"Ny" kjæreste, ingen barn. Han vil, ikke jeg!

[Anonym bruker]

 

Hva med adopsjon? Av et litt eldre barn, så slipper du svangerskap, fødsel og kvalme, tåteflasker og bleier.  Adopsjon av litt eldre barn går også noe fortere så man slipper å vente i mange år. Da får barnet ditt søsken litt nærmere i alder og.

 

Har selv et fosterhjemsadoptert barn , i tillegg til 2 biologiske barn:) Og det er like fantastisk!

 

Anonymous poster hash: 2f44b...5ff

 

 

Hallo, mannen ønsker EGNE barn. Biologiske. Han har jo allerede et stebarn.

 

Anonymous poster hash: 48d6a...34b

[Anonym bruker]

Takk for svar:-) Det setter jeg pris på.

Vi har det virkelig bra, og det synes vi begge. Han er helt vill etter oss. Ingen av oss er bitre eller sure, vi har veldig god kommunikasjon oss i mellom. Prater bedre med ham enn nærmeste venninner.

Han blir aldri sint eller hissig og er løsningsorientert og bare verdens beste.

 

Jeg unner ham alt godt her i verden, men jeg vil bare ikke ha flere barn.

 

Anonymous poster hash: e9b4c...b18

 

Da unner du ham ikke alt godt i hele verden. Denne fantastiske mannen din skal jo aldri få lov til å bli far. Du HAR et biologisk barn, det har ikke han. Stebarn er aldri helt det samme.

 

Anonymous poster hash: 48d6a...34b

[Anonym bruker]

Takk for svar:-) Det setter jeg pris på.

Vi har det virkelig bra, og det synes vi begge. Han er helt vill etter oss. Ingen av oss er bitre eller sure, vi har veldig god kommunikasjon oss i mellom. Prater bedre med ham enn nærmeste venninner.

Han blir aldri sint eller hissig og er løsningsorientert og bare verdens beste.

 

Jeg unner ham alt godt her i verden, men jeg vil bare ikke ha flere barn.

 

Anonymous poster hash: e9b4c...b18

I mine øyne høres du egoistisk ut. Du har opplevd å få et barn, den muligheten vil du altså ikke gi han?

 

Anonymous poster hash: 5ff14...d28

[Anonym bruker]

Du beskriver drømmemannen og drømmeforholdet... Men det er jo slett ikke det. Kan ikke si jeg forstår deg... 

Anonymous poster hash: 78204...b0c

[Anonym bruker]

Hva feiler det dere? INGEN er pliktig å gi sin kjæreste en unge man i utgangspunktet ikke har lyst på!! Men - såklart bør du være åpen med han om dette. Mulig det er en dealbreaker for han siden dere nærmer dere 40. Og det bør du være klar over. Står på en måte i samme situasjon. Han ønsker seg to barn og jeg egentlig også bare to. Hadde en fra før selv og vi har en felles, nå er jeg gravid og sliter med valget hva jeg skal gjøre. Det er ikke lett.

 

Anonymous poster hash: 3c87e...1aa

[MJ<3]

Er det sånn at du ikke vil ha flere barn fordi du er redd for at det skal skjære seg med dere om dere får et barn sammen? Jeg likte ikke småbarnsperioden noe særlig, syns det var veldig slitsomt og at det var veldig deilig når mini ble litt større. Syns fortsatt det er slitsomt, selv om han nå er 8 år. Slitsomt på en annen måte med aktiviteter og lekser og oppfølging.

 

Jeg forstår deg godt, og syns ikke du er egoistisk selv om du ikke ønsker flere barn. Et barn er ikke bare noe man gir noen for å være ålright, det er en livslang commitment, og begge må være klare for det. Dersom du ikke er det så syns ikke jeg, i motsetning til de fleste andre her, at du skal la deg presse til å få et barn til. Dersom du blir klar for det så blir du det, dersom du ikke blir det så er det bare sånn.

