Er du redd for døden?

[Anonym bruker]

?

 

Anonymous poster hash: c8f85...367

[Anonym bruker]

Nei, overhodet ikke. Er du?

Anonymous poster hash: 8eaf6...3cf

[Elisun]

Livredd 😰 Tanken på å ikke eksistere... 😳

[Anonym bruker]

Nei, er ikke redd for selve døden. Det jeg er redd for er tanken på å dø fra de jeg er glad i, og det å ikke få delta i livet deres lenger.

 

Anonymous poster hash: 69ae6...99b

[Anonym bruker]

Jeg er livredd for å dø fra barna mine eller at barna mine skal dø. Men jeg går ikke rundt og tenker på det til daglig heldigvis 😊

 

Anonymous poster hash: 1c30d...121

[Anonym bruker]

Nei, jeg er overhodet ikke redd for døden. Men tenker det vil være trist om jeg skulle dø før ungene blir voksne. Jeg vil gjerne se barna mine vokse opp.

 

Anonymous poster hash: 78e6f...2f1

[Anonym bruker]

Ikke redd for å dø selv (selv om jeg absolutt vil leve lenge), men redd for at andre skal dø fra meg.

 

Anonymous poster hash: 4a023...d4d

[Anonym bruker]

Jeg er livredd for døden!

Det skremmende tanke å ikke lenger skal være her,hva skjer da?

Hvordan kan jeg ikke være noe lenger?

Anonymous poster hash: 9b6d0...bb9

[Anonym bruker]

Ne, jeg bryr meg ikke om døden. Jeg har aldri jakten på meningen med livet, jeg trenger ikke være noen, bety noe.

 

Men, jeg har et barn jeg vil være tilstede for, så sånn sett er ikke livet likegyldig. Han trenger meg i livet sitt, derfor er jeg viktig likevel.

 

Anonymous poster hash: 385f2...3f8

[Anonym bruker]

Nei, ser dessverre at jeg ønsker den litt Velkommen til tider. Når det er sagt, håper jeg at jeg ikke dør fra min sønnen i ung alder.

 

Anonymous poster hash: c4b32...26d

[Anonym bruker]

Jeg er nok ikke redd for å dø, men jeg redd for HVORDAN jeg vil dø. Jeg vil helst bare sovne smertefritt og aldri våkne opp igjen. Alt for mange mennesker lider alt for mye på slutten.

 

Anonymous poster hash: 9cb1c...01d

[moota m storebror&lillebror]

Ja. Jeg er redd for å dø, redd for at det skal være vondt. Er også redd for å dø fra familien min, mest av alt barna.

 

Og jeg er livredd for at jeg blir liggende i en maskin, og er tilstede, men de vet ikke det og slår av maskinen. Og at jeg ikke er død, men blir antatt død og så skåret i eller begravet 😣😕

[Anonym bruker]

Har ikke vært det noe særlig før.... Men i det siste har jeg tenkt mer på det.

Jeg har 3 barn. Far til de 2 eldste er død, noe som har vært/er forferdelig tungt for dem. Hvordan hadde det gått med de hvis jeg også hadde blitt borte? Den minste har spesielle behov, og en far som er litt tafatt. Han hadde neppe greid å ta seg av det barnet alene på fulltid. Hvordan hadde det gått??

Uff...... Vil helst ikke tenke på det.....

Anonymous poster hash: ad1f3...450

[Anonym bruker]

 

Jeg er livredd for døden!

Det skremmende tanke å ikke lenger skal være her,hva skjer da?

Hvordan kan jeg ikke være noe lenger?

 

Anonymous poster hash: 9b6d0...bb9

 

 

Den tanken får jeg også av og til. Hva skjer når jeg dør? Er det ingenting mer? Hvordan kan det være ingenting? Føler jeg blir "gal" hvis jeg tenker for lenge på det, så må bare slutte!!

 

Anonymous poster hash: ad1f3...450

[Anonym bruker]

jeg er sykt redd døden og det er fordi jeg har altfor livlig fantasi.

 

når jeg tenker på døden, ser jeg alltid for meg at jeg er skinndød og våkner til meg selv i det jeg kommer inn i krematorieovnen.

 

den frykten jeg opplever i det nanosekundet det tar fra jeg hører flammene starte til jeg blir grillet levende på høy temperatur skremmer vettet av meg.

