Hvordan har folk (samboere, ektepar) det egentlig sammen?

[Anonym bruker]

Mannen min og jeg har det ikke særlig bra. Da vi flyttet sammen for sju år siden, elsket jeg å være sammen med ham. Ble med på aktiviteter jeg egentlig ikke er interessert i, fordi jeg kunne være sammen med ham. Sa alltid ja til sex, selv om jeg ikke var kåt, for jeg elsket å være nær ham og å se ham nyte. Gikk ekstra tidlig hjem eller droppet en trening for å ha tid til å lage noe ekstra god til middag for å overraske ham. eller begynte å bake ferske rundstykker klokken ni om kvelden for å overraske ham når han kom sent hjem fra jobb. Hadde det slik i et par år, følte meg så utrolig heldig som hadde han. Så fikk jeg vite om utroskap, og alt raste. Var skikkelig langt nede en stund, men bestemte oss for å prøve igjen. Vi klarer oss fint, men gleden kommer aldri tilbake. Jeg gleder meg aldri til ferier og helger fordi vi skal være sammen. Gruer meg ikke heller, er bare likegyldig til om han skal være med. Synes det er helt greit at han drar bort en uke på tur eller liknende. Gleder meg ikke til at han skal komme hjem, og føler ingen ting når han omsider står i døren. Sex er hverken en glede eller en plage. Jeg bidrar med noen kyss og stryker ham over ryggen, mer orker jeg ikke. Av og til kan jeg synes det er hyggelig å være sammen med ham, men det er stort sett aldri i intime situasjoner, mer type er på cafe eller på museum sammen. 

 

Han prøver å gjøre ting godt igjen, og jeg ønsker å la det skje. Men det er liksom dødt inne i meg.

 

Jeg vet ikke om det er slik alle samliv blir etter hvert. Skjønner jo at man ikke kan forvente å være forelsket hele tiden. Men det føles så vondt med all gleden som forsvant. Hvordan har dere det sammen med mennene deres? 

Anonymous poster hash: d6b23...093

[Anonym bruker]

Vi hadde det veldig fint i mange år. Før barn. Kommunikasjon har aldri vært vår sterke side og vi er veldig ulike! Dette kom sterkt frem etter at vi fikk barn, og for min del handler vel livet akkurat nå om å holde ut!

Han kjefter og smeller og korrigerer og maser.. Jeg tier og tar imot, han blir så sint når jeg tar imot med samme mynt.. Når ungene blir litt større flytter jeg..

 

Anonymous poster hash: e342c...191

[Anonym bruker]

Vi hadde det veldig fint i mange år. Før barn. Kommunikasjon har aldri vært vår sterke side og vi er veldig ulike! Dette kom sterkt frem etter at vi fikk barn, og for min del handler vel livet akkurat nå om å holde ut!

Han kjefter og smeller og korrigerer og maser.. Jeg tier og tar imot, han blir så sint når jeg tar imot med samme mynt.. Når ungene blir litt større flytter jeg..

 

Anonymous poster hash: e342c...191

Du burde flytte nå ... Barna merker hvorfan dere har det .

Tii HI, vært med mannen i 12 år . Går opp og ned . Innimellom elsker jeg gjøre ting med han , andre ganger kunne vært det samme. Dager hvor vi skravler masse , dager hvor vi ikke snakker mer enn nødvendig. Men vi er hverandres bestevenner og kjærester , kunne ikke vært uten han

 

Anonymous poster hash: 5987b...509

[Anonym bruker]

Vi har det jevnt bra, men jeg også føler meg død i forholdet. For meg grunner dette i delvis at jeg er syk, men også delvis i at min mann er krevende å bo sammen med på den måten at han sjeldent eller aldri gir klare tilbakemeldinger eller tar valg. Dermed må jeg gå å gjette, tro og føler på alt hele tiden, eller bare drite i hva han mener for han sier ikke noe uansett. Synes det er blitt litt sårt! Ikke om valg av gardiner, men ting av større og viktigere karakter. Jeg vet også at han ikke forteller meg om det er gått for mye penger, om han har det tungt etc og det synes jeg også er tillitsbrudd jeg finner det vanskelig å håndtere.

