert igjen og veldig glad for å være ferdig med den tiden.

 

Blir nesten dårlig av tanken på å gå gjennom hele babytiden på nytt, og hadde vi visst at det kom til å bli så tøft så hadde vi nok ikke fått barn i det hele tatt. Men er selvsagt veldig glad for at vi har han vi har nå.

Anonymous poster hash: 7e7ae...daf

[Anonym bruker]

Ett barn pga mannen ønsket ett og jeg er enig.

 

Dere misfornøyde enebarn: kan det være andre grunner enn mangel på søsken som gjør at dere må kompensere med mange barn selv?

 

Dere med søsken: Kunne dere ha klart dere like bra/bedre uten søsken?

 

Det er foreldrene som avgjør om en familie er lykkelig, ikke antall barn.

 

Anonymous poster hash: 54af3...832

[Anonym bruker]

Ett barn pga mannen ønsket ett og jeg er enig.

 

Dere misfornøyde enebarn: kan det være andre grunner enn mangel på søsken som gjør at dere må kompensere med mange barn selv?

 

Dere med søsken: Kunne dere ha klart dere like bra/bedre uten søsken?

 

Det er foreldrene som avgjør om en familie er lykkelig, ikke antall barn.

 

Anonymous poster hash: 54af3...832

 

Jeg har 4 søsken, og i oppveksten hadde jeg nok klart meg like bra uten. Men nå som voksen med sosial angst ser jeg at jeg ikke ville hatt noen andre i livet mitt enn mann og barn når foreldrene mine går bort hvis jeg ikke hadde hatt søsken. Det hadde vært stusselig.

 

Jeg anser likevel ikke dette som grunn nok alene til å få mer enn ett barn, man må både ønske det selv og ha kapasitet til det. Og man har aldri noen garanti for at barna kommer overens som voksne uansett. Mannen min har f.eks. 3 søsken og har nesten ikke kontakt med dem i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: 7e7ae...daf

[Blubblubb]

Jeg kjenner et par enebarn som har valgt å få bare ett barn fordi de synes tilværelsen som enebarn er perfekt.

 

Å ha søsken kan være både en velsignelse og et helvete... Man har ingen garanti for at søsken har noen særlig glede av hverandre.

 

Dere skal ihvertfall ikke få flere barn for å tilfredsstille andre. Hvis folk spør kan du bare si "vi får se..." og så kan du jo se om du endrer mening når småbarnsfasen er over.

[Anonym bruker]

Vi har bare ett barn, og er strålende fornøyd med det. Angående hva folk sier til dere:

 

 

- Han blir bortskjemt som enebarn.

• Barn blir akkurat så bortskjemte som foreldrene bestemmer. Barnet mitt er på ingen måte bortskjemt med materielle goder. Jeg mener at man ikke kan skjemme barn bort med kjærlighet, og det får hun mye av, siden hun er vår eneste. Foreldre med enebarn har god tid til å oppdra barnet. Hun er veldig empatisk og mye flinkere å dele med andre enn vennene som har søsken. De er nok vandt til å måtte hevde sin rett, og kjempe for ting, for å få dem.

- Stakkars barn som ikke får søsken.

• Nå er ungen min blitt 10 år, og jeg har hele oppveksten spurt henne om hun ønsker seg søsken. Hun har aldri ønsket seg dette, og blir nesten fortvilet når jeg ymter på om hun skal få søsken. Hun elsker å være enebarn, og at vi har masse overskudd og tid til henne. Vi har hund da, noe som gir både selskap og noe hun må ta ansvar for.

- Han blir sosialt inkompetent.

• Det er bevist at enebarn kompenserer med å skaffe seg et ekstra stort og tett vennenettverk. Dette ser jeg på ungen min også. Hun elsker å være med venner, og de er mange og gode. De er veldig viktige for henne. Vi har også mulighet for å ha mange venner på besøk, og tar de gjerne med oss på ferieturer også.

- Når dere blir gamle må han bære ansvaret alene.

