Å være steforeldre i konfirmasjon.

[Anonym bruker]

Aldri følt meg så utilpass før! Dere andre, hvordan opplevde dere konfirmasjonen til stebarn?

 

Anonymous poster hash: 6085f...718

[SharonNeedles]

En kjempefin dag med en haug av folk, både dine, mine, våre,ste og halve. Alt etter konfirmanten ønske.

[Anonym bruker]

Jeg synes det var en grusom dag, følte meg utilpass, og var overlykkekig da den var ferdig. Gruvet meg mye i forkant, med rette. Det var ikke gøy. Hadde heldigvis småbarn som holdt meg opptatt.

 

Og nei, konfirmanten merket ingenting. Det var bare innvendig jeg hadde det grusomt. Smilte og var hyggelig mot alle....

 

Anonymous poster hash: 3abdc...c3e

[Anonym bruker]

Er stemor selv, gruer meg! Huff det blir ikke noe særlig gitt. Hvordan kom du deg gjennom dagen?

 

Anonymous poster hash: 60c3c...908

[Anonym bruker]

Hos min stedatter, kunne vi ikke feire sammen... ett selskap lørdag, og ett søndag (etter konfirmantens ønske)

Med mine barn så gikk det veldig bra. Jeg og stefar på ene siden av konfirmanten, far og stemor på andre siden. Selskapet ble holdt på stemors arbeidsplass. Kan aldri tenke meg at hun følte seg utilpass..

Hvis foreldrene ikke kan snakke sammen, anbefaker jeg at selskapet deles. I mitt tilfelle så er begge familiene gode venner, så det fungerte bra

 

Anonymous poster hash: d23c0...d5b

[Anonym bruker]

Hos min stedatter, kunne vi ikke feire sammen... ett selskap lørdag, og ett søndag (etter konfirmantens ønske)

Med mine barn så gikk det veldig bra. Jeg og stefar på ene siden av konfirmanten, far og stemor på andre siden. Selskapet ble holdt på stemors arbeidsplass. Kan aldri tenke meg at hun følte seg utilpass..

Hvis foreldrene ikke kan snakke sammen, anbefaker jeg at selskapet deles. I mitt tilfelle så er begge familiene gode venner, så det fungerte bra

 

Anonymous poster hash: d23c0...d5b

[Anonym bruker]

Regner med det er meg anonym spør. Jeg kom meg gjennom dagen ved å være opptatt med barnet. Hadde en to åring på den tiden, hjalp mye til på kjøkkenet og ellers. Prøvde å trekke meg litt unna der det var naturlig. Moren til stebarnet var super, hun var takknemlig for alt jeg gjorde, det var mine indre demoner som var verst. Stemningen var god, men som sagt det var mine tanker og følelser som jeg slet med. Jeg satt ved siden av far, mor satt på den andre siden med sin samboer.

 

For de som sikkert lurer; ja jeg visste hva jeg gikk til, nesten. Sårheten over at alt det de hadde sammen kommer så tydelig frem på slike dager og det er derfor det er tungt.

 

Anonymous poster hash: 3abdc...c3e

[auro]

Herre min hatt. Synes det er smålig når foreldre ikke klarer å ta seg sammen så det kan holdes bare ett selskap. Er kun snakk om noen timer. Stakkars barn.

[Anonym bruker]

Regner med det er meg anonym spør. Jeg kom meg gjennom dagen ved å være opptatt med barnet. Hadde en to åring på den tiden, hjalp mye til på kjøkkenet og ellers. Prøvde å trekke meg litt unna der det var naturlig. Moren til stebarnet var super, hun var takknemlig for alt jeg gjorde, det var mine indre demoner som var verst. Stemningen var god, men som sagt det var mine tanker og følelser som jeg slet med. Jeg satt ved siden av far, mor satt på den andre siden med sin samboer.

For de som sikkert lurer; ja jeg visste hva jeg gikk til, nesten. Sårheten over at alt det de hadde sammen kommer så tydelig frem på slike dager og det er derfor det er tungt. Anonymous poster hash: 3abdc...c3e

Du ble iallfall plassert korrekt,ved siden av far.

