Foreldrene mine behandler meg fremdeles som et "barn"

[Anonym bruker]

Jeg blir så frustrert, for de er sånn selv om jeg har bodd hjemmefra siden jeg var 16, hatt kjæreste i fem år og bodd sammen med han i fire (Er 22 han 27) 

 

Det er så irriterende å komme hjem og bli behandlet som "en av ungene".. Jeg blir veldig påvirket av det, bare  "jatter" med, men jeg føler meg aldri som meg selv når jeg er hjemme lenger. 

Det som gjør det enda mer frustrerende er at jeg og sambo planlegger å få barn nå, men jeg føler ikke at jeg har lov til det og at det jeg gjør er forbudt fordi dem alltid har sagt at jeg må vente til alt er 100% på stell, som om det ikke går bra å ha barn i en leie leilighet? ..

Er jo helt latterlig, men jeg skulle ønske de kunne se meg for den jeg er blitt..  Nå gruer jeg meg til den dagen jeg kommer hjem for å fortelle dem at de skal bli besteforelds, fordi jeg i deres øyne ikke er gammel nok, og fordi dem mener jeg må gjøre som samfunnet legger opp til. Jeg må jo bare riste dem litt av skuldrene mine og gjøre det jeg selv ønsker, men det å føle at de ikke støtter opp under valg jeg vil ta er litt vondt.. 

Usj, jeg vet ikke hva jeg vil med dette, trengte bare å få det ut.. 

Anonymous poster hash: 9a296...dc2

[Anonym bruker]

Haha, venn deg til det! Jeg er 42 og søsteren min 40 og mamma og pappa holder ennå på slik. Pappa skreller ennå potetene til " banet" som er min lillesøster, oppdrar oss osv når vi er der. Lever med det selv om det til tider er irriterende.

 

Anonymous poster hash: 18ffb...8f2

[Anonym bruker]

Sånn er det her og - jeg er 40 år 😂

 

Anonymous poster hash: 8442d...b86

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hvordan du har det. Det er vanskelig for foreldre å innse at barna ikke er barn lengre. Du må jobbe med deg selv for å riste av deg denne kontrollen de har over deg, men du må også stå opp for deg selv. Vær tydelig, si rett ut hva du tenker og føler når de sier ting som ikke er greit. Ikke jatt med, vær ærlig og tydelig. Hvis de kritiserer livsvalgene dine, så må du forsvare dem saklig, men nøyaktig de grunnene som faktisk ligger til grunn for at du har valgt som du har gjort. Da kan dere få snakket ordentlig om ting, og kanskje de vil se ting fra din side. Dersom du bare jatter med kommer ting aldri til å forandre seg.

 

Det kan hende ting faktisk blir annerledes når du faktisk blir mor, det har det for meg. Men ikke 100 %.

Anonymous poster hash: 0abf1...b77

[Anonym bruker]

Haha, venn deg til det! Jeg er 42 og søsteren min 40 og mamma og pappa holder ennå på slik. Pappa skreller ennå potetene til " banet" som er min lillesøster, oppdrar oss osv når vi er der. Lever med det selv om det til tider er irriterende.

 

Anonymous poster hash: 18ffb...8f2

haha, om det skal være slik for alltid får jeg bare bite tennene sammen

 

Anonymous poster hash: 5e49f...00d

[Anonym bruker]

Man slutter ikke å være sine foreldres barn. Mor og far kaller oss fremdeles for ungene. Vi er nesten 50 og over det, alle sammen.

 

Likevel, nå har de blitt så gamle at omsorgen på en måte har snudd, da.

 

Anonymous poster hash: fbc4a...12f

[Gjest]

Jeg er snart 44 år og fremdeles et barn Husker godt da mormor kalte onkelen min for lille guttungen.....og han var vel 50+.

