Er det greit at kjæresten snakker sånn til meg?

[Anonym bruker]

Skjønner at det er vanskelig å forklare her, men har ingen å prate med og begynner å lure litt på dette.. er ikke første gangen.

 

Vi snakker om barn, og jeg sier at det er helt annerledes med eget barn enn med andres. Så spør han hvorfor.

Jeg svarer med å fortelle hvor lykkelig barnet mitt gjør meg, hvor glad jeg blir for tegninger fra barnehagen og alt sånt. Da legger han til en tullete stemme, smiler falskt og sier : «jaaaa, sååååå koselig med de tegningene altså». Jeg blir litt lei meg, for jeg føler ikke jeg kan prate med han om koselige ting uten at han må tulle.

 

Da klikker han.

 

«nå kan du faen meg drite i å lage dårlig stemning! Forskning viser at mammaer har et spesielt forhold til barna sine og det forstår ingen andre. Jeg kommer aldri til å se barnet ditt sånn du ser det!! Og det kommer ingen andre til å gjøre heller!! Jeg har faen ikke.gjort deg noe så du kan bare drite i å oppføre deg sånn!! Du kan faen ikke forvente at jeg skal føle det samme som deg!»

 

Det var jo ikke det jeg ville. Han bare skreik, så jeg følte ikke for å prøve å forklare at det ikke var derfor jeg blir nedfor. Sa at «det er trist at du føler du må tulle når jeg snakker om sånne ting.. hadde væært koselig om du kunne latet som at du brydde deg når jeg snakker om ting som er viktig for meg.»

 

«fy faen. Snakker som om jeg ikke bryr meg om ungen!!! Jeg gjør det, men ikke på samme måte som deg! »

 

Så gikk han ut å tok en røyk. Jeg sitter på badet og vet ikke hva jeg skal gjøre..

 

Anonymous poster hash: 30a68...8e7

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det ikke greit. 

Hva skal du gjøre med det?

Anonymous poster hash: 7e348...dc1

[Anonym bruker]

Måten han snakker til deg på virker ikke ok nei. Men han må jo få mene hva han vil men burde kunne snakke om det uten å snakke slik du beskriver. Er ditt barn deres felles barn?

 

Anonymous poster hash: 0d9db...919

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke orket et forhold med en mann som stadig banner og steiker til meg! Og jeg hadde i hvert fall aldri fått barn med en slik mann!!

 

Mannen har et poeng i at du ikke kan forvente at han har samme følelser for ditt barn som det du selv har. Men det forventer du jo heller ikke. Problemet er at han går i forsvar, føler det som en kritikk, og ikke lytter til det du sier.

 

Jeg ville ikke fått barn med den mannen, for det virker som om han sier at han vil være mye mer glad i et barn dere ev. får sammen enn det du har fra før. Igjen, akkurat det er forsåvidt forståelig. Men det jeg får inntrykk av er at han er typen som kommer til å forskjellsbehandle ditt særkullsbarn og det barnet dere ev. får sammen.

 

Du sier at han stadig snakker til deg på den måten du forteller om her. Det hadde jeg ikke funnet meg i!

 

Om du likevel gir ham en sjanse videre, pass på at du IKKE får barn med ham med det første. Krev at dere går i parterapi, for slik dere kommuniserer er ikke et godt hjem å vokse opp i for noen barn.

 

Vil han ikke i parterapi for at dere skal lære dere å kommunisere bedre, da hadde jeg avsluttet forholdet.

Anonymous poster hash: c6575...7cc

[Anonym bruker]

Det er mitt barn fra før av ja.. vi har vært sammen nesten 4 år, og har det mye fint. Men jeg kan ikke ta opp noe jeg ikke synes er greit i forholdet på en rolig måte uten at det blir sånn her. Og han har sagt mye mer provoserende ting, og når jeg da blir rasende er det jeg som er psyko..

 

Vi krangler ikke når barnet er hjemme, det er hos pappaen sin nå. Så det er sagt. Og det er heller ikke ofte at det er sånn, men jeg blir utrolig lei meg, frustrert, sint, redd og aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Går jeg nå og sier at det ikke er greit at han prater sånn til meg kommer han til å kjefte og skrike på meg for at det var jeg som gjorde han sint og skal fremstille han som en dust selvom han ikke har gjort noe. Garantert. Det er typisk meg, jeg ødelegger hele dagen/helgen.. sånne ting.

 

Har bedt om parterapi, men det vil han hvertfall ikke.

 

En side av meg har hatt lyst til å gå i flere år, men jeg klarer ikke. Han er veldig god når han ikke er sint. Han er der for oss, forsørger oss, gir meg alt av tid og reiser. Ikke såå god på å vise følelser, men han prøver. Så kommer sånne dager som dette og da føler jeg meg kjempedust som blir.

 

Ikke lett...

