"Ny" kjæreste, ingen barn. Han vil, ikke jeg!

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen noen år. Han er det mest fantastiske mennesket jeg kjenner. Jeg var en vondbråten og totalt ødelagt human beeing da han traff meg. Han har bygd meg opp bit for bit, vist meg og mitt barn ubetinget kjærlighet fra dag 1.

Ja, det er ubeskrivelig hvor godt menneske han er. I tillegg til å være både unormalt kjekk og intelligent med en veldig god jobb. I målestokk er han nok 1:10000000000000.

 

SÅ, dilemmaet.

Han ønsker veldig barn. Vi er 36 og 37, så det haster spesielt for meg.

Men, jeg ønsker ikke. Hadde et grusomt svangerskap med hypermesis som resulterte i en svangerskapsdepresjon. Husker de første årene som slitsomme.

Nå bare koser vi oss alle 3, og jeg vil ikke ødelegge dynamikken. Vi har det utrolig godt nå.

Han sier han skal ta all nattevåk og ansvar de første årene som jeg gruer meg til, noe som i realiteten ikke ville skjedd om jeg først fikk barnet, da ville jeg jo selvsagt ha gjort det jeg og. Men, tviler ikke på at han KUNNE ha gjort det.

 

Jeg er dønn fortvilet. Hva tenker dere?

 

Anonymous poster hash: cd503...e4e

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det hadde jeg fortet meg å gjøre for hele familien sin del. Det er slett ikke sikkert et blir like vanskelig nå. 

Anonymous poster hash: ed1ac...b53

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du selvfølgelig skal gi han et barn, og ditt barn søsken.

 

Det er slett ikke sikkert det blir like ille nå. Svangerskapet kan nok bli tøft denne gangen også, men nå har du jo en fantastisk mann å lene deg på, og som kan avlaste deg etter fødselen.

 

Jeg hadde en fødselsdepresjon med et barn, men overhodet ikke med neste...

Anonymous poster hash: 2ec53...af4

[Luksusdyret]

Jeg synes at så lenge han har ofret mye for deg, behandler ditt barn som sitt eget og gadd å bli sammen med en ødelagt person uten selvtillit og så videre (og ifølge DiB-kjerringer får slike damer seg aldri en mann), så bør du også gi noe tilbake. Det er urimelig å forvente at en barnløs mann skal akseptere et liv uten egne barn.

[Anonym bruker]

Takk damer, for svar.

Jeg er enig.

Bare for å ha det på det rene, jeg har selvsagt også tilført ham mye selv om han er unik.

Men, jeg er så redd. Jeg føler å gi noen et barn er et ansvar for resten av mitt liv og ikke noe jeg bare kan gi for jeg synes synd på noen. Vår dynamikk er så god nå. Vi har det så fint. Reiser og koser oss, er engasjert i alt rundt barnet osv. Å starte på nytt med Fantorangen og tåteflaske byr meg nesten i mot.

 

Anonymous poster hash: e9b4c...b18

[Anonym bruker]

Takk damer, for svar.

Jeg er enig.

Bare for å ha det på det rene, jeg har selvsagt også tilført ham mye selv om han er unik.

Men, jeg er så redd. Jeg føler å gi noen et barn er et ansvar for resten av mitt liv og ikke noe jeg bare kan gi for jeg synes synd på noen. Vår dynamikk er så god nå. Vi har det så fint. Reiser og koser oss, er engasjert i alt rundt barnet osv. Å starte på nytt med Fantorangen og tåteflaske byr meg nesten i mot.

 

Anonymous poster hash: e9b4c...b18

Enten får dere barn sammen, eller du gir opp forholdet slik at han kan starte familie.

 

Anonymous poster hash: 77b0d...879

[Anonym bruker]

Takk damer, for svar.

Jeg er enig.

Bare for å ha det på det rene, jeg har selvsagt også tilført ham mye selv om han er unik.

Men, jeg er så redd. Jeg føler å gi noen et barn er et ansvar for resten av mitt liv og ikke noe jeg bare kan gi for jeg synes synd på noen. Vår dynamikk er så god nå. Vi har det så fint. Reiser og koser oss, er engasjert i alt rundt barnet osv. Å starte på nytt med Fantorangen og tåteflaske byr meg nesten i mot.

