Er du redd for døden?

[Hjertefru]

Dere som er redde for ikke å eksistere lenger: Har dere tenkt tanken at dere ikke eksisterte før dere ble født heller? Mange tusen millioner år har dere ikke eksistert.

Vi har bare vår tilmålte tid på jorda. Grip den!

"Vi er laget av det stoff som drømmer veves av. Vårt lille liv er omringet av søvn." WS

[Ylva og Mathilde]

Nei, ikke redd for døden selv, men redd for hvordan jeg skal dø, og panikken når jeg innser at det skjer og jeg ikke kan gjøre noe med det. Som en flystyrt for eksempel, ikke redd for tiden etter kræsjet, men de 5-10-20 minuttene før døden, hvor jeg skjønner at jeg ikke får se barna mine igjen, at jeg ikke kan si hadet osv. Eller 6 uker med uhelbredelig kreft for eksempel.

Redd dødens metode, med andre ord.

[megmegmeg]

Nei, ikke i det hele tatt.

Har nesten druknet før og opplevde en slags eufori når jeg holdt på å miste bevisstheten. Måtte gjenopplives etterpå når jeg ble dratt opp av vannet (var 15 år).

[Anonym bruker]

Så mye. Blir for langt innlegg å ta alt.

Så først meg selv ovenfra. Så de som jobbet med meg. Hørte de sa "hun forsvinner for oss"

Så "dro jeg videre" hadde så god følelse i kroppen. For meg kan den beskrives som den varme følelsen jeg har i kroppen når jeg ligger på stranda og kjenner meg varm og avslappet. Når lyden av hav demper alle lyder.

Jeg møtte ingen andre mennesker. Men jeg var lykkelig. Så plutselig hørte jeg en stemme "*Navnet mitt* du skal ikke være her nå, du må tilbake"

Og så var jeg liksom i kroppen min igjen.

Dette var kort fortalt. Kunne fortalt mye om alt jeg sanset. Følelser og tanker men det blir for langt.

De hadde jobbet med meg i ca fire minutter før de fikk meg tilbake.

 

Anonymous poster hash: f87e3...b29

 

Syns dette er ganske spennende.

Kunne gjerne tenkt meg å lest mer om det.

 

Anonymous poster hash: ad1f3...450

[Anonym bruker]

Nei, men jeg håper inderlig at jeg får leve så lenge nok til å få oppleve og bli i det minste bestemor

 

Anonymous poster hash: 6147b...f5c

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for døden, men jeg er redd for å dø på en veldig smertefull måte. Jeg er og redd for å dø fra barnet mitt, og at det må vokse opp uten en mamma.

Anonymous poster hash: 7a974...303

[Anonym bruker]

Jeg har vært nær døden ett par ggr. Er ikke redd for å dø. Er mest redd for hvordan det ville påvirket barna mine. Mine foreldre døde unge, så jeg vet hvor ensomt det er å ikke ha noen å gå til med gleder og sorger.

 

 

Anonymous poster hash: d9460...aec

[Anonym bruker]

Nå når jeg føler meg i god form er jeg eplekjekk å svarer at jeg ikke er redd for døden, og det er vel for såvidt riktig. Jeg er redd for det uvisse, omstendigheter (smerte, sykdom osv) rundt og tidsperspektiv.

Jeg er også sterkt bekymret for mine barn, hvordan de takler det og hvordan de følges opp i ettertid (både selve opplevelsen men også oppdragelsen og selve livet).

 

Jeg er nok mer redd enn jeg liker å innrømme for meg selv. Spesielt de tider da jeg skranter litt og fant en kul i armhulen. Gikk bra, men da fikk jeg kjenne litt på angsten.

 

Anonymous poster hash: b1959...95f

[<3Barn&Engler<3]

Nei, jeg er ikke redd for døden, men er redd for å dø mens jeg er alene med ungene, siden samboeren er borte flere dager av gangen, så er det en skremmende tanke "tenk om jeg dør mens jeg er alene med de".. Tanken slo rot i meg en gang for ca 3 år siden, var alene med ungene, og satte noe i halsen, klarte ikke puste, fikk heldigvis til å få opp igjen blokaden, men det satte en støkk i meg ja.