 

Han er den beste kjæresten jeg har hatt, og eneste trofaste.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 30a68...8e7

[Anonym bruker]

Det er mitt barn fra før av ja.. vi har vært sammen nesten 4 år, og har det mye fint. Men jeg kan ikke ta opp noe jeg ikke synes er greit i forholdet på en rolig måte uten at det blir sånn her. Og han har sagt mye mer provoserende ting, og når jeg da blir rasende er det jeg som er psyko..

 

Vi krangler ikke når barnet er hjemme, det er hos pappaen sin nå. Så det er sagt. Og det er heller ikke ofte at det er sånn, men jeg blir utrolig lei meg, frustrert, sint, redd og aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Går jeg nå og sier at det ikke er greit at han prater sånn til meg kommer han til å kjefte og skrike på meg for at det var jeg som gjorde han sint og skal fremstille han som en dust selvom han ikke har gjort noe. Garantert. Det er typisk meg, jeg ødelegger hele dagen/helgen.. sånne ting.

 

Har bedt om parterapi, men det vil han hvertfall ikke.

 

En side av meg har hatt lyst til å gå i flere år, men jeg klarer ikke. Han er veldig god når han ikke er sint. Han er der for oss, forsørger oss, gir meg alt av tid og reiser. Ikke såå god på å vise følelser, men han prøver. Så kommer sånne dager som dette og da føler jeg meg kjempedust som blir.

 

Ikke lett...

 

Han er den beste kjæresten jeg har hatt, og eneste trofaste.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 30a68...8e7

 

Han manipulerer deg og psyker deg ned. Du lever i et forhold med en mann som mishandler deg psykisk.

 

At han er god innimellom er typisk, han må jo være det for å holde på deg nok til at han kan bryte deg enda mer ned litt etter litt.

 

Han er skummel, fordi han snur alt og gjør alt til din skyld. Det er typisk manipulerende oppførsel, klassisk for en mann som bryter ned sin partner.

 

Du sier at dette er det beste forholdet du har hatt....

Likevel sier du at  "jeg blir utrolig lei meg, frustrert, sint og redd...".

Det er IKKE et godt forhold du er i når han du lever med gjør deg redd!!!

Og prøver du å snakke ordentlig med ham, da... "kommer han til å kjefte og skrike på meg for at det var jeg som gjorde han sint og skal fremstille han som en dust selvom han ikke har gjort noe. Garantert. Det er typisk meg, jeg ødelegger hele dagen/helgen."

 

Kjære deg, du lever IKKE i et godt forhold. Tvert om lever du med en mann som mishandler deg psykisk!

 

Vær så snill, ta en telefon til et krisesenter og snakk med dem der, alternativt bestill time til deg selv på familievernkontoret.

Jeg GARANTERER deg at et krisesenter vil ta deg på alvor om du forteller alt han gjør med deg (du sier selv det er mye mer og verre ting han sier). Du vil også bli rådet til å komme deg bort fra ham! Og du kan få hjelp til å komme deg bort.

 

Jeg har stor medfølelse med deg, at det er vanskelig. Men jeg blir også litt sint, for barnet ditt fortjener å vokse opp i et hjem hvor stefar ikke gjør mamma redd, hvor mamma ikke er redd for å irritere stefar pga. følgene det får.

Du unnskylder ham (og deg selv) ved å si at dere ikke krangler når barnet ditt er hjemme.

Grunnen til det er jeg villig til å vedde på er fordi DU tilpasser deg, venter med å ta opp ting, ikke tør ta opp ting med ham når barnet er hjemme.

Vel, det kommer ikke til å vare bestandig. Og hvordan skal du beskytte et felles barn dere ev. får??

 

Du lurer deg selv om du tror barnet ditt ikke får med seg at stemningen mellom deg og samboeren din er som det er. Barnet får også med seg at du blir mer og mer redd din egen skygge, ikke tør stå opp for egne retter og meninger. Barnet vil få med seg at mamma alltid må følge stefars vilje, ellers blir det bråk. Tro meg, selv om du og mannen bare krangler når barnet ditt er borte så merker barnet likevel at det ikke er noe sunt forhold mellom dere.

 

Vær så snill, ta en telefon til et krisesenter og be om å få snakke med noen der. Fortell alt om hvordan du har det hjemme, fortell alt mannen gjør og hvordan du føler deg.

 

Det at du sier at dette er det beste forholdet du har hatt viser bare hvor hjernevasket du er blitt av denne mannen som manipulerer og mishandler deg psykisk!

 

Ta ansvar for deg selv og barnet ditt - om mannen nekter parterapi må du gå.

 

Søk rådgivning på krisesenteret!

 

Anonymous poster hash: c6575...7cc

[Anonym bruker]

Men du starter jo hele greia med å si at alt er annerledes med eget barn! Og så blir du snurt fordi han ikke føler det samme overfor ditt barn(som ikke er hans) som du gjør? Jeg synes ikke det er greit å banne og steike som du sier han har gjort,men herre min hatt du høres sannelig ut som et gnægende kvinnfolk. Nei, han føler nok ikke det samme for ditt barn som du gjør, hvilket du har påpekt for ham. Ikke bli sur for at det er som du sier det er! Du har rett! Vær fornøyd med det.