 

Anonymous poster hash: e9b4c...b18

Du skal ikke gi bort et barn, HI! Din mann ønsker seg flere barn som dere skal ha sammen, han har ikke egne biologiske barn og har et ønske om det. Han har også tydeligvis et ønske om en større familie enn bare deg og ditt biologiske barn.  Hvis ikke du tenker forholdet er for livet, får du være ærlig med ham om det sånn at han kan få sjansen på en familie et annet sted. Han høres ut som en flott mann. Hvis han har et dypt og inderlig ønske om egne biologiske barn bør du la ham få frikort til det om du ikke vil ha det sammen med ham. Ellers vil det kanskje være et evig savn for ham og også være kilde til bitterhet. Det hadde det vært om det hadde vært snudd på hodet, om det var kvinnen som ønsket seg barn og mannen som nektet. 

 

Anonymous poster hash: ed1ac...b53

[Anonym bruker]

Han har selvsagt alltid retrett mulighet, noe som går begge veier.

Men, vi elsker hverandre og han vil aldri gå dersom jeg ikke vil ha flere barn.

Jeg vet han vil ta støyten og stå ved min side, men han jobber som overlege og er også mye på jobb. Men, all hans fritid er dedikert til oss og vi har det fantastisk sammen.

Et barn er et enormt ansvar og jeg er usikker på om jeg ønsker dette. Hva om barnet ikke er friskt? Hvem tar vare på det barnet jeg har fra før når han er på jobb dersom graviditeten blir lik den forrige? Jeg var helt nede for telling i 9 mnd.

 

Jeg forstår argumentene deres og tenker like tanker også, men innerst inne ønsker jeg ikke et barn til.

 

Anonymous poster hash: e9b4c...b18

[Anonym bruker]

Skjønner deg egentlig godt jeg. Er selv ferdig med barn, har to,- og er sammen med samme mann, så situasjonen ellers er jo ganske ulik, men følelsen av å være FERDIG med barn, den er nok ganske konstant.

 

Men er det egentlig DEN følelsen du har, at du er FERDIG med barn? Du er redd for endring i hverdagen, eller for å bli syk under svangerskap. Med en person i nær familie som var innlagt så og si hele svangerskapet pga hyperemesis og nesten frivillig abort pga dette,- så vet jeg hva det KAN medføre. Men når det er sagt,- man trenger ikke få det neste gang man er gravid,- kjønn på barn, antall barn eller bare rett og slett bytte av partner(!!!!) kan gjøre at man får,- eller ikke får hyperemesis i et svangerskap, men har hatt det eller får det i et annet. Selv om du nok bør være forberedt på total invaliditet i en lengre periode pga dette også ved et evt nytt svangerskap.

 

Jeg tror du bør kjenne litt etter på hvordan ståa EGENTLIG er, tre av mine venner fikk barn nummer en som 35 og 36 åringer og de fikk nummer to som 38 og 39 åringer,- og den ene venter den tredje.. Så det er IKKE sent mtp at man blir gammel i alle fall...Frykt for det nye og ukjente er jo reelt i seg selv, men akkurat det er et dårligere argument enn mye annet, for man vet ALDRI hva morgendagen kan bringe mtp dette. Er det barn du der ferdig med, eller er det frykten for å bli syk, frykten for at man ikke vet hva som kan skje med familien som bestemmer mer enn et ønske om et barn? Kjenn litt på det, og med den mannen du har, snakk med ham om dette! Snakk om hva som kan skje om du blir syk under svangerskap, hvordan skal dere gjøre det ved et evt brudd met ditt og deres barn,- vil han da fortsatt være "pappa" for ditt særkullsbarn? Hva om han blir syk/ufør/skadet, har dere forsikret dere godt nok økonomisk,- gjelder også deg, -slik at dere økonomisk i hvert fall ikke går på blemmer/endringer som kan være slitsomme... Vær litt føre var på de områder som man kanskje ikke snakker om til vanlig før man lager barn,- men som kan være gjennombruddet for deg i forhold til et endelig valg mtp et barn til.

 

Det er ikke dramatisk eller pessimistisk og snakke om hva om man blir syk, dør, det blir brudd. Det handler om å være forberedt på dette slik at OM det skjer så får det ikke så store konsekvenser for BARNA (og ens egen livssituasjon) som det vil få om man lar være å "være hysterisk"... Og i deres tilfelle er det kanskje alfa og omega for at du skal kjenne at du er trygg på at å få et barn til går bra, uansett hva framtiden deres som par er,-  slik at dette blir eliminert som faktor å ta hensyn til når du vurderer ønske om et barn til eller ikke...

