Ta abort på grunn av hypermesis. Hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om jeg klarer mer. 

Mitt tredje sv skap, vet hva jeg har i vente. Har så vidt begynt (uke 7).Holdt på til uke 25-26 i de to andre. Trodde jeg skulle klare det denne gangen og. Har hatt et SÅ stort ønske om et barn til, og ventet flere år på å psyke meg opp. Men tror ikke jeg er sterk nok. Jeg angrer. Tre uker med tortur allerede,som den sterke kvalmen er, med oppkast og seriebrekninger, hele døgnet, hele natten jeg klarer det ikke mer. Har vært innlagt begge de to andre gangene og prøvd det meste av medisner uten noen som helst effekt bortsett fra å føle seg helt "bortreist" av dem, øynene bare skled i gje, vel - det hjalp litt på den totale utmattelsen med vann og næring inttavenøst. Men ingenting tok kvalmen.

Ingenting.

Lege på mandag, skulle diskutere medisner. Jeg vil avbryte. Hjelp meg den som kan si noe klokt. Ikke hets, takk.

 

Anonymous poster hash: 9c87f...655

[glalaksen]

Føler med deg <3 jeg har vært der. Ingenting man sir hjelper. Men prøv å ta dag for dag. Selv om det nesten ikke går ann fordi man er så dårlig der og da.. Du kommer deg over disse ukene og kommer aldri til å angre. Må bare holde deg fast på denne tanken! <3

[Anonym bruker]

Føler med deg <3 jeg har vært der. Ingenting man sir hjelper. Men prøv å ta dag for dag. Selv om det nesten ikke går ann fordi man er så dårlig der og da.. Du kommer deg over disse ukene og kommer aldri til å angre. Må bare holde deg fast på denne tanken! <3

 

Takk for fine ord. Men jeg er så fortvilet, klarer ikke tenke på noen fin "premie". Jeg tenker serløst bare at jeg kan komme til å dø av dette. Jeg er ikke noen ung kvinne lenger heller.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9c87f...655

[Anonym bruker]

 

Jeg vet ikke om jeg klarer mer.

Mitt tredje sv skap, vet hva jeg har i vente. Har så vidt begynt (uke 7).Holdt på til uke 25-26 i de to andre. Trodde jeg skulle klare det denne gangen og. Har hatt et SÅ stort ønske om et barn til, og ventet flere år på å psyke meg opp. Men tror ikke jeg er sterk nok. Jeg angrer. Tre uker med tortur allerede,som den sterke kvalmen er, med oppkast og seriebrekninger, hele døgnet, hele natten jeg klarer det ikke mer. Har vært innlagt begge de to andre gangene og prøvd det meste av medisner uten noen som helst effekt bortsett fra å føle seg helt "bortreist" av dem, øynene bare skled i gje, vel - det hjalp litt på den totale utmattelsen med vann og næring inttavenøst. Men ingenting tok kvalmen.

Ingenting.

Lege på mandag, skulle diskutere medisner. Jeg vil avbryte. Hjelp meg den som kan si noe klokt. Ikke hets, takk.

 

 

Anonymous poster hash: 9c87f...655

Få kvalmestillende

 

Anonymous poster hash: 8558e...b6b

[Anonym bruker]

Har du prøvd akupunktur? Dette fungerte veldig bra på min vanlige svangerskapskvalme.

 

Anonymous poster hash: 24287...57a

[Anonym bruker]

Huff, misunner deg ikke en slik avgjørelse, den må være hjerteskjærende :/

Enda verre når et barn til er så ønsket.

 

Men her tenker jeg at du må tenke på hva dette gjør med deg, både fysisk og psykisk. Synes det er lurt av deg å snakke med lege på mandag. Kanskje du også kan få snakke med sykehuset hvor du var innlagt sist. Kanhende er det utviklet mer efektive medisiner du kunne brukt? Sier ikke dette for å overbevise deg om å fortsette svangerskapet, men for at du skal vite at du har undersøkt alt om du velger å avslutte svangerskapet.

 

Hvis du velger å avslutte svangerskapet synes jeg du skal gjøre det uten skyldfølelse. Sorgfølelse vil du sikkert føle, men det er ingen grunn til å føle skyld når det er slike medisinske årsaker til at du må avslutte.

Du har gått gjennom dette to ganger før, det er en forferdelig belastning på din kropp, og trolig større belastning for hver gang.

Jeg forstår at du ikke orker mer, og det kan godt være at det er det beste for deg å avslutte dette svangerskapet. Og husk også at er det det beste for deg, da er det trolig det beste for familien din også.