• Dette er et gyldig argument. Men jeg fikk barn ung, så forhåpentligvis og sannsynligvis vil mitt eget barn ha meg til hun selv blir gammel. Og hun vil ha en frisk mor mesteparten av livet sitt. Når jeg blir gammel har hun forhåpentligvis mann og egne, voksne barn som også kan hjelpe til. Uansett vil jeg ikke kreve eller forvente spesielt mye fra henne. Litt besøk dann og vann vil jeg sette pris på, men det tror jeg ikke hun vil se på som en byrde.

- Han kan dø, da har dere ingen barn.

• Riktig. Det hadde vært grusomt, og jeg tror det hjelper å ha flere barn. Men jeg kan ikke leve livet mitt etter frykt. Jeg må leve livet mitt slik jeg ønsker å leve det. Oddsen er på min side, og jeg passer på å nyte hver dag med barnet mitt.

- Det er kjedelig å være enebarn.

• Ikke om du spør datteren min. Derfor gjelder ikke det for oss.

- Dere kommer til å angre når dere er for gamle til å få ett barn til.

• Hvem vet, kan ikke gå ut ifra det. Hvorfor skulle jeg plutselig tenke slik, når jeg i alle år har tenkt motsatt? Men jeg har vurdert å bli fostermor med tiden, det hadde vært fint.

- Dere er egoistiske.

• Hvorfor? Så frekt sagt!
•  

Grunner vi har til å ikke få ett barn til:

 

- Vi synes vi har det helt topp som vi har det. Elsker å kjenne at vi har overskudd og tid, både til barnet, og til oss selv. Vi har mange hobbyer og egeninteresser utover det å være foreldre.

- Ungen er fornøyd, og ønsker ikke søsken.

- Redsel for å få et barn med ekstra utfordringer/behov.

- Vi føler ikke at vi har økonomi til det. Vi etterstreber litt økonomisk frihet, og har ikke råd til mer enn en treroms leilighet, uten å måtte flytte langt vekk fra her vor vi bor og trives. Vi vil ha råd til å leve godt i hverdagen, og reise på ferier. Barn er dyrt. Vi ønsker også å kunne hjelpe barnet vårt mest mulig økonomisk siden.

- Nyter at vi bare hadde en spedbarns og småbarnsperiode. Ungen er mer selvstendig, og vi nyter friheten.

- Vi er veldig lykkelige nå. Fornøyde med slik vi har det, alle tre.

- Vi jobber turnus begge to, og flere barn gjør hverdagskabalen vanskeligere å gå opp.

- Tenker at flere barn gir trangere økonomi, mindre egentid, mer stress osv, noe som kan gi grobunn for konflikter i ekteskapet.

- Vi tenker på hva vi vil, ikke på andres forventninger.

 

 

Heldigvis hadde jeg et svært tøft svangerskap, og kan alltids bruke det som argument når jeg ellers ikke gidder å forsvare valget vårt. Å bare ønske seg ett barn, bør være like kurant som å ønske seg fire. Det er dessuten gunstig fra et miljømessig perspektiv.

 

Anonymous poster hash: 9d39c...3c0

[Anonym bruker]

 

Akkurat dette sier moren min, også. Hun er enebarn. Men jeg vet jo ikke hvordan sønnen vår kommer til å føle i framtiden. Jeg føler at dette ikke er "nok" grunn til å få et barn til, det er tross alt vi voksne som må ta valget, og vi må ta det nå, før sønnen vår er voksen. Vanskelig dette!

 

Anonymous poster hash: 94feb...16a

Jeg er også enebarn og var livredd for å få enebarn selv. Misunte mine venner på høytider osv. Ble lissom så stusselig og kjedelig etterhvert med bare meg,mamma og pappa. Likte å være hjemme hos venner som hadde flere folk i familien. Savner også tante/onkel til mine barn. Være tante selv. Jeg har valgt å få 4 barn og jeg elsker å være en del av en storfamilie. Hilsen enebarn

 

Anonymous poster hash: 3de7f...b95

[Anonym bruker]

Glemte å skrive at jeg vet mamma ikke klarte å bli gravid igjen etter meg. Hadde jeg fått vite at hun bevisst valgte at jeg ikke skulle få søsken hadde blitt kjempe lei meg og bitter💔

 

Anonymous poster hash: 3de7f...b95

[Anonym bruker]

Jeg er oppvokst som enebarn. I nabolaget var det bare søskenflokker på 3-4 barn. Jeg hadde det helt greit hjemme, men syntes alltid det så så kjekt ut å være flere, spesielt i høytider, ferier etc.