 

Risikoen er jo såklart at du kan ende opp alene fordi mannen velger å gå etterhvert, pga ønske om egne barn. Men dette er en ærlig sak, og noe du sikkert er klar over også. Risikoen andre veien er jo at du føler deg presset inn i noe du ikke ville, og kanskje føler at din livskvalitet minsker pga dette.

 

Det er ikke alle som er såååå glad i barn at de må ha mange for å føle de lever. 

 

Det som er synd er selvfølgelig at dere ikke er på samme bane her, og da håper jeg dere gjør det veldig klart for hverandre hva dere ønsker og hvordan dere vil gjøre det, slik at ingen av dere må leve på kompromiss med seg selv.

 

Lykke til HI.

[Anonym bruker]

Mulig dere ser annerledes på det, men jeg er ikke egoistisk om jeg velger å ta et valg som så bevisst gir meg et livslangt ansvar.

Jeg hadde hoppet i glødende lava for ham, men et barn er et ansvar som vil følge også meg så lenge jeg lever.

Før jeg traff ham var jeg alene med mitt barn, jeg har ofret og stått på i maaaange år. Svangerskapet holdt på å ta livet av meg bokstavelig talt.

 

Forholdet vårt er fantastisk, han er drømmemannen med stor M. Til og med venninnene mine blir helt rare rundt ham.

Likevel, jeg orker ikke tanken på nattevåk, konstant passing på barn, tidlig opp, barnehage og alt det dullet som følger med der, sandkasse og huskestativ, bleier, byssing, bæring.

Det byr meg helt i mot.

 

Anonymous poster hash: e9b4c...b18

[Anonym bruker]

Takk for svar:-) Det setter jeg pris på.

Vi har det virkelig bra, og det synes vi begge. Han er helt vill etter oss. Ingen av oss er bitre eller sure, vi har veldig god kommunikasjon oss i mellom. Prater bedre med ham enn nærmeste venninner.

Han blir aldri sint eller hissig og er løsningsorientert og bare verdens beste.

 

Jeg unner ham alt godt her i verden, men jeg vil bare ikke ha flere barn.

 

Anonymous poster hash: e9b4c...b18

 

Du sier at dere har det virkelig bra, at dere begge mener det.

Og det gjør dere sikkert, men likevel er det en stor forskjell mellom dere to.

 

DU har alt du ønsker deg. Du har fått barn, du har en mann som valgte deg til tross for at du hadde problemer de fleste menn ville skygget unna, du har en mann som er en klippe for deg, som elsker deg og også barnet ditt. DU har alt du ønsker deg.

 

HAN har deg og ditt. Men han ønsker seg egne barn. Det ønsket kommer trolig bare til å bli større jo nærmere han kommer sin egen bevisste/ubevisste grense for når han senest kan bli pappa. Mens du har alt du kan ønske deg i det forholdet, så går han glipp av noe av det største i livet - å få egne barn. HAN har ikke alt han ønsker seg i forholdet, han mangler noe av det mest grunnleggende i livet.

 

Du sier så sikkert at han aldri vil gå fra deg om du nekter å få barn med ham. Dessverre å si det, men det kan du ikke si med sikkerhet. Om hans barneønske blir større så kommer også bitterheten. Han elsker deg, har gjort alt for deg og ditt barn, men du unner ham ikke det samme. Da kan veien ut av forholdet enten være raskere enn du hadde ant - eller det kan bli en seigpining av dere begge to mens bitterheten vokser.

 

Det eneste som er sikkert er at du ikke bør få barn om du virkelig ikke ønsker det. Men når du tar ditt valg så må du se om det å velge bort et barn til er verdt risikoen å miste ham. For det er en høyst aktuell risiko, nå eller om 2-5-10 år... han vil fremdeles kunne få barn. Om du ikke ønsker å miste mannen, da må du se om du kan begynne å se gleden og fordelene ved å få et barn sammen med ham.