 

Anonymous poster hash: 1c4d9...401

[Anonym bruker]

Men du starter jo hele greia med å si at alt er annerledes med eget barn! Og så blir du snurt fordi han ikke føler det samme overfor ditt barn(som ikke er hans) som du gjør? Jeg synes ikke det er greit å banne og steike som du sier han har gjort,men herre min hatt du høres sannelig ut som et gnægende kvinnfolk. Nei, han føler nok ikke det samme for ditt barn som du gjør, hvilket du har påpekt for ham. Ikke bli sur for at det er som du sier det er! Du har rett! Vær fornøyd med det.

 

Anonymous poster hash: 1c4d9...401

Hun ble jo ikke sur for at han ikke var like glad i barnet som hun er selv, det var en beskyldning han brølte til henne da hun sa i fra om at det ikke var greit at han latterliggjorde henne. 

 

Anonymous poster hash: 92b3d...14e

[Anonym bruker]

Dette er ikke en mann å satse på.

 

Anonymous poster hash: 96203...f4f

[Yellow Brick Road]

Bortsett fra at det å skrike til hverandre eller at den ene skriker til den andre, var det jo ikke noe galt i det som ble sagt. Han har jo helt rett i alt han sier.  Det høres rett og slett ut som om dere har et kommunikasjonsproblem.  Ut fra det du skriver, synes jeg det er helt utrolig at noen kan definere ham som en manipulerende verbal misshandler.  Jeg må i alle fall vite mye mer før jeg kan si noe sånn, ut fra det du skriver, kan det like gjerne dreie seg om at dere kommuniserer på forskjellige plan.  Han fleiper med deg, du tar deg nær av fleipen. Folk har også forskjellige måter å "krangle" på, du synes at det er vondt når han hever stemmen, noe jeg skjønner, kjefting er ikke noe greitt, men mange lever i lykkelig forhold hvor temperaturen blir høy og høylydt. Mannen min kommer fra en familie hvor man aldri diskuterer ting, man snakker rolig om ting og går bort i fra temaet om man er altfor uenig.  

 

Hjemme hos meg kan vi ha skikkelig diskusjoner om alt fra politikk til hva vi har lyst til å gjøre, og selv om ingen av oss hever stemmen, oppfattet mannen min det alltid som at vi kranglet.  Jeg ble ganske sprø i begynnelsen av å alltid måtte gå rundt grøten når vi kom inn på lignende tema hos svigers. Så mens du blir lei deg og sur når mannen hever stemmen,, kan det jo godt hende at han blir helt sprø av dine forsøk på å forklare ihjel ting, eller det er i alle fall sånn han oppfatter det. Kanskje.  Eller kanskje han er en drittsekk.  Det vet du bedre enn oss. Men dette er ikke noe som skjer ofte, skriver du.  Dere krangler ikke når barnet er der, det er jo et positivt tegn.  Hadde han vært en drittsekk hadde han dritt i om ungen var tilstede.

 

Ønsker du å leve sammen med fyren, må dere rett og slett, med eller uten hjelp, ha en god prat om forholdet deres og hvordan dere kommuniserer med hverandre og sørge for at dere forstår hverandre og skjønner hva som gjør den andre lei / sint.

[Anonym bruker]

Bortsett fra at det å skrike til hverandre eller at den ene skriker til den andre, var det jo ikke noe galt i det som ble sagt. Han har jo helt rett i alt han sier.  Det høres rett og slett ut som om dere har et kommunikasjonsproblem.  Ut fra det du skriver, synes jeg det er helt utrolig at noen kan definere ham som en manipulerende verbal misshandler.  Jeg må i alle fall vite mye mer før jeg kan si noe sånn, ut fra det du skriver, kan det like gjerne dreie seg om at dere kommuniserer på forskjellige plan.  Han fleiper med deg, du tar deg nær av fleipen. Folk har også forskjellige måter å "krangle" på, du synes at det er vondt når han hever stemmen, noe jeg skjønner, kjefting er ikke noe greitt, men mange lever i lykkelig forhold hvor temperaturen blir høy og høylydt. Mannen min kommer fra en familie hvor man aldri diskuterer ting, man snakker rolig om ting og går bort i fra temaet om man er altfor uenig.  

 

Hjemme hos meg kan vi ha skikkelig diskusjoner om alt fra politikk til hva vi har lyst til å gjøre, og selv om ingen av oss hever stemmen, oppfattet mannen min det alltid som at vi kranglet.  Jeg ble ganske sprø i begynnelsen av å alltid måtte gå rundt grøten når vi kom inn på lignende tema hos svigers. Så mens du blir lei deg og sur når mannen hever stemmen,, kan det jo godt hende at han blir helt sprø av dine forsøk på å forklare ihjel ting, eller det er i alle fall sånn han oppfatter det. Kanskje.  Eller kanskje han er en drittsekk.  Det vet du bedre enn oss. Men dette er ikke noe som skjer ofte, skriver du.  Dere krangler ikke når barnet er der, det er jo et positivt tegn.  Hadde han vært en drittsekk hadde han dritt i om ungen var tilstede.