Mannen min har tre søsken og to halvsøsken. En helt herlig gjeng.

Vi har valgt å få fem barn. Mye jobb, og et stort innhugg i økonomien, men veldig verdt det. De har alltid noen å leke med, huset er fylt av latter og glede (og søskenkrangling😜). De får ikke årlige turer til Maldivene, men vi koser oss masse sammen. Det som plager meg veldig er at vi bor på en annen kant av landet enn foreldrene mine, og de begynner nå å bli gamle og syke.

 

Anonymous poster hash: 92ea3...fc4

[Anonym bruker]

Her er det motsatt; vi bestemte før første at om vi skulle få barn så måtte det bli minst to. Nr to kommer ut når som helst, og jeg tenker allerede på nr tre.

 

Både mannen og jeg har søsken, og brødrene mine er verdens beste ❤

 

Likevel hadde jeg en del tanker før og i starten av dette svangerskapet om at familien vår kom til å bli ødelagt, at førstemann hadde det så fint med bare oss og får masse oppmerksomhet, livet begynte endelig å bli vanlig igjen osv. Men jeg ser jo at på sikt så blir alt mye bedre med litt fler folk å ta av.

 

Anonymous poster hash: 22097...b9e

[Anonym bruker]

Det er stor aldersforskjell mellom meg og broren. Selv om vi hadde felles oppvekst,han flyttet ut fort så jeg ble nesten å regne som enebarn. Det er veldig kjedelig. Spesielt senere. Jeg har også en del kusiner og fettere som er enebarn men ikke valgt foreldrene kunne ikke få flere. Nå har de alle blitt litt sånn problematiske særinger i mine øyne,ikke så veldig knyttet til foreldrene og på en måte litt sånn harde mot foreldre.

Jeg bestemte meg veldig tidlig å ha 3 barn. Da jeg ble kjæreste med mannen min sa jeg det rett ifra og det var ikke ett ønske,det var en plan for fremtiden. Nå har jeg to tette og er gravid med tredjemann.

Dere filosoferer alt for mye rundt det å ha barn. Om dere er unge,har dere tid. Dere føler hva er riktig for dere,ikke filosofer rundt det. Det er konsekvenser ved alt man velger.

Venninna mi sa ett eller ingen barn. Hun fikk ett er nå 45. For det meste er hun fornøyd men kunne tenke seg ett barn til nå men det er for sent.

 

Anonymous poster hash: f0a59...9dc

[Anonym bruker]

Tenker at det er positive og negative ting med alt. Og som andre her sier kan man ikke leve livet sitt ut av frykt og alt som kanskje kan skje.

 

Når man skal få barn, bør man ikke kun ha utgangspunkt i de tingene som har blitt ramset opp i denne tråden.... Søsken, selskap når man er gammel, at enebarn blir egosentriske(har vel blitt motbevist mange ganger) , bedre for miljøet hvis man bare får 1 (tåpelig grunn da forbruket ditt uansett vil være like mye i forhold til hva man tjener.... Man bruker like mye av pengene på 2 som 3, bruker mer fly osv fordi man har bedre råd), barnet kan dø, ect..

 

Jeg mener ønske må komme fra deg selv(klisje).. Du må ha et ønske om å fostre opp et nytt menneske, et ønske om å se utviklingen og føle enda mer for en til.

 

Selv valgte jeg etter nr 1 at jeg ikke skulle ha flere... Opplevde babytid og ansvaret som overveldende og ville virkelig ikke ha flere. Både jeg og mannen bestemte oss når barnet var 1,5 år at vi IKKE skulle ha flere.