Har avtale med samboeren: om han ikke hører fra meg i løpet av en dag, ingen sms fra meg, og jeg ikke tar tlf når han ringer, eller ringer opp igjen kort tid etter, så ringer han svigers (siden de bor nærmest av familie) og får de til å sjekke oss, heldigvis har han ikke behøvd det enda

[Anonym bruker]

Nei absolutt ikke, men jeg kan nok noen ganger være litt redd for å leve....

Anonymous poster hash: 6651a...fa0

[Mandala]

Merkelig nok ikke så veldig. Tanken på at barna skal klare seg uten meg er langt verre. Men selve døden, nei.

[Pengetreet]

Nei, jeg har opp gjennom årene opplevd så mye av den andre siden at jeg er helt rolig mtp å gå over. For meg er livet en "drømmetilværelse", mens realiteten er på den andre siden.

[Anonym bruker]

Ikke redd for selve døden, nei. Men jeg er redd for å dø fra barnet mitt og håper jeg lever til hun er godt voksen og har startet sin egen familie  

Anonymous poster hash: 9456c...e6a

[Gjest Stjerneklart]

Nei, jeg har opp gjennom årene opplevd så mye av den andre siden at jeg er helt rolig mtp å gå over. For meg er livet en "drømmetilværelse", mens realiteten er på den andre siden.

 

 

Så spennende! Kan du fortelle litt om hva du har opplevd?  

[Gjest Stjerneklart]

Jeg er ikke redd for selve døden, men jeg er, som mange andre, redd for å dø fra barnet mitt. Hun vokser allerede opp uten pappaen sin, så om det er noe rundt døden jeg bekymrer meg for, så er det at hun skal vokse opp uten mammaen også. Forhåpentligvis får jeg se henne bli voksen og stifte egen familie og venner som er der og støtter opp den dagen jeg trer av!

 

Døden er ikke noe jeg tenker spesielt mye på. Men det hender jeg har noen sentimentale øyeblikk på kveldstid når hun sover, hvor jeg blir stående å beundre henne med tårer i øyekroken og tenke over hvor utrolig heldig jeg er som har henne hos meg 

[Pengetreet]

Så spennende! Kan du fortelle litt om hva du har opplevd?

Man er jo litt tilbakeholden med hva man forteller, iom at man kan forvente latterliggjøring. Ingen av mine kollegaer vet noe og kun et par av mine venner.

 

Jeg ser og kommuniserer med de som er på " den andre siden". Jeg ser guider, engler og sjeler  bl.a. Jeg ser menneskers dharma, dvs hvilke valg de har gjort for livene sine og hva de skal lære og erfare.

 

Dessverre får jeg ingen hjelp med å se lottorekka Jeg må pent skape mitt eget liv selv, slik som alle andre.

[Gjest Stjerneklart]

Man er jo litt tilbakeholden med hva man forteller, iom at man kan forvente latterliggjøring. Ingen av mine kollegaer vet noe og kun et par av mine venner.

 

Jeg ser og kommuniserer med de som er på " den andre siden". Jeg ser guider, engler og sjeler  bl.a. Jeg ser menneskers dharma, dvs hvilke valg de har gjort for livene sine og hva de skal lære og erfare.

 

Dessverre får jeg ingen hjelp med å se lottorekka Jeg må pent skape mitt eget liv selv, slik som alle andre.

 

 

Jeg syns slikt er ekstremt spennende og var absolutt ikke ute etter å latterliggjøre deg, bare så det er sagt Men jeg skjønner deg godt, det finnes mange som aldri har opplevd noe og som ikke klarer å forstå at det finnes mer her enn det de ser, og de holder sjelden tilbake teite kommentarer og latterliggjøring.

 

Selv har jeg hatt noen episoder som har gjort meg sikker på at det er mer mellom himmel og jord enn det folk flest ser. Folk kan latterliggjøre så mye de vil, men jeg vet

Endret 19. mai 2016 av Stjerneklart

[Twintipp og himmelblå]

Ja, jeg er livredd for å dø. Jeg elsker å leve!

Før jul fikk jeg beskjed om at jeg kanskje ikke ville overleve, og det var en grusom tid. Jeg fikk vanvittig dødsangst og måtte få beroligende medikamenter for å forholde meg til det.

Jeg befant meg også i en type "søvn", der jeg hørte alt alle sa, hadde fortsatt like vondt, men klarte ikke å respondere...

 

Nei, jeg vil så gjerne leve! Jeg elsker livet.