 

Ønsker du å leve sammen med fyren, må dere rett og slett, med eller uten hjelp, ha en god prat om forholdet deres og hvordan dere kommuniserer med hverandre og sørge for at dere forstår hverandre og skjønner hva som gjør den andre lei / sint.

 

Hi skriver at han har gjort mye verre ting enn den episoden hun forteller om her. Hun forteller at hvis hun forsøker å ta opp disse tingene med ham på en saklig måte så eksploderer han, skriker til henne og beskylder henne for å være skyld i alt og at hun er psyko.

Klassisk oppskrift på en manipulerende mann!

 

Du skriver at de må ha "en god prat om forholdet deres" - vel, når Hi forsøker å ta opp ting som ikke fungerer så blir hun skreket til, bannet til og kjeftet på, han tar ingen selvkritikk og skylder alt på henne.

Det åpner ikke for god kommunikasjon eller å forstå hverandre.

 

Videre vil han ikke være med i parterapi, noe som viser at han ikke har tenkt å endre noe som helst.

 

I tillegg har Hi i flere år (de har bare vært sammen i fire år...) ønsket å gå fra ham pga. dette, men hun tør ikke.

Når de har de kranglene blir hun redd ham pga. væremåten hans.

 

Trenger du virkelig vite særlig mer??

 

Anonymous poster hash: c6575...7cc

[Yellow Brick Road]

 

Hi skriver at han har gjort mye verre ting enn den episoden hun forteller om her. Hun forteller at hvis hun forsøker å ta opp disse tingene med ham på en saklig måte så eksploderer han, skriker til henne og beskylder henne for å være skyld i alt og at hun er psyko.

Klassisk oppskrift på en manipulerende mann!

 

Du skriver at de må ha "en god prat om forholdet deres" - vel, når Hi forsøker å ta opp ting som ikke fungerer så blir hun skreket til, bannet til og kjeftet på, han tar ingen selvkritikk og skylder alt på henne.

Det åpner ikke for god kommunikasjon eller å forstå hverandre.

 

Videre vil han ikke være med i parterapi, noe som viser at han ikke har tenkt å endre noe som helst.

 

I tillegg har Hi i flere år (de har bare vært sammen i fire år...) ønsket å gå fra ham pga. dette, men hun tør ikke.

Når de har de kranglene blir hun redd ham pga. væremåten hans.

 

Trenger du virkelig vite særlig mer??

 

Anonymous poster hash: c6575...7cc

 

 

Hun sier ikke at hun ikke tør å forlate ham, hun sier at hun ikke klarer.  Det er, eller kan i alle fall være, to vidt forskjellige ting. Han har sagt verre ting? Er det verre ting, eller er det HI som oppfatter det sånn?  Er han farlig eller "bare" høylydt? Oppfatter han HI's måte å ta opp ting på som saklig eller som sytete og klagete?  Jeg sier ikke at mannens måte å oppføre seg på er ok, men det er fremdeles ingenting her som beviser at det ikke er et kommunikasjonsproblem.  Det trenger ikke å være det, jeg skrev at det er godt mulig at han er en drittsekk - men det vet HI bedre enn meg. Om hun ikke vil fortsette forholdet sånn som det er, har hun bare to muligheter:  Prøve å få til en god samtale eller gå. Og ønsker hun å få til en samtale, kan hun ikke gjøre så mye med ham, men hun kan vurdere om det er noe i måten hun kommuniserer på som han kan missforstå og det kan hun kanskje gjøre noe med, uten at det betyr at det er hennes skyld. Går det ikke an å få til en samtale alene og han ikke vil være med på en samtale med utenforstående som kan hjelpe til, så er løsningen for HI å forlate ham.  Det kan godt hende at det er det riktige å gjøre, men jeg tenker at det er veldig lite hjelp i å rope "Forlat drittsekken" uten å prøve å gi HI noen alternative tanker om løsninger. Det er antageligvis akkurat det samme de vil gjøre hos en familieterapeut. 