 

Så gikk det litt tid og jeg fulgte med på utviklingen og dannelsen av personligheten til barnet jeg hadde. Plutselig følte jeg at jeg ønsket å få oppleve enda et nytt menneske. En ny personlighet og et ønske om å få være med på reisen (Like ego, som andre grunner).. Så jeg fikk nr 2.... Endog med mange tanker om jeg gjorde det riktige, har ikke angret  

 

Poenget mitt er at du vil alltid høre mange grunner for og i mot... Det viktigste er om man har et indre ønske om en til. Har du ikke det, ville du kun skaffet deg et barn på grunn av feil grunner. Hva andre mener, frykt for å angre seg, frykt for døden osv.... Kan ikke leve i frykt om hva som kanskje kan skje i fremtiden. Klart ville vel ventet til det ene barnet var mellom 3 til 5 år før jeg hadde sterilisert meg Bare sånn for sikkerhets skyld Vent et par år og føler man det likedan, så kan sterilisere seg

 

 

Blås i hva andre mener , det er kun deg som vet hva som er riktig for deg.

Anonymous poster hash: fdcec...de1

[Anonym bruker]

Jeg ble overveldet av sjokk over å bli mor.

Barselperioden var beintøff og jeg blir uvel av å se folk trille rundt med dypvogn. Jeg liker å holde nyfødte og kose med de altså, men det er himmelsk å levere den tilbake til mor når den er urolig.

Jeg synes oppriktig synd på gravide og de jeg kjenner som er førstegangs får ekstra medlidenhet i det skjulte.

De ANER IKKE hvilket ekspresstog som kommer til å kjøre over de.

Jeg har innsett at jeg verdsetter egentid mye mer enn jeg trodde.

Nå er barnet 2,5 år og jeg vurderer å sterilisere meg.

Livet mitt begynner endelig å fylles med overskudd og glede over å være mor.

Jeg elsker det barnet jeg har og angrer ikke selvom det kan høres slik ut.

Jeg har bare innsett min begrensning når det gjelder barseltid. Jeg følte jeg ble spist levende.

 

 

Anonymous poster hash: 51321...3e0

[Anonym bruker]

 

Tenker at det er positive og negative ting med alt. Og som andre her sier kan man ikke leve livet sitt ut av frykt og alt som kanskje kan skje.

 

Når man skal få barn, bør man ikke kun ha utgangspunkt i de tingene som har blitt ramset opp i denne tråden.... Søsken, selskap når man er gammel, at enebarn blir egosentriske(har vel blitt motbevist mange ganger) , bedre for miljøet hvis man bare får 1 (tåpelig grunn da forbruket ditt uansett vil være like mye i forhold til hva man tjener.... Man bruker like mye av pengene på 2 som 3, bruker mer fly osv fordi man har bedre råd), barnet kan dø, ect..

 

Jeg mener ønske må komme fra deg selv(klisje).. Du må ha et ønske om å fostre opp et nytt menneske, et ønske om å se utviklingen og føle enda mer for en til.

 

Selv valgte jeg etter nr 1 at jeg ikke skulle ha flere... Opplevde babytid og ansvaret som overveldende og ville virkelig ikke ha flere. Både jeg og mannen bestemte oss når barnet var 1,5 år at vi IKKE skulle ha flere.

 

Så gikk det litt tid og jeg fulgte med på utviklingen og dannelsen av personligheten til barnet jeg hadde. Plutselig følte jeg at jeg ønsket å få oppleve enda et nytt menneske. En ny personlighet og et ønske om å få være med på reisen (Like ego, som andre grunner).. Så jeg fikk nr 2.... Endog med mange tanker om jeg gjorde det riktige, har ikke angret

 

Poenget mitt er at du vil alltid høre mange grunner for og i mot... Det viktigste er om man har et indre ønske om en til. Har du ikke det, ville du kun skaffet deg et barn på grunn av feil grunner. Hva andre mener, frykt for å angre seg, frykt for døden osv.... Kan ikke leve i frykt om hva som kanskje kan skje i fremtiden. Klart ville vel ventet til det ene barnet var mellom 3 til 5 år før jeg hadde sterilisert meg Bare sånn for sikkerhets skyld Vent et par år og føler man det likedan, så kan sterilisere seg

 

 

Blås i hva andre mener , det er kun deg som vet hva som er riktig for deg.

