Jenteforeldre: slutt å behandle jentene deres som krystallvaser!

[Anonym bruker]

Har ganske mye erfaring med barn, har riktignok ikke jobba i barnehage, men har fire barn av begge kjønn. Jeg tror du generaliserer veldig og leter etter ting som bekrefter forutinntattheten din. Er helt enig i at man ikke trenger å gjøre et stort nummer ut av småskader, og det kan jo selvsagt hende at jenteforeldrene i din barnehage jevnt pakker jentene inn i bobleplast.

Prøver ihvertfall selv å forholde meg likt til barn som skader seg samme hvilket kjønn de er.

Akkurat nå går den lille treåringen min rundt og sier "aua" overalt. Han kan ikke gå over en fortauskant engang uten at tanken på å skade seg siver ut i form av "aua". Slik sett er han lik sin storesøster som var svært pysete. Begge trengte oppmuntring til å bli litt tøffere, og forsikring om at ting ikke var farlige. Enig med hun over som sier at barn har en periode der de er veldig opptatt av plaster og skader. Det er typisk i litt eldre barnehagealder, sånn 4-5 år. Hadde inntrykk av at hvis et barnehagebarn skadet seg var det kø av skuelystne.

 

Anonymous poster hash: 3b16c...0b8

[BareMas]

Her blir jenta behandlet som alt annet enn en krystallvase, får beskjed om at barn skal ha skrubbsår og blåmerker, hvordan skal vi ellers vite at de er barn som leker? Men til tross for at jeg nærmest har jaget henne opp i et tre for å klatre, skal alle sår og merker vises fram, fortelles om og sanke sympati for. Jeg har to jenter som blir behandlet så likt som det mat seg gjøre. Den ene synes det er kjempestas med skrubbsårene sine og bærer dem som hedersmerker, mens den andre synes det er ganske trasig greier om man skulle få en liten blåflekk.

[Anonym bruker]

Jeg har to jenter. De er begge som du beskriver, og du tar feil. Det har ikke med at de er jenter å gjøre. Det er personligheten deres som er sånn. Den har de begge etter meg. Verden raser sammen når de slår seg, og noen timer senere er de superstolte av skrubbsårene sine og forteller hva de gjorde og hvordan de fikk dem. 5-åringen er over plasterperioden, 3-åringen springer for å hente plaster bare hun dulter borti noe. Det har ingenting med dulling, og alt med bildet på plasteret å gjøre.

 

Anonymous poster hash: c558d...294

[Anonym bruker]

Jobber i barnehage og gjennom praksis og arbeid har jeg møtt veldig mange barn. Det som går igjen er at jentene ikke tåler et lite skrubbsår på kneet før hele verden raser sammen. Gråter og bærer seg og skal ha plaster osv. Når foreldrene kommer må de jo fortelle det igjen, de gråter igjen, og foreldrene bygger så grådig opp under det! "Nei uffa meg, staaaakar, jeg skal blåse på og finne plaster på den røde prikken, oi det er sikkert kjeeempevondt, åneiånei!" Noen av de kjefter faktisk på personalet fordi vi lot jenta deres løpe!😱

 

Etter noen episoder i dag er jeg så oppgitt! Vær så snill! Når jentene deres faller, lør de til å reise seg opp og koste av seg og løpe videre. Hvordan tror dere de kommer til å takle verden dersom de ikke tåler mer enn et lite skrubbsår?

 

Har møtt EN gutt som er som dette... Resten av guttene reiser seg igjen og løper videre. Har skrubbsår på begge knærne hele sommerhalvåret.

 

Anonymous poster hash: ac06d...ec2

Jeg har en gutt og en jente. De er begge på begge vis. Sulten, trøtt el så er de sutrete for det minste. Har de det gøy tåler de begge en trøkk.

 

Anonymous poster hash: 8f462...f51

[Anonym bruker]

Du må ha vært veldig uheldig med barnehagen, eller bare ikke ha helt riktig oppfatning av situasjonen.

 

Har jobbet i flere barnehager, og på barneskole. Og har aldri opplevd det sånn. Noen barn er veldig tøffe, og tåler alt, andre tåler svært lite. Men kjønn har ikke noe å si der.

 

Jeg har selv, en jente, som er utrolig tøff, og en gutt, som er så forsiktig, og hylskriker får han vondt.

Anonymous poster hash: 744e1...eac

[Anonym bruker]

Vel. Jeg er drittlei barnehagen som setter plaster på blåmerke.

Datteren min kommer stadig med plaster på INGENTING.

Jeg orker ikke å ha slike dramaqueens i hus men takket være barnehagen tegner hun til å bli det.

