Jenteforeldre: slutt å behandle jentene deres som krystallvaser!

[Anonym bruker]

Jobber i barnehage og gjennom praksis og arbeid har jeg møtt veldig mange barn. Det som går igjen er at jentene ikke tåler et lite skrubbsår på kneet før hele verden raser sammen. Gråter og bærer seg og skal ha plaster osv. Når foreldrene kommer må de jo fortelle det igjen, de gråter igjen, og foreldrene bygger så grådig opp under det! "Nei uffa meg, staaaakar, jeg skal blåse på og finne plaster på den røde prikken, oi det er sikkert kjeeempevondt, åneiånei!" Noen av de kjefter faktisk på personalet fordi vi lot jenta deres løpe!😱

 

Etter noen episoder i dag er jeg så oppgitt! Vær så snill! Når jentene deres faller, lør de til å reise seg opp og koste av seg og løpe videre. Hvordan tror dere de kommer til å takle verden dersom de ikke tåler mer enn et lite skrubbsår?

 

Har møtt EN gutt som er som dette... Resten av guttene reiser seg igjen og løper videre. Har skrubbsår på begge knærne hele sommerhalvåret.

 

Anonymous poster hash: ac06d...ec2

[Anonym bruker]

Jobber i barnehage og gjennom praksis og arbeid har jeg møtt veldig mange barn. Det som går igjen er at jentene ikke tåler et lite skrubbsår på kneet før hele verden raser sammen. Gråter og bærer seg og skal ha plaster osv. Når foreldrene kommer må de jo fortelle det igjen, de gråter igjen, og foreldrene bygger så grådig opp under det! "Nei uffa meg, staaaakar, jeg skal blåse på og finne plaster på den røde prikken, oi det er sikkert kjeeempevondt, åneiånei!" Noen av de kjefter faktisk på personalet fordi vi lot jenta deres løpe!😱

 

Etter noen episoder i dag er jeg så oppgitt! Vær så snill! Når jentene deres faller, lør de til å reise seg opp og koste av seg og løpe videre. Hvordan tror dere de kommer til å takle verden dersom de ikke tåler mer enn et lite skrubbsår?

 

Har møtt EN gutt som er som dette... Resten av guttene reiser seg igjen og løper videre. Har skrubbsår på begge knærne hele sommerhalvåret.

 

Anonymous poster hash: ac06d...ec2

Jeg har to gutter. En der verden raser sammen om han får et lite skrubbsår, og en som rister av seg og løper videre som om ingenting skjedde.

 

 

 

Anonymous poster hash: 57ef0...c6a

[LivetErEnLek]

Og du jobber i barnehage? Snakk om å generalisere og putte barn i bås. For ikke å snakke om å lære barn fremmedgjøring av følelsene sine. Håper du ikke hverken jobber med meg eller mine barn!

[Anonym bruker]

Oi, generalisering much?

 

Har selv to jenter og de er absolutt ikke noen krystallvaser og plaster bruker vi bare om det renner blod eller for å beskytte mot skitt i såret. Og så kjenner jeg gutter som faller og bare blir liggende og vræle til noen plukker dem opp.

 

Tror dette går mer på foreldrene enn om ungene er gutt eller jente

 

Anonymous poster hash: 4312a...dbb

[Anonym bruker]

Jobber i barnehage og gjennom praksis og arbeid har jeg møtt veldig mange barn. Det som går igjen er at jentene ikke tåler et lite skrubbsår på kneet før hele verden raser sammen. Gråter og bærer seg og skal ha plaster osv. Når foreldrene kommer må de jo fortelle det igjen, de gråter igjen, og foreldrene bygger så grådig opp under det! "Nei uffa meg, staaaakar, jeg skal blåse på og finne plaster på den røde prikken, oi det er sikkert kjeeempevondt, åneiånei!" Noen av de kjefter faktisk på personalet fordi vi lot jenta deres løpe!

 

Etter noen episoder i dag er jeg så oppgitt! Vær så snill! Når jentene deres faller, lør de til å reise seg opp og koste av seg og løpe videre. Hvordan tror dere de kommer til å takle verden dersom de ikke tåler mer enn et lite skrubbsår?

 

Har møtt EN gutt som er som dette... Resten av guttene reiser seg igjen og løper videre. Har skrubbsår på begge knærne hele sommerhalvåret.

 

Anonymous poster hash: ac06d...ec2

Tror du må ha vært spesielt uheldig med de barna du har møtt i din barnehage. Generelt er nok små gutter like pysete som små jenter.

Jeg har ikke samme erfaring som deg. Har to jenter og én gutt, og her er det gutten som tåler minst og tør minst. Når jeg ser på deres klassekamerater, venner og alle nabobarna jeg har hatt med å gjøre opp gjennom årene, har jeg aldri merket at jenter sutrer mer enn gutter hvis de slår seg o.lign.