 

Anonymous poster hash: fdcec...de1

Apropos miljøperspektiv, så tenkte jeg på overbefolkning. Jo flere mennesker, jo større belastning. Klart tre barn krever mer ressurser enn ett. Men det var bare et lite aber

 

 

Anonymous poster hash: 9d39c...3c0

[Anonym bruker]

Jeg har kun et barn og ikke blir det flere. Jeg var sammen med barnefar men alt ansvaret falt på meg. Ingen hjelp å få. Han ville ha flere men jeg sa nei så lenge han ikke løftet en finger for å hjelpe til. Endte med brudd.

Nå har jeg funnet en ny kjæreste med 2 barn så tilsammen har vi 3. Ønsker å Være en engasjert bonusmamma for disse 2 også. Vi bor ikke sammen enda men planer om det.

 

Mitt barn er 6 år og jeg vil da ikke ha flere egne barn.

Jeg har vært bevist på siden fødsel at hun skal lære seg å dele og være mye sammen med venner.

Det er selvfølgelig fordeler og ulemper ved å ha 1 barn men det er det med flere også. Alle må få lov til å velge hva som passer seg selv best.

Selv om man har søsken kan man være ensom som voksen. Ikke alle familier har kontakt med hverandre.

Jeg reagerer ikke når noen velger å få 5 barn eller 1 barn. Det får være opptil hver enkelt å bestemme selv.

 

Anonymous poster hash: 539ea...728

[Anonym bruker]

Så langt så er det 2 grunner til hvorfor vi kun har et barn sammen. 

1. Han har barn fra tidligere og de er et helvete. Jeg har blitt såpass presset og truet av den ene at jeg ønsker ikke at den personen skal ha sjans til å ødelegge for flere. Barnet har lidd nok pga voksen søsken som skaper drama hele tiden.

2. Fødselen var et helvete.

 

Eneste som veier tungt nå er at barnet ønsker seg "ekte" søsken så vi vurderer en til nå før barnet blir for gammel.

Anonymous poster hash: 81d3f...c64

[Anonym bruker]

Glemte å skrive at jeg vet mamma ikke klarte å bli gravid igjen etter meg. Hadde jeg fått vite at hun bevisst valgte at jeg ikke skulle få søsken hadde blitt kjempe lei meg og bitter💔

 

Anonymous poster hash: 3de7f...b95

Du kan jo ikke bli bitter på moren din om hu valgte å bare få et barn! Det er faktisk kun opp til din mor og mann hvor mange barn hun skal få.

 

 

Anonymous poster hash: 11b84...824

[Anonym bruker]

Jeg har et barn og kommer ikke til å få flere. Å ha søsken betyr ikke automatisk at man har et flott forhold til dem og får masse tante barn. Jeg har 2 brødre som begge har 2 barn hver, men jeg ser dem sjelden. Det er jeg som sitter alene og må hjelpe mine gamle foreldre.

 

Mitt barn får all oppfølging hun trenger. Vi drar på turer og ferier lagt opp etter henne og vi har økonomi til å følge dette ene barnet opp. Jeg stortrives med min lille familie og angrer ingenting.

 

Mine tantebarn er 16 + år eldre enn henne, så hun har ingen søskenbarn på sin alder.  Det er likevel ikke synd i henne, og hun savner ingenting. Jeg følte meg ofte ensom i oppveksten da brødrene mine er 6 og 9 år eldre. Mine foreldre var ikke flinke til å følge meg opp. Svigermor er enebarn og har aldri savnet noe fordi hennes foreldre var flinke til å følge henne opp. Tanten min har 2 døtre men hun blir aldri bestemor. Ene datteren vil ikke ha barn, og er nå 45 år, den andre tørr ikke pga egen sykdom og hun er 40.

 

Om man får 1 barn eller 5 er opp til hver enkelt av oss og andre burde passe sine egne saker.

Anonymous poster hash: 7f528...b36

[Anonym bruker]

Glemte å skrive at jeg vet mamma ikke klarte å bli gravid igjen etter meg. Hadde jeg fått vite at hun bevisst valgte at jeg ikke skulle få søsken hadde blitt kjempe lei meg og bitter💔

 

Anonymous poster hash: 3de7f...b95

Frisk tankegang.

Not!