 

Anonymous poster hash: d20e6...f09

Skal det ikke mer enn et plaster til, har du nok andre ting å jobbe med

 

 

Anonymous poster hash: 7b39a...8fc

[Anonym bruker]

Skrubbsår er så inni hampen vondt, MYE vondere enn et kutt, så hvorfor ikke plaster?

Barna mine lærer å bli selvstendige, fornuftige, snille, omtenksomme osv helt uavhengig av plaster.

Kom an! Et pittelite plaster får ikke forandret personligheten til noen

Opp å hoppe når man snubler, ja... men på med plaster om man blør.

 

Anonymous poster hash: 7b39a...8fc

[Anonym bruker]

Jenta vår tåler alt! Knall og fall, få nei når hun spør om å bli med i lek (da finner hun på annet/finner andre) og er veldig "guttete",- gutten er så følsom og "tander" og kan sitte og begynne å gråte for han tenker på når katten vår døde for 2 år siden, eller at han ikke fikk bli med i leken i barnehagen en gang (nå går han i 3.klasse"). Han viser oppmerksomhet og medfølelse, og skryter av oss andre i familien når vi har pyntet oss eller ryddet og pyntet huset...

 

Jeg er faktisk bekymret for ham på sett og vis. Håper han klarer holde på disse egenskapene, men har kommer til å få en j....tøff tid fremover,- for slike gutter blir ikke populære så fort. Legg til null interesse og evne for idrett.... Og det er ALLTID kult og kjekt med ei "guttete" og tøff jente som tør være seg selv utenfor "Prinsesse, fe og glitter"- boksen,- men en GUTT som havner utenfor "fotball, tøff i trynet- tøff i kjeften"- boksen,- DER er det aldri skryt og ros for at han er så "jentete",- for å sette det på spissen....

 

Generelt sett så opplever jeg med en guttejente og en jentegutt at alt med å være gutt i TYPE er mye enklere og mer akseptert enn å være jente.... Fra barna er små. Uansett fysisk kjønn..Hva er galt med få være "jentete";- forsiktig, omtenksom, var for omverden, var på alle følelser, både fysiske og de "Inni en"????

 

Det HI sier er at tøffe jenter er kult, vi bør jobbe for å ta de ut fra sin rosa boble og romantiske drømmer, men er disse egenskapene MINDRE verdt enn å være tøff, litt egoistisk og tåle mye fysisk og psykisk,- er sistnevnte så mye bedre enn å bry seg om andre, om vakre ting, om følelser...??

Blir så sint når man snakker om å ikke skille kjønn, for stort sett ALLTID bunner det i at jenter ikke må "Prakkes på" rosa og dukker og "snill og pen" stempel,- og at disse må "tøffes opp og utfordres til "gutteting"...... Men usikre, lett emosjonelle og forsiktie gutter som ikke nødvendigvis liker dukker og rosa og vil gå i kjole,- disse er det ALDRI snakk om å løfte frem og FORSTERKE disse egenskapene hos...

 

Skal kvinnekampen gå så langt at selv barn, uansett kjønn, skal være tøff, brautende og tåle mye???? men kvinner og deres "typiske" egenskaper skal jobbes med å dempe???

 

Skal vi tøffe opp jentene,- må vi jammen meg slå et slag for at gutter skal få ha "jentete" egenskaper også, sier fra når noen er lei seg eller blir holdt utenfor,- uten at de da blir kalt sladrehanker mye fortere enn jenter som gjør det samme,-  som gråter når de tenker på noe trist, som ikke tør klatre i trær, som vil ha mamman sin når man faller av sykkelen selv om man er sammen med kompiser og man er 9 år.....Som liker bedre og tegne, synge og legge puslespill enn å klatre høyest i trær, lekeslåss og rope høyest???

 

Ikke glem at mange "jenteting" og jenteegneskaper er veldig gode og viktig å ha og bygge opp under,- for både jentene og guttene våre..
 

Anonymous poster hash: d9cfd...e02

[❤lille stjerne❤]

Det er ikke den erfaringen jeg har, synes det er minst like mange gutter som blir hysteriske når de får et skrubbsår og at jentene ofte er tøffere. Det er normalt at de er opptatt av sår og blod og at de blir litt hysteriske når de blør u barnehagealder. Da trenger de en barnehageansatt som forstår, tar dem litt på alvor og gidder å se på, blåse og trøste litt selvom det bare er et bittelite sår. Får de litt omsorg og forseelse når de har slått seg når de er små så kommer de helt av seg selv til å reise seg og børste av seg når de blir litt større, for da har de lært at dette går fint.