[Anonym bruker]

Hun sier ikke at hun ikke tør å forlate ham, hun sier at hun ikke klarer.  Det er, eller kan i alle fall være, to vidt forskjellige ting. Han har sagt verre ting? Er det verre ting, eller er det HI som oppfatter det sånn?  Er han farlig eller "bare" høylydt? Oppfatter han HI's måte å ta opp ting på som saklig eller som sytete og klagete?  Jeg sier ikke at mannens måte å oppføre seg på er ok, men det er fremdeles ingenting her som beviser at det ikke er et kommunikasjonsproblem.  Det trenger ikke å være det, jeg skrev at det er godt mulig at han er en drittsekk - men det vet HI bedre enn meg. Om hun ikke vil fortsette forholdet sånn som det er, har hun bare to muligheter:  Prøve å få til en god samtale eller gå. Og ønsker hun å få til en samtale, kan hun ikke gjøre så mye med ham, men hun kan vurdere om det er noe i måten hun kommuniserer på som han kan missforstå og det kan hun kanskje gjøre noe med, uten at det betyr at det er hennes skyld. Går det ikke an å få til en samtale alene og han ikke vil være med på en samtale med utenforstående som kan hjelpe til, så er løsningen for HI å forlate ham.  Det kan godt hende at det er det riktige å gjøre, men jeg tenker at det er veldig lite hjelp i å rope "Forlat drittsekken" uten å prøve å gi HI noen alternative tanker om løsninger. Det er antageligvis akkurat det samme de vil gjøre hos en familieterapeut. 

 

Jeg anbefalte Hi i mitt første svar å oppsøke parterapi. Det var hennes svar til det som gjorde at jeg mener han manipulerer henne på en farlig måte. Hun forsøker å ta opp ting som ikke fungerer i forholdet, han ender hver gang med å skrike og kjefte på henne, skylde på henne og kalle henne psyko og gjøre henne redd. Parterapi vil han ikke.

 

Jeg har gitt Hi alternative løsninger - parterapi, siden de selv ikke greier å kommunisere. Jeg foreslo parterapi for at de skal kunne lære seg å kommunisere på en god og sunn måte. Men mannen nekter. Og fortsetter å være på samme måte mot henne slik at hun psykes mer ned. Han gir henne all skyld for å ødelegge tid de har sammen, men nekter å ta noe som helst skyld selv - bare skriker til Hi og gjør henne redd og nedpsyket.

 

Jo lenger Hi blir i dette forholdet, jo mer nedpsyket blir hun. Hun sier i hovedinnlegget at hun ikke har noen å snakke med om dette. Det er skummelt, fordi det er klassisk for manipulerende menn å isolere kvinnene slik at de ikke har noe støtteapparat når forholdet blir mer og mer usunt.

 

Så lenge mannen nekter å snakke rolig om forholdet og nekter å være med i parterapi, da kan HI kun gjøre noe med seg selv. Siden hun ikke har noen å støtte seg til er det eneste fornuftige å be henne kontakte fvk eller krisesenteret slik jeg har gjort ovenfor.

 

Og siden Hi har barn i dette usunne forholdet så må hun gjøre noe med dette! Og i hvert fall ikke få barn med denne mannen!

 

Anonymous poster hash: c6575...7cc

[Anonym bruker]

Jeg tok opp med han i går.. sa at han/vi trenger hjelp. At jeg ikke ønsker å bli ropt til lenger, og hvertfall ikke utsette barnet mitt for å se det. Da sier han : "Jeg ropte ikke til deg, hele greia var veldig unødvendig." 

 

Sov på sofaen i natt, for jeg klarte ikke sove vedsiden av han.. I dag later han som ingenting. Har kjøpt inn favorittmaten min, og dessert. Sier ingenting om i går. Jeg blir smågal. 

 

Vil bare ha et normalt forhold.. 

Anonymous poster hash: 30a68...8e7

[Anonym bruker]

 

Jeg tok opp med han i går.. sa at han/vi trenger hjelp. At jeg ikke ønsker å bli ropt til lenger, og hvertfall ikke utsette barnet mitt for å se det. Da sier han : "Jeg ropte ikke til deg, hele greia var veldig unødvendig." 

 

Sov på sofaen i natt, for jeg klarte ikke sove vedsiden av han.. I dag later han som ingenting. Har kjøpt inn favorittmaten min, og dessert. Sier ingenting om i går. Jeg blir smågal. 

 

Vil bare ha et normalt forhold.. 

 

Anonymous poster hash: 30a68...8e7

 

 

Hva mer trenger du å vite om ham, Hi?

 

Atter en gang bagatelliserer han ting, han er ikke villig til å ha en konstruktiv samtale om forholdet, han er ikke villig til å være med i parterapi.

 

I dag prøver han å reparere med å kjøpe middag/dessert til deg.

Men det at han gjør dette vil ikke reparere noe som helst, heller det motsatte.

Han bryr seg ikke om dine følelser. Hadde han gjort det så hadde han lyttet til deg. Han ville bedt om unnskyldning for å ha gjort det han har gjort. Han ville ønsket å bli med i parterapi for å få et godt forhold.

Men han er ikke interessert i et forhold som er godt for dere begge to - han er bare interessert i et forhold som er slik HAN vil at det skal være.

 

Snakk med ham nå i kveld. Fortell ham at det å kjøpe middag/dessert til deg er positivt, men at det ikke endrer noe på det som ikke fungerer i forholdet. Så forteller du ham at enten så blir han med i parterapi, eller så blir det slutt.