 

Anonymous poster hash: b60e9...fe0

[Anonym bruker]

Ja, jeg vil leve og se barna mine vokse opp. Bli gammel med mannen i mitt liv. Jeg vil bli gammel og sprek bestemor til barnebarna!😍🌸

 

Anonymous poster hash: 373a2...785

[Anonym bruker]

Ja 😬 Hatt dødsangst siden jeg sikkert var 7-8 år. Startet med at bestefaren min fekk kreft. (Testikkel) han blei frisk som en fisk etter operasjon.

 

Nå er jeg redd kreft skal ta livet mitt....engang.

 

Redd for å bli begravd, også våkne opp i kista 😳

 

Anonymous poster hash: 37360...49c

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke redd for døden i det hele tatt.

Jeg er redd for å miste noen jeg er glad i eller at de skal miste meg. Men jeg er ikke konkret redd for døden. Jeg tror det er verst for de som blir igjen..

 

Anonymous poster hash: 69c79...f3c

[Kubbelyset]

Nei, ikke direkte for å dø, men at det skal gjøre vondt og det ikke blir gjort noe med det. Hvis jeg ligger på en institusjon feks.

 

Ellers er jeg veldig redd for å dø fra mine barn, samboer og planene vi har for livet...

[Anonym bruker]

Nei. Etter å vært "død" og blitt vekket er jeg ikke det.

Har lest mye om nær døden opplevelser og mange forklaringer på hvorfor vi opplever det vi gjør.

Selv vet jeg hva jeg så og følte og ingen kan forklare dette på en logisk måte for meg.

Jeg er selvsagt redd for å måtte forlate verden tidligere enn nødvendig og ikke få være i barna sitt liv men det er ikke å være redd for døden i mine øyne. Det er en helt annen frykt.

 

Anonymous poster hash: f87e3...b29

[Anonym bruker]

Nei. Etter å vært "død" og blitt vekket er jeg ikke det.

Har lest mye om nær døden opplevelser og mange forklaringer på hvorfor vi opplever det vi gjør.

Selv vet jeg hva jeg så og følte og ingen kan forklare dette på en logisk måte for meg.

Jeg er selvsagt redd for å måtte forlate verden tidligere enn nødvendig og ikke få være i barna sitt liv men det er ikke å være redd for døden i mine øyne. Det er en helt annen frykt.

 

Anonymous poster hash: f87e3...b29

Hva så du?

 

Anonymous poster hash: 95f1a...a8b

[Anonym bruker]

Ikke redd for det å være død, men er super redd for smerte i forbindelse med døden.

 

Jeg er også redd for å dø for tidlig slik at mitt barn mister mamman sin alt for tidlig.

 

Det er vel det eneste sikkre her i verden det er at alle skal dø.

 

 

Anonymous poster hash: 752ae...866

[hilde og gutta]

Når jeg fikk min kreft diagnose så ble jeg redd for å dö fra mine barn og mann. Nå er jeg ikke så redd. Og kommer jeg til å dö så vet jeg at mine barn kommer til å ha det bra med min mann. 

[Anonym bruker]

Hva så du?

 

Anonymous poster hash: 95f1a...a8b

Så mye. Blir for langt innlegg å ta alt.

Så først meg selv ovenfra. Så de som jobbet med meg. Hørte de sa "hun forsvinner for oss"

Så "dro jeg videre" hadde så god følelse i kroppen. For meg kan den beskrives som den varme følelsen jeg har i kroppen når jeg ligger på stranda og kjenner meg varm og avslappet. Når lyden av hav demper alle lyder.

Jeg møtte ingen andre mennesker. Men jeg var lykkelig. Så plutselig hørte jeg en stemme "*Navnet mitt* du skal ikke være her nå, du må tilbake"

Og så var jeg liksom i kroppen min igjen.

Dette var kort fortalt. Kunne fortalt mye om alt jeg sanset. Følelser og tanker men det blir for langt.

De hadde jobbet med meg i ca fire minutter før de fikk meg tilbake.

 

Anonymous poster hash: f87e3...b29

[Anonym bruker]

Nei, jeg synes det er litt spennende og gleder meg på en måte til å finne ut hvordan det føles å dø, men ettersom det er det siste man gjør vil jeg helst vente lengst mulig før jeg får forsøke.

 

Anonymous poster hash: 92e60...de6