[Anonym bruker]

 

Jenta vår tåler alt! Knall og fall, få nei når hun spør om å bli med i lek (da finner hun på annet/finner andre) og er veldig "guttete",- gutten er så følsom og "tander" og kan sitte og begynne å gråte for han tenker på når katten vår døde for 2 år siden, eller at han ikke fikk bli med i leken i barnehagen en gang (nå går han i 3.klasse"). Han viser oppmerksomhet og medfølelse, og skryter av oss andre i familien når vi har pyntet oss eller ryddet og pyntet huset...

 

Jeg er faktisk bekymret for ham på sett og vis. Håper han klarer holde på disse egenskapene, men har kommer til å få en j....tøff tid fremover,- for slike gutter blir ikke populære så fort. Legg til null interesse og evne for idrett.... Og det er ALLTID kult og kjekt med ei "guttete" og tøff jente som tør være seg selv utenfor "Prinsesse, fe og glitter"- boksen,- men en GUTT som havner utenfor "fotball, tøff i trynet- tøff i kjeften"- boksen,- DER er det aldri skryt og ros for at han er så "jentete",- for å sette det på spissen....

 

Generelt sett så opplever jeg med en guttejente og en jentegutt at alt med å være gutt i TYPE er mye enklere og mer akseptert enn å være jente.... Fra barna er små. Uansett fysisk kjønn..Hva er galt med få være "jentete";- forsiktig, omtenksom, var for omverden, var på alle følelser, både fysiske og de "Inni en"????

 

Det HI sier er at tøffe jenter er kult, vi bør jobbe for å ta de ut fra sin rosa boble og romantiske drømmer, men er disse egenskapene MINDRE verdt enn å være tøff, litt egoistisk og tåle mye fysisk og psykisk,- er sistnevnte så mye bedre enn å bry seg om andre, om vakre ting, om følelser...??

Blir så sint når man snakker om å ikke skille kjønn, for stort sett ALLTID bunner det i at jenter ikke må "Prakkes på" rosa og dukker og "snill og pen" stempel,- og at disse må "tøffes opp og utfordres til "gutteting"...... Men usikre, lett emosjonelle og forsiktie gutter som ikke nødvendigvis liker dukker og rosa og vil gå i kjole,- disse er det ALDRI snakk om å løfte frem og FORSTERKE disse egenskapene hos...

 

Skal kvinnekampen gå så langt at selv barn, uansett kjønn, skal være tøff, brautende og tåle mye???? men kvinner og deres "typiske" egenskaper skal jobbes med å dempe???

 

Skal vi tøffe opp jentene,- må vi jammen meg slå et slag for at gutter skal få ha "jentete" egenskaper også, sier fra når noen er lei seg eller blir holdt utenfor,- uten at de da blir kalt sladrehanker mye fortere enn jenter som gjør det samme,- som gråter når de tenker på noe trist, som ikke tør klatre i trær, som vil ha mamman sin når man faller av sykkelen selv om man er sammen med kompiser og man er 9 år.....Som liker bedre og tegne, synge og legge puslespill enn å klatre høyest i trær, lekeslåss og rope høyest???

 

Ikke glem at mange "jenteting" og jenteegneskaper er veldig gode og viktig å ha og bygge opp under,- for både jentene og guttene våre..

 

 

Anonymous poster hash: d9cfd...e02

Tror du tillegger hi meninger hun ikke viste i hovedinnlegget. Slik jeg leste det mente hun ikke at barn skal være brautende og egoistiske, men ikke falle sammen i selvmedlidende krampegråt som små dramaqueens. Man kan fint være både tøff og empatisk, og jeg blir litt provosert når noen mener at barn enten er overfølsomme og superempatiske eller tøffe og bøllete.

 

Ellers vil jeg si at jeg har en sønn som ligner veldig på din beskrivelse av din sønn, bortsett fra at han er flink i idrett. Han er populær både blant barn og voksne, og klarer seg helt fint, selv om han er både sart, empatisk og sårbar. Han skal nå opp i syvendetrinn, og gråter ikke så mye mer over sine døde oldeforeldre han aldri møtte, men er veldig flink til å se og ta seg av de som faller utenfor.

 

Ellers enig i at dette har mye med personlighet å gjøre, men jeg har også opplevd barn og foreldre som er slik hi beskriver det i hovedinnlegget. Jeg tror disse foreldrene ødelegger mye for barna sine i det lange løp.

 

Anonymous poster hash: ff0a5...8e9

[Blomstogbier]

Og hvorfor skal jeg bry meg om det?

Jeg har to jenter, eldste er 3 år og hvis hun får sår er gråtingen over i løpet av 10 sekunder. ALLTID....