 

Anonymous poster hash: 83762...640

[Anonym bruker]

Jenta mi får litt panikk når hun slår seg slik at hun blør, og hun vil svært gjerne ha plaster på. Dette ser jeg virkelig ikke på som noe problem da hun ellers i livet er tøff, selvstendig og full av vilje.

 

Av mine fire barn, tre gutter og en jente, er jenta den med sterkest vilje og størst mot, men også den enste som da altså hyler til ved synet av egne skrubbsår Kanskje det bare er en jentegreie?

Anonymous poster hash: 55a7b...02d

[Anonym bruker]

Jeg har aldri susset og dullet bort skrubbsår. Sier bare "uffda", "opp igjen" eller noe. Men har likevel to jenter som sutrer mye og skal ha plaster. Overser det noen ganger, da det rett og slett blir for voldsomt for min smak. Så ikke kom her og skyld på oppdragelse. Folk glemmer jo helt at barn faktisk er individer med personlighet.

 

Anonymous poster hash: 2cb43...dce

[Anonym bruker]

Kjenner meg aldeles ikke igjen i det du sier. I barnehagen "vår" så er alle jentene og guttene super tøffe. Har vært borti EN gutt som er som de jentene du snakker om..

Anonymous poster hash: 09175...425

[Anonym bruker]

Og du må slutte å skjære alle over én kam!

Dattera mi er 5,5 år og er beintøff! Hun er høyt og lavt, full av blåmerker og skrubbsår hele sommeren. Minimalt med gråt. De sier i brhg at de merker hun har to eldre storebrødre (hun både gir og får juling) og at hun tåler en støyt.

 

Jeg har 4 barn, og kjenner sånn sett mange jenteforeldre, og det er faktisk høyst få som diller og duller og pakker jentene sine inn i bobleplast og gaffatape. Og de foreldrene som gjør det, gjør det uavhengig av barnets kjønn

 

Anonymous poster hash: 8eb20...487

[Anonym bruker]

Jenta mi er kjempestolt over sårene sine. " Se på såret mitt der, jeg hoppet av husken og se på såret mitt DER, jeg lekte med en pinne" osv. Hver dag får jeg ny omvisning av sårene som hun har hatt i flere dager allerede.

 

Ikke noen krystallvase der i gården

 

Anonymous poster hash: 4312a...dbb

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat samme inntrykk som deg HI!

Var på overnatting med BHG nå, og guttene ordner seg selv og er lite dramatiske. Jentene var redde for spøkelser, gjenferd, skurker, fikk små skrubbsår som var jordens undergang, måtte ligge siden av voksne, fikk vondt i magen. Guttene fikk dessverre mye mindre tid, heldigvis spilte de fotball utendørs og koste seg. Men GUD, for noen små dramaqueens de kan være!

 

Anonymous poster hash: 16b11...452

[Anonym bruker]

Jeg jobber også i bhg(i 15 år), og har ikke samme erfaringen.

 

Anonymous poster hash: 919f9...1be

[Anonym bruker]

Jeg har ikke jente, men en gutt. Men allikevel syns jeg du overreagerer. Du jobber med barn, du må nok regne med at foreldre trøster barna sine om de er trist/redd når de har fått sår. Men Unødvendig av foreldrene å kjefte på dere. Barn er barn, de leker og faller, sånn er det. Men når barn trenger trøst så bør de få det

 

Anonymous poster hash: d24cf...817

[Anonym bruker]

Jeg har to gutter. En der verden raser sammen om han får et lite skrubbsår, og en som rister av seg og løper videre som om ingenting skjedde.

 

 

 

Anonymous poster hash: 57ef0...c6a

 

 

Akkurat det samme her, men jeg har to jenter.

 

Anonymous poster hash: 4dab0...515

[Anonym bruker]

Vel. Jeg er drittlei barnehagen som setter plaster på blåmerke.

Datteren min kommer stadig med plaster på INGENTING.

Jeg orker ikke å ha slike dramaqueens i hus men takket være barnehagen tegner hun til å bli det.

 

Anonymous poster hash: d20e6...f09

[Anonym bruker]

Og du jobber i barnehage? Snakk om å generalisere og putte barn i bås. For ikke å snakke om å lære barn fremmedgjøring av følelsene sine. Håper du ikke hverken jobber med meg eller mine barn!

Nå er det jo ikke barnas egne, genuine følelser hun tar avstand fra. Det er foreldrenes følelse av avmakt og foreldrenes trang til beskyttelse som skaper slike persilleblader. Ikke barnas skrubbsår og andre uhell.