 

Lykke til med valget uansett hva det blir.

Anonymous poster hash: 81aed...1e0

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen noen år. Han er det mest fantastiske mennesket jeg kjenner. Jeg var en vondbråten og totalt ødelagt human beeing da han traff meg. Han har bygd meg opp bit for bit, vist meg og mitt barn ubetinget kjærlighet fra dag 1.

Ja, det er ubeskrivelig hvor godt menneske han er. I tillegg til å være både unormalt kjekk og intelligent med en veldig god jobb. I målestokk er han nok 1:10000000000000.

 

SÅ, dilemmaet.

Han ønsker veldig barn. Vi er 36 og 37, så det haster spesielt for meg.

Men, jeg ønsker ikke. Hadde et grusomt svangerskap med hypermesis som resulterte i en svangerskapsdepresjon. Husker de første årene som slitsomme.

Nå bare koser vi oss alle 3, og jeg vil ikke ødelegge dynamikken. Vi har det utrolig godt nå.

Han sier han skal ta all nattevåk og ansvar de første årene som jeg gruer meg til, noe som i realiteten ikke ville skjedd om jeg først fikk barnet, da ville jeg jo selvsagt ha gjort det jeg og. Men, tviler ikke på at han KUNNE ha gjort det.

 

Jeg er dønn fortvilet. Hva tenker dere?

 

Anonymous poster hash: cd503...e4e

Det hadde jeg tenkt at var en selvfølge etter alt han har gjort for deg og ditt barn. Skal du bare motta og motta og aldri gi noe tilbake. Du høres litt egoistisk ut. Synes litt synd på mannen om han ikke får gjennomslag her og du risikerer jo å miste fyren også og er han så bra som du sier at han er så skjønner jeg egentlig ikke hvorfor du nøler.

 

Anonymous poster hash: a3095...ca3

[Anonym bruker]

 

Skjønner deg egentlig godt jeg. Er selv ferdig med barn, har to,- og er sammen med samme mann, så situasjonen ellers er jo ganske ulik, men følelsen av å være FERDIG med barn, den er nok ganske konstant.

 

Men er det egentlig DEN følelsen du har, at du er FERDIG med barn? Du er redd for endring i hverdagen, eller for å bli syk under svangerskap. Med en person i nær familie som var innlagt så og si hele svangerskapet pga hyperemesis og nesten frivillig abort pga dette,- så vet jeg hva det KAN medføre. Men når det er sagt,- man trenger ikke få det neste gang man er gravid,- kjønn på barn, antall barn eller bare rett og slett bytte av partner(!!!!) kan gjøre at man får,- eller ikke får hyperemesis i et svangerskap, men har hatt det eller får det i et annet. Selv om du nok bør være forberedt på total invaliditet i en lengre periode pga dette også ved et evt nytt svangerskap.

 

Jeg tror du bør kjenne litt etter på hvordan ståa EGENTLIG er, tre av mine venner fikk barn nummer en som 35 og 36 åringer og de fikk nummer to som 38 og 39 åringer,- og den ene venter den tredje.. Så det er IKKE sent mtp at man blir gammel i alle fall...Frykt for det nye og ukjente er jo reelt i seg selv, men akkurat det er et dårligere argument enn mye annet, for man vet ALDRI hva morgendagen kan bringe mtp dette. Er det barn du der ferdig med, eller er det frykten for å bli syk, frykten for at man ikke vet hva som kan skje med familien som bestemmer mer enn et ønske om et barn? Kjenn litt på det, og med den mannen du har, snakk med ham om dette! Snakk om hva som kan skje om du blir syk under svangerskap, hvordan skal dere gjøre det ved et evt brudd met ditt og deres barn,- vil han da fortsatt være "pappa" for ditt særkullsbarn? Hva om han blir syk/ufør/skadet, har dere forsikret dere godt nok økonomisk,- gjelder også deg, -slik at dere økonomisk i hvert fall ikke går på blemmer/endringer som kan være slitsomme... Vær litt føre var på de områder som man kanskje ikke snakker om til vanlig før man lager barn,- men som kan være gjennombruddet for deg i forhold til et endelig valg mtp et barn til.