[Anonym bruker]

Jeg er 32 og selv om jeg er gift og har barn så er jeg da ikke voksen, vertfall ikke i mine foreldres øyne. Var skummelt at jeg fikk barn (passet det nå da?), kjøpte hus (har dere råd til det?), skaffet oss hund (off, er ikke det mye ansvar?). Er veldig frustrerende, men det er nok en innebygd beskyttertrang hos våre foreldre. Vi er alltid barna deres uansett hvor gamle vi blir. Farmor på 86 er fortsatt skikkelig hønemor for pappa på 57;)

 

Anonymous poster hash: a2328...f5b

[Anonym bruker]

 

Jeg skjønner hvordan du har det. Det er vanskelig for foreldre å innse at barna ikke er barn lengre. Du må jobbe med deg selv for å riste av deg denne kontrollen de har over deg, men du må også stå opp for deg selv. Vær tydelig, si rett ut hva du tenker og føler når de sier ting som ikke er greit. Ikke jatt med, vær ærlig og tydelig. Hvis de kritiserer livsvalgene dine, så må du forsvare dem saklig, men nøyaktig de grunnene som faktisk ligger til grunn for at du har valgt som du har gjort. Da kan dere få snakket ordentlig om ting, og kanskje de vil se ting fra din side. Dersom du bare jatter med kommer ting aldri til å forandre seg.

 

Det kan hende ting faktisk blir annerledes når du faktisk blir mor, det har det for meg. Men ikke 100 %.

 

Anonymous poster hash: 0abf1...b77

 

Takk for svaret ditt!! Mye fornuftig du sier.. Er nok på tide at jeg gjør noe selv, kan jo ikke bare vente på at de skal ta med "seriøst" 

Du skal tro jeg har øvd meg lenge på "talen"som forhåpentligvis ikke trengs, når jeg skal fortelle at de skal bli besteforeldre.

 

Anonymous poster hash: 5e49f...00d

[Anonym bruker]

Jeg er 32 og selv om jeg er gift og har barn så er jeg da ikke voksen, vertfall ikke i mine foreldres øyne. Var skummelt at jeg fikk barn (passet det nå da?), kjøpte hus (har dere råd til det?), skaffet oss hund (off, er ikke det mye ansvar?). Er veldig frustrerende, men det er nok en innebygd beskyttertrang hos våre foreldre. Vi er alltid barna deres uansett hvor gamle vi blir. Farmor på 86 er fortsatt skikkelig hønemor for pappa på 57;)

 

Anonymous poster hash: a2328...f5b

Haha, slik jeg ser for meg at de blir. Men du har rett i det du skriver.. Men innerst inne vet de vell at det går bra likevel

 

Anonymous poster hash: 5e49f...00d

[Puppen og lillemor]

Det kan jo hende de har et poeng! Du er jo bare 22!! Ingen hast med barn er det?

 

Kanskje det kan være lurt å kjøpe seg en leilighet først? Når ungene kommer går mye av pengene til klær, utstyr osv

 

Du sier ingenting om utdannelse, jobb?

Er du der du vil være i livet? Har du den utdannelsen du vil ha? Har du en jobb du kan trives i på lang sikt? Hva med inntekt? Er du fornøyd med det du tjener i dag?

[Anonym bruker]

Det kan jo hende de har et poeng! Du er jo bare 22!! Ingen hast med barn er det?

 

Kanskje det kan være lurt å kjøpe seg en leilighet først? Når ungene kommer går mye av pengene til klær, utstyr osv

 

Du sier ingenting om utdannelse, jobb?

Er du der du vil være i livet? Har du den utdannelsen du vil ha? Har du en jobb du kan trives i på lang sikt? Hva med inntekt? Er du fornøyd med det du tjener i dag?

 

Må jeg forsvare meg også nå.. ? Det var ikke et spørsmål til dere om jeg er "godkjent" mamma jeg var ute etter.  Det er nettop denne kritiske tonen som gjør meg oppgitt.  Tror ikke du at jeg og min samboer har gått igjennom alle diss "punktene" du stiller spørsmålstegn ved? Jeg hadde aldri i verden avgjort om det var riktig å få barn, med mindre alt var lagt til rette for at det skal gå bra. 

 

Jeg ønsker ikke å være en A4, "som alle andre" som bare følger strømmer, har du krysset av alt på lista person. Men om du er redd for at barnet mitt ikke skal få det bra, kan jeg betrygge deg med at alt er i den skjønneste orden, både utdanningsmessig (høgskole), økonomisk og bolig  

 

Og om du også lurte på om vi  har et stabilt, nært forhold og er fulle av kjærlighet, omsorg og trygget for våre fremtidige barn, så kan jeg bekrefte det også..

 

 

Anonymous poster hash: 5e49f...00d

[Anonym bruker]

Hi, du går veldig i forsvar. Det er ganske vanlig at folk stusser litt når en 22-åring ønsker å bli mor. Noen 22-åringer har alt på stell, men ikke alle. Det er flott at du har det. Men ikke gå så i forsvar med en gang, du kan bare si at du har utdanning, fast jobb, stabilt boforhold osv.