Vil han ikke bli med i parterapi, da ser du tydelig at du ikke er mye verdt for ham. Får han ikke alt på sin måte så er han ikke interessert i deg. Om han virkelig bryr seg om deg, da blir han med i parterapi.

 

Snakk med ham igjen. Det er eneste måten å få et normalt forhold på!

 

Hvis han nekter å bli med i parterapi - supert, da avslutter du forholdet og gir deg selv muligheten til å få et fint og normalt forhold med en annen mann i fremtiden!

 

 

 

Anonymous poster hash: c6575...7cc

[Anonym bruker]

Ikke la barnet ditt vokse opp med en mann som snakker slik til deg. Min samboer og far til mitt barn endret seg totalt etter fødsel og begynte også å rope, være aggressiv og stygg mot meg. Sa klart i fra at det er rett i terapi og om ikke det hjelper er vi ferdig. Han ble med, men om han noen gang roper til meg på den måten igjen så går jeg og ser meg aldri tilbake. Jeg vokste selv opp med foreldre som kranglet, ropte og snakket stygt til hverandre og det skal ikke mitt barn oppleve. Han behandler deg ikke bra, det er måten han snakker på som viser at han ikke har respekt for deg. Sett deg i respekt og still dine krav, innfrir han ikke så går du. Ingen mellomting, enten så oppfører han seg eller så er det over. Ferdig snakket. 

Anonymous poster hash: 14e52...e5d

[Anonym bruker]

Det er absolutt ikke greit. Det er faktisk, slik jeg ser det, en total deal breaker i et forhold. Neida, han vil aldri kunne oppleve ditt barn slik du gjør det. Det regner jeg med at du også vet. Men å "gni" det inn på en måten han gjør er bare ondt. Noen ting behøver man bare ikke å si. Jeg sier for eksempel ikke til mannen min, som er veldig knyttet til foreldrene sine, at jeg aldri vil bli like glad i dem som i mine egne foreldre. Jeg er glad i dem, de er flotte svigerforeldre, men det er ikke foreldrene mine. Jeg vil aldri oppleve dem på samme måte som han gjør. Men jeg sier det jo ikke til ham, prøver å såre ham med å fortelle ham at mennesker han elsker ikke er like viktige for meg. For selvsagt er slikt sårende. Kjæresten din høres egentlig sjalu ut. Å være sjalu på et barn er lite sjarmerende. Og å latterliggjøre deg slik, og siden eksplodere på en så barnslig og ubehersket måte,er uakseptabelt. Punktum. Ikke la deg behandle slik. Han er jo slem mot deg. 

Anonymous poster hash: 7b6a0...a6d

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke greit. Denne mannen må du kvitte deg med nå! Barnet ditt må få slippe å høre hvordan du blir behandlet.

 

Anonymous poster hash: c6428...a76

[Anonym bruker]

Jeg tenker følgende: 

- Det er sikkert jeg som gjør han sånn, og jeg sa sikkert noe dumt som såret han. 

- Hvis jeg går fra han kommer jeg til å få det dritt, og han bra. 

- Tenk om jeg går ifra mannen i mitt liv.. 

- Han gjør så mye annet fint for meg, som jeg er så glad for.. 

 

Faen. Dette er drit vanskelig! Jeg tenker selv ofte at jeg burde gå, men så har vi det koselig.. så blir jeg usikker. 

 

Jeg må prøve å få han med på hjelp, men det tviler jeg veeeldig sterkt på at han blir med på. Har sagt nei før. 

 

HI

Anonymous poster hash: 30a68...8e7

[Anonym bruker]

Og bare så det er sagt. Jeg har INGENTING å sammenligne med. 

 

Alle tidligere forhold har vært møkk. Endt opp med at gutten/mannen har vært utro mot meg. Selv barnefar. Alle har blitt tullinger etter å ha vært sammen med meg en stund. 

 

Og det samme gjelder pappaen min. Han har vært utro mot de fleste av damene sine, og er helt håpløs på å prate om annet enn overfladisk. 

 

Mamma var bare sammen med drittsekker. Men jeg så at hun var ganske krass med de, så jeg tenkte ofte at det var hennes feil at de behandlet henne sånn. Selvom mamma var verdens fineste person for meg. Men det var mye krangling, kjefting.. sendte meg for å spionere på kjærestene hennes, for å se om de var utro. Noe hun var helt sikker på at alle var. 

 

ANER ikke hva man kan forvente i et forhold, og føler at forventningene mine er heelt urealistiske. 

 

HI

Anonymous poster hash: 30a68...8e7

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker følgende: 

- Det er sikkert jeg som gjør han sånn, og jeg sa sikkert noe dumt som såret han. 

- Hvis jeg går fra han kommer jeg til å få det dritt, og han bra. 

- Tenk om jeg går ifra mannen i mitt liv.. 