 

Anonymous poster hash: 7335f...3d4

[Anonym bruker]

Hadde jeg valgt så hadde jeg kun hatt ett barn, hadde passet oss best. Hab er veldig sosial med andre barn uansett, og han er på alder med mine søsken (2 og 3 år forskjell). Nå er jeg gravid igjen, uplanlagt. Blir 8 år aldersforskjell men men den nye babyen er velkommen, men hadde jeg kunne velge så hadde jeg kun hatt ett barn med ett barn så har man bedre økonomi og har mer tid til barnet og parforholdet. Jo fler barn man har, bo fler må man dele pengene og tiden på. Jeg har selv 6 søsken

 

Anonymous poster hash: f7430...143

[Anonym bruker]

Som et voksent enebarn vil jeg føye til at jeg synes det er trist at jeg aldri blir tante. Det er trist at barna mine ikke har søskenbarn. Det er trist å ikke være del av en storfamilie.

 

Jeg kompenserte for dette og har tre barn Ingen garantier for hvordan søskenforholdet deres i fremtiden blir, men jeg har da gjort et forsøk. Jeg ville ikke valgt å få enebarn siden jeg er enebarn selv.

 

Anonymous poster hash: 8ce92...82e

Min mor har to søsken, men er ikke blitt tante...

 

Anonymous poster hash: 0c06d...f0b

[Anonym bruker]

Jeg kjenner igjen det du sier HI. Følte selv et massivt press fra omgivelsene om å gi førstemann søsken.

Vi var helt utslitt i flere år, småbarns tiden var mye mer slitsom en jeg hadde sett for meg. Hadde også en tøff fødsel, som faktisk slo meg litt ut. Skjønte også at jeg trengte mye tid og rom for meg selv.

Vi valgte allikevel å få en til etter fem år. Da var største selvstendig og alt gikk selvfølgelig mye lettere med nummer to. fødsel og barseltiden var mye enklere og barnet ble på en måte bare en ny del av vår familie. Jeg elsker begge barna mine, men ser også i ettertid at vi egentlig hadde nok med en.

Kjenner jeg blir provosert over de kommentarene du får. Er selv enebarn, og det har vært relativt uproblematisk. Foreldrene mine var flinke til å omgås andre med barn, og jeg fikk ha med venner på hytta. Var svært sosial som barn.

Dette med å være bortskjemt er bare tull, dere bestemmer hvordan dette skal gå. Det er faktisk bevist at enenbarn klarer seg hakket bedre, fordi de gjennomsnittlig får mer oppfølging. Men såklart har man ett barn, så satser man alt på ett kort. Om barnet ikke vil ha barn selv så får dere ingen barnebarn.

Det eneste jeg savner som enebarn er å bli tante. Det kunne jeg godt ha tenkt meg. Det var også trist da faren min døde, og jeg måtte ordne opp i alt. Dessuten var jeg den eneste som virkelig sørget over ham. Foreldrene mine er skilt og mine barn er for små til å tenke slik.

Men dette vet man aldri HI, jeg kjenner flere med søsken som ikke har så godt forhold til dem og som ender opp med å ta vare på gamle foreldre alene.

 

Anonymous poster hash: 6a12e...8ab

[februarprins2013]

Jeg skal bare ha et barn fordi jeg ikke kan få flere, har medfødt hjertefeil,skulle gjerne hatt flere . Min er kjempe sosial selvom han er alene og bortskjemt er han overhode ikke, tror det kommer veldig ann på hvordan du oppdrar dem og lærer dem opp også men han er ikke alenebarn hos faren, han har 2 til

[Anonym bruker]

Fordi barnet har autisme, og jeg ikke har familie rundt meg. Har vært uansvarlig da å sette enda en unge til verden

Anonymous poster hash: deb03...e86

[Iiiiik]

Jeg har tre barn selv, men tenker at folk har da ingenting med hva andre velger for sin egen familie. Hvis dere synes et barn er passe, så sier dere bare det. Med trygghet og uten ytterligere forklaringer. 

 

Til dere som snakker om søskenbarn og stor utvidet familie - jeg har to brødre og mine barn har allikevel ingen søskenbarn fra min side. Ingen av dem har fått barn, den ene kan ikke og den andre vil ikke. Mannens søsken er mye eldre enn ham, så det finnes søskenbarn på den siden, men de er 20 år eldre enn våre barn.