 

Det er ikke noe negativt med å være A4 og følge strømmen hvis det handler om at barna skal bli født inn i trygge og stabile forhold. Jeg sier ikke at man trenger å være gift, over 30 år, tjene 6G osv. Men det er veldig mange brukere her inne som har helt kaotiske boforhold, kjæresteforhold osv. Man blir litt farget av det.

 

Du og din samboer har tatt en gjennomtenkt valg, og det er bra. Det er ikke alle her inne som har det. Ikke føl deg truffet og få piggene ut.

Anonymous poster hash: 0abf1...b77

[Puppen og lillemor]

 

 

Må jeg forsvare meg også nå.. ? Det var ikke et spørsmål til dere om jeg er "godkjent" mamma jeg var ute etter. Det er nettop denne kritiske tonen som gjør meg oppgitt. Tror ikke du at jeg og min samboer har gått igjennom alle diss "punktene" du stiller spørsmålstegn ved? Jeg hadde aldri i verden avgjort om det var riktig å få barn, med mindre alt var lagt til rette for at det skal gå bra.

 

Jeg ønsker ikke å være en A4, "som alle andre" som bare følger strømmer, har du krysset av alt på lista person. Men om du er redd for at barnet mitt ikke skal få det bra, kan jeg betrygge deg med at alt er i den skjønneste orden, både utdanningsmessig (høgskole), økonomisk og bolig

 

Og om du også lurte på om vi har et stabilt, nært forhold og er fulle av kjærlighet, omsorg og trygget for våre fremtidige barn, så kan jeg bekrefte det også..

 

 

Anonymous poster hash: 5e49f...00d

Nettopp ved den type svar tvinger du andre til å ta den 'voksne' rollen overfor deg!

 

Hvis du vil behandles som voksen må du oppføre deg som voksen. Det innebærer dessverre å tåle at folk stiller kritiske spørsmål eller er uenig med deg i dine valg!

 

Og jeg har ikke sagt noe om at jeg ikke tror du blir en god mamma! Eller at dere ikke har tenkt gjennom disse tingene! Kjempefint at dere har det!

[Anonym bruker]

Nettopp ved den type svar tvinger du andre til å ta den 'voksne' rollen overfor deg!

 

Hvis du vil behandles som voksen må du oppføre deg som voksen. Det innebærer dessverre å tåle at folk stiller kritiske spørsmål eller er uenig med deg i dine valg!

 

Og jeg har ikke sagt noe om at jeg ikke tror du blir en god mamma! Eller at dere ikke har tenkt gjennom disse tingene! Kjempefint at dere har det!

 

Veldig enig i dette. Jeg skrev egentlig et veldig positivt og langt svar til deg over. Men nå begynner jeg å skjønne hvorfor andre behandler deg som et barn, hi.

 

Anonymous poster hash: 0abf1...b77

[Anonym bruker]

Vel, mine foreldre sluttet altfor tidlig å behandle meg som et barn. Eller det vil si de sluttet å være foreldre da jeg var et barn. Det var mye ansvar å få for tidlig, og jeg sliter i voksen alder. Så jatakk til foreldre som noen ganger skreller poteten min. Min mor lagde en gang matpakke til meg da jeg gikk i tredje gym og vi hadde forsovet oss alvorlig på eksamensdagen min. Den matpakken fikk meg til å grine fordi det trolig var første gang hun smurte matpakke til meg.

 

Anonymous poster hash: 4f109...a2a

[Anonym bruker]

 

 

Må jeg forsvare meg også nå.. ? Det var ikke et spørsmål til dere om jeg er "godkjent" mamma jeg var ute etter. Det er nettop denne kritiske tonen som gjør meg oppgitt. Tror ikke du at jeg og min samboer har gått igjennom alle diss "punktene" du stiller spørsmålstegn ved? Jeg hadde aldri i verden avgjort om det var riktig å få barn, med mindre alt var lagt til rette for at det skal gå bra.

 

Jeg ønsker ikke å være en A4, "som alle andre" som bare følger strømmer, har du krysset av alt på lista person. Men om du er redd for at barnet mitt ikke skal få det bra, kan jeg betrygge deg med at alt er i den skjønneste orden, både utdanningsmessig (høgskole), økonomisk og bolig

 

Og om du også lurte på om vi har et stabilt, nært forhold og er fulle av kjærlighet, omsorg og trygget for våre fremtidige barn, så kan jeg bekrefte det også..