 

Det er ikke dramatisk eller pessimistisk og snakke om hva om man blir syk, dør, det blir brudd. Det handler om å være forberedt på dette slik at OM det skjer så får det ikke så store konsekvenser for BARNA (og ens egen livssituasjon) som det vil få om man lar være å "være hysterisk"... Og i deres tilfelle er det kanskje alfa og omega for at du skal kjenne at du er trygg på at å få et barn til går bra, uansett hva framtiden deres som par er,- slik at dette blir eliminert som faktor å ta hensyn til når du vurderer ønske om et barn til eller ikke...

 

Lykke til med valget uansett hva det blir.

 

Anonymous poster hash: 81aed...1e0

Tusen takk for et flott svar.

Du setter fingeren på mye.

Vi har snakket om alle disse tingene, og i bunn og grunn handler det nok om at jeg ikke er innstilt på et nytt barn.

Tanken på å løpe etter noen å passe på konstant, tilsidesette egne behov, opp om natten, tidlige morgener, bleier osv.

Jeg elsker og forguder barnet mitt, men jeg har bare ikke lyst på flere.

Mitt syn er kanskje i strid med de fleste på et mammaforum, men jeg mener veldig mange får barn uten å ta høyde for ulike fenomener som kan oppstå.

 

Ja, min kjære er vanvittig snill og god, men jeg er ikke slem jeg heller. Han har aldri hatt det så godt i livet sier han, og det tror jeg faktisk på, for vi tre sammen har det fantastisk.

 

Jeg elsker ham, forguder ham, har funnet min sjelevenn og det er gjensidig, men jeg vil bare ikke ha barn.

 

Anonymous poster hash: e9b4c...b18

[Anonym bruker]

 

Det hadde jeg tenkt at var en selvfølge etter alt han har gjort for deg og ditt barn. Skal du bare motta og motta og aldri gi noe tilbake. Du høres litt egoistisk ut. Synes litt synd på mannen om han ikke får gjennomslag her og du risikerer jo å miste fyren også og er han så bra som du sier at han er så skjønner jeg egentlig ikke hvorfor du nøler.

 

Anonymous poster hash: a3095...ca3

Da har vi litt ulikt syn på hva egoisme er. Man setter ikke et barn til verden bare for å være snill. Jeg dedikerer mitt liv til ham, men dette inkluderer flere liv. Jeg gjør ikke det fordi jeg føler han skylder meg noe.

 

Anonymous poster hash: e9b4c...b18

[Anonym bruker]

Jeg må si meg overrasket over flere av svarene du har fått...

 

Jeg synes ikke du skal få et barn til om du ikke vil. Det er den som ikke ønsker barn som må få bestemme, enten det er mannen eller kvinnen. Det er synd for ham, men om han ikke kan leve med det, så er det hans ansvar å gjøre noe med det, og ikke ditt.

 

Jeg tror nok at mye av det du er redd for vil gå bra, og jeg tror at det å begynne på nytt igjen ikke er så ille som man ser for seg (been there, done that)... Men om du innerst inne ikke ønsker, så er det ikke riktig for deg. Det er lov å si nei.

 

Om du sier nei nå, så er det jo ikke slik at det ikke kan endre seg senere. Legg bort tankene om barn i f.eks 6 mnd. Ta en ny runde da, føler du det fortsatt likt? Eller har noe forandret seg?

 

Hvis du fortsatt føler at du ikke vil, så bør det være enda lettere å si nei.

 

Anonymous poster hash: 78155...e98

[Luksusdyret]

Jeg må si meg overrasket over flere av svarene du har fått...

 

Jeg synes ikke du skal få et barn til om du ikke vil. Det er den som ikke ønsker barn som må få bestemme, enten det er mannen eller kvinnen. Det er synd for ham, men om han ikke kan leve med det, så er det hans ansvar å gjøre noe med det, og ikke ditt.

 

Jeg tror nok at mye av det du er redd for vil gå bra, og jeg tror at det å begynne på nytt igjen ikke er så ille som man ser for seg (been there, done that)... Men om du innerst inne ikke ønsker, så er det ikke riktig for deg. Det er lov å si nei.