 

Om du ikke greier å snu og planlegge barn med ham, da synes jeg DU skal avslutte forholdet. For å bli i forholdet når du vet hvor sterkt hans barneønske er, det er egoisme å holde på ham! Du vil da bruke det at han elsker deg for å holde på ham, mens han går glipp av det å få egne barn. Om DU gjør det slutt, da setter du ham fri til å få alt ut av livet slik han ønsker. Han elsker deg, men han kan også lære seg å elske en annen. Men barn kan han ikke få i forholdet dere har om du ikke begynner å se gleden og fordelene med et barn for dere.

 

Sett ham fri!

 

Anonymous poster hash: 17e05...5c5

[Anonym bruker]

Er det sånn at du ikke vil ha flere barn fordi du er redd for at det skal skjære seg med dere om dere får et barn sammen? Jeg likte ikke småbarnsperioden noe særlig, syns det var veldig slitsomt og at det var veldig deilig når mini ble litt større. Syns fortsatt det er slitsomt, selv om han nå er 8 år. Slitsomt på en annen måte med aktiviteter og lekser og oppfølging.

 

Jeg forstår deg godt, og syns ikke du er egoistisk selv om du ikke ønsker flere barn. Et barn er ikke bare noe man gir noen for å være ålright, det er en livslang commitment, og begge må være klare for det. Dersom du ikke er det så syns ikke jeg, i motsetning til de fleste andre her, at du skal la deg presse til å få et barn til. Dersom du blir klar for det så blir du det, dersom du ikke blir det så er det bare sånn.

 

Risikoen er jo såklart at du kan ende opp alene fordi mannen velger å gå etterhvert, pga ønske om egne barn. Men dette er en ærlig sak, og noe du sikkert er klar over også. Risikoen andre veien er jo at du føler deg presset inn i noe du ikke ville, og kanskje føler at din livskvalitet minsker pga dette.

 

Det er ikke alle som er såååå glad i barn at de må ha mange for å føle de lever.

 

Det som er synd er selvfølgelig at dere ikke er på samme bane her, og da håper jeg dere gjør det veldig klart for hverandre hva dere ønsker og hvordan dere vil gjøre det, slik at ingen av dere må leve på kompromiss med seg selv.

 

Lykke til HI.

Takk for flott svar.

 

Jeg vet ikke hva det er som gjør at jeg ikke vil, for jeg forguder jo barnet mitt. Men, jeg tror det er friheten. Vi er ikke bare slitne foreldre, vi er voksne om du skjønner. Vi kan kose oss med et glass vin på sen sommerkveld, elske til 03 på natten og være både foreldre og voksne.

Jeg var så sliten de første årene som mor, selv om jeg elsket barnet mitt. Men, alt er så deilig og fritt nå. Mor og voksen.

Begynne på nytt med smokker og bleier har jeg virkelig ikke lyst til! Vi har så innholdsrikt liv, med jobb, barn, forskning, venner av barnet, hytteprosjekter og reising. Vår symbiose på tre (med veldig ofte flere) fungerer så fint!

 

Anonymous poster hash: e9b4c...b18

[Anonym bruker]

 

Du sier at dere har det virkelig bra, at dere begge mener det.

Og det gjør dere sikkert, men likevel er det en stor forskjell mellom dere to.

 

DU har alt du ønsker deg. Du har fått barn, du har en mann som valgte deg til tross for at du hadde problemer de fleste menn ville skygget unna, du har en mann som er en klippe for deg, som elsker deg og også barnet ditt. DU har alt du ønsker deg.

 

HAN har deg og ditt. Men han ønsker seg egne barn. Det ønsket kommer trolig bare til å bli større jo nærmere han kommer sin egen bevisste/ubevisste grense for når han senest kan bli pappa. Mens du har alt du kan ønske deg i det forholdet, så går han glipp av noe av det største i livet - å få egne barn. HAN har ikke alt han ønsker seg i forholdet, han mangler noe av det mest grunnleggende i livet.