Jeg ble plassert nederst ved bordet,mine barn og felles barn var plassert spredt for alle vinder,men mannen min ordnet opp i bordplasseringen ift barna om ikke annet.

 

Først hadde mor nektet meg å komme siden jeg ved en tilfeldighet klarte å avsløre et par av hennes gigantiske løgner,men mannen min og konfirmanten ville ha meg der så da ble det slik.

Var ingen god dag for meg. Hun hadde spredt vanvittige løgner om meg og min person,så flere kikket rart på meg og hvisket og tisket.

 

En stor trøst er at konfirmanten viste at han er glad i meg,gjennom handling og tale.

 

Jeg har selv en stemor til mine barn,og hun er fantastisk. Gjensidig respekt kommer man langt med.

 

Anonymous poster hash: 8b8d4...d8c

[Anonym bruker]

Herre min hatt. Synes det er smålig når foreldre ikke klarer å ta seg sammen så det kan holdes bare ett selskap. Er kun snakk om noen timer. Stakkars barn.

For et konstruktivt dypt innlegg.

Du høres veldig smart ut.

 

Anonymous poster hash: 33a00...7da

[Anonym bruker]

Jeg tror mye av resultatene dere ser ved konfirmasjon kan skrives tilbake til hvordan bruddet mellom mor og far skjedde. Var det utroskap i bildet? Var det en som ønsket å gå, men ikke den andre? Fant den ene seg en ny med en gang? Har den ene brukt ny partner som unnskyldning for å endre på planer etc opp mot barna?

 

I min konfirmasjon kom min far og hans nye barn, ikke min stemor. Hun var ikke savnet og vi hadde en fin dag uten henne. Hva hun føler aner jeg ikke, men jeg synes i grunn ikke det er viktig heller! Bakgrunnen for avstanden var at hun hang etter min far og han da var utro. Og ja hun virkelig hang etter han! Kom hjem til oss å laget bråk og greier 🙈 Ble gravid etter et par uker også og lagde i det hele tatt så mye kvalm for min mor og oss at jeg aldri har respektert henne videre dessverre. Forholdet til min far varte heller ikke videre lenge, sjokkerende nok?! 😳

 

Anonymous poster hash: e6524...df9

[Anonym bruker]

For et konstruktivt dypt innlegg.

Du høres veldig smart ut.

 

Anonymous poster hash: 33a00...7da

Ja, er godt over gjennomsnittet.

Faktisk så smart at jeg klarer å ta meg sammen i noen timer, så konfirmanten får en flott opplevelse med begge foreldrene til stede. Synes barna mine er verdt å få den opplevelsen. Jeg ofrer gladelig noen timer med eks og hans nye kone for å hylle de flotte barna som vi tross alt laget sammen i kjærlighet en gang.

 

Anonymous poster hash: e920c...b5e

[Anonym bruker]

Ja, er godt over gjennomsnittet.

Faktisk så smart at jeg klarer å ta meg sammen i noen timer, så konfirmanten får en flott opplevelse med begge foreldrene til stede. Synes barna mine er verdt å få den opplevelsen. Jeg ofrer gladelig noen timer med eks og hans nye kone for å hylle de flotte barna som vi tross alt laget sammen i kjærlighet en gang.

 

Anonymous poster hash: e920c...b5e

Hva om ikke din eks ønsker det da? Hva om han gjør alt for å gjøre dagen din jævlig? Hva om han står i kirken og lager ablegøyer til barnet deres sånn at barnet blir flau? Hva om han går fra bordet midt under en tale fordi "jeg må ut å tømme ryggen"... hva om det finnes fedre (eller mødre) der ute som er så fjernt fra hva vi egentlig tenker er mulig og som virkelig driter i om barnet får det fint så lenge de kan sverte den andre part? Skal man da velge og ta seg sammen eller skal man legge til rette for at konfirmanten kan slippe å skjemmes? Hvem sitt ansvar er det da, synes du?