 

Om du sier nei nå, så er det jo ikke slik at det ikke kan endre seg senere. Legg bort tankene om barn i f.eks 6 mnd. Ta en ny runde da, føler du det fortsatt likt? Eller har noe forandret seg?

 

Hvis du fortsatt føler at du ikke vil, så bør det være enda lettere å si nei.

 

Anonymous poster hash: 78155...e98

 

 

Samtidig som HI ikke bør holde mannen på pinebenken lenger enn nødvendig, han er ikke lenger noen unggutt og bør få sjansen til å starte familie før han er alt for gammel. Enig i at man ikke skal gi noen et barn for å være snill, men det er liksom en forventning at når man har bare ett stort barn og mannen har ingen, at han etter hvert får lyst på egne barn? Er ganske naturlig tankegang vil jeg si.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det hadde vært veldig fint om dere fikk et barn sammen. Jeg tror at man kan endre innstilling. At det som ikke føles riktig nå, likevel kan bli helt riktig. Særlig sammen med en så super mann. Han kommer til å bidra mye. Hyperemesis er beintøft. Depresjon kan man få hjelp til.

 

Lykke til med den store avgjørelsen!

 

Anonymous poster hash: 0f8e3...c8c

[Anonym bruker]

Samtidig som HI ikke bør holde mannen på pinebenken lenger enn nødvendig, han er ikke lenger noen unggutt og bør få sjansen til å starte familie før han er alt for gammel. Enig i at man ikke skal gi noen et barn for å være snill, men det er liksom en forventning at når man har bare ett stort barn og mannen har ingen, at han etter hvert får lyst på egne barn? Er ganske naturlig tankegang vil jeg si.

Hun trenger ikke holde ham på pinebenken, hun kan si nei. Så kan hun selv vurdere senere om hun vil ombestemme seg uten å si noe til ham om det.

 

Eller uansett, så må jo han være klar over at hun kan komme til å aldri ville det, og da må han ta konsekvensen av det nå.

 

Anonymous poster hash: 78155...e98

[Luksusdyret]

Hun trenger ikke holde ham på pinebenken, hun kan si nei. Så kan hun selv vurdere senere om hun vil ombestemme seg uten å si noe til ham om det.

 

Eller uansett, så må jo han være klar over at hun kan komme til å aldri ville det, og da må han ta konsekvensen av det nå.

 

Anonymous poster hash: 78155...e98

 

 

Nå tenkte jeg på å vente i 6 måneder eller lengre og se om noe endrer seg. Hun kan selvfølgelig si nei, og det må han respektere.

[Anonym bruker]

Du har ingen plinkt til å få et barn med denne mannen. Det er din,kropp, ditt liv, og du bestemmer. Jeg er lettere rystet over svarene du har fått, og presset om at du skal få barn fordi denne mannen har vært så snill. Du må eller bør ingenting.

 

Anonymous poster hash: 7cec2...b46

[Anonym bruker]

Jeg er i ganske lik situasjon som deg. Har et barn fra Før som straks er tenåring. Fikk barn tidlig og egentlig følt meg ferdig med barn. Har ny samboer som jeg har vært sammen med siden barnet var 2 år. Han rundet nettopp 30 år og er nå kjempeklar for å få egne barn. Jeg var veldig negativ til dette da han ikke har vist noe interesse for å få felles barn Før nå.

 

Men han er en fantastisk stefar for datteren min og har stilt opp for henne 100% i alle år. Vi hadde en lang runde på flere mnd hvor vi nesten gikk fra hverandre fordi vi ble ikke enige. Jeg føler meg ferdig med barn og han vil ha egne barn nå.

 

Jeg prøvde å veie litt for og imot. Vis jeg nektet ham barn så kom det til å bli slutt. Ikke nok med at jeg kom til å miste mannen jeg elsker men min datter hadde mistet en farsfigur(hun har ikke kontakt med biologisk far).

 

Eller jeg kunne gå med å få barn. Da ville jeg kunne fortsette å Være sammen med en mann jeg elsker,datteren min får beholde sin stefar og jeg gir datteren min søsken noe hun sårt ønsker seg.

 

Vi ble enige fot to mnd siden og er i gang med prøving. Jeg har plutselig snudd om og nå gleder jeg meg kjempemasse. Både til å bli gravid, få baby og bli mamma på nytt som voksen og oppleve gleden av å gi den jeg elsker et barn. Så jeg har endret mening helt ut av det blå. Klarer ikke å se for meg at vurderte å ikke få barn med han.