 

Du sier så sikkert at han aldri vil gå fra deg om du nekter å få barn med ham. Dessverre å si det, men det kan du ikke si med sikkerhet. Om hans barneønske blir større så kommer også bitterheten. Han elsker deg, har gjort alt for deg og ditt barn, men du unner ham ikke det samme. Da kan veien ut av forholdet enten være raskere enn du hadde ant - eller det kan bli en seigpining av dere begge to mens bitterheten vokser.

 

Det eneste som er sikkert er at du ikke bør få barn om du virkelig ikke ønsker det. Men når du tar ditt valg så må du se om det å velge bort et barn til er verdt risikoen å miste ham. For det er en høyst aktuell risiko, nå eller om 2-5-10 år... han vil fremdeles kunne få barn. Om du ikke ønsker å miste mannen, da må du se om du kan begynne å se gleden og fordelene ved å få et barn sammen med ham.

 

Om du ikke greier å snu og planlegge barn med ham, da synes jeg DU skal avslutte forholdet. For å bli i forholdet når du vet hvor sterkt hans barneønske er, det er egoisme å holde på ham! Du vil da bruke det at han elsker deg for å holde på ham, mens han går glipp av det å få egne barn. Om DU gjør det slutt, da setter du ham fri til å få alt ut av livet slik han ønsker. Han elsker deg, men han kan også lære seg å elske en annen. Men barn kan han ikke få i forholdet dere har om du ikke begynner å se gleden og fordelene med et barn for dere.

 

Sett ham fri!

 

Anonymous poster hash: 17e05...5c5

Dette blir vill gjetting fra din side.

Vi har et forhold bygd på tillit og kjærlighet. Ingen tvinger noen til noe, og vi er enige om at vi har det fantastisk selv om vi ikke får barn. Han sier selv at han ikke trenger egne barn for å være lykkelig! Vi to gjør ham lykkelig i bøtter og spann.

Jeg vet ganske sikkert at han ikke kommer til å gå ifra meg.

Jeg setter ingen fri for jeg holder ingen bundet.

 

Anonymous poster hash: e9b4c...b18

[Anonym bruker]

Dette blir vill gjetting fra din side.

Vi har et forhold bygd på tillit og kjærlighet. Ingen tvinger noen til noe, og vi er enige om at vi har det fantastisk selv om vi ikke får barn. Han sier selv at han ikke trenger egne barn for å være lykkelig! Vi to gjør ham lykkelig i bøtter og spann.

Jeg vet ganske sikkert at han ikke kommer til å gå ifra meg.

Jeg setter ingen fri for jeg holder ingen bundet.

 

Anonymous poster hash: e9b4c...b18

 

Jaja, du får tro og håpe det.

 

Om du virkelig var så sikker på dette som du prøver å gi uttrykk for i ditt svar til meg, da hadde du aldri hatt behov for å starte denne tråden.

 

Ønsker deg lykke til. Men ta aldri for gitt at mannen en dag kan komme til å sørge for å få egne barn med en annen, for menn kan ha like stort ønske om barn som kvinner - selv de som sier det ikke er helt nødvendig kan skifte mening.

 

Anonymous poster hash: 17e05...5c5

[MJ<3]

Takk for flott svar.

 

Jeg vet ikke hva det er som gjør at jeg ikke vil, for jeg forguder jo barnet mitt. Men, jeg tror det er friheten. Vi er ikke bare slitne foreldre, vi er voksne om du skjønner. Vi kan kose oss med et glass vin på sen sommerkveld, elske til 03 på natten og være både foreldre og voksne.

Jeg var så sliten de første årene som mor, selv om jeg elsket barnet mitt. Men, alt er så deilig og fritt nå. Mor og voksen.