 

Anonymous poster hash: db7a9...605

[Anonym bruker]

Jeg har ikke jente, men en gutt. Men allikevel syns jeg du overreagerer. Du jobber med barn, du må nok regne med at foreldre trøster barna sine om de er trist/redd når de har fått sår. Men Unødvendig av foreldrene å kjefte på dere. Barn er barn, de leker og faller, sånn er det. Men når barn trenger trøst så bør de få det

 

Anonymous poster hash: d24cf...817

Bør de få det fire timer senere også..?

 

Anonymous poster hash: db7a9...605

[LivetErEnLek]

Nå er det jo ikke barnas egne, genuine følelser hun tar avstand fra. Det er foreldrenes følelse av avmakt og foreldrenes trang til beskyttelse som skaper slike persilleblader. Ikke barnas skrubbsår og andre uhell.

 

Anonymous poster hash: db7a9...605

Når hun skrivet at de skal reise seg opp, koste av seg og løpe videre, så gjør hun nettopp det. Tror ikke du det gjør vondt å få skrubbsår? Man skal selvfølgelig ikke skape følelser som ikke er der, men synes barnet det er vondt, skal man anerkjenne det

[Anonym bruker]

Må bare kommentere dette. Jeg jobber selv i bhg, og har et HELT omvendt bilde!

 

Guttene sutrer og bærer seg, mens jentene koster av seg, slenger bak håret og løper videre  

Anonymous poster hash: f07aa...027

[Anonym bruker]

Når hun skrivet at de skal reise seg opp, koste av seg og løpe videre, så gjør hun nettopp det. Tror ikke du det gjør vondt å få skrubbsår? Man skal selvfølgelig ikke skape følelser som ikke er der, men synes barnet det er vondt, skal man anerkjenne det

Hun snakket også om praktisk talt usynlige merker, som altså knapt har satt hull på huden. Hvor vondt er det? Faktum er at det blir mye "vondere" hvis noen dyrker det. Å begynne å blåse på såret i hentesituasjonen er i alle fall totalt bak mål.

 

Jeg er 45 år og har hatt noen tusen skrubbsår i mitt liv, så jeg vet at det gjør mest vondt med det samme. Og så kan man suge på karamellen litt ekstra hvis man får oppmerksomhet knyttet til det, da vil man prøve å få det til å vare. Men bør ikke oppmerksomhet komme med mer positivt fortegn?

 

Anonymous poster hash: db7a9...605

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet i barnehage i 10 år, og kjenner meg heller ikke igjen. Ja, noen barn er sånn, men at det er en jentegreie er jeg veldig uenig med deg i. Gutter kan da være like dramatiske, det har mer med personlighet enn kjønn å gjøre. Jeg foreslår at du legger forutinntattheten din til side, så vil du kanskje se noe annet

Anonymous poster hash: 59ad9...1c8

[Anonym bruker]

Jenta mi er sånn, men hun har absolutt ikke lært det av meg. Hun har dyspraksi, de overreagerer ofte på småting og har lav smerteterskel.

 

Anonymous poster hash: 977d5...3ed

[Anonym bruker]

Joda sier meg enig i de tilfellene der Hi... Bare at min eldste er sånn okke som Vi har ALDRI gjort noe stort nummer ut av litt skrubbsår ect... Detter hun sier vi bare "opp igjen, det gikk så bra, så" osv... Hjelper det? Noooope... Hun vræler som om noen hadde stukket henne med kniv, hulker og hviner. Må ha plaster på den minste lille prikk(riktignok gitt henne det noen ganger, når vi vet det er bare fordi hun vil ha et prinsesseplaster)... Hun har siden hun lærte å gå aldri klatret på noenting, yndlings leken var puslespill og tegning. 

 

I tillegg er hun ekstremt redd for høyder og "gutser" lite i leken. Blitt bedre når vi meldte henne inn på turn.

 

Tror også at mange bare er litt typen... Litt drama og oppmerksomhet... Vår jente nr 2 er ikke lik i det hele tatt... Har vært 2 ganger på legevakta pga "hull" i hodet , limt på flere steder, forstuet fot og alt etter vill lek i barnehagen...  Alt innen hun var 3 år...Hun er høyt og lavt og tåler litt mer når det er noe.

 

De er veldig forskjellige Tror sånt har myyyye med personlighet å gjøre også  

Anonymous poster hash: 676f0...069

[Gjest Muji81]

Overgeneralisering. Mange barn har en plaster-periode. Uavhengig av kjønn.

[Sjokoladebanan]

Har tvillingjenter der den ene reiser seg og løper igjen og den andre er mer sart. Har ikke med oppdragelse men med personlighet å gjøre her. Selvfølgelig trenger man ikke å nære under følelser som egentlig ikke er der, men trøst om de gråter det får de da begge to.