[Anonym bruker]

Tror du tillegger hi meninger hun ikke viste i hovedinnlegget. Slik jeg leste det mente hun ikke at barn skal være brautende og egoistiske, men ikke falle sammen i selvmedlidende krampegråt som små dramaqueens. Man kan fint være både tøff og empatisk, og jeg blir litt provosert når noen mener at barn enten er overfølsomme og superempatiske eller tøffe og bøllete.

 

Ellers vil jeg si at jeg har en sønn som ligner veldig på din beskrivelse av din sønn, bortsett fra at han er flink i idrett. Han er populær både blant barn og voksne, og klarer seg helt fint, selv om han er både sart, empatisk og sårbar. Han skal nå opp i syvendetrinn, og gråter ikke så mye mer over sine døde oldeforeldre han aldri møtte, men er veldig flink til å se og ta seg av de som faller utenfor.

 

Ellers enig i at dette har mye med personlighet å gjøre, men jeg har også opplevd barn og foreldre som er slik hi beskriver det i hovedinnlegget. Jeg tror disse foreldrene ødelegger mye for barna sine i det lange løp.

 

Anonymous poster hash: ff0a5...8e9

Det var ikke HI spesielt jeg siktet til altså,- det var mer min oppfatning av generelle holdninger når man snakker om å sette barn i bås etter kjønn. Virker på meg som at man er mer redd for at jenter skal bli for "jentete" enn at gutter er og forblir "guttete"..... Jeg håper også at min sønn sine "feminine måte" og vise medmenneskelige egenskaper gjør ham til en (litt)populær kompis og etter hvert kjæresteemne, - slik som din sønn opplever nå,-men han må nok dessverre vente til de er så gamle at idrett ikke er viktigere enn det meste.... God i idrett og man blir populær nesten helt uavhengig om de er skoleflink eller "dumme som brød";- om de er inkluderende eller ekskluderende.. "Alle" vil henge med den beste på fotballaget.....Igjen, satt på spissen selvsagt... Både vi og vår sønn har det greit i hverdagen altså,- for å si det sånn Blir bare litt oppgitt over det at jenteegenskaper er verre enn å være gutt slik som vi har erfart det.

 

 

 

Anonymous poster hash: d9cfd...e02

[ღTyrkiskPepperღ]

Dattere min er ikke sånn som du beskriver. Hun slo hull i hodet og blødde kjempe mye. Vi måtte på legevakten og der måtte de rense såret, plukke ut noen småsteiner og så stifte det igjen med 5 stifter, hun fikk ikke bedøvelse og hun gråt ikke en eneste gang..

Endret 24. juni 2016 av ღTyrkiskPepperღ

[Anonym bruker]

Har samme erfaring som HI.

 

Anonymous poster hash: 47759...2e0

[Anonym bruker]

 

Det var ikke HI spesielt jeg siktet til altså,- det var mer min oppfatning av generelle holdninger når man snakker om å sette barn i bås etter kjønn. Virker på meg som at man er mer redd for at jenter skal bli for "jentete" enn at gutter er og forblir "guttete"..... Jeg håper også at min sønn sine "feminine måte" og vise medmenneskelige egenskaper gjør ham til en (litt)populær kompis og etter hvert kjæresteemne, - slik som din sønn opplever nå,-men han må nok dessverre vente til de er så gamle at idrett ikke er viktigere enn det meste.... God i idrett og man blir populær nesten helt uavhengig om de er skoleflink eller "dumme som brød";- om de er inkluderende eller ekskluderende.. "Alle" vil henge med den beste på fotballaget.....Igjen, satt på spissen selvsagt... Både vi og vår sønn har det greit i hverdagen altså,- for å si det sånn Blir bare litt oppgitt over det at jenteegenskaper er verre enn å være gutt slik som vi har erfart det.

 

 

 

Anonymous poster hash: d9cfd...e02

HI sammenlignet dem ikke med "typisk jenter" eller kalte dem "jentete". Metaforen var "krystallvaser", ikke at de var mer "jente" enn de måtte være.

 

Slik jeg leser det mener hun at man ikke skal gjøre jenter hjelpeløse fra starten av. Når vi blir 14-15 år får gutter et fysisk forsprang pga mer testosteron, mens jenter får flere "sårbarhetsfaktorer" i puberteten. Slik er jo fysiologien!

 

De foreldrene HI beskriver er folk som tror døtrene er sarte og sårbare fra fødselen av. De rykker inn med ekstra kos og trøst der det ikke behøves, og forlanger at det skal taes mer hensyn til jentenes skavanker enn guttenes. Vil ikke si at det har noe spesielt med likestillingstankegang å gjøre. Å lære seg å tåle litt er empowerment!

 

Anonymous poster hash: db7a9...605