Kanskje det er meningen at du skal hjelpe et annet barn på en annen måte enn å skaffe et tredje barn selv? Kanskje familien din kan bli avlastningshjem eller fosterhjem, kanskje dere til og med kan adoptere et barn? Eller kanskje kan du på helt andre måter bidra for å gjøre livet til de du har enda bedre i nærmiljøet deres.

 

Hvis du avslutter svangerskapet håper du greier å akseptere at det var nødvendig og at det ikke var noe du kunne gjøre med det. Husk at når du tar avgjørelsen så er det den rette avgjørelsen ut fra ditt ståsted når du tar den. Senere kan det komme tanker som "hva hvis.." og "om jeg bare...", men om slike tanker kommer senere, minn alltid deg selv på at i det øyeblikket du tok avgjørelsen så var den helt riktig ut fra hvordan situasjonen din var da. Tvil aldri på det.

 

Sender deg en stor klem <3

Anonymous poster hash: 3b0a8...599

[anonomous]

Hvordan greide du det forrige gang da? Hva holdt deg oppe den gang? Hold fast på tankene dere hadde om et tredje barn. Hvorfor du ønsket å bli gravid igjen.

Jeg kan ikke en gang sette meg inn i hvordan du har det. Jeg var kvalm med mine, men jeg fungerte i hverdagen, så jeg kan bare si at jeg føler med deg, håper du får hjelp! Om du så blir innlagt for hvile og intravenøst.

[Anonym bruker]

Føler med deg og skjønner deg godt! Jeg har tre uker til termin og er fortsatt usikker på om d har vært verdt det.. Men vet jo at følelsen slipper når barnet kommer ut. Hyperemesis er forferdelig. Men om du ønsker et barn til er det nok ingen vei utenom, så jeg kom frem til at jeg måtte holde ut for min del.. Vil råde deg til å sørge for intravenøs væske så tidlig som mulig. Det hjelper! Eneste som hjalp meg. Kvalmestillende hadde ingen effekt på meg. Ønsker deg lykke til og håper du får det lettere denne gangen

 

Anonymous poster hash: 046bc...3bd

[Anonym bruker]

Kjære deg, jeg vet akkurat hvordan du har det Jeg hadde det i begge mine svangerskap og håpte seriøst at den lille i magen skulle dø for jeg klarte ikke mer, men kom meg igjennom det en dag av gangen liggende på et mørkt rom. Hos meg varte det mye kortere den siste gangen, det var som å slå av en bryter rundt uke 15-16, da hang det bare igjen kvalme om morgenen. Klistre deg til håpet at det blir bedre raskere denne gangen? Kjenner meg igjen i at kvalmestillende bare gjorde meg 'dopa', klarte ikke holde øynene oppe og ingen effekt på kvalmen. Har ikke så mange råd, vil bare gi deg en stor klem og ønske deg lykke til, hva du nå bestemmer deg for  

Anonymous poster hash: b9be2...1b1

[Anonym bruker]

 

Jeg vet ikke om jeg klarer mer.

Mitt tredje sv skap, vet hva jeg har i vente. Har så vidt begynt (uke 7).Holdt på til uke 25-26 i de to andre. Trodde jeg skulle klare det denne gangen og. Har hatt et SÅ stort ønske om et barn til, og ventet flere år på å psyke meg opp. Men tror ikke jeg er sterk nok. Jeg angrer. Tre uker med tortur allerede,som den sterke kvalmen er, med oppkast og seriebrekninger, hele døgnet, hele natten jeg klarer det ikke mer. Har vært innlagt begge de to andre gangene og prøvd det meste av medisner uten noen som helst effekt bortsett fra å føle seg helt "bortreist" av dem, øynene bare skled i gje, vel - det hjalp litt på den totale utmattelsen med vann og næring inttavenøst. Men ingenting tok kvalmen.

Ingenting.

Lege på mandag, skulle diskutere medisner. Jeg vil avbryte. Hjelp meg den som kan si noe klokt. Ikke hets, takk.

 

 

Anonymous poster hash: 9c87f...655

Jeg sitter nå med verdens fineste lille jente i armene mine, og kan fortelle deg at hun var verdt alle de ni månedene med hyperemisis ❤️ Hun er også min tredje, og jeg har hatt hyperemisis med dem alle tre... Tenkte som deg til tider, dette går ikke - men vet du, det gikk, og nå er hun endelig her! Eneste medisinen som hjelper meg er Zofran, har du prøvd den?

 

Ønsker deg det aller beste, og håper du blir fort bedre denne gangen ❤️

 

 

Anonymous poster hash: fd6a0...bfc

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen.

Han prøvd alt i de forrige sv skapene. akupunktur, all mulige ting man kan spise og ikke spise, og ja zofran, phenergan, afripran osv osv... ble bare sløv.