Begynne på nytt med smokker og bleier har jeg virkelig ikke lyst til! Vi har så innholdsrikt liv, med jobb, barn, forskning, venner av barnet, hytteprosjekter og reising. Vår symbiose på tre (med veldig ofte flere) fungerer så fint!

 

Anonymous poster hash: e9b4c...b18

Jeg kan ikke annet enn å si at jeg forstår deg.

 

Men jeg forstår på en måte at han også har lyst på egne barn. Tror jeg hadde slitt selv hadde jeg vært deg. Tror nesten jeg hadde latt han gå.

 

Nå har jeg vært så heldig å finne en med eget barn selv, og vi fungerer fint sammen alle fire. Vi har heller ingen ønsker om flere barn. De er begge over 8 år så friheten hadde nok vært det jeg hadde savnet også. Det å kunne tenke på seg selv som person i blant og ikke bare leve via barnet hele tiden. 

 

Men som sagt.... Jeg hadde slitt veldig med å være sammen med han dersom han hadde et så stort ønske og at jeg ikke kunne gi han det, da hadde jeg nok følt meg veldig egoistisk dersom jeg tviholdt i han fordi det var det JEG ønsket og han ikke var fornøyd. 

 

Du syns vel ikke det er noe hyggelig at han ikke har det optimalt liksom? Selv om det for deg jo er nettopp det....

[Anonym bruker]

Det er vel for pokker HI sitt valg om hun vil ha flere barn eller ikke! 

 

Skjønner deg godt - selv om jeg ikke opplever det så tøft som deg å få barn (min første er 6 uker). Men, jeg har hatt perioder i livet mitt med depresjon og tøffe tak. Så, når du forbinder det å få barn og den første tiden med de følelsene en depresjon fører til, og du setter så stor pris på livet dere har sammen nå, så skjønner jeg veldig godt hvorfor du ikke ønsker å gjøre noe som kan ødelegge. 

Vanskelig å gi deg råd. Viktig er det jo å snakke sammen med mannen din, men kanskje vil det og hjelpe å snakke med noen profesjonelle og utenforstående om dette? Bearbeide følelsene rundt det å få barn, slik at du kan være sikker på at du er helt ferdig med barn - og ikke "bare" redd for hypermesis og depresjon? (Selv om det også er en legitim grunn for å ikke ønske flere barn - men de er kanskje overkommelige om det "bare" hadde vært det).

 

"Sett han fri" ??! Han er da en voksen mann som bestemmer over sitt eget liv.

Jeg trur mange av svarene du får her kommer fra damer som har menn som ikke ønsker like mange barn som dem og bitterheten renner over. 

Anonymous poster hash: c4f9c...e78

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig med 5c5!

 

Jeg har lest alt du har skrevet og skjønt at du er skråsikker på at han aldri vil gå fra deg pga ønsket om barn. At du og barnet ditt gjør ham lykkelig og at dere har det helt supert sammen. Og for din skyld håper jeg jo at det virkelig stemmer

 

Men du leser ikke mellom linjene her, føler jeg.. JA, han har det helt sikkert flott med deg og barnet ditt, og er lykkelig sammen med dere. Men nå forteller han deg at han ønsker seg et eget barn også. Han ser helt sikkert hvordan du og barnet ditt har det, og nå ønsker han det samme med et eget barn. For selv om man kan elske sine stebarn så er det noe helt eget med sitt eget barn. Og nå ønsker han å oppleve å bli far. Han ønsker det faktisk såpass mye at han til og med har begynt å kjøpeslå med deg, hi! "Jeg kan ta alt ansvar for barnet"..

Da bør du skjønne at han ikke er SÅ lykkelig som ufrivillig barnløs som du skal ha det til

 

Det er også du som "endelig kan være voksen og mor". HAN har kun opplevd å være voksen..men ikke far.. Han forstår kanskje ikke dette behovet ditt for frihet da han aldri har vært låst opp som småbarnsfar, mens du som allerede har fått et barn (og hadde en tøff start) kanskje ikke klarer å se hans lengsel?