- Han gjør så mye annet fint for meg, som jeg er så glad for.. 

 

Faen. Dette er drit vanskelig! Jeg tenker selv ofte at jeg burde gå, men så har vi det koselig.. så blir jeg usikker. 

 

Jeg må prøve å få han med på hjelp, men det tviler jeg veeeldig sterkt på at han blir med på. Har sagt nei før. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 30a68...8e7

 

 

Mannen i ditt liv?

Om han virkelig er det, da er han villig til å bli med i parterapi for å redde forholdet. For hvis han bryr seg like mye som du gjør, da er han villig til å jobbe for forholdet.

Du sier han ikke vil det.... spør ham og si at det er siste sjanse. Da får du svaret ditt.

 

Uansett hva du har sagt eller gjort, dere er to i det forholdet. Ifølge ham er han ufeilbarlig, det er alltid din feil når han skriker til deg og kjefter på deg og gjør deg redd og ulykkelig. Han tar null ansvar for sin egen oppførsel, han tar null ansvar for sin del av forholdet. Og so what hvis du hadde vært skyld i "alt" - om han likevel virkelig ønsket å være sammen med deg så hadde han ønsket å få forholdet bra. Men han vil ikke. For hvis han blir med i parterapi, da må han ta ansvar for sin rolle. Du har ansvar for din del. Han har ansvar for sin del. Han er ikke villig til å ta ansvar for noe av sin egen oppførsel.

 

Mannen i ditt liv?? Du skrev over her at alt du ønsker deg er et normalt forhold. Ved å si det så sier du også at du VET at det forholdet du er i ikke er normalt slik det er i dag! Du VET dette, Hi! Innerst inne VET du det!

Hvis du forestiller deg mannen i ditt liv, ikke som ham, men om du skulle beskrive en slik mann.... hvilke egenskaper skulle han ha? Tenk litt på det.

For min del er respekt og tillit en stor, stor del av forholdet. Om en mann ikke respekterer meg, da er det ikke noe som helst å bygge et forhold på. For da bygger du et hus på gelemurer som aldri vil greie tyngden av huset.

God kommunikasjon er et absolutt krav også. Trenger ikke alltid være perfekt, men det må gå an å oppføre seg sivilisert og på en ordentlig måte selv når man er uenig. Og vet du, aldri noensinne har en mann ropt til meg, skreket til meg eller bannet til meg. Aldri!

Videre ser jeg på et forhold som et samspill. To ulike personer som har så mye til felles at man kan bygge videre på det i tillegg til tiltrekningen. Man må gi og man får. Av og til må kompromisser inngås.

Din samboer nekter å innse at han kan være medvirkende til problemene dere imellom. Det er ikke noe samspill mellom dere. Han dirigerer, du spiller, når du ikke er redd eller for å slippe å bli redd.... Mannen din er ikke interessert i kompromiss, for han respekterer ikke dine følelser som viktige.

Han gjør deg ulykkelig gang på gang. Han driter i det.

 

Han gjør deg lykkelig innimellom. Han må jo gjøre det, hvis ikke hadde til og med du gått for lenge siden. Så han er hyggelig med deg for å få kontroll på deg, få deg til å bli, få deg til å fortsette å akseptere at han driter i dine følelser.

 

Du tviler på at han vil være med i parterapi. Du sier dere trenger hjelp for å redde forholdet. Han nekter. Da er han ikke interessert i å redde forholdet. Han vil ha det 100 % på sin måte, hvis ikke driter han i det og deg. Og han tør si nei til parterapi fordi han er sikker på at du ikke vil gå fra ham. Han er sikker på at du blir uansett hvor mye han sårer deg, skremmer deg, driter i dine følelser.

 

Blir du virkelig i et forhold med en slik mann?

 

Får du ham med i parterapi, så for all del, forsøk å redde forholdet. Du sier jo selv at han også har gode sider (alle har jo det, til og med psykopater...). Hvis de gode sidene er sterke nok er han villig til å kjempe for forholdet ved å bli med i parterapi.

Dere kan begge lære mye om hvordan kommunisere bedre, og det er jo i så fall bra. Men ingen kan redde et forhold alene. Han må ville det også. Men vil han det? Spør ham om han blir med i parterapi, fortell ham at nå er det siste gang du spør, du mener alvor.

 

 

Og ang. det du skriver om at du ikke vet hvordan et forhold skal være, at du aldri har sett eller opplevd et godt forhold. Det gjør alt mer utfordrende for deg, fordi den "normalen" du er vokst opp med og har opplevd som voksen ikke er normalt.

Men vet du, du skrev selv "Vil bare ha et normalt forhold."... det viser at du vet ganske mye om hva et godt forhold er.

Du ser mange sider ved et godt forhold med mannen du er sammen med nå. Men du ser også mange sider du VET ikke er et godt forhold. Du prøver å ta opp ting på en ordentlig måte med ham, dvs. du VET at man bør holde seg noenlunde saklig og konstruktiv når man diskuterer ting som ikke fungerer i et forhold.