Jeg tror jeg holdt ut sist fordi NR 1, da er ønsket så sterkt om å få et barn at man bare klarer det. Og med nr 2 føler man at det å gi barnet et søsken er så essensielt at man bare klarer det. Nå er det JEG som ønsker meg et barn til, men jeg angrer. Det var ikke noen god ide. Det er seks år siden sist, og du verden hva man fortrenger, man husker at det var jævlig, men man husker ikek akkurat hvor jævlig, ellers hadde jeg ikke gjort det. Men nå står jeg i det. Det nå i tillegg vere verre denne gangem fordi jeg nærmer meg 40  sikkert. Kroppen er sikkrt mer sliten fra før fordi jeg er gammel.

I tillegg kommet den dårlige samvittigeten for familien. Jeg er totalt handivappet og avskåret fra hverdagen og vet jeg kommer til å ryke inn på sykehuset allerede til uka pga vekten.

Anonymous poster hash: 9c87f...655

[*Miss Marple*]

All min medfølelse! Det er så altoppslukende forferdelig at det kan ikke forklares. Det går virkelig hardt på psyken i tillegg til det fysiske og man føler man blir gal.

 

Snakk med legen din, og om du kommer til at dette ikke går, så håper jeg at du skjønner både med hodet og hjertet at valget du tar er det riktige i denne situasjonen. Det er umenneskelig å ha det så ille så lenge, og om man ikke har motivasjonen helt på topp så er det fullt forståelig at du ikke orker mer.

 

Man vet jo at det blir verd det om man klarer seg gjennom det, men noen ganger kan prisen bli vel høy på veien.

 

De beste ønsker for deg, håper du finner en løsning som du føler er riktig for deg og din familie.

[Anonym bruker]

En ting er sikkert, tar du det vekk kommer du til å starte angeren så fort hormonene er ute av kroppen, og du kommer til å angre resten av ditt liv

 

Beholder får du noen måneders helvete på jord, men så fort barnet er født vil du aldri angre

 

 

 

Anonymous poster hash: 2875a...304

[Anonym bruker]

En ting er sikkert, tar du det vekk kommer du til å starte angeren så fort hormonene er ute av kroppen, og du kommer til å angre resten av ditt liv

 

Beholder får du noen måneders helvete på jord, men så fort barnet er født vil du aldri angre

 

 

 

Anonymous poster hash: 2875a...304

 

Så skråsikker kan du faktisk ikke være. Den eneste som kan finne ut hva som er riktig for Hi er henne selv i samarbeid med legene som følger henne.

 

Anonymous poster hash: 3b0a8...599

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det som deg, er i mitt 3 svangerskap uke 11/4.

 

Kvalmen har nesten gitt seg! Kaster opp 2-3 ganger for dag bare! Jeg håpte en periode på at jeg skulle miste..

 

Nå ser jeg nytt håp ❤️

 

Anonymous poster hash: fd88e...d90

[Anonym bruker]

Jeg ønsker deg lykke til hos legen og håper du får gode råd!

 

Jeg har en venninne som tok abort pga hyperemesis. Det var riktig for henne, og det har gått greit.

 

Uansett hva du velger, lykke til! Klem

 

Anonymous poster hash: 2ed7c...ee5

[Anonym bruker]

Ønsker deg lykke til med hva du enn kommer til å velge! Jeg vet akkurat hvordan du har det for jeg vurderte abort grunnet hyperemesis selv. Jeg gråt å gråt hele dagen fordi jeg var sliten. Jeg fikk ikke spist, ikke drukket å ikke sovet jeg mistet etter noen uker å det var utrolig tøft. Jeg tror egentlig jeg hadde endt opp med å beholde å bare holde ut, men jeg forstår følelsene du sitter med.

 

Anonymous poster hash: 9778b...196

[*Miss Marple*]

En ting er sikkert, tar du det vekk kommer du til å starte angeren så fort hormonene er ute av kroppen, og du kommer til å angre resten av ditt liv

 

Beholder får du noen måneders helvete på jord, men så fort barnet er født vil du aldri angre

 

 

 

Anonymous poster hash: 2875a...304

Det som er helt sikkert er at du ikke har hatt hypermesis selv.

[Anonym bruker]

Kjenner følelsen. Hadde tanker om det samme da jeg gikk med nummer en. Ønsket kroppen bare skulle ordne opp når det sto på som verst (men barnet var jo planlagt og ønsket, så ønsket jo egentlig ikke abort). Aldri vært så syk før, og det varte helt fra uke 6 til fødsel. Ta dag for dag. Ingenting vi sier her kommer til å hjelpe stort uansett. Men prøv å skille mellom ditt reelle ønske og hva du ønsker nå når du er midt oppi det. Om du kommer til å angre og fortsatt ha ønske om en til når du kommer tilbake til deg selv, ville jeg prøvd å holde ut.