 

 

Anonymous poster hash: 5e49f...00d

Det første du må gjøre, er i alle fall å trekke inn piggene! I dette svaret er du en survete tenåring, og hvis dette er tonen du bruker til dine foreldre, så forstår jeg godt deres bekymring.

 

Det ER tidlig å planlegge barn som 22-åring i Norge i dag. Det har ingen hast. Du kan veldig gjerne bli en aldeles utmerket mor nå, det kan du også bli om 1ti år. Akkurat som man kan bli en dårligere mor i samme aldersgrupper. Mitt råd er likevel at du trenger ikke å forhaste deg.

 

Anonymous poster hash: fbc4a...12f

[Anonym bruker]

Vel, mine foreldre sluttet altfor tidlig å behandle meg som et barn. Eller det vil si de sluttet å være foreldre da jeg var et barn. Det var mye ansvar å få for tidlig, og jeg sliter i voksen alder. Så jatakk til foreldre som noen ganger skreller poteten min. Min mor lagde en gang matpakke til meg da jeg gikk i tredje gym og vi hadde forsovet oss alvorlig på eksamensdagen min. Den matpakken fikk meg til å grine fordi det trolig var første gang hun smurte matpakke til meg.

 

Anonymous poster hash: 4f109...a2a

Veldig trist å høre at du hadde en slik oppvekst. Slik skal det jo virkelig ikke være.. 

Jeg ønsker selvsagt ikke at de skal slutte å behandle meg som datteren sin, men litt støtte og bekreftelse gjør godt noen ganger  

 

Anonymous poster hash: 5e49f...00d

[MammantilNurket]

Nyt det!

Vær glad for at du har foreldre som bryr seg og som er i live. Jeg nærmer med 40 og flere av vennene mine har allerede mistet sine.

Når det er sagt ville jeg heller prioritert høyere utdannelse, jobb/karrière, samt spart opp penger til å kjøpe leilighet/hus før jeg fikk barn. Nyt friheten, reis, studér, gjør morsomme ting, møt spennende mennesker. Det er ikke gitt at han som er mannens ditt liv tidlig i tyveårene fortsatt er mannen i ditt liv når du bikker tredve ...

Det skjer mye med oss i tyveårene.

[Anonym bruker]

Var ikke meningen å svare på en måte som skulle virke så "forsvarende". Gikk kanskje litt fort over tastaturet, men jeg følte det var unødvendig å bli kritisk og komme med råd, da jeg ikke spurte om deres synspunkt til mine valg, men la ut om en liten frustrasjon som var generell og ikke spesifikk til akkurat det valget, det var bare et eksempel.

Jeg er nok sikkert ikke som alle andre 22åringer, men jeg var aldri som alle andre 16 åringer heller. Kjæresten min er 27 og det er en grunn til at jeg falt for en eldre mann  

HI

Anonymous poster hash: 5e49f...00d

[Anonym bruker]

Tror man alltid vil være barnet i deres øyne..

 

 

Mamma bestemte seg for å ha "praten" med meg.. Dette skjedde for noen uker siden. Er 30+, og 3 barn... Så tror man aldri blir helt voksen i deres øyne.. Og ja, det var pinlig!

Anonymous poster hash: cce12...de8

[Anonym bruker]

En "eldre" mann....

Anonymous poster hash: 26438...c39

[Anonym bruker]

 

En "eldre" mann....

 

Anonymous poster hash: 26438...c39

 

Ja, som i eldre enn meg selv? 

 

Anonymous poster hash: 5e49f...00d

[Nyttårs barn]

 

Ja, som i eldre enn meg selv? 

 

Anonymous poster hash: 5e49f...00d

 

Måtte også flire litt av den HI.

Dere er fremdeles veldig unge. Om mine barn hadde snakket frempå om barn som 22 åringer, hadde jeg nok også stilt noen kritiske spørsmål. Det er så mye man kan gjøre, reise, bygge opp karriere, ta videreutdanning.

Men du høres ut som en veldig oppegående jente, og du blir nok en flott mamma!

[Anonym bruker]

Min side behandler oss som voksne. Men svigers... Jeg føler meg 4 år når de hver eneste dag de er på besøk sier "Dere må gjøre som dere vil, ikke tenk på oss, bare se på film eller noe slikt dere". Da føler jeg meg liten da... Og jeg nærmer meg 40!

 

Anonymous poster hash: ff9bf...fef