 

Anonymous poster hash: 9c99f...004

[Anonym bruker]

Det er enkelt.

Enten sier du ja til barn nå og begynner å prøve. Eller sier du konsekvent nei er det en mulighet for at forholdet er over.

Han høres virkelig ut som en mann man ikke vil gi slipp på da. Tenk deg nøye om, men valget er bare ditt. Å "gi han et barn" er i mine øyne bare idiotisk å si. Et barn skal være ønsket av begge. Blir sjokkert over hvor enkle folk er her inne.

Å få barn er en viktig avgjørelse. Og med din historie forstår jeg deg godt. Å "bli presset" inn i et nytt svangerskap med mange vonde tanker som du har kan veldig gjerne føre til depresjon igjen.

Om du velger å få barn så er det masse hjelp å få for deg. Og det er ikke sikkert du vil ha de samme opplevelsene igjen.

At han skal ta nattevåk er jo bare tøysete å si. Selvsagt er en nyfødt en påkjenning for både mor og far.

Det viktigste er uansett at du kommuniserer klart og tydelig hva du vil, så får HAN avgjøre om ønsket om barn er sterkere enn sin kjærlighet til deg.

 

Anonymous poster hash: aa95d...a94

[Love my kidz]

Skjønner godt hva du føler hi, og du har all rett til å si nei, men må få påpeke at du risikerer forholdet. Han vil mest sannsynlig aldri slå seg helt i ro med det å ikke få egne barn, det vil gnage i ham og han kan bli bitter og ta mer og mer avstand fra deg.

 

Den gode dynamikken du snakker så fint om er i dine øyne, ikke fra hans.

[Anonym bruker]

Hva med adopsjon? Av et litt eldre barn, så slipper du svangerskap, fødsel og kvalme, tåteflasker og bleier.  Adopsjon av litt eldre barn går også noe fortere så man slipper å vente i mange år. Da får barnet ditt søsken litt nærmere i alder og.

 

Har selv et fosterhjemsadoptert barn , i tillegg til 2 biologiske barn:) Og det er like fantastisk!

Anonymous poster hash: 2f44b...5ff

[Ylva og Mathilde]

Er litt i samme situasjon, har to barn fra før, og VET hvor slitsomt det er, han tar veldig lett på det. Han presser meg ikke, sier at han er kjempegald i mine, og at det ikke er noe must for ham med egne, men kjenner jo et savn om å dele det største i verden med en jeg virkelig elsker, samt at ungene hadde gått bananas om de fikk småsøsken.

Argumentet om at det ene barnet du har får være så veldig i fokus synes jeg ikke høres helt sunt ut, ikke sikker på hvor gunstig det er.

[Mia_73]

Du skriver at dere har det så fint, men det er nok mest fra ditt ståsted, han savner egne barn og det er helt naturlig å ønske seg det. Som mann har han fordelen å ikke ha tidpress. Det er helt i orden å ikke ønske seg barn og at du står for din avgjørelse, men dette må gjelde omvendt for ham også. At han ønsker seg barn så sterkt at han offrer forholdet dere har må du absolutt være forberedt på, og helt ærlig blir det bare lettere for ham å finne seg en smådesperat dame i midten/slutten av 30-åra. Han må jo være gullfuglen, en oppegående kjekk fyr med barneønske er sjelden vare.

 

Jeg og mannen var fornøyd med barnet vi hadde, ønsket ikke flere, men da uhellet var ute valgte vi likevel å beholde, da var storebror 7 og vi nesten 40 og 45. Det var en litt slitsom tid, men nå er minsten 3 og vi har aldri hatt det så godt som familie. Jeg tror faktisk at det er sant at man ikke angrer på barna man får, bare på dem man ikke får.

[Anonym bruker]

Takk for svar:-) Det setter jeg pris på.

Vi har det virkelig bra, og det synes vi begge. Han er helt vill etter oss. Ingen av oss er bitre eller sure, vi har veldig god kommunikasjon oss i mellom. Prater bedre med ham enn nærmeste venninner.

Han blir aldri sint eller hissig og er løsningsorientert og bare verdens beste.

 

Jeg unner ham alt godt her i verden, men jeg vil bare ikke ha flere barn.

 

Anonymous poster hash: e9b4c...b18