 

De som ikke har vært der selv vet ikke hvor jævlig hyperemesis kan være. Jeg er nå gravid med nummer to og vet ikke om jeg klarer en tredje som vi i utgangspunktet ønsket. Mannen forstår dette godt når han ser hvor dårlig jeg blir.

 

Masse lykke til og god bedring

 

Anonymous poster hash: 1b45c...875

[Anonym bruker]

Føler med deg HI Har aldri hatt hypermisis, men kan bare forestille meg hvor slitsomt det er. Jeg hadde ikke gått hver eneste dag med spyhelvete og kvalme i 9 mnd for å få tre unger. Tenk litt på deg selv, at du skal kunne være en fungerende mamma for de ungene du har! Gjør det som er best for deg, er det abort så bør du vurdere det. Men da ville jeg i tilfelle sterilisert meg eller noe, og bare godtatt at to barn er det jeg skal ha. 

Anonymous poster hash: 6c648...861

[Anonym bruker]

Du må vel eventuelt tenke på om du virkelig ønsker et 3 barn. For vil du fortsatt ha et barn til etter du har tatt abort og vil prøve igjen? Kanskje du er heldig og det varer kortere denne gangen? Og det vet du jo ikke før du går lenger ut i svangerskapet.. Syns du skal forhøre deg med lege og fortelle hvor utholdelig det er akkurat nå.. Kanskje det er en behandlingsform som virker? En jeg kjente med hypermesis synes det hjalp bittelitt med sånne "kvalmebånd" rundt håndleddene. Det gjorde at hun holdt ut svangerskapet ihvertfall.

 

 

Bare du som vet hva som er riktig for deg og din kropp! 

 

Kan ikke forestille meg hvor tøft det er en gang.... Jeg hadde vanlig svangerskapskvalme de 3 første månedene og synes det var helt forferdelig. Du har vært utrolig sterk

 

Lykke til med avgjørelsen

 

 

Anonymous poster hash: 46030...288

[Anonym bruker]

Det som er helt sikkert er at du ikke har hatt hypermesis selv.

Jeg var kvalm døgnet rundt hele svangerskapet, brakk meg i 5 mnd. Kanskje var jeg ikke så syk som HI, men jeg var ganske syk jeg også.

 

Men jeg var heldigere med nr tre da, innrømmer det. Da gav det verste seg i uke 14 og siste halvdel av svangerskapet var jeg ikke kvalm hele tiden, bare deler av døgnet

 

Og når Hi skriver at barnet er ønsket holder jeg på at hun kommer til å angre om hun tar det bort...

 

Anonymous poster hash: 2875a...304

[Anonym bruker]

Hør med sykehuset, og hva slags behandling de kan tilby, har de noe nytt du ikke har prøvd?

Jeg har selv hatt hyperemesis i mine svangerskap, og kastet opp hvert 5 min. Trodde jeg skulle bli gal, og var innlagt begge gangene. Nå er jeg 38 år, og kjenner at jeg hadde aldri orket et sånt svangerskap igjen nå. Jeg hadde og lyst på nummer 3, men ble ikke noe av, da jeg ikke orket et svangerskap til. 

Og tar du abort nå, velger du da bort det å få 3 barn? For tenker at dette må du virkelig tenke nøye over. Men har og full forståelse for ditt valg.

Anonymous poster hash: 27e58...dd8

[Anonym bruker]

Jeg var kvalm døgnet rundt hele svangerskapet, brakk meg i 5 mnd. Kanskje var jeg ikke så syk som HI, men jeg var ganske syk jeg også.

 

Men jeg var heldigere med nr tre da, innrømmer det. Da gav det verste seg i uke 14 og siste halvdel av svangerskapet var jeg ikke kvalm hele tiden, bare deler av døgnet

 

Og når Hi skriver at barnet er ønsket holder jeg på at hun kommer til å angre om hun tar det bort...

 

Anonymous poster hash: 2875a...304

 

Det kan virkelig ikke sammenlignes, jeg kastet opp hvert 5 min, og var mye innlagt i begge svangerskap. Vann kunne ikke engang berøre leppene uten at jeg kastet opp. Men fra uke 18, så var jeg bare kvalm, og kastet opp bare 1-2 ganger om dagen, og brakk meg en del. For en befrielse det var, var jo rene ferien i forhold til.

 

Anonymous poster hash: 27e58...dd8

[Anonym bruker]

Du skriver at du ønsker ett barn til, og at det var planlagt.

Er du ikke redd du kommer til å angre noe fryktelig hvis du tar det bort? Eller greier du ikke å tenke sånn nå...?

Forstår at du har det grusomt.....

Anonymous poster hash: 0e788...3b8