 

 

Anonymous poster hash: 75f8d...b0c

[Nyttårs barn]

Må si mange av svarene her er litt sjokkerende.

Om du er sikker på at du ikke vil ha flere barn så ville jeg ikke firet på det punktet.

Du høres jo ut som om du er ferdig med småbarnsperioden og trives som plommen i egget nå. Du har ingen plikt til å gi samboeren din et eget barn og du skylder ham ingenting! Han har selv valgt å være sammen med deg og din datter.

 

Men kan det være at du egentlig er redd for hva dette vil innebære, redd for forandring i det som nå fungerer fint? Dette er ting du selv må tenke over. Vær ærlig med samboeren din, så får han ta sine valg.

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig med 5c5!

 

Jeg har lest alt du har skrevet og skjønt at du er skråsikker på at han aldri vil gå fra deg pga ønsket om barn. At du og barnet ditt gjør ham lykkelig og at dere har det helt supert sammen. Og for din skyld håper jeg jo at det virkelig stemmer

 

Men du leser ikke mellom linjene her, føler jeg.. JA, han har det helt sikkert flott med deg og barnet ditt, og er lykkelig sammen med dere. Men nå forteller han deg at han ønsker seg et eget barn også. Han ser helt sikkert hvordan du og barnet ditt har det, og nå ønsker han det samme med et eget barn. For selv om man kan elske sine stebarn så er det noe helt eget med sitt eget barn. Og nå ønsker han å oppleve å bli far. Han ønsker det faktisk såpass mye at han til og med har begynt å kjøpeslå med deg, hi! "Jeg kan ta alt ansvar for barnet"..

Da bør du skjønne at han ikke er SÅ lykkelig som ufrivillig barnløs som du skal ha det til

 

Det er også du som "endelig kan være voksen og mor". HAN har kun opplevd å være voksen..men ikke far.. Han forstår kanskje ikke dette behovet ditt for frihet da han aldri har vært låst opp som småbarnsfar, mens du som allerede har fått et barn (og hadde en tøff start) kanskje ikke klarer å se hans lengsel?

 

 

Anonymous poster hash: 75f8d...b0c

 

Det var det jeg ville frem til også, at hans ønske om barn tydeligvis er veldig stort når han har begynt å "kjøpslå" med Hi. Da er ønsket om eget barn veldig stort hos denne mannen! Og jo større ønsket er, jo større risikerer man at hans sorg og bitterhet også kan bli etterhvert.

 

For His del, håper jeg hun har rett... men jeg tror ikke hun ser mannen sin så tydelig som hun kanskje selv tror. Jeg får inntrykk av at hun lytter ganske selektivt til det han sier.

 

Grunnen til at jeg har skrevet som jeg har gjort er at jeg har sett minst to tilfeller som var lik His situasjon. Der endte mennene med å gå etter få år fordi barneønsket ble for stort. Tilbake satt deres tidligere samboere og ikke forstod noe, "for han elsket meg jo". Men de hadde aldri virkelig lyttet til hvor sterkt ønsket om barn var hos disse mennene. Det var damene som endte bitre og sårede i de tilfellene, fordi de hadde "kastet bort" år av sine liv på en mann de ikke hadde noen fremtid med. Men det kunne de sluppet om de hadde gitt slipp på disse mennene tidligere.

 

Anonymous poster hash: 17e05...5c5

[Anonym bruker]

Jeg er i en litt annen situasjon enn deg. Jeg har et barn fra før og har nå truffet min drømmemann! Han har ikke barn fra før, men ønsker seg barn, og han er fantastisk med min datter. Jeg vet at han vil bli en perfekt pappa. Saken er at jeg kanskje ikke kan få flere barn, og selv om han sier at han heller vil ha meg enn egne barn, har jeg sagt at jeg kommer til å gjøre det slutt om jeg ikke klarer å bli gravid. Jeg nekter å ta fra han muligheten til å få egne barn, jeg kommer til å slite med meg selv for alltid om jeg ødelegger det for han.

