Hvordan har folk (samboere, ektepar) det egentlig sammen?

[Anonym bruker]

Et par artikler til deg, HI:

 

Hvorfor det å tilgi ikke er noe du gjør for hans del, men for din del: http://tinybuddha.com/blog/forgiving-the-unforgivable-and-ending-your-own-suffering/

 

Hvordan få et bedre forhold:

http://tinybuddha.com/blog/5-tips-create-loving-relationship-fewer-disappointments/

 

Disse artiklene og lærdommen er fine å ta med seg enten du velger å fortsette sammen med mannen din eller du går videre til et nytt forhold.

 

Jeg håper dere klarer å fortsette sammen, og hvis ikke, at du finner glede et annet sted.

 

 

Anonymous poster hash: 37da3...4ec

[Anonym bruker]

Etter 16 år og fem barn har vi det fortsatt slik du beskriver starten av deres forhold i det store og hele, MEN vi har hatt nedturer vi har måttet jobbe skikkelig for å komme oss gjennom. Ikke utroskap, men andre "livskriser" som å få barn, dødsfall og andre vonde hendelser jeg ikke vil skrive om her. Det har til rider stormet rundt oss, men vi har stått fjellstøtt sammen. Problemene kommer når stormen stilner, og vi begge er utslitte. Da har vi hatt våre største nedturer. 

 

Jeg tror det som har reddet oss er at vi begge har vært villige til å jobbe for forholdet, og til å satse alt for å komme styrket ut av det. Ingen av oss har noensinne søkt utover for å finne lykken (jeg har i alle fall aldri vært fristet til å være utro. Kan selvfølgelig ikke si hundre prosent sikkert for mannens del, men jeg har veldig vondt for å tro at han har det). Grunnen til at jeg har jobbet hardt er at jeg er så heldig å ha en fantastisk mann. Selv om jeg noen ganger mener han er den største dusten i universet, og er skikkelig sur på ham, vet jeg rasjonelt sett at han er fin. Han er snill og omtenksom, god med barna, litt tankeløs og rotete, men han er mannen min, far til mine fem barn, og den jeg har delt desidert mest med i livet. Vi er avhengige av hverandre, ikke økonomisk, men praktisk. Hadde han vært utro ville verden min rast sammen, og jeg ville nok mistet tilliten slik som deg, HI. Jeg ville nok klart å bygge meg opp igjen, men tror aldri forholdet ville blitt helt det samme. 

Anonymous poster hash: 7babf...802

[Anonym bruker]

 

Etter 16 år og fem barn har vi det fortsatt slik du beskriver starten av deres forhold i det store og hele, MEN vi har hatt nedturer vi har måttet jobbe skikkelig for å komme oss gjennom. Ikke utroskap, men andre "livskriser" som å få barn, dødsfall og andre vonde hendelser jeg ikke vil skrive om her. Det har til rider stormet rundt oss, men vi har stått fjellstøtt sammen. Problemene kommer når stormen stilner, og vi begge er utslitte. Da har vi hatt våre største nedturer. 

 

Jeg tror det som har reddet oss er at vi begge har vært villige til å jobbe for forholdet, og til å satse alt for å komme styrket ut av det. Ingen av oss har noensinne søkt utover for å finne lykken (jeg har i alle fall aldri vært fristet til å være utro. Kan selvfølgelig ikke si hundre prosent sikkert for mannens del, men jeg har veldig vondt for å tro at han har det). Grunnen til at jeg har jobbet hardt er at jeg er så heldig å ha en fantastisk mann. Selv om jeg noen ganger mener han er den største dusten i universet, og er skikkelig sur på ham, vet jeg rasjonelt sett at han er fin. Han er snill og omtenksom, god med barna, litt tankeløs og rotete, men han er mannen min, far til mine fem barn, og den jeg har delt desidert mest med i livet. Vi er avhengige av hverandre, ikke økonomisk, men praktisk. Hadde han vært utro ville verden min rast sammen, og jeg ville nok mistet tilliten slik som deg, HI. Jeg ville nok klart å bygge meg opp igjen, men tror aldri forholdet ville blitt helt det samme. 

 

Anonymous poster hash: 7babf...802

 

Ser jeg skrev dette klønete. Jeg mener på ingen måte at du ikke har jobbet hardt. Mente bare å få frem at vi, så vidt jeg vet, har vært forskånet fra utroskap, men at det vanskelige har kommet utenfra. Da tror jeg det er enklere å jobbe sammen. Utroskap ødelegger tilliten og samholdet, og er selvfølgelig mye verre for forholdet.

 

Anonymous poster hash: 7babf...802

[Anonym bruker]

Haha, enig der. Samtlige av dem som jeg har hørt det fra, var utro selv. For da har de fått i pose og sekk, pult litt på si og sjekket at gresset ikke er grønnere på andre siden, samtidig som partneren har tatt støyten for utroskapen, fikk ødelagt selvtillit, følte seg patetisk og liten. Hun skriver jo heller ikke at mannen var utro, men at de dessverre opplevde utroskap. Det er patetisk med folk som rettferdiggjør sin drittoppførsel med at det er "det beste" som har skjedd i forholdet. Hvis utroskap er det beste som skjer i forholdet, så må forholdet jo være skikkelig drittdårlig.

Helt enig.

Den bedratte vil nok i 99% av tilfellene sitte igjen med tunge stunder innimellom, selv mange år etter utroskapen. Han eller hun vil nok svært sjelden oppriktig mene at utroskapen var "det beste som kunne skjedd for forholdet".

Bedrageren derimot, vil oppleve å ha blitt tilgitt og fått "valuta" for å ha lagt seg flat og jobbet med å redde forholdet. Dermed er utroskapen det som reddet forholdet i hans/ hennes øyne.

 

Anonymous poster hash: 5516c...057

[Anonym bruker]

Så trist å høre, HI.

Kanskje dere bør snakke litt mer om det. Anbefaler deg også å snakke med en god psykolog om det. For å prøve å snu tankene litt.

 

Jeg skjønner at det er vanskelig med den historien dere har! Husk at de første to årene var han den samme som han er nå, og motsatt. Vi er alle mennesker som gjør feil.

 

Jeg har en veldig trofast og lojal mann som aldri har vært eller kommer til å være utro, det interesserer han ikke. Men han er heller ikke feilfri for det. Han er sta, og det er mye han ikke vil. Det kan være frustrerende. Men jeg elsker han jo og er glad i han.

 

Vi har hatt det fint de 11 årene vi har vært sammen, men det har nok mye med innstillingen vi har.

 

Vi er begge tilgivende, blir fort godt humør igjen, og drar ikke opp igjen gamle ting. Det tror jeg er viktig. Vi er snille mot hverandre og prioriterer hverandre, og er hverandres beste venner.

 

Hvordan man kan snu det når det er dårlig vet jeg ikke, men jeg tror dere kan få det til med god hjelp og veiledning. For hvis ikke er det ikke sikkert det blir noe bedre i et evt. nytt forhold.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 37da3...4ec

 

 

Takk for de gode ordene og rådene. 

 

Dessverre er det ikke slik at han er den samme nå som han var de to første årene. Da jeg fant ut av utroskapen, fikk jeg vite at han faktisk aldri har vært den mannen jeg har trodd, han hadde store hemmeligheter hele tiden. Utroskapen skjedde ikke etter to år, det var da jeg oppdaget den. Den hadde pågått siden vi møttes. 

 

Han har gjort store grep for å endre seg, og er antakelig en bedre mann nå enn noen gang før. Men jeg har så vanskelig for å la det få hovedprioritet. Alt som var skinner gjennom hele tiden. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: d6b23...093

[Luksusdyret]

 

Takk for de gode ordene og rådene. 

 

Dessverre er det ikke slik at han er den samme nå som han var de to første årene. Da jeg fant ut av utroskapen, fikk jeg vite at han faktisk aldri har vært den mannen jeg har trodd, han hadde store hemmeligheter hele tiden. Utroskapen skjedde ikke etter to år, det var da jeg oppdaget den. Den hadde pågått siden vi møttes. 

 

Han har gjort store grep for å endre seg, og er antakelig en bedre mann nå enn noen gang før. Men jeg har så vanskelig for å la det få hovedprioritet. Alt som var skinner gjennom hele tiden. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: d6b23...093

 

 

 

Jeg hadde ikke fortsatt forholdet med en som bedro meg fra dag 1. Da har man ikke grunner som kjedelig hverdag i forholdet, rutinesex osv. Da er man bare drittsekk og elsker ikke partneren sin.

[Elsker livet]

Har du tillit til han? Det er vanskelig å få et forhold med gnist om dere mangler tillit.

Vi har vært sammen i mange år, har fire barn og alle er over bleiestadiet. Så vi begynner å få mer frihet, selv om det er travelt.For oss skyldes det gode forholdet at vi snakker sammen, og er etterhvert blitt veldig gode på kommunikasjon. Vi forstår hverandre bedre og bedre, og i tillegg er mannen en som er veldig bevisst på at han som mann skal sette familien før seg selv og andre. Hans hovedfokus er at mine og barnas behov er de viktigste, og han legger stor innsats i det. Jeg prøver også så godt jeg kan, selv om jeg er utstyrt med mer egoisme og impulsivitet enn han. Hva gjør du, og hva gjør mannen din? Hva kan dere gjøre for å endre det til det bedre? Man må være to om å holde liv i et forhold. Begge må bidra. Dere må sette av tid til å prate sammen, ofte og lenge. Ha en regel om at det ikke er lov å heve stemmen og komme med usakligheter.