 

 

Anonymous poster hash: 5e859...e20

[nasse nøffen]

Regner med det er meg anonym spør. Jeg kom meg gjennom dagen ved å være opptatt med barnet. Hadde en to åring på den tiden, hjalp mye til på kjøkkenet og ellers. Prøvde å trekke meg litt unna der det var naturlig. Moren til stebarnet var super, hun var takknemlig for alt jeg gjorde, det var mine indre demoner som var verst. Stemningen var god, men som sagt det var mine tanker og følelser som jeg slet med. Jeg satt ved siden av far, mor satt på den andre siden med sin samboer.

 

For de som sikkert lurer; ja jeg visste hva jeg gikk til, nesten. Sårheten over at alt det de hadde sammen kommer så tydelig frem på slike dager og det er derfor det er tungt.

 

Anonymous poster hash: 3abdc...c3e

så ille at du føler det sånn... Hun er jo en x og han sammen med deg!!!!! Jeg håper ikke min mann følte det slik i min datters konfirmasjon. Jeg ville ikke hatt min x om han var den siste på jorda, men jeg er glad i han som faren til min datter, så vi smiler og ler.... MEN det er jo min mann jeg vil være sammen med

[Anonym bruker]

Hva om ikke din eks ønsker det da? Hva om han gjør alt for å gjøre dagen din jævlig? Hva om han står i kirken og lager ablegøyer til barnet deres sånn at barnet blir flau? Hva om han går fra bordet midt under en tale fordi "jeg må ut å tømme ryggen"... hva om det finnes fedre (eller mødre) der ute som er så fjernt fra hva vi egentlig tenker er mulig og som virkelig driter i om barnet får det fint så lenge de kan sverte den andre part? Skal man da velge og ta seg sammen eller skal man legge til rette for at konfirmanten kan slippe å skjemmes? Hvem sitt ansvar er det da, synes du?

 

 

Anonymous poster hash: 5e859...e20

Dette høres jo mer ut som en mentalt syk person som burde hatt hjelp. Og ingen kan vel nektes inngang i kirka?

 

Anonymous poster hash: e920c...b5e

[Anonym bruker]

Dette høres jo mer ut som en mentalt syk person som burde hatt hjelp. Og ingen kan vel nektes inngang i kirka?

 

Anonymous poster hash: e920c...b5e

Mentalt syk vet jeg ikke, men psykopat? Definitivt.

 

Poenget er at gjengangeren er "det er jo bare å ta seg sammen". Men alltid er det ikke det!

 

 

 

Anonymous poster hash: 5e859...e20

[Anonym bruker]

Det var helt forferdelig i forkant. Grudde meg noe inderlig. Jeg forberedte meg på det verste, fordi vi hadde ligget i krig (mannen min og hun) i mange år, men siste årene har der vært stille. Men vi har ikke visst helt hvor landet ligger da ingen har snakket sammen utenom min mann og henne om det praktiske rundt barna. Meg har hun iallefall ikke snakket til på mange år.

 

Dagen gikk overraskende bra. Det var selvfølgelig litt kleint med tanke på alt, men vi kom oss gjennom dagen og konfirmanten var fornøyd. Men ingen kranglet og alle prøvde sitt beste for å gjøre det til en bra dag..

 

Men vi var rimelig utslitte og glade da dagen var over

 

Anonymous poster hash: 3ee07...fea

[Anonym bruker]

I konfirmasjonen til ste sønnen for 2 år siden gikk det bra. Alle tok på sitt største smil og vi hadde en fin dag sammen.

Neste helg skal stedatter konfirmeres og da er ikke jeg og felles barn velkommen. Dette fordi mor ikke takler å ha ett spebarn der, og nei jeg skaffer ikke barnevakt til en 12 dager gammel baby for å dra i selskapet, da blir jeg heller hjemme. Far og hans familie drar i selskapet. Jeg tenkte å møte i kirka og dra hjem etter gudstjenesten.

 

Anonymous poster hash: 00795...098

[Anonym bruker]

Ja, er godt over gjennomsnittet.