 

Anonymous poster hash: 7a29f...3d4

[Superdolly]

Ingen kan eller bør tvinge deg til å få barn mot din vilje, hi.  Men det som flere her prøver å fortelle deg, er at denne mannen mangler noe i forholdet, i familien og i livet sitt. Han mangler et eget barn. Han ønsker seg det, veldig. Så mye at han nå forsøker å forhandle med deg.

 

Jeg mener at hvis du virkelig ikke vil ha barn, så får du være ærlig med ham om det. Fortell ham at du ikke vil, og at du aldri noensinne kommer til å ville ha et barn til.

 

Du risikerer at han velger å gå fra deg for å finne en kvinne han kan få barn med. Kanskje ikke i morgen, kanskje ikke neste år, men det er en reell risiko. Du sier så skråsikkert at han ikke kommer til å gjøre det, men jeg synes likevel at du skal ta det med i beregningen når du bestemmer deg. For dette er en mann som ønsker seg barn så mye at han, til tross for mye jobbing, lover deg å ta all nattevåk, alt med barnet. Det er et tegn på at dette ønsket er sterkt hos denne mannen. Så tenk gjennom det.

 

Hvordan vil det være for deg om han kommer om et halvt år, eller to år, og sier at han ønsker seg barn så veldig at han nå ikke lenger vil være sammen med deg? Jeg sier ikke at det helt sikkert vil skje, men jeg sier at det kan skje. Og det bør du tenke over.

[Anonym bruker]

Gi nå mannen et barn! Såpass klarer du. Kanskje det går knirkefritt denne gangen.

 

Anonymous poster hash: 77bb1...eda

[Anonym bruker]

Jeg må innrømme at jeg synes TS er litt ego her, kanskje fordi hun snakker så mye om alle de materielle godene hun vil "gå glipp av" med en ny baby; hytte, reiser, rødvinskveld etc.. Jeg er i tvil om det vil veie opp for barneønsket hos hennes mann til evig tid; han er klar for å bli pappa med alt det innebærer. Jeg kjenner til folk som har forlatt sin samboer nettopp pga dette, det var ikke lett, men de har aldri angret på bruddet når babyen (med den nye) først var der.. Og han høres jo ut som en som kan virkelig velge og vrake blant damer. Så jeg er redd TS sitt alternativ i lengden er ikke nødvendigvis å ha det slik det er nå vs å få barn. Men å gå tilbake til den single alenemammatilværelsen vs å få barn..

 

Anonymous poster hash: 69a6f...916

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest hele tråden men ville bare si; hva om det blir fantastisk?? Jeg var for å være ærlig, lunken, da nr to var på vei. Det ble kjempebra selv om forholdet ikke var det, og jeg hadde dårlig samvittighet for eldste. Fremdeles har de to såå mye glede av hverandre. Et par år etter bruddet fikk jeg og min nåværende mann barn, det var heller ikke planlagt. Året hjemme med minste var helt fantastisk, han sov om natten og vi koste oss masse. Så det jeg vil si er at det trenger ikke være noe negativt! Skulle gjerne hatt en til, om jeg hadde hatt overskudd til å følge opp fire...

 

Anonymous poster hash: 4d029...b6d

[Elsker livet]

Jeg tenker at du burde gi mannen din ett barn, og ditt barn et søsken. Men jeg leser også at du ikke ønsker det. Du argumenterer veldig i mot å få barn, du trekker bare frem de negative sidene, ingen positive. Jeg forstår alle argumentene dine, men det å få barn er såpass viktig for de fleste mennesker, at jeg synes din manns behov/ønske veier tyngre enn dine.

[Anonym bruker]

Håper du snur og gir mannen et barn.Selv hadde jeg vært liveredd for å miste mannen,spessielt siden han høres så fantastisk ut!

 

Anonymous poster hash: c7025...6db