 

Anonymous poster hash: bd6f5...f08

[Anonym bruker]

Utroskap gjør at ting aldri blir bra igjen. Like greit å komme seg ut. Du skal være lykkelig. Selvfølgelig så går det opp og ned i alle forhold, det kommer man seg ikke unna. Men skal jo være glad i og glad for at man har den partneren.

Anonymous poster hash: 5602e...727

[Anonym bruker]

Vi har hatt våre down-perioder. Men nå er det bra igjen. Vært sammen i 12 år og har tre barn. Utroskap hadde nok ødelagt ting for godt da... 

Anonymous poster hash: 8b1ac...dda

[Anonym bruker]

Her har alle mine partnere vært utro mot meg, så for min del er det vanesak, jeg er bare ei slik som menn er utro mot. Det er ikke utroskap som er problemet hos oss, men at han nekter meg sex og lidenskap, at han blir forsørget av meg og samtidig nekter å gjøre husarbeid, kritiserer meg og prøver hele tiden å yppe til krangel. Tenkte at jeg ber ham flytte etter at minste har fylt 2 år, for jeg orker ikke å leve sånn resten av livet. Gleder meg til å begynne livet mitt alene uten partner, og forbli alene. Takler ikke mer utroskap, å bli tråkket på og måtte bygge opp selvtilliten hver eneste dag fordi partneren river den ned hele tiden.

Anonymous poster hash: fd4c1...342

[Anonym bruker]

8 år sammen her. Ingen barn. Vi har det godt sammen, vi elsker og liker hverandre, men det går i bølgedaler. Ettersom årene går må vi jobbe mer for det, men vi kjenner fortsatt på gleden og forelskelsen iblant. Det svinger fra glede, irritasjon og likegyldighet, og jeg kan se hvor lett det kan være å bikke over på feil ende. Men

Jeg tror at om dette skal være liv laga, må du bestemme deg for om du kan tilgi ham eller ikke, og evt. jobbe med deg selv og forholdet (du sier han prøver - kan du konkretisere for ham hva du evt. trenger for å vekke følelsene?)

 

Anonymous poster hash: e49d8...cb5

[Optatium]

8 år sammen. De siste to årene har vært tøffe, brukte 4,5 pr og mange ivf forsøk på p bli gravide, tok iver oppussingsprosjekt, så en graviditet. Toppet seg i høst når bilen stoppet og kostet oss 50.000kr. Forholdet var helt nede, ingen sex, ingen nærhet, bare irritasjon. Han var utro, jeg reiste. Bestemte oss likevel for at vi skyldte datteren vår å prøve litt til, i fredstid (altså utenfor sykehus og prøving, gjeld og kjipe situasjoner). Vi skulle bare være oss.

Vi satte en strek, ikke lov å snakke om de tingene som har skjedd før, reiste på storbyweekend for å skape noen nye gode minnerc og så lagde vi noen grunnregler (fri hver søndag, brukes til familietid. Prøve p ha barnefri i ny og ne som vi bruker til oss. Hjelpe hverandre. Være positive. Ikke fokusere på det negative. Spise god mat sammen. Ha sex).

Nå har vi det bedre enn noen gang. Vi tåler en uenighet mye bedre, vi står sammen, har sex (som er bedre enn før) og koser oss i hverandres selskap. Det kostet jammen litt å snu skuta, men ingen av oss ville selge huset, se datteren vår annenhver uke, dele venner og eiendeler. Det var helt klart verdt det! Vi måtte bare bestemme oss ☺️

[Anonym bruker]

8 år sammen. De siste to årene har vært tøffe, brukte 4,5 pr og mange ivf forsøk på p bli gravide, tok iver oppussingsprosjekt, så en graviditet. Toppet seg i høst når bilen stoppet og kostet oss 50.000kr. Forholdet var helt nede, ingen sex, ingen nærhet, bare irritasjon. Han var utro, jeg reiste. Bestemte oss likevel for at vi skyldte datteren vår å prøve litt til, i fredstid (altså utenfor sykehus og prøving, gjeld og kjipe situasjoner). Vi skulle bare være oss.

