Er det greit at kjæresten snakker sånn til meg?

[Anonym bruker]

I går fortsatte han hele dagen med å kjøpe ting til meg, si fine ting. 

 

I dag har jeg problemer med å puste. Jeg ser flere og flere ting som er fælt med han. Ting jeg burde gått ifra for leeeeenge siden. Mange mange dealbreakers. 

 

Men jeg klarer faen ikke å få meg til å tenke på livet uten han Han har gitt meg så mange fine opplevelser i form av reiser og vi har det mye bra sammen. Vi ler sammen hver eneste dag.. Han er ikke utro og investerer all sin tid i oss. 

 

Føles ut som om jeg er sammen med en schizo for å være helt ærlig. På den ene siden er han verdens beste, på den andre er han en av de verste. 

 

Jeg kan ikke ringe krisesenteret. Det er for de som blir mishandlet og ikke tør å gå fordi de føler seg truet. Det gjør ikke jeg. Jeg KAn gå, men jeg vil ikke fordi jeg er så emosjonelt knyttet til han og har så lite selvfølelse og selvtillit. Jeg er dum. Rett å slett. 

 

Jeg kan forsåvidt gå til familievernkontoret på samtaler alene i begynnelsen, det går an. Men jeg er litt redd for hva de vil si, når jeg velger en sånn man i et hus med barn i. Og jeg tør ikke snakke med venniner om det, for da vil de synes at jeg er dum som blir hos han. 

 

Men skal jeg forlate han, trenger jeg hjelp.. For det er helt sinnsykt vanskelig når vi har det så mye fint også. Om han bare kunne skjerpe seg  

 

HI

Anonymous poster hash: 30a68...8e7

[Anonym bruker]

 

I går fortsatte han hele dagen med å kjøpe ting til meg, si fine ting. 

 

I dag har jeg problemer med å puste. Jeg ser flere og flere ting som er fælt med han. Ting jeg burde gått ifra for leeeeenge siden. Mange mange dealbreakers. 

 

Men jeg klarer faen ikke å få meg til å tenke på livet uten han Han har gitt meg så mange fine opplevelser i form av reiser og vi har det mye bra sammen. Vi ler sammen hver eneste dag.. Han er ikke utro og investerer all sin tid i oss. 

 

Føles ut som om jeg er sammen med en schizo for å være helt ærlig. På den ene siden er han verdens beste, på den andre er han en av de verste. 

 

Jeg kan ikke ringe krisesenteret. Det er for de som blir mishandlet og ikke tør å gå fordi de føler seg truet. Det gjør ikke jeg. Jeg KAn gå, men jeg vil ikke fordi jeg er så emosjonelt knyttet til han og har så lite selvfølelse og selvtillit. Jeg er dum. Rett å slett. 

 

Jeg kan forsåvidt gå til familievernkontoret på samtaler alene i begynnelsen, det går an. Men jeg er litt redd for hva de vil si, når jeg velger en sånn man i et hus med barn i. Og jeg tør ikke snakke med venniner om det, for da vil de synes at jeg er dum som blir hos han. 

 

Men skal jeg forlate han, trenger jeg hjelp.. For det er helt sinnsykt vanskelig når vi har det så mye fint også. Om han bare kunne skjerpe seg

 

HI

 

Anonymous poster hash: 30a68...8e7

 

 

 

Det ER vanskelig å gå. Men som en venninne svarte meg da jeg fortalte henne om det nerveslitende forholdet jeg levde i, men la til at vi jo hadde det fint når vi hadde det fint: Alle har det fint når de har det fint. Det avgjørende er hvordan man har det når det IKKE er fint. Føler man seg fremdeles respektert og verdifull? Eller føler man seg som verdiløst søppel som partneren kan dumpe all mulig dritt på?

 

Det at han nå er smørblid og gjør fine ting for deg er i mine øyne ikke formildende. Han vet at han har oppført seg grusomt, men er ikke mann for å innrømme det og be om unnskyldning. I stedet håper han at du skal glemme det bare han er supergrei nå. Men hvor mye er det verdt? Hvor mye skal det til før han brøler til deg igjen og sårer deg med vilje? 

 

Anonymous poster hash: 7b6a0...a6d

[Gjest Antarctica]

 

Det ER vanskelig å gå. Men som en venninne svarte meg da jeg fortalte henne om det nerveslitende forholdet jeg levde i, men la til at vi jo hadde det fint når vi hadde det fint: Alle har det fint når de har det fint. Det avgjørende er hvordan man har det når det IKKE er fint. Føler man seg fremdeles respektert og verdifull? Eller føler man seg som verdiløst søppel som partneren kan dumpe all mulig dritt på?

 

Det at han nå er smørblid og gjør fine ting for deg er i mine øyne ikke formildende. Han vet at han har oppført seg grusomt, men er ikke mann for å innrømme det og be om unnskyldning. I stedet håper han at du skal glemme det bare han er supergrei nå. Men hvor mye er det verdt? Hvor mye skal det til før han brøler til deg igjen og sårer deg med vilje?

 

Anonymous poster hash: 7b6a0...a6d

HELT enig!

Alle har det fint når de er enige og i godt humør. Når man aldri vet hva som utløser neste storm (eller man vet det altfor godt, og tripper på tærne i store ringer rundt det) så lever man i en usunn terrorbalanse.

 

Å kjøpe fine ting for å sette plaster på såret er nesten verre enn å late som ingen ting. Da forteller han jo indirekte at han vet det er galt, men uten å si det høyt og anerkjenne partnerens krenkelse. Det er sleipt.

[Anonym bruker]

Altså.. Det er jo annerledes med egne barn.

Den følelsen får en aldri av andres barn.

 

Men han virker ganske så umoden også, ønsker han barn selv?

Det virker som du strør salt i såret hans om at han ønsker seg et eget barn. Påpeker at det er sånn og sånn med egne barn.

 

 

Dere begge virker barnslige.

Gjør hva som føles riktig for deg.

 

Anonymous poster hash: c0421...999

[Anonym bruker]

Altså.. Det er jo annerledes med egne barn.

Den følelsen får en aldri av andres barn.

 

Men han virker ganske så umoden også, ønsker han barn selv?

Det virker som du strør salt i såret hans om at han ønsker seg et eget barn. Påpeker at det er sånn og sånn med egne barn.

 

 

Dere begge virker barnslige.

Gjør hva som føles riktig for deg.

 

Anonymous poster hash: c0421...999

 

 

Det virker overhodet ikke som om det er det HI gjør. 

 

Anonymous poster hash: 7b6a0...a6d

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen. Mannen min kan også fyre seg opp slik og kjefte og sånn. Men kort tid etter være snill og god som et lam. Kjenner min mann godt nå. Vet at han ikke tar det så alvorlig, fordi han ikke mener det så sterkt som det høres ut. Han bagatelliserer fordi det for ham er en bagatell.

 

Jeg har måtte ty til andre midler for å få ham til å skjønne meg, til å lytte til meg uten å gå i fullstendig forsvarsposisjon.

 

Jeg skriver brev, som han må lese alene. Oppskriften er å først beskrive hva som gjør deg sint og trist med måten dere kommuniserer på. Så skriv hvordan dere kan løse det, vær konkret. Hva forventer du av ham, og hva kan du selv gjøre? Avslutt brevet med å beskrive hva som er bra mellom dere, at du er glad i ham og at du vil dere skal ha det bra sammen.

 

Dette er terapeutisk, og lærer dere å kommunisere bedre og forstå hverandre bedre uten å krangle.

 

Det er verd å forsøke

 

Anonymous poster hash: 99e93...3ef