Faktisk så smart at jeg klarer å ta meg sammen i noen timer, så konfirmanten får en flott opplevelse med begge foreldrene til stede. Synes barna mine er verdt å få den opplevelsen. Jeg ofrer gladelig noen timer med eks og hans nye kone for å hylle de flotte barna som vi tross alt laget sammen i kjærlighet en gang.

 

Anonymous poster hash: e920c...b5e

Du forstår vel at det ikke alltid bare er å ta seg sammen?

Hvis du tror at ditt forhold er malen på hvordan verden er så tror jeg du skal trekke nesa litt ut av egen navle.

 

Anonymous poster hash: 9d8e2...b8c

[Anonym bruker]

Du forstår vel at det ikke alltid bare er å ta seg sammen?

Hvis du tror at ditt forhold er malen på hvordan verden er så tror jeg du skal trekke nesa litt ut av egen navle.

 

Anonymous poster hash: 9d8e2...b8c

Selvsagt er det bare for de voksne å ta seg sammen. Alle klarer å tilbringe en dag sammen med noen mennesker man i utgangspunktet kanskje ikke liker.

 

 

 

Anonymous poster hash: e2ab7...c13

[Anonym bruker]

Selvsagt er det bare for de voksne å ta seg sammen. Alle klarer å tilbringe en dag sammen med noen mennesker man i utgangspunktet kanskje ikke liker.

 

 

 

Anonymous poster hash: e2ab7...c13

Hvis du ser svaret mitt over her så er det faktisk ikke alltid så enkelt!

Ikke i sammenkomster i barnehagen, ikke på avslutninger på skolen, ikke et jævla sted har far klart å ta seg sammen engang én time for å gjøre det hyggelig for vårt barn.

 

 

Anonymous poster hash: 5e859...e20

[Anonym bruker]

Selvsagt er det bare for de voksne å ta seg sammen. Alle klarer å tilbringe en dag sammen med noen mennesker man i utgangspunktet kanskje ikke liker.

 

 

 

Anonymous poster hash: e2ab7...c13

Og der avslørte du deg som et menneske med påfallende liten innsikt i menneskelig psyke.

 

Anonymous poster hash: aab41...a57

[Anonym bruker]

Jeg gruer meg allerede til stebarnas konfirmasjoner, og begge går fremdeles på barneskolen... Vi har et godt forhold, men jeg har sosial angst og takler dårlig store selskaper. I stebarnas konfirmasjoner blir det stort sett folk jeg ikke kjenner i det hele tatt, og jeg sliter selv i selskaper hvor jeg kjenner alle sammen. Da pleier jeg å støtte meg på mannen, men det kan jeg jo ikke når det er barnas dager, da skal han være opptatt av dem. Så jeg håper jeg har egne barn å være opptatt av når den tid kommer.

 

Anonymous poster hash: 4bbde...5b7

[Anonym bruker]

Kjempekoselig dag. Både moren til stebarnet mitt og hennes familie er kjempekoselige mennesker. Moren takket meg til og med i talen for at jeg har vært en trygg voksenperson for barnet hennes i hele oppveksten. Gutten koste seg tydelig, han er veldig familiekjær. Rørende å se den likke gutten jeg traff første gang da han var to år nå ha blitt en stilig ung mann. Bare gode minner fra den dagen!

Anonymous poster hash: 125e6...bed

[Anonym bruker]

Hvis du ser svaret mitt over her så er det faktisk ikke alltid så enkelt!

Ikke i sammenkomster i barnehagen, ikke på avslutninger på skolen, ikke et jævla sted har far klart å ta seg sammen engang én time for å gjøre det hyggelig for vårt barn.

 

 

Anonymous poster hash: 5e859...e20

Jeg snakker ikke om mentalt syke personer, som personen i eksempelet over antagelig er.

 

Men moren som nekter å ha en 12 dager gammel baby i selskapet burde tatt seg sammen. Selv om hun kanskje prøver å bli gravid uten å få det til, så må man faktisk på en slik dag kunne ta seg sammen for konfirmanten.

 

Anonymous poster hash: e2ab7...c13