Du blir lei deg og redd når han skriker til deg og roper til deg. Dvs. du VET at et normalt forhold ikke innebærer at man skriker til hverandre og skremmer den man bor med.

Du blir frustrert og forvirret når han skylder alt på deg. Men du VET at du ikke kan ha all skyld for hans oppførsel fordi dere er to i forholdet. Dvs. du VET at man i et godt forhold respekterer hverandre, tar ansvar for sine egne feil, rydder opp i vanskeligheter og viser oppriktig omsorg. Ikke bare skinnet av omsorg fordi han nok en gang ikke er villig til å innrømme feil.

Ser du at ut fra det du har skrevet her egentlig vet MYE om hvordan et ordentlig forhold skal være?

 

Du VET veldig mye om hvordan et godt og sunt forhold skal være. Du har sett og opplevd mange dårlige forhold, men det har du også lært mye av. Du har lært mye om hvordan det bør og skal være.

 

Det som henger igjen, det er at du også trenger å oppleve et slikt godt forhold.

Om samboeren er villig til å jobbe med forholdet i terapi, kanskje dere kan få et godt forhold.

Hvis han ikke er villig til det, da vil du aldri få et godt forhold om du fortsetter å være sammen med ham.

 

En annen ting - jeg tror du må begynne å kjenne på at du fortjener å bli behandlet med respekt! Det er lite eller ingen kjærlighet om man ikke respekterer den andre. Og DU fortjener å bli behandlet med respekt.

 

Vær så snill, gjør som jeg har skrevet til deg tidligere, Hi. Ta kontakt med familievernkontoret eller et krisesenter for å snakke med dem alene. Du trenger noen som kan støtte deg fremover!

Ta en telefon i morgen!

 

Anonymous poster hash: c6575...7cc

[Hjertefru]

Ei over her sa noe riktig: Noen ting sier man bare ikke rett ut.

Kjæresten din tramper inn som en elefant der engler ikke tør å liste seg..

Hvorfor gjør han det? Er han ubetenksom, har en misforstått oppfatning av ærlighet?

Eller er han bare slem?

Svaret på dette er det bare du som vet, derfor er det bare du som kan avgjøre veien videre.

[Gjest Antarctica]

 

Jeg tenker følgende:

- Det er sikkert jeg som gjør han sånn, og jeg sa sikkert noe dumt som såret han.

- Hvis jeg går fra han kommer jeg til å få det dritt, og han bra.

- Tenk om jeg går ifra mannen i mitt liv..

- Han gjør så mye annet fint for meg, som jeg er så glad for..

 

Faen. Dette er drit vanskelig! Jeg tenker selv ofte at jeg burde gå, men så har vi det koselig.. så blir jeg usikker.

 

Jeg må prøve å få han med på hjelp, men det tviler jeg veeeldig sterkt på at han blir med på. Har sagt nei før.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 30a68...8e7

Dette er rent selvbedrag. Du er begynt å mørne din egen hjerne til å passe i hans form.

Du må ut.

[Gjest Antarctica]

 

Og bare så det er sagt. Jeg har INGENTING å sammenligne med.

 

Alle tidligere forhold har vært møkk. Endt opp med at gutten/mannen har vært utro mot meg. Selv barnefar. Alle har blitt tullinger etter å ha vært sammen med meg en stund.

 

Og det samme gjelder pappaen min. Han har vært utro mot de fleste av damene sine, og er helt håpløs på å prate om annet enn overfladisk.

 

Mamma var bare sammen med drittsekker. Men jeg så at hun var ganske krass med de, så jeg tenkte ofte at det var hennes feil at de behandlet henne sånn. Selvom mamma var verdens fineste person for meg. Men det var mye krangling, kjefting.. sendte meg for å spionere på kjærestene hennes, for å se om de var utro. Noe hun var helt sikker på at alle var.

 

ANER ikke hva man kan forvente i et forhold, og føler at forventningene mine er heelt urealistiske.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 30a68...8e7

Du må se nøye på hva du faller for. Ellers går du i samme fella hele livet...

 

Og huske for ALL framtid: det er ikke urealistisk eller overdrevet å forvente en mann som greier å ha en normal samtale (uten å brøle/banne!) om vanskelige ting, eller en mann som klarer å si unnskyld, eller en mann som klarer å unngå å latterliggjøre det som er emosjonelt for deg.

[Anonym bruker]

Det at du tenker:

 

Jeg får det dritt, han får det godt.

Det er min skyld

Osv

 

Det viser at du er manipulert. Du undervurderer egen verdi og du undervurderer din egen selvstendighet.

 

Jeg har hatt det sånn og jeg gikk. Vet du hva?

Jeg klarte meg fantastisk!!!

Det gjør du også.

 

Aldri noensinne fortell deg selv at noen andre avgjører dit liv og verdi.

 

Anonymous poster hash: 885d6...7a7