Vi satte en strek, ikke lov å snakke om de tingene som har skjedd før, reiste på storbyweekend for å skape noen nye gode minnerc og så lagde vi noen grunnregler (fri hver søndag, brukes til familietid. Prøve p ha barnefri i ny og ne som vi bruker til oss. Hjelpe hverandre. Være positive. Ikke fokusere på det negative. Spise god mat sammen. Ha sex).

Nå har vi det bedre enn noen gang. Vi tåler en uenighet mye bedre, vi står sammen, har sex (som er bedre enn før) og koser oss i hverandres selskap. Det kostet jammen litt å snu skuta, men ingen av oss ville selge huset, se datteren vår annenhver uke, dele venner og eiendeler. Det var helt klart verdt det! Vi måtte bare bestemme oss ☺️

 

 

Hvordan klartedere å sette en strek over det som hadde vært? For meg er ikke problemet utroskapen i seg selv, men det at det i forbindelse med det kom frem at han har en del sider (særlig knyttet til seksualitet) som jeg ikke visste om tidligere. Nå føler jeg egentlig at jeg ikke kjenner ham lenger. Selv om han er oppmerksom og snill og ønsker å gjøre det godt igjen, så vet jeg jo hvem han er inne i sitt hode, og den personen klarer jeg ikke å føle nærhet med.

 

HI

 

Anonymous poster hash: d6b23...093

[Anonym bruker]

 

Her har alle mine partnere vært utro mot meg, så for min del er det vanesak, jeg er bare ei slik som menn er utro mot. Det er ikke utroskap som er problemet hos oss, men at han nekter meg sex og lidenskap, at han blir forsørget av meg og samtidig nekter å gjøre husarbeid, kritiserer meg og prøver hele tiden å yppe til krangel. Tenkte at jeg ber ham flytte etter at minste har fylt 2 år, for jeg orker ikke å leve sånn resten av livet. Gleder meg til å begynne livet mitt alene uten partner, og forbli alene. Takler ikke mer utroskap, å bli tråkket på og måtte bygge opp selvtilliten hver eneste dag fordi partneren river den ned hele tiden.

 

Anonymous poster hash: fd4c1...342

 

Hvorfor vente?

 

Hverken 2-åringen eller eldre søsken har godt av å leve i et hjem hvor far nedverdiger og hakker på mor hele tiden. Selv så små de er plukker de opp stemningen og hvordan han behandler deg, dere lærer barna at det er slik et forhold mellom to voksne skal være....

 

Jeg hadde flyttet med en gang!

 

Anonymous poster hash: ea4d4...d76

[Anonym bruker]

 

Hvorfor vente?

 

Hverken 2-åringen eller eldre søsken har godt av å leve i et hjem hvor far nedverdiger og hakker på mor hele tiden. Selv så små de er plukker de opp stemningen og hvordan han behandler deg, dere lærer barna at det er slik et forhold mellom to voksne skal være....

 

Jeg hadde flyttet med en gang!

 

Anonymous poster hash: ea4d4...d76

 

 

 

Fordi jeg er avhengig av å få avlastning fra mannen på natta nå som jeg er under behandling for alvorlig sykdom. Regner med at når yngste fyller 2, så sover hun bedre, og da har jeg også avsluttet den tøffe behandlingen.

 

Anonymous poster hash: fd4c1...342

[Anonym bruker]

HI; det motsatte av kjærlighet er ikke hat. Det er likegyldighet.

 

Sånn som du beskriver forholdet deres, er det ordet likegyldighet jeg tenker på. Du har ingen følelser knytt til det å dele livet med ham, verken positive eller negative.

 

Jeg tror alle forhold har gode og dårlig perioder HI, men i ditt tilfelle må du spørre deg selv helt ærlig om det er hans utroskap som har ført til denne dårlige perioden, og som fortsetter å forlenge den dårlige perioden.

 

Altså, vil dette (utroskap) være noe dere kommer dere bort fra, og så tilbake til en av de "gode" periodene, eller kommer dette til å fortsette å prege hverdagen deres på en slik måte at dere aldri kommer dere bort fra denne "dårlige" perioden?

 

Alle klarer nemlig å leve i, og ha det bra i et forhold som har både gode og dårlige periode, nettopp fordi man vet at det kommer flere gode perioder. Det kan feks være slik at for mange er småbarnstiden en slik fase som er en dårlig periode, men alle vet at dette går over. Da får man en god periode. Selvsagt er det ikke alle som klarer å holde sammen i småbarnsfasen, av ulike årsaker, men de som gjør det prøver ofte å fokusere på at det blir bedre etterhvert.

 

Problemet er at utroskap ikke "går over". Dette er et stort tillitsbrudd, og for veldig mange er det noe de ikke kan tilgi eller "komme over". Du må ganske enkelt finne ut hvor mye av problemene dere har i forholdet som er knytt opp til hans utroskap HI. Om du tror dere kan komme tilbake dit dere var, at du kan legge det han gjorde bak deg, så er det viktig at du satser på forholdet deres, og jobber for at det skal bli bedre. Da er du i et forhold med gode og dårlige perioder.

 

Om du innerst inne vet at "alt" som ikke stemmer med forholdet deres stammer fra utroskapen hans, selv om du har prøvd å tilgi/glemme, ja så er kanskje ikke forholdet noe å satse på?

 

Er det ene livet du har, verdt å leve i et forhold som bare har en, lang dårlig periode, uten håp om bedring?

 

Anonymous poster hash: 256cd...5e1

[Anonym bruker]

Ti år sammen, gift i fem og to barn. Har det kjempefint sammen. Hverdagene kan noen ganger spise oss litt opp, men da må vi ta oss sammen og huske å sette av tid til hverandre. Mannen er veldig god på å ta vare på meg. Ser meg som kone og menneske, og ikke bare mor. Har kanskje litt for lite sex, men samtalene vi har veier litt opp på en måte. Ikke bare samtaler som omhandler logistikk osv, men hvordan vi faktisk har det.

 

Så alt i alt er nok dette et forhold jeg håper varer livet ut!

 

Anonymous poster hash: fdf64...3de

[Anonym bruker]

HI; det motsatte av kjærlighet er ikke hat. Det er likegyldighet.

 

Sånn som du beskriver forholdet deres, er det ordet likegyldighet jeg tenker på. Du har ingen følelser knytt til det å dele livet med ham, verken positive eller negative.

 

Jeg tror alle forhold har gode og dårlig perioder HI, men i ditt tilfelle må du spørre deg selv helt ærlig om det er hans utroskap som har ført til denne dårlige perioden, og som fortsetter å forlenge den dårlige perioden.

 

Altså, vil dette (utroskap) være noe dere kommer dere bort fra, og så tilbake til en av de "gode" periodene, eller kommer dette til å fortsette å prege hverdagen deres på en slik måte at dere aldri kommer dere bort fra denne "dårlige" perioden?

 

Alle klarer nemlig å leve i, og ha det bra i et forhold som har både gode og dårlige periode, nettopp fordi man vet at det kommer flere gode perioder. Det kan feks være slik at for mange er småbarnstiden en slik fase som er en dårlig periode, men alle vet at dette går over. Da får man en god periode. Selvsagt er det ikke alle som klarer å holde sammen i småbarnsfasen, av ulike årsaker, men de som gjør det prøver ofte å fokusere på at det blir bedre etterhvert.

 

Problemet er at utroskap ikke "går over". Dette er et stort tillitsbrudd, og for veldig mange er det noe de ikke kan tilgi eller "komme over". Du må ganske enkelt finne ut hvor mye av problemene dere har i forholdet som er knytt opp til hans utroskap HI. Om du tror dere kan komme tilbake dit dere var, at du kan legge det han gjorde bak deg, så er det viktig at du satser på forholdet deres, og jobber for at det skal bli bedre. Da er du i et forhold med gode og dårlige perioder.

 

Om du innerst inne vet at "alt" som ikke stemmer med forholdet deres stammer fra utroskapen hans, selv om du har prøvd å tilgi/glemme, ja så er kanskje ikke forholdet noe å satse på?

 

Er det ene livet du har, verdt å leve i et forhold som bare har en, lang dårlig periode, uten håp om bedring?

 

Anonymous poster hash: 256cd...5e1

 

 

Skjønner at det kan virke som om jeg er helt likegyldig ut i fra det jeg skriver, men det er jeg ikke. Jeg er faktisk veldig glad i ham, men klarer ikke å føle glede over å være sammen med ham. Jeg føler meg bedøvet, på en måte. Veldig, veldig trist over det vi har mistet, og som vi ikke klarer å finne igjen. Hvis du ser svaret mitt over, så er det ikke først og fremst utroskapen som er problemet, men de sidene ved ham som jeg ble oppmerksom på. Han har så mange gode sider, men disse andre overdøver det som er bra, blir det hos ham som er mest tydelig for meg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: d6b23...093

[Anonym bruker]

Vi var gjennom en hard periode i fjor. Forholdet hadde gått å staket i 3-4 år, men ingen av oss gjorde noe med det. Endte med at jeg var utro(et kyss), og jeg bestemte meg da for at det var på tide å gå fra han, siden jeg hadde fått meg til å gjøre noe sånn. Var fra hverandre et par mnd, da bestemte vi oss for å prøve igjen. Hadde da fått litt perspektiv på tingene, vi innså hva vi hadde tatt for gitt og mistet. Nå har vi det mye bedre enn før, føler begge to har "landa", vi vet hva det vil si å være fra hverandre. Blitt mye flinkere til å sette pris på hverandre og være snille mot hverandre. Nå vet jeg at vi får det til.

 

Anonymous poster hash: 49221...770

[Optatium]

 

Hvordan klartedere å sette en strek over det som hadde vært? For meg er ikke problemet utroskapen i seg selv, men det at det i forbindelse med det kom frem at han har en del sider (særlig knyttet til seksualitet) som jeg ikke visste om tidligere. Nå føler jeg egentlig at jeg ikke kjenner ham lenger. Selv om han er oppmerksom og snill og ønsker å gjøre det godt igjen, så vet jeg jo hvem han er inne i sitt hode, og den personen klarer jeg ikke å føle nærhet med.

 

HI

 

Anonymous poster hash: d6b23...093

Hvordan vi gjorde det er jeg jammen ikke helt sikker på. Vi ble enige om det, og så måtte jeg jobbe aktivt med meg selv for ikke å falle tilbake i gamle mønster. Jeg var også likegyldig ovenfor han når han var borte, og mye irritert på han når han var tilstede.

Det var en mental prosess, jeg måtte i grunn bare bestemme meg for p tenke annerledes.

[Optatium]

Vil også si at det at du klarer å si du er glad i han nå betyr at det er håp. Jeg tror ikke engang jeg var veldig glad i han da det sto på som verst.

Dere kan klare det hvis dere begge vil☺️ gjør noe hyggelig sammen, skap en positiv start for den nye delen av forholdet deres❤️

[Anonym bruker]

 

Utroskap gjør at ting aldri blir bra igjen. Like greit å komme seg ut. Du skal være lykkelig. Selvfølgelig så går det opp og ned i alle forhold, det kommer man seg ikke unna. Men skal jo være glad i og glad for at man har den partneren.

 

Anonymous poster hash: 5602e...727

Vil ikke si meg helt enig i det. Uten at jeg går for nærme inn på det, så har vi dessverre opplevd utroskap i vårt ekteskap. Vi har vært sammen og gift i 8 år.

 

For oss var utroskapen noe av det beste som kunne ha hendt oss. Vårt ekteskap kom tilbake på skinnene igjen etter vi bestemte oss for at det er OSS. det har klart tatt tid og krefter. Men vi er på en utrolig bra plass i dag. Vi har lagt det bak oss, tatt lærdom og setter pris på hverandre på en helt ny måte. Det er selvsagt ikke for alle. Men det er det heller ikke å bare gi opp.

 

 

 

Anonymous poster hash: 01efb...8e9

[Anonym bruker]

Vi hadde det veldig fint i mange år. Før barn. Kommunikasjon har aldri vært vår sterke side og vi er veldig ulike! Dette kom sterkt frem etter at vi fikk barn, og for min del handler vel livet akkurat nå om å holde ut!

Han kjefter og smeller og korrigerer og maser.. Jeg tier og tar imot, han blir så sint når jeg tar imot med samme mynt.. Når ungene blir litt større flytter jeg..

 

Anonymous poster hash: e342c...191

Skjønner akkurat hvordan du har det..

 

 

Anonymous poster hash: 0d5c7...245

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i ti år. Har det veldig fint sammen. Det er godt å bare være smmen, sove sammen, ha sex, le og krangle litt. Jeg kan ikke være uten han og er ikke likegyldig til han. Vi har likevel hatt ting å streve med: stebarnskonflikter blant annet. Men vi er begge relativt konfliktskye og ingen av oss er langsint eller gnager på bitterhet. Vi ser begge lyst på livet og prøver å gjøre det beste for hverandre.

Vi har begge den gode viljen for hverandre.

 

Anonymous poster hash: bba5b...9a9

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med mannen min i ni år, gift i tre. Vi har tre tette barn. Vi har hatt det vanskelig økonomisk de tre siste årene,men vi klarer oss. Vi har våre oppturer og nedturer,men vi har et flott liv sammen. Jeg elsker mannen min og han er min aller nærmeste og min beste venn. Det viktige for oss er å bruke mye tid på hverandre,og å le masse!Vi har det gøy sammen!Men jeg forstår dere som har opplevd utroskap. Det har aldri jeg opplevd,men det hadde vært en dealbreaker for meg.

 

Anonymous poster hash: c10a9...ab8

[Anonym bruker]

Vil ikke si meg helt enig i det. Uten at jeg går for nærme inn på det, så har vi dessverre opplevd utroskap i vårt ekteskap. Vi har vært sammen og gift i 8 år.

 

For oss var utroskapen noe av det beste som kunne ha hendt oss. Vårt ekteskap kom tilbake på skinnene igjen etter vi bestemte oss for at det er OSS. det har klart tatt tid og krefter. Men vi er på en utrolig bra plass i dag. Vi har lagt det bak oss, tatt lærdom og setter pris på hverandre på en helt ny måte. Det er selvsagt ikke for alle. Men det er det heller ikke å bare gi opp.

 

 

 

Anonymous poster hash: 01efb...8e9

Gjetter på at det var du som var utro siden livet er så rosenrødt nå pga utroskap

 

Anonymous poster hash: 5516c...057

[Luksusdyret]

Gjetter på at det var du som var utro siden livet er så rosenrødt nå pga utroskap

 

Anonymous poster hash: 5516c...057

 

 

Haha, enig der. Samtlige av dem som jeg har hørt det fra, var utro selv. For da har de fått i pose og sekk, pult litt på si og sjekket at gresset ikke er grønnere på andre siden, samtidig som partneren har tatt støyten for utroskapen, fikk ødelagt selvtillit, følte seg patetisk og liten. Hun skriver jo heller ikke at mannen var utro, men at de dessverre opplevde utroskap. Det er patetisk med folk som rettferdiggjør sin drittoppførsel med at det er "det beste" som har skjedd i forholdet. Hvis utroskap er det beste som skjer i forholdet, så må forholdet jo være skikkelig drittdårlig.

[Anonym bruker]

Så trist å høre, HI.

Kanskje dere bør snakke litt mer om det. Anbefaler deg også å snakke med en god psykolog om det. For å prøve å snu tankene litt.

 

Jeg skjønner at det er vanskelig med den historien dere har! Husk at de første to årene var han den samme som han er nå, og motsatt. Vi er alle mennesker som gjør feil.

 

Jeg har en veldig trofast og lojal mann som aldri har vært eller kommer til å være utro, det interesserer han ikke. Men han er heller ikke feilfri for det. Han er sta, og det er mye han ikke vil. Det kan være frustrerende. Men jeg elsker han jo og er glad i han.

 

Vi har hatt det fint de 11 årene vi har vært sammen, men det har nok mye med innstillingen vi har.

 

Vi er begge tilgivende, blir fort godt humør igjen, og drar ikke opp igjen gamle ting. Det tror jeg er viktig. Vi er snille mot hverandre og prioriterer hverandre, og er hverandres beste venner.

 

Hvordan man kan snu det når det er dårlig vet jeg ikke, men jeg tror dere kan få det til med god hjelp og veiledning. For hvis ikke er det ikke sikkert det blir noe bedre i et evt. nytt